Koste meg virkelig med å lese boka og beundre de flotte illustrasjonene. For å være en bok om en kald årstid, var den jammen varm å lese.
En gang skulle vi kjøre fra vorspiel i min (Anders Gieværs) leilighet på Grønland og inn til Sardines. Joachim og jeg satt allerede i bilen og ventet på en venninne av meg som var ny i miljøet og som var litt usikker på alle de bråkjekke rockegutta og ikke minst på selveste Jokke. Joachim fyrte opp en røyk mens vi ventet. Jeg spurte om han gadd å vente litt med røyken. Joachim så rart på meg, hvorfor skulle han det? Jeg forklarte at jenta vi hadde ventet på hadde astma. Joachim himlet med øynene, men sneipet røyken. Jenta kom og satte seg og vi kjørte i taushet mot sentrum, mens Joachim bare skulte på henne.
"Jasså, du har astma," sa han til slutt.
Jenta så litt usikkert på meg. Hvorfor hadde jeg fortalt han det? Men hun svarte at ja, det hadde hun. Jeg bannet innvendig. Hva kom nå? Joachim nikket forståelsesfullt.
"Kusina mi har cerebral parese," sa han. "Kjenner du henne?"
Jokke sitter på Renegat og drikker øl en formiddag, da Michael Krohn kommer inn. Michael blir glad for å se at Jokke drikker, for Jokke skylder han penger, og dette betyr at han ikke er blakk. Men da Michael ber om oppgjør, møter han bare et tomt blikk fra en tydelig godt påseila Jokke. Til slutt blir Michael sur, og holder et lite, moralsk forarget foredrag om penger og ære:
"En mann som drikker øl før han betaler sin gjeld, er en mann uten ære" sier Michael, og retter en anklagende pekefinger mot Jokke. "Og du, Jokke, er en mann uten ære."
"Og du," sier Jokke, og hever et øyenbryn "...er en mann uten øl."
Han hadde stature. Noen ville kalle det pondus. Maven bar han høyt, som en gravid kvinne som ventet et guttebarn etter mange samleier bakfra i dusjen ved en gravør som jogget og drakk tilstrekkelig mye kaffe til å pirre kromosonene riktig på plass i nytelsesøyeblikket.
Når Arvid satt ved et av de store vinduene i forstua kunne han se fjorden blinke som et enormt sølvpapir i tusen små glimt mellom de mange grantrærne.
Han fulgte stien innover i skogen. Sollyset stod på skrå ned mellom stammene. Han så det og sa til seg selv at når man tenker seg om, er det vel så pent i skogen når solen ikke skinner. Aller penest er det når det regner. Han kjente en iling av glede inni seg, for han hadde aldri tenkt dette før. Solen har en evne til å bedra, tenkte han, og han tok opp en notisbok fra lommen. Det lå en blyantstubb mellom sidene, og han stanset og skrev: Solen har en evne til å bedra. Nå husker jeg det, tenkte han, og han la notisboken tilbake i lommen og følte seg glad. Bare glad.
Ja, hun virker som en utrolig flott og ikke minst engasjert dame :) Håper du nyter boka på den best mulige måten.
Jeg har tatt meg god tid til å lese denne boka av flere grunner. Den er for det første så skremmende sterk at det er vanskelig å lese mye av gangen. For det andre er det så viktig å fordøye det som har blitt lest, for at det skal ha sin riktige hensikt. Dette er en utrolig sterk og vond bok, men nettopp derfor er den så vanvittig viktig. Boka burde leses av alle mennesker som jobber med andre mennesker - både voksne og barn. Som fremtidig barnevernspedagog og som tidligere barnevernsbarn er den ekstra viktig for meg. Takk, Inga Marte Thorkildsen, for at du har skrevet denne boka.
Likte den veldig godt. Var ikke så depressiv som folk skal ha det til. Overraskende og interessant.
Traumer fører til en splittelse mellom kropp og bevissthet, og kroppen min oppførte seg slik den hadde blitt tvunget til da jeg var barn. Brikkene falt på plass, en etter en, da det begynte å synke inn i meg hvordan jeg som barn hadde måttet flykte vekk fra kroppen og fortvilet prøve å gjøre de voksne glade ved å være snill og flink.
"Hun er familieveileder, og de siste 16 årene har hun jobbet med utsatte barn og unge." Jeg er stolt av å si at jeg er en av de. Det er vanskelig å være objektiv da jeg kjenner Eli personlig, men jeg syns dette var en varm bok om hvordan livet kan gå fra å være veldig vondt til å bli veldig bra igjen. Den handler om å tro og stole på seg selv, om å være sin egen trøst i det vanskelige og om å lære å si nei. Jeg er glad jeg har hørt mange av historiene før, og er takknemlig for å ha lest enda fler. Takknemlig for alt hun har lært meg gjennom oppveksten, for hvordan hennes ord og støtte har hjulpet meg til nettopp dette: Å tro på meg selv, være min egen trøst, og å endelig si nei.
Man kan strengt tatt ikke bli en indianerjente, men ellers er denne boka viktig og jeg ønsker meg en tilsvarende en for ekte gutter.
Hva får man når man blander Robinson Crusoe med science fiction og thriller sjangeren? Jo, man kan få en historie som Marsboeren som handler om Mark Watney som blir etterlatt alene på planet Mars etter en støvstorm fordi alle trodde han døde da han truffet av noe under stormen. Men Mark døde ikke, så dermed starter hans kamp for å overleve så lenge som mulig på Mars til han blir reddet tilbake til jorden. Vi får bli med han både i oppturer, som hvordan han klarer å dyrke ekstra mat på Mars og får tak i et kommunikasjonssystem tilbake til jorda, men også mange nedturer både for han selv og de som prøver å hjelpe han.
Marsboeren en historie som er vanskelig å sette et bestemt merkelapp på. Man kan si at dette en science fiction roman om en mulig fremtid hvis man hadde hatt Mars ekspedisjoner fra 1997 og utover. Men samtidig er den realistisk siden dette kunne ha beskrevet måneferdene som dermed gjør det litt vanskelig å kalle denne romanen en ren science fiction. Til tross at språket og fremstillingen er typisk for thrillere og minner litt på forfattere som Jo Nesbø, Nic Pizzolatto og Dan Brown, så er Marsboeren på mange måter mer uthriller bok siden det ikke er noen som jakter etter noen f.eks. på grunn av hevn. Hvis jeg skal trekke frem en svakhet ved boken, så vil jeg si at slutten på mange måter blir for brått tradisjonell og kunne vært litt lengre. Marsboeren er en av de beste romanene som har blitt skrevet på lenge.
Galveston er skrevet av mannen bak den kritikkeroste TV-serien True Detective, som regnes som en av de beste krimseriene siden The Wire gikk på 00-tallet. De som tror at også hans roman fra 2010 er like genial som tv-serien, bør roe sine forventinger par hakk ned. For dette er ikke en "True Detective" historie eller en forløper til det, selv om handlingen er lagt i flere tidsperioder og foregår i samme geografiske område som sesong 1 (Louisiana og Texas). For det er en forskjellig mellom å skrive en tv-serie og en roman. Uavhengig av dette er romanen ikke bortkastet tid å lese og minner på mange måter på de siste romanene til vår egen Jo Nesbø. Spesielt Sønnen og Blod på snø. Romanen er spennende og lett leselig å lese. Passer perfekt å lese når man f.eks. venter på neste sesong av True Detective eller vil lese noe med spennende handling enten i ferien eller når som helst på vei til jobben eller før man legger seg. Boken har passe lengde på de fleste kapitlene.
åja, uten at de trenger å ha noe med hverandre å gjøre? men er det ikke det samme som frittstående oppfølger. (dævven, nå er jeg pirkete)
Handelsmannen vog opp den vesle kaffiposen, og spurde likesælt medan han passa vekta:
-Vori ut og rodd att?
-Nei.
Mattis og sa det stutt og likesælt, medan det lo inni han. Slik skulle store ting talast om. Rett nok hadde denne same handelsmannen sagt så og så bak ryggen på ein nyleg, men ein fekk sjå bort frå det. Likeins vara han seg for å kjøpe drops desse første gongene - kva var vel kamferdrops no? Han gjekk ut av døra med kaffi og sukker, som han var ein tømmerhoggar frå ville skogen.
Hva går begrepet ut på?
Jeg driver rundt noen dager, gjør ingenting. Det er august. Jeg står på hjørnene i Briskebystrøket og ser på menneskene helt til de ser på meg.
Noe som kan gjøre det til en større forskjell innenfor litteratur, kan være fordi man må tilknytte seg til en bok mye mer enn et bilde eller et album. Det tar tid, og noen ganger krefter. Og derfor oppstår fordommer.
Det er vel en sånn kommentarkultur, kanskje spesielt i Norge. Men en ting med positivitet, er at det er en større merkelapp hvis du prater positivt om noe, enn hvis du rakker det ned. Ingen som forbinder noe med det en person misliker. Muligens det folk hater, men ikke i like stor grad som når noen liker noe. Det virker som negativitet til ting går som bakgrunnstøy.