Bokelskere.no

Mobbeoffer vs. bøller, hvor galt kan det gå?

Uhyggelig opplevelse
Lisbet får seg en uhyggelig overraskelse på kjøkkenet en morgen da hun får se et kart som er klistret på kjøkkenvinduet hennes, og kartert virker skremmende kjent. Senere får hennes eksmann Henrik vite at hans tidligere kone er funnet myrdet. Sammen har de to små barn, en gutt og en jente. I sorgen prøver han å ta seg av barna så godt han kan. Men han føler seg ikke lenger trygg, da han får et kart som viser hans nylige bevegelser i nærmområdet. Noen følger med på ham, men hvorfor?

I mellomtiden blir man dratt tilbake til 1999, da man blir kjent med Robert som andre betrakter som en slags raring. Han blir utestengt og mobbet av en bestemt gjeng som alltid finner nye måter å skremme og plage ham på. Hjemme er det ikke mye bedre da han bor i en leiligheten sammen med lillesøsteren og moren som har gitt opp morsrollen for lenge siden. På fritiden er han besatt av å tegne kart over nærområdet som en slags trøst. Faren er ute av livet hans da han forsvant på sjøen for mange år siden. Vil han klare å heve seg over mobberne? Og er kartene enkelte mottar i nåtiden, et hevnopprør, eller ligger det noe mer bak?

Medrivende debutkrim
Kartografen er debutkrim og ofte opplves debutkrim noe stakkato og en smule tørr, men det var ikke denne. Den tar for seg et mørkt tema, og forfatteren er god på karakterbeskrivelser og handlingen har en fin flyt hele veien. Likte også at det ofte skiftet perspektiv og at boka besto av et stort persongalleri. Eneste som trekker litt ned var at det ble for lett å gjette seg frem til eventuell syndebukk og Henrik var nok karakteren jeg likte minst fordi han virket noe snobbete.

Men for all del, en av de bedre debutkrim bøkene jeg har lest i det siste. En krimbok med spennende tema, stort persongalleri og kreativt plot. Jeg leser gjerne mer av Hemming.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

En veldig god bok skrevet av tidligere politimann og etterforsker Vidar Hansen. Jeg har sittet i fascinasjon og lest denne med tanke på hvordan det går an å lese mennesker og i mange tilfeller også avsløre dem gjennom kroppspråket. I de kriminelle miljøene gikk det rykter om han Vidar som kunne lese andres tanker, og selvom det ikke skjer på den måten vi tenker tankelesing, så er dette fascinerende hvor mye Vidar Hansen har fått ut fra det å observere, lese kroppspråk og gjennom intuisjon. I denne boken deler han noe av dette med oss, men holder hemlig hvordan han bl.a. kan lese seg fram til hvilken person du tenker på, eller hva koden på bankkortet ditt er.

Man kan ikke legge skjul på at her er det noe medfødt, men samtidig står det årevis med innsats, læring, studering og erfaring bak. Boken er også interessant på den måten at han trekker fram mange spennende historier fra hverdagen sin som politi. Vidar har også en god evne til å fortelle lett og engasjerende. Videre lærer han leseren gode og grunnleggende teknikker til å kunne lese og forstå andres kroppsspråk. Selvom denne ikke gjør en til kroppsspråkekspert, så er dette en god begynnelse!

Jeg leser stort sett det samme som forrige helg, men regner med å bli ferdig med Un amore / En kjærlighet av Dino Buzzati. I så fall begynner jeg på en annen bok av samme forfatter, nemlig Il deserto dei Tartari / Tatarenes ørken. Leste den norske utgaven da den kom i 2001, ga den en sterk femmer og satte den i favoritt-hylla :-)

På øret har jeg i dag begynt på den danske utgaven av Til paradis av Hanya Yanagihara. Oppleser er Jens Albinus, som i sin tid spilte hovedrollen i den danske tv-serien Ørnen.

God helg, alle sammen!

Kan ikke skryte på meg å ha lest mange bøker av Linn Ullmann, for dette er nemlig min første roman av henne.

Jente, 1983 av Linn Ullmann ble utgitt i 2021 Den ble fort veldig synlig. Det er ike ofte jeg leser romaner. Det spørs litt på tematikk og handling. Jeg leste denne fordi jeg ville lese noe av Ullmann, og den tar for seg et viktig tema; nemlig om sårbare jenter.

Forvirret sekstenåring
Den er om en sekstenåring som vil dra til Paris, og hun drar selv om moren hennes ikke vil at hun skal dra. De blir enige om at moren hennes ringer rundt klokka ti om kvelden på hotellet for å forsikre seg om at alt er i orden med datteren. Hun drar fra leiligheten deres i New York til Paris for at hun skal bli fotografert. En kveld går hun seg vill i Paris. Hun husker ikke navnet på hotellet, hvor det ligger, og hun snakker ikke fransk. Det eneste hun har er adressen til er fotografen som hun kaller A gjennom resten av romanen. A er mye eldre enn henne, men de innleder et slags "forhold". Et forhold hun føler seg underkuet i. I bransjen møter hun andre modelljenter som henne, bare at de virker mer "penere" og mer "verdensvante" enn det hun er.

Nå er hun voksen og er selv mor til en sekstenåring. Hun reflekterer seg selv som sektenåring i 1983. Hvor mye kan hun stole på sin egen hukommelse, og har hendelsene påvirket henne noe vis senere?

Troverdig om maktmisbruk
Jente, 1983 er en troverdig oppvekstroman om det å finne seg selv, å gå i en bestemt retning i livet, og følge en slags drøm. Handlingen foregår flere tiår før den kjente metoo bevegelsen, og det var en tid da det ikke var vanlig å skrive eller å snakke om slike ting, som maktmisbruk. Til tross for viktig tema som dessverre er like akutelt i mange bransjer i dag, ble handlingen svært gjentakende, på grensen til det kjedsommelige. Handlingen og karakterene ble en smule monotone. Jeg ble aldri helt dratt inn i handlingen.

Skjønner dog hvorfor mange liker denne, men for min del ble dessverre fortellerstemmen en smule for tørr og gjentakende.

Fra min blogg: I Bokhylla

"Lederulver" som er Jesper Juuls siste bok, handler om det å være leder i familien, og hvordan lede barna sine på en god og autentisk måte. Den viser oss bort fra den gamle mer autoritære lederstilen og inn i en stil som likestiller barna som fullverdige individer på lik linje som oss voksne. Veien dit går bl.a. gjennom å skape god selvfølelse hos barnet, ha god dialog med barna, gjennom likeverd, empati, anerkjennelse, tillit og fleksibilitet, der sistnevnte går bl.a. ut på å ikke avbryte barn selv om de gir uttrykk for meninger og følelser som vi som regel pleier å ta avstand fra. Alle disse punktene og flere går Juul dypere inn på og gir mange gode eksempler fra hverdagen til foreldre som lurer.

Jesper Juul tar også for seg de negative virkningene nettbrett og skjerm har på mange barn. Han sammenligner det med hurtigmat og godteri. Boken taler videre om det å være sitt ansvar bevisst og kjenne seg selv og kjenne til sit eget indre barn, sin egen oppvekst og vite at den vil ha påvirket deg og meg enten vi vil eller ikke, også med tanke på vår oppdragelse. Enten så går vi fort i en motsatt grøft enn det foreldrene våre oppdro oss med, eller så fører vi foreldrenes lederstil videre til våre barn. Forfatteren viser oss også veien ut av uheldige og skadelige lederstiler, slik som f.eks. curlingforeldrestilen.

Jeg synes Juul kan være litt utydelig på det å være en tydelig voksen samtidig som han dysser ned nødvendigheten av lydighet mot foreldrene sine og mener at det vil hindre barn i å utvikle seg som individ. Dette hadde jeg trengt litt mer forskingsmessig bevis på. Men Juul baner allikeve en vei der foreldrene kan slippe å bruke en feil autoitær lederstil for å kreve lydighet, men hvis jeg forstår ham riktig så vil det å ta til seg det han skriver i boken og sette det ut i praksis føre til at det blir lettere for barna å følge foreldrenes beskjeder m.m, for slik Juul også påpeker, så ønsker barn egentlig veldig gjerne å samarbeide med sine foreldre, men at voksnes innfallsvinkel inn i dette kan være feil til tider. Noen ganger, slik som i de andre bøkene jeg har lest av ham, så kan han virke noe uklar og diffus i det han skriver, men til tider kan han også være klar og tydelig.
Bokens budskap er at vi som foreldre må utvikle oss til å bli trygge og gode lederulver for barna våre slik at de kan utvikle seg til den beste utgaven av seg selv, og det gir boken et håp om for den som velger å lese den. Boken passer også fint for barnehageansatte.

Nordbo var hittil et ukjent navn og vanligvis liker jeg dansk krim, både når det gjelder bøker og Tv-serier, men ble ikke helt overbegeistret over denne krimboka.

Groteske drap
Jenta uten hud er om den danske journalisten Matthew Cave og han oppholder seg på Grønland etter en tragisk hendelse. Hans samboer og deres ufødte barn døde i en ulykke. Selv er han i slutten av tjueårene og har hele livet foran seg, men vet ikke hvordan han skal fortsette. Han mistet også kontakten med faren da han selv var liten, så livet hans har ikke vært spesielt enkelt. Han er sent på oppdrag. Det er nemlig blitt gjort et oppsiktsvekkende funn. En mumifisert viking skal ha blitt funnet, og en politimann som stor vakt, blir funnet drept, og den mumifiserte vikingen er forsvunnet. Mysteriet forbindes med en grotesk sak som skjedde i 1973. Da fire menn ble drept på en morbid måte. Matthew oppdager raskt at det ikke er mange å stole på mens han jobber med saken.

Dette er som nevnt min første bok av Nordbo og jeg ville lese den fordi det virket som grotesk krim, noe jeg liker, men dermed ble det i stedet en kjedelig opplevelse. Det meste skyldes språket eller oversettelsen. Man ble aldri helt revet med til tross for alt det mørke.

Kjent stemme
Jeg hørte Jenta uten hud på lydbok og jeg måtte stoppe for å finne ut hvor jeg hadde hørt stemmen til Trond Teigen før. Det er en god stemmen å høre på, det var ikke derfor jeg måtte stoppe. Det var stemmen som var altfor kjent. Jeg måtte søke på navnet for å finne ut hvor jeg hadde hørt den før, før jeg kunne fortsette med boka. Jeg fant ut at det var selveste Aladdin som leste, og fant dermed ut hvorfor stemmen var så kjent. Rart hva man blir opphengt i.

Utgangspunktet virket mørkt, groteskt og det var resten av handlingen også, temmelig mørkt, men likevel kjedet jeg meg voldsomt. Det var noe med språket som ikke engasjerte i det hele tatt og man mistet fokuset mange ganger underveis. Til tross for anstrengelsen, fikk jeg med meg hele historien, men må ærlig innrømme at jeg ble lettet da lydboka tok slutt, for dette var temmelig kjedelig og umotiverende. Det var ikke Teigen sin skyld som leste med innlevelse, men selve handlingen. Det ble for ensformig for min del og karakterene var ikke spesielt troverdige. Har lest bedre krim fra Danmark.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er artig at doktor Moreau dukker opp igjen i Ragnar Hovlands Dr. Moreaus løyndom mange år seinere.

Da er boka bestilt alt! Håper mange blir med på felleslesningen.

Defending Beef er en vellykket bok om biff og det kua har å gi oss av rødt kjøtt. Dette kjøttet er blitt et propagandamiddel i den offentlige helse og klima sektoren. Der hevder man at kjøttet er usunt og er skyld i bl.a. hjerte- og kar sykdommer og kreft i tarmen. Samtidig fyrer man opp med at kua ødelegger miljøet og det virker som desto mer av den vi blir kvitt desto bedre.
Miljøadvokaten og nå rancheren Nicoletta Hahn Niman viser i boken at denne propagandaen har liten eller ingen vitenskapelig tyngde. Som tidligere vegetarianer så skriver hun om hva som drev henne til å bli vegetarianer og hvorfor hun begynte å spise kjøtt igjen, samtidig som hun viser til mange fordeler med kjøtt, hvordan det faktisk kan være klimavennlig og noe av det sunneste du kan spise. Etter å ha lest ”Sacred Cow” av Robb Wolf og Diana Rodgers så satte jeg klørne i denne, og selv om de tok for seg mye av det samme så var det allikevel godt med repetisjon, litt annet perspektiv og sikkert også noe nytt å ta til seg. Boken var et fornøyelig måltid som slår hull på mange av mytene som florerer der ute blant klimaforkjempere, miljøaktivister, vegetarianere og veganere.