Bokelskere.no

Denne boken fanget meg med sin stille men intense handling og nøkterne språk. Handlingen drives fremover av hovedpersonens indre tanker og opplevelser.

Nextory.com med godt utvalg og ubegrenset lytting. Bookbeat.no, godt utvalg, men med maksimum 100 timer i måneden. Begge har mange bøker på engelsk og svensk pluss andre språk. Hvis du søker opp de forskjellige, så kan du se hvilke abonnement de har å tilby og velge ut fra eget behov. Hvor mange timer du tror du kommer til å lytte i måneden, om dere er flere som vil lytte samtidig, priser ol.

En helt ok pensumbok i norskfaget i lærerutdanningen. Den er ganske enkel å lese, men til tider noe kjedelig med litt for mange punkter å holde styr på, spesielt punktene under de forskjellige fasene i skriveutviklingen.
Boken gir god innsikt i hvorfor skriving er viktig å kunne på skolen, bl.a. for å øke elevenes forståelse på ulike faglige områder. Videre skriver forfatteren at skriving er en vei til økt bevissthet om vår eget språk og om oss selv. Lundberg går også litt innpå hvorfor det kan være så vanskelig å lære å skrive, spesielt med tanke på rettskriving. Lundberg påpeker bl.a. at bevissthet om fonemene er en grunnleggende forutsetning for å lære å lese og skrive. Forfatteren gir leseren også, som han antar er en lærer/kommende lærer, tips til hva man bør være bevisst på i skriveopplæringen på skolen.

En interessant ting som Lundberg påpeker i boken er at barn som peker tidlig, vil få en god språkutvikling senere. Han påpeker også at å skrive er et viktig redskap for utvikling av språk og tenking. Vi får også et nødvendig innblikk i hvilke faktorer som kan forhindre en god skriveutvikling som igjen kan være alt fra mangelfull språkstimulering hjemmefra, et begrenset ordforråd og arbeidsminne. Han peker også på oppmerksomhets- og konsentrasjonsproblemer som et stort hinder. I møte med hindringens potensielle farer så må læreren prøve å legge tilrette for den enkelte elev som det gjelder et tilpasset undervisningsopplegg, så godt det lar seg gjøre.

Noe jeg ikke klarer å forstå at forfatteren mener er når han hevder at når vi sier "en kant" eller "en ball", så er lydanalysen, eller det vi egentlig sier "eng kant" og "em pall". Kanskje jeg har oversett noe, men skjønne det den som skjønne kan. Et annet lingnende merkelig eksempel blir også presentert i boken. Kanskje det har noe med dialekt å gjøre? Vet ikke.

I det store og hele er boken en helt grei bok om en god skriveutvikling, som starter allerede i barnehagen og fortsetter gjennom hele skoleløpet.

I fjor leste jeg Sanatorium av Sarah Pearse. Jeg likte begynnelsen som var noe horroraktig, men ikke utviklingen som ble for gjennomsiktig, og fikk ikke helt sansen for fortellerstemmen.

Men prøvde igjen med den frittstående oppfølgeren Øya, der man igjen møter Elin Warner og kjæresten Will. En vennegjeng som er svært forskjellige, drar til en øy ved Devon. På øya er det et helse og velbehag hotell, men øya har en mørk fortid. En seriemorder skal ha holdt til der, og etter den tid hevder lokalfolk at det hviler en slags forbannelse over øya. Da en kvinne blir funnet nede ved en av klippene hvor man kan gjøre yogaøvelser, blir Elin Warner satt på saken. Det mystiske er at den døde heller ikke var gjest. Hun skulle egentlig ha vært et helt annet sted.På grunn av indre demoner har hun i det siste tvilt på sitt ståsted når det kommer til yrket hun har valgt seg. Kan hun bevise denne gang at hun er mer enn god nok, og at hun kan overvinne fortidens spøkelser?

Sanatorium og Øya er veldig like bøker. Begge handlingen skjer på et isolert sted,et slags moderne lukket rom mysterie, og man møter igjen Elins tvil om mye og mangt. Noe skjer også at forholdet til Elin og Will blir satt på prøve.

Selv ville jeg lese Øya fordi handlingen skjedde på et isolert sted og likte også fortiden med en seriemorder. Tenkte at dette ville bli spennende. Men fortellerstemmen blir for finpolert til at det blir spennende. Det tar seg aldri opp. Det blir for mye beskrivelser om tanker og følelser. Synes begge bøkene tok for mye plass om forholdet til Elin og Will. Skjønner at samliv er viktig for enkelte hovedkarakterer i bøker, men her tok det vel mye plass, og saken ble noe i bakgrunnen.

Øyas bakgrunnshistorie ble ikke utnyttet godt nok
Kunne også ha tenkt meg at den berømte seriemorderen fikk større plass og øyas mørke fortid, slik at man kunne kjenne på frykten til lokalfolket. Litt mer lokalhistorie hadde vært fint, selv om det er oppdiktet, for å kjenne til stedet bedre. Man fikk i stedet mye om følelser, usikkerhet og andre beskrivelser, men ikke så mye landskapsbeskrivelser. Noe som er synd da det kunne bidra til å øke mystikken og isolasjonen enda mer.

Øya var på ingen måte elendig, men den ble heller aldri helt spennende. Boka hadde ypperlig bakgrunn til at det kunne bli creepy, men forfatteren utnyttet det ikke. Usikker på om jeg kommer til å utforske dette forfatterskapet mer. I så fall blir det på lydbok.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

Lesefri helg, for min del :-) Har siden sist lest Stakkar av Mathias Faldbakken. God start på boka, men var ikke helt fortrolig med siste fjerdedelen. Hoppet rett over til Doppler av Erlend Loe, og her dukket terningkast 6 opp igjen. Boka veksler mellom det kostelige og det alvorlige. Har kjøpt Svart Vann av nylig norgesbesøkende Joyce Carol Oates. Den blir kanskje påbegynt til uka. En liten pause har jeg tatt med boka Det Blåøyde Riket av damene Witoszek og Joly.

Var to hektiske uker med avslutningen på valgkampen og tre dager på Haukeland sykehus for en hjerteoperasjon. Begge deler gikk bra! Besøk hos kjæresten denne helga, da er behovet for lesing borte ;-)

En god helg og uke i bøkenes verden, ønskes alle.

Lyrikar i utvikling.
Arnljot Eggen (fødd 1923) hadde eit langt liv som lyrikar og forfattar av epigram. Kan hende meir av det siste når ein les denne samlinga av dikt frå dei fyrste åra som diktar. Seinere har Eggen utgitt fleire diktbøker. Denne samlinga tek berre med eit mindre utval eldre dikt. Det kan ha samanhang med at Eggen ofte skreiv om aktuelle hendingar som seinare vart gløymt. Likevel er det fleire dikt her som står seg bra framleis. Til dømes "Berre" frå 1965 som byrjar med "Det er berre draumar."

Kveldens ubehag.
Etter en sein start har jeg endelig kommet meg gjennom boka. Av andre leserkommentarer går det fram at boka kan leses på ulike måter. Selv kom jeg fram til at den bør forstås som en skrekkroman der mørke fantasier får fatale konsekvenser i et landsbymiljø der atmosfæren til tider er like lukket og forfrossent som i en sørstatsroman av William Faulkner.

Hovedpersonen og fortelleren Jas tolker i stor grad tragiske hendelser i lys av utenatlærte bibeltekster. Er familien og gården rammet av de sju landeplagene? Ikke rart at hun drømmer om å komme seg vekk.

En moderne skrekkroman.
Handlingen i denne dystre hollandske romanen drives fram av den mørke fantasien til den 12-årige jentungen Jas. Atmosfæren er til tider like lukket og forfrossen som i en sørstatsroman av William Faulkner.

En kort stund så jeg for meg en historisk roman med forankring på landsbygda, men forfatteren insisiterer på at handlingen er lagt til nåtida, det vil si på 2010-tallet. Fjernsynet er riktignok gjemt i et skap for at de kirkeeldste ikke skal se det når de kommer på sine månedlige besøk.

Hovedpersonen og fortelleren Jas tolker i stor grad tragiske hendelser i lys av utenatlærte bibeltekster. Er familien og gården rammet av de sju landeplagene? Ikke rart at hun drømmer om å komme seg vekk.

Boktittelen sier jo egentlig sitt, og ubehaget er svært så nærværende under lesningen. Likevel lar jeg meg imponere av forfatterens rike bildebruk. Den er fri for klisjeer, samtidig som den åpenbart knytter seg til 12-åringens dagligliv på gården, skolen, landsbyen og kirken.

Alt i alt en spesiell leseopplevelse, men ikke en bok jeg vil anbefale noen. (Boka inngikk som felleslesning i Lesesirket 2021).

Enig med deg. Mendelsohns bok er vidunderlig i seg selv, men den gav også et nytt innblikk i Odysseen slik jeg husket den fra barndommens illustrerte versjon utgitt på Eide forlag på 1950-tallet en gang.

Jeg er ingen romanleser, men unntaksvis skjer det at jeg leser én. Denne gangen i regi av skolen jeg studerer på. Denne var visst endel av pensum. Jeg husker i timen at læreren snakket om hvordan det er voksne som bestemmer hvilke barnebøker som skal nomineres til, og vinne priser. Spørsmålet hun lot ligge i luften var om det er de samme bøkene som hadde vunnet prisene om barna fikk bestemme? Selvom dette er en engasjerende barneroman så tviler jeg på at barna lar seg engasjere like mye av bokens budskap, eller propaganda som jeg vil kalle det. Her er det egentlig miljøpropaganda fra begynnelse til slutt, i høygir og på bekostning av en gutt som lider av kreft. Hva annet skal man gjøre enn å få politikerne til å få fart på miljøsakene? Dette blir Henriks oppgave den tiden han har igjen og han skyr ingen midler i å få fram budskapet sitt, noe som fører til uventede vennskap, men også hatytringer og ting som et barn egentlig skulle sluppet å stå i bare de voksne hadde gjort jobben sin.

Jeg er ikke så veldig engasjert i klimasaken, men synes den har gått litt over styr og boken får det til å virke at alle ligger på latsiden bortsett fra hovedpersonen i boken som retter pekefinger på alt og alle som går imot saken. Foreldrene får høre det, statsministeren får gjennomgå og flere andre. Bokens hovedperson ser ut til å lide av en tvangstankegang, men får til ganske mye selvom boken spiller på usannsynlige strenger på grensen til Greta Thunberg hysteri, bare at Henrik overgår henne i sin kamp. Ihvertfall er underholdningsverdien større, og kanskje det er den som fenger målgruppen, fremfor klimasaken boken prøver å formidle.

Selvfølgelig må forfatteren ha med noen aktuelle samfunnsforhold som skilsmissefamilie, en lesbisk statsminister og et lite hint av hvordan et barn blir til. I tilegg kommer det feilinformasjon over at prompen til kua skal være så ille som miljøentusiaster skal ha det til. Dette er ingen bok jeg hadde valgt å nominere til Brageprisen eller Arks barnebokpris. Hadde Henrik hatt en sterkt religiøs eller litt uortodoks folkehelseagenda på agendaen sin, så hadde han sikkert blitt stemplet som syk fra øvre sjikt i samfunnet, men at en elleve åring går inn med hud og hår og sliter seg ut med miljøpropaganda, er det ingen som ser ut til å reagere på, eller kanskje det finnes noen kritiske røster til dette der ute? Når det er sagt, så er dette for all del en underholdende bok, spesielt for målgruppen, selvom den er noe løsrevet fra virkeligheten, til dels med klisjér og noe tilgjorte replikker, men barn bryr seg kanskje ikke om det. Jeg vil allikevel være forsiktig med å fõre barna mine med innholdet i denne. Jeg har absolutt ikke noe ønske om å gi dem dårlig samvittighet for at de ikke alltid gjør det som liksom skal være bra for kloden og miljøet.

Kveldens ubehag. Tittelen sier jo egentlig sitt, og ubehaget er svært så nærværende under lesningen. Likevel lar jeg meg imponere av forfatterens rike billedbruk. Den er underlig fri for klisjeer, samtidig som den åpenbart knytter seg til 12-åringens dagligliv på gården, skolen, landsbyen og kirken.

Et annet tema jeg tenkte på underveis er de voksne. Barna sier i starten at de skulle ønske det var voksne der. Som om det ville hjulpet. Som om voksne ville te seg bedre. Det virker jo som det er en krig på gang. Som voksne har startet. Og en voksen er jo bokstavelig takt "the beast" en periode også. Den voksne som redder dem til slutt virker og ganske usikker på hva han skal gjøre. Tenkte dere på de voksne?

Vi begynner med slutten av Chris Whitaker er en thriller, men den oppleves mer som en roman. Syntes heller ikke det var krim, da politisjef Walk ikke har stor nok rolle i boka til at det kan stemples som krim.

Mye rot
Vincent King slippes ut av fengsel etter tretti år og han og Walk har hele tiden vært nære venner, nesten som brødre. Cape Haven er et oppdiktet og fredelig sted. Vil vennskapet deres forandre etter at Walk måtte vitne i saken mot Vincent? Samtidig blir man godt kjent med tretten år gamle Duchess. Hun kaller seg selv den fredløse og hun beskytter lillebroren sin Robin på fem år mot hva og hvem som helst. Hun prøver også å ta ansvar for sin mor Star da hun ofte ikke er i stand til det selv. Mange ganger er Duchess nødt til å være eldre enn det hun egentlig er.

Dette er en handling om et sted som sitter fast i tid, følelser og skyld. Den er om overlevelse og det å prøve og komme seg videre uansett hvordan ting ser ut. Forvent ikke en bok med mye tempo. Dette er en bok på over fem hundre sider som tar seg god tid, og er en karakterdrevet roman. Det var interessant å lese om båndet mellom Walk og Vincent. Likte også småsted beskrivelsene. Den klaustrofobiske og sjarmerende kontrasten det kan gi.

Ikke særlig begeistret over Duchess
Skjønner godt hvorfor boka har fått gode anmeldelser, men for min del ble det for mye drama, og i stedet for å bli begeistret over Duchess som mange andre har blitt, syntes jeg at hun i lengden ble en smule irriterende og litt mye. At hun er fredløs blir nevnt nesten hele tiden, og synes ikke karakteren hennes er helt til troverdig til tross for all den motgangen hun har fått, og at hun vet mye om overlevelse. Jeg ville heller bli bedre kjent med Vincent og Walk som begge var mystiske på hver sin måte. Vincent med sine hemmeligheter både innenfor og utenfor fengselet, og Walk som skjuler helseproblemene sine fordi han er redd for å bli erstattet av noen andre.

En roman med store ambisjoner, men dessverre tok voksendrama og tenåringsperspektiv for mye plass.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Dette heftet var lekse for meg som ansatt i læreryrket og dermed tok jeg meg i kast med den. Heldigvis var den ikke av den lange sorten, men gir en enkel og grei gjennomgang av aktivitetsplikten vi har som lærere på skolen. Et par år før denne leste jeg barnehagens versjon av det samme: "Ny mobbelov for barnehager - Psykososialt barnehagemiljø". Den var skrevet på et litt vanskelig og kjedelig språk for at en gjennomsnittelig barnehageansatt skulle gidde å lese gjennom hele. Skoleversjonen derimot er et par hakk bedre, tydeligere og enklere å lese, med et språk som selv assistenter kan ha råd til å forstå. I tilegg kommer den med et eksempel på hvordan man fyller ut en aktivitetsplan, noe jeg ikke kan huske barnehageversjonen inkluderte. Ellers har dette heftet også en del praksiseksempler som med fordel kan få en til å tenke over det man observerer i skolegården. Juridisk materiell er ikke det enkleste å anmelde, og heller ikke det mest interessante å lese, men allikevel nødvendig. Juridisk sett er dette et greit hefte å ha lest gjennom.

Skal vi starte samtalen? 😊 Kanskje flere hiver seg på.

En ting jeg tenkte på mens jeg leste er at denne romanen viser litt av vredden i dystopier. Det er ingen fremtidsteknologi, ingen diktator, bare menneskelig natur som får utspille seg.

Og jeg tenker på at jeg så en moderne teaterversjon av boken i Stavanger for en del år siden. De fikk virkelig frem testosteronet og gjeng-kreftene som spiller seg ut mellom guttene. Jeg har lurt flere ganger på om "kondisjoneringen" fikk påvirkning på de unge guttene i ettertid. For det var heftig.

Jeg opplever boken i skjæringspunktet mellom mystikk og metafysikk med utgangspunkt i døden. Det er tanker og observasjoner fra fortellerstemmene som spenner fra det daglige til det filosofiske, som driver boken fremover. Fungerer godt som lydbok.

Er veldig fornøyd med sommeren og den tidlige høstens leseopplevelser. Har brukt mye av tida mellom to permer på fjorårets norske romaner. Elling, Arvola, Seljestad, Jacobsen - flotte bøker, som sammen med Faldbakken (Ligger ulest foreløpig. Men ikke lenge!) gjorde 2022 til et gullår i min verden. Som en brytning valgte jeg den franske kometen Louis. Ikke et feil valg det heller.

Som politiker har jeg siden jeg oppdaga korrupsjonsjeger (og mye mer) Eva Joly, vært mer enn gjennomsnittlig interessert i skatteparadiser, korrupsjon, gråsoner, omgåelse av lovverk mv. Boka jeg har begynt på heter Det Blåøyde Riket, med undertittel Norske tillitspatologier. Den er skrevet av nettopp Joly pluss professor Nina Witoszek. Hovedspørsmålet i boka er om vi kan ha tillit til de store lederne i store selskaper, eller for den sak skyld, politikerne som omgås disse. I en tidligere bok spør Joly om hvor langt ned i det politiske systemet dette gjelder. Blir vi på lokalt nivå lurt? Er vi naive? Blåøyde? Jeg mener ja! Vi kneler når investorer lokker med en drøss arbeidsplasser - som det ofte ikke er hold i. Hvor kommer pengene fra? Fond i skatteparadiser... - skatteunndragelser er den rette betegnelsen.

Ønsker dere alle ei ny god leseuke :-)

På bokens vaskeseddel står det at dette er en krimroman. Og det er riktig at et bestialsk drap er utgangspunkt for handlingen i boken. Min oppfatning er imidlertid at boken er et psykologisk drama og en fremragende beskrivelse av et lite samfunn langt ute på den svenske landsbygda. Handlingen bygger seg opp langsomt, og med litt tålmodighet (100 sider +) blir jeg oppslukt av menneskene og handlingen.