Bokelskere.no

Jeg kan ikke si annet enn at jeg som bokelsker morer meg litt over at man hevder at Knausgård har forført kritikerne og fått altfor følelsesladde kritikker. Personlig er det ikke noe jeg mer ønsker, når jeg går til ei bok, enn å bli forført og få følelsesmessige reaksjoner. Selvsagt har boka svakheter, jeg skummer med god samvittighet gjennom noen av de mest ordrike detaljskildringene. Men stemningen den skaper, de mange refleksjonene og ettertankene, blandingen av essayistikk og dagbok som han selv sier er målet, - det er nytt og det er bra. Jeg føler at jeg kommer nær et annet menneske, om denne personen er fiktiv eller ei spiller liten rolle for meg.Som leser kjenner jeg igjen tanker og følelser jeg selv har hatt og som jeg har møtt hos andre. Mange fiktive romanpersoner jeg har møtt er mer levende for meg enn mennesker jeg har møtt. Jeg er nettopp ferdig med bind 2 og gleder meg til fortsettelsen.

Jeg bare refererer artikkelforfatteren:

"Jeg bør gjenta – sikkert forgjeves – at dette ikke dreier seg om et negativt syn på Knausgårds roman, men om den uforståelige referanseløshet, den pussige naivitet og den pinlige saueflokkmentalitet som innimellom preger norsk litterær offentlighet."

Selv er jeg ikke berettiget til noe synspunkt. Jeg har ikke lest bøkene. I denne sammenhengen er jeg bare den som stiller spørsmålene.

Ja selvsagt lydbok ja. Dette er et helt ukjent fenomen for meg. Prøvde en gang, men syntes oppleseren leste så sakte... Dette er veldig lenge siden så kanskje jeg burde prøve igjen:-)

Halvveis i boka. Skrekkblandet fryd. Men for et språk!

Jeg håper ikke dette blir en diskusjon for eller mot Knausgård. Knausgård er ubestridt en dyktig forfatter. Det han fortjener, er å bli behandlet som sådan, ikke å bli hyllet fordi alle andre gjør det.

Min tidligere kritikk har også vært basert på at jeg har etterlyst hvorfor dette er så bra. Det er det ennå ingen som har gitt et godt svar på, synes jeg. Bortsett fra liknende uttalelser som det du sier om at han skriver godt og han har en god historie å fortelle. Dette er det nemlig mange forfattere som gjør, uten at hele det norske kritikerkorpset kneler foran alterringen og hyller dem som det beste som har hendt litteraturnorge siden Hamsun.

Kjærstad tar fatt i den litterære tradisjonen som Knausgård skriver i. Han er den eneste jeg har lest som omtaler Min kamp og som jeg synes tar Knausgård på alvor. Derfor likte jeg denne artikkelen.

Med "prosjektet Min kamp" mener jeg både mengden ord, tittelen, ambisjonene og det at han skriver eksplisitt om seg selv. Jeg mener, som Kjærstad, at dette åpner for problemstillinger rundt forteller/forfatter/hovedperson som kan være vanskelig å forholde seg til. Som Kjærstad sier: Den siste man skal stole på, er forfatteren.

Haha, en av mine favoritter av Keyes er nettopp Vannmelonen, oops. Altså, først og fremst bør hennes bøker leses på originalspråket, siden jeg tviler på at de fantastiske irske vendingene hun bruker kommer til sin rett på norsk.

Keyes har så langt skrevet fire bøker om familien Walsh, som vi først møter i Vannmelonen, og de er bøkene jeg liker best. Rachel's Holiday koste jeg meg veldig med, en hysterisk morsom bok om opphold på avvenningsklinikk. Ellers likte jeg veldig godt den siste jeg leste av henne, This Charming Man, om fire kvinners historie om og med samme mann, og intrigene som oppstår når denne mannen skal gifte seg.

En sjarmerende og noe filosofisk bok. Liker godt bøker som henviser til andre bøker, som denne gjorde. I tillegg så er det sjelden karakterene i de bøkene jeg leser går på do, så man setter pris på en god doscene... Og jeg lurer veldig; hva er en gå-bok?

Hvis man leser artikkelen grundig, går det tydelig fram (og gjentas til slutt) at kritikken ikke er mot boka men mot saueflokken av litteraturkritikere. Han sier egentlig ikke noe om hva han selv synes om boka. Han etterlyser edruelighet og referanserammer i forhold til de ovasjonene boka har fått. Derfor tror jeg at Kjærstad blir tatt seriøst. Dessuten har han vel ingen grunn til å bli misunnelig, da han selv har fått sin solide dose med skryt, ovasjoner og utnevnelser opp gjennom åra.

Det viktigste han sier, synes jeg, er at Knausgård antagelig selv ikke liker at alle breker i kor. En forfatter som Knausgård vil tas seriøst. Et brekekor er sjeldent det.

Hør, hør! :)

Glimrende kommentar, Rune. Dette har du satt deg inn i. Som edsvoren Kjærstad-fan og Knausgård-skeptiker gliste jeg hele veien til jobben i morges. Selv om det var 17 blå på Lysaker og bussen var 25 minutter forsinka. :)

Beste leseopplevelse 2009 er:

Tause konsekvenser av Linda O Gutten med den striptete pyjamasen Mengele Zoo

Den viktigste retningslinjen for lesehastighet vil jeg si;

En skal ikke lese raskere enn at en får med seg innholdet.

Ofte vil det være slik at jo mer enn leser, vil leseferdigheten utvikles. Ord som en har lest før, gjenkjennes raskere og dets betydning.

Jeg er av dem som har vært kritiske til Knausgårds prosjekt. Likevel har jeg i denne debatten hatt et ganske stort handicap. Jeg har nemlig ikke lest en eneste av kamp-bøkene. Jeg har kun lest hans roman Ute av verden, en roman som jeg sleit veldig med. Min kritikk baserer seg altså på språket i denne boka og på selve prosjektet Min kamp. Jeg har også bedt dem som har lest boka om gode litterære argumenter for hvorfor dette er det mest fantastiske siden ferdig oppskjært brød. Disse har uteblitt. Ovasjonene har likevel kommet, uten forbehold. Nå tar Jan Kjærstad til motmæle. Han taler i dagens Aftenposten Roma midt imot og bemerker at nesegrus beundring har den ulempen at når man ligger med nesa i grusen så ser man ingen ting.

Bare vent til du blir 50, Anne. Da begynner du å grine igjen. :)

Bøkene er nok de samme, selv om det egentlig er en god romanidé at en bok endrer seg over tid, ala Bildet av Dorian Gray ... :)

Vi endrer oss hele tida, både fordi vi selv modnes og fordi vi stadig leser nye bøker og legger lista høyere for det vi fascineres over. I tillegg blir vi klokere og mer livserfarne. Dette har nok mye å si for hvordan vi opplever det å lese.

Det å lese en bok om igjen vil kunne oppleves som at boka har endret seg, nettopp fordi vi selv har endret oss. Olof Lagerkrantz skriver om dette. Han sier at andre gangs lesning kan være mer verdifull fordi vi da har lagt spenningen bak oss og kan konsentrere oss bedre om detaljene og skrivekunsten.

Er ferdig med bind 3 og har en følelse av at disse tre bindene kunne ha blitt skrevet over 1 og en halv bok. Dette er å foregripe noe som jeg ikke har lest men, hvis dette fortsetter i de tre kommende bindene så ville det holdt med tre bøker i steden for seks.

Knausgård skriver absolutt godt, men det er som sagt mye som kunne ha blitt strøket for å gjøre bøkene enda bedre.

Dette er nok en velskrevet roman, selv om jeg aldri har vært eller kommer til å bli glad i oppvekstromaner, med mindre jeg leser noe jeg ikke har lest før. Men det er tross alt blitt bra underholdning i vinterkulda med fiksjon og fakta om fiksjon og fakta, ikke sant?

Jeg har i grunn ikke samme inntrykket.. Synes ikke det var så mye hollywood-aktig i den, men det har kanskje noe med at jeg leste den i skolesammenheng og fikk i oppgave å se på helt andre ting ved boken, som f.eks religion, kultur og samfunn etc i tillegg til forholdet mellom karaktererene.

Tusen strålende soler har jeg ikke lest ennå, men jeg skal få gjort det i løpet av året :)

Takker for det fine diktet;-) og et interessant svar. Regner med at du var edru når du leste boka, ellers kan det være at den er enda bedre enn du tenkte først. Og ja det er vel Zombiekarakteren som utgjør mye av boka, og jeg likte ikke alt han gjorde og heller ikke måten forfatteren beskrev det på. Men forfatteren kom allikevel ut i pluss for min del. Hvorfor vil du at jeg skal lese S-trilogien?

Timotei har jeg ikke hørt om. Takk for tipset! Nifse Nella er jo søt, da, og slett ikke nifs. Doktor Proktor er også fine, men ikke MÅ-LESE- bøker. Helt greie, synes jeg...