Denne er veldig spanande! Anne Holt kan dette med å bygge opp ei historie, og her synest eg språket også er ok. ( I andre AH-bøker synest eg ofte at språket har vore litt for "flatt").
I utgangspunktet ei veldig interessant historie som innbefattar info om den høge sjølvmordsraten i Japan og at det er statusrankering på kor og korleis folk tar livet sitt. Men eg synest omsettinga er for dårleg, noko som er rart i og med atd et er Sverre Dahl som er omsettaren. Sjekkar med orginalen etterkvart.
Et lite hvileskjær fra Hornby etter Et godt menneske. Dette er 31 korte tekster om forskjellige sanger som har betydd mye for ham opp gjennom livet. På den måten blir det også en selvbiografi. Fort lest og lett å like. Sangene kan du høre på Spotify, lista ligger der.
Farvel ironiske 90-tall, hallo inderlige 2000-tall! Hornbys to forrige romaner kan med litt velvilje kalles humanistiske manifester. Rob i High fidelity bruker boka på å finne ut at han trenger kjæresten Laura. Will i Gutter er gutter trenger … folk generelt. Men ligavel: Frelse! Medmenneskelighet! Synd! Kristendom! Idealisme!
Et godt menneske handler om alt dette, uten blunkesmilefjes. For å sitere Eva i Skam: “Køddar du med meg!?”. Men Hornby gjør ikke det. Denne boka må ha vært noe av en fremmed fugl da den kom ut 31. mai 2001, hvor 90-tallets letthet satt i kroppen på oss alle. Fire måneder senere raste tvillingtårnene, og 90-tallet var definitivt over.
Hva som skjer i denne boka? Jo. Det begynner som en klassisk ekteskapsroman i Nina Lykke-terreng, med litt utroskap og bitre følelser, men handlingen gjør en sving ganske tidlig, og glir inn på helt andre spor. Jeg sier ikke mer. Dette er boka som lesesirkelen din skal lese.
I denne boka utvider Nick Hornby radiusen bittelitt. Det handler fortsatt om en mann midt i 30-årene i London, med en viss avstand til tilværelsen. I motsetning til Tribunefeber (fotball) og High Fidelity (musikk), har ikke hovedpersonen i Gutter er gutter ett prisme, men har en allround armlengdes avstand til livet. Han er en mann som vil være fri. (I tilfelle vi ikke skjønner det, selv om hver siden av boka handler om dette, heter han Will Freeman. We get it, Nick!)
Fra første scene med Will skjønner vi at han kommer til å forandre seg til det bedre og mer sosiale i løpet av boka. Og fra første scene med det 12-årige mobbeofferet Marcus, skjønner vi at han kommer til å få det bedre i løpet av boka.
Gutter er gutter er ikke banebrytende på noe vis, men en trivelig historie om relasjoner. Du får rett og slett lyst å skaffe deg flere venner når du leser denne, og sånn sett er det en bruksbok med vel så mye mat som en hvilken som helst selvhjelpsbok. Et lite minus: Hornby går litt tom for energi de siste 50 sidene. Filmen, med Hugh Grant, Nicholas Hoult, Toni Collette og Rachel Weisz, er faktisk bedre (med en mer spenstig slutt).
Jeg har lest High fidelity 3-4 ganger de siste 25 årene. Den første gangen, da jeg var 19, framsto platebutikk-eieren Robs liv som noe av en drømmesituasjon. Han har masse kjærester bak seg, utsikter til flere, selger plater og slipper unna med å være en ganske kjip fyr.
Nå er jeg ni år eldre (45) enn Rob (36) er i boka, og da jeg leste boka igjen i anledning min gjennomgang av hele Nick Hornbys forfatterskap, skjedde det samme som sist jeg leste den. Jeg plukket boka litt motvillig ned fra hylla, og hadde anklagene klare: Ja vel, 90-tallet, så var det oss igjen. Denne boka om en fyr som ikke vil bli voksen. Jeg er på et annet sted enn dette nå.
Den lange innledningen av romanen, med gjennomgangen av alle Robs eks-kjærester, er en av de svakere delene av High fidelity, etter min mening. Det er en seig start. Men så er jo hele boka også seig, men den er samtidig oppslukende. Mange snakker om hvor morsom High fidelity er. Den er det, men mindre og mindre for hver gang jeg leser den. Forfatteren utleverer aldri Rob til leserens latter. Han blir aldri karikert.
Og Hornby er en listig forfatter. Boka kan på overflaten virke vimsete, men det er underliggende tråder og dramaturgi som selvsagt ikke er tilfeldig.
High fidelity er en dypt alvorlig bok om livets tyngde, og har ingenting med 90-tallets ironi-stempel å gjøre. Du har selvsagt lest den før, les den igjen. Filmen trenger du ikke se.
Våren 2021 leser jeg meg gjennom Nick Hornbys forfatterskap.
En enkel idé som fungerer: Dette er Hornbys selvbiografi, fortalt gjennom en rekke fotballkamper han har sett fra 1968 til 1992, og da stort sett kamper med favorittlaget Arsenal.
Fotball-offentligheten var mindre i 1992. Det var ikke døgnkontinuerlig fotballdekning på tv og nett, og sporten var mindre preget av penger og mer av arbeiderklasse. Det var neppe tenkt sånn, men boka er et farvel til den engelske fotballkulturen slik den var, men sine ståplasser og sin tribunevold.
Nick Hornby slo gjennom samtidig med “laddism”-bølgen i Storbritannia på 90-tallet, men Tribunefeber har få kjekkas-takter over seg. Dette er en lavmælt beskrivelse av det å være fotballsupporter, og jeg synes den har tålt årene godt.
Det er ei julebok. Les omtale
Podcasten The history of Rome ga meg mye mer, den er underholdende og veldig kjekk. (Og lang! Perfekt hvis du skal male et hus. Eller beise en terrasse. Eller pusse opp en etasje. Da jeg rullet siste strøk på Ninas rom, ble den siste romerske keiseren kastet ut av byen, og Romerriket var over samtidig med min oppussing.)
Science fiction må fortelle oss hvordan verden har forandret seg til det samfunnet boka handler om, OG ha en interessant historie. Denne boka hadde mye av det første, og for lite av det siste.
Klarte ikkje å bli så engasjert av denne, har jo fått glimrande kritikkar her og eg hadde store forventningar. Lurer på kvifor eg ikkje klarte å leva meg inn i historia? Kanskje betre på dansk?
Boka er for lang. Den ville gjort større inntrykk om den ikke var det. Gir fire stjerner likevel for dialogene og observasjonene, og hvordan handlingen gradvis blir mer alvorlig. Nysgjerrig på hva dere andre synes om slutten. Over toppen Hollywood-aktig, eller helt okei?
Ja, vil vil sjå henne i Norge! Har du vore i Bremen i museet hennar? Eg var så heldig å koma dit for nokre år sidan.
Ei stor positiv overraskelse! Dette er på mange måtar forløparen til Arv og miljø
Fin blanding av dikt frå "kassa på Coop" og intellektuelle refleksjonar, egnar seg til å lesa høgt. Meir av dette, takk!
Veldig fin, liten roman med godt språk. Den eldre kvinna Birgitte er sjølvironisk og vil halde distanse til andre, men så møter ho Javier..
Til tider humoristisk også. Denne likte eg kjempegodt, meir av Anfinnsen!
Jeg vet ikke om "den store afrikanske romanen" er en merkelapp som slenges rundt like ofte som "den store amerikanske romanen", men denne boka av Ben Okri er en god kandidat.
Den foregår i et ikke-definert afrikansk land, i forholdsvis moderne tid (folk får biler og elektrisitet i løpet av fortellingen). Boka handler om fattigdom, korrupsjon, familiesamhold og kampen for tilværelsen i et fattigkvarter, hvor de dårlige leveforholdene gjennomtrenger alle relasjoner.
Men det er ikke en elendighetsbeskrivelse. Det er håp i Ben Okris prosa, og noen ganger, særlig mot slutten av boka, vipper hovedpersonenes diagnose på Afrikas ulykke nesten over i leserbrev-stil og en stemme som jeg mistenker for å være tett på forfatterens egen. Før det er Okri mer smuglende i måten han framfører budskapet på, ikke minst gjennom et par gjennomgående metaforer: Hva er veien, og hva menes med at den er sulten? Og hva symboliserer rottene som det er så mange av i begynnelsen, men færre etter hvert?
Dette er ei perfekt bok å bruke i engelsk-klasser på videregående, her er både historie, kultur og språklige bilder i massevis. Og summen av dette er ikke pretensiøst, men frodig.
Ja, jeg ble ganske lei av hele Vernon.
Dette er ei bok som forlaget burde ha redigert ganske kraftig i. Forfattaren gjentar seg sjølv ein god del og for meg blir dette kjedeleg.