Bokelskere.no

En god slutt på en trilogi jeg har hatt noen fine timer med. Drivet og stemningen man har blitt vant med fra de to første bøkene er tilstede også i den tredje, men til tross for at den siste boken er betydelig lengre enn de første to, så synes jeg enkelte deler av historien kunne vært enda mer utbrodert. Jeg hadde ikke sagt nei takk til en fjerde bok, men samtidig slutter boken på et mer enn nok konkluderende vis for en som er småallergisk mot åpne slutter. En serie jeg ikke vil nøle med å anbefale for ungdom i alle aldre.

Den ja. Berre kjærleik og død. Eg har nettopp lese ut Svermeren, og den var bra, men eg hugsar Berre kjærleik og død hadde eit driv og noko tragisk og uunngåeleg ved seg som gjorde inntrykk. Kanskje Tor Jonsson er lettare å ha sympati med enn den Hamsun vi møter i Svermeren? Uansett, Berre kjærleik og død er blant favorittane mine.

Eg kjem nok aldri til å gløyme Hertug Hans. Stakkars Hans, som drog den lange vegen i barbariske og framande austerled og endte sine dagar der. Lesaren skjønar at det ikkje kjem til å gå bra, og Hans er som ein liten fugl i den trælete neven til ei brutal verd. Meir skremande bok skal du leite lenge etter. Slik opplevde eg det iallefall.

Har du lese Kolloen sin biografi om Tor Jonsson? Veldig bra bok!

Levande, kult og fint språk som flyter veldig lett. Litt for lett tidvis, for eg kjenner ikkje heilt att strevet og vanskane til hovudpersonen, Carl, når språket gjev så lite motstand. Eg saknar også ein raud tråd i forteljinga. Han kjem fleire gongar tilbake til besteforeldra si NS-tilknytning, og foreldra sin krig om krigen og prater mykje om Maria, som han elska og som gav håp, men som han mista. Det er berre at han også er innom alt muleg anna, frå broren Abel, som han hevdar tok livet av mor deira på palliativ avdeling, og reiv sund det nyskrivne testamentet der Carl arva huset, karakterar han har kjent, x antal damer han har hatt sex med, møte med legar, helsevesen og skildring av at han rusar seg. Eg merkar meg at Abel og Maria er bibelske namn, og skjønar at det er meint å vere djupt, men det blir nesten fornøyeleg, heile tida litt forvirrande med alt han er innom, og dermed blir eg ikkje rørt av det som skal vere ei tragisk skjebne. Språket er nærmast eit vern. Alt er kult, flyter godt og skapar ein distanse. Har lyst å vite kva han føler inni seg. Lettare å hive inn på med sobril og alkohol og la det flyte. Det endar såklart ikkje godt.

En meget stilsikker og naturlig oppfølger av "Huset". Dersom du likte den første kommer du garantert også til å like bok nummer to. Drivet er kanskje skrudd enda et knepp opp, og samtidig får man svar på enkelte av spørsmålene man satt igjen med etter "Huset". Språklig sett er boken også helt i tråd med den første. Jeg synes denne var nærmere sekseren enn fireren. 5+

Fornøyeleg, velskrive og handlar stort sett om oppveksten på bygda, kjærleiken og forholdet til foreldra. Karakterane er ikkje plaga nok til at det blir veldig djupt. I det store og heile framstår Levi Henriksen iallefall her som veldig tilgjengeleg og folkeleg. Novellene har klar handling og alltid ein tydeleg slutt der mellom anna eit bibelvers poengterer hovudbudskapen. Fornøyeleg. Skal eg lese meir Henriksen? Får sjå.

Der sa du det eg tenkte om Lucia--boka hans. Interessant, men av ein eller annan grunn las eg ikkje ferdig. Eg har ikkje lese 1001 natt. Derimot Hvordan elske en far likte eg veldig godt.

Har du noen bøker som du synes er gode, men som du føler at ikke mange nok har lest?

Du velger selv om du bare vil liste noen titler, eller om du vil fortelle litt om bøkene, og hvorfor du mener andre bør lese den :)

Selv kan jeg nevne "Mudderhund" av Inge Schilperoord og Michael J. Straczynski sin selvbiografi "Becoming Superman" som to bøker jeg skulle ønske flere hadde fått opp øynene for.

Førstnevnte handler om en pedofil mann som nettopp har sluppet ut av fengsel, for så å oppdage at det i nabohuset bor en tolv år gammel jente som utfordrer hans kontroll over egne impulser og tanker. En vond bok som virkelig får en til å tenke, og som språklig sett nesten er litt Steinbeck-iansk i sine beskrivelser av natur og miljø. Anbefales til alle som liker lesestoff som utfordrer, uten at jeg synes den blir spekulativ eller sensasjonspreget.

"Becoming Superman" er noe helt annet. En selvbiografi fra mannen bak tv-seriene "Sense8" og "Babylon 5". Her tas det tak i hele mannens liv (til nå), og familiehistorie og personlige utfordringer veves sammen på en utrolig godt gjennomført måte. En av de beste selvbiografiene jeg har lest.

Til tross for (eller kanskje pga.) en forteller som virker noe selvhevdende og innehar en bachelorgrad i "bezzerwisseri", er denne boken god underholdning, og samtidig et artig innblikk i et av de største rockebandene i verden på åttitallet. Man blir bedre kjent med bandmedlemmene og deres væremåte, og får samtidig vite litt om hva som skjedde "under panseret" i driften av bandet. Interessant er det også å få nærmere innsikt i bandets dynamikk, og hvordan de forskjellige personlighetene påvirket hverandre. Morsom lesing for alle med en viss musikkinteresse, og veldig gøy for dem som er ekstra glad i akkurat Van Halen.

Basert på litt lunkne tilbakemeldinger her på Bokelskere.no, var det med en viss skepsis jeg startet på denne boken, men her ble jeg meget positivt overrasket. En dystopisk og tidvis "klaustrofobisk" fortelling som aldri står stille. Til tross for tempo og et særdeles lite "fargerikt" språk, gir denne korte boken mye å tenke på. I tillegg mener jeg at det "enkle" språket forsterker de "strippede" bildene jeg kreérer i mitt eget hode mens jeg leser. De bidrar til å forsterke stemningen og uhyggeligheten. Gleder meg til å sette i gang med neste bok.

Flott bok om ei jente som blir ven med ein hund i nabolaget. Etterpå blir hunden pårygga av ein einsam nabo som har mista kona si. Boka er likevel full av håp og gode tankar. Eg las ho ilag med nokre brukarar på jobb- eit godt utgangspunkt for samtale om sorg.

No er eg lei Peter May. Den tredje boka om Fin MacLeod på Ytre Hebridane blei etterkvart slitsam. Tidvis banal, platt og med så mange tilbakeblikk at eg ikkje lenger brydde meg nevneverdig. Siste 150 sidene skumma eg mest gjennom. Som lesar vil eg vite meir om korleis det går med sonen til Fin MacLeod og mora, Mersaili, som han elska og sveik som ung mann, og no igjen deler seng med. Men nei, i staden blir vi introduserte til nye vener og intriger frå fortida, med kriminelle element som igjen toppar seg i eit klimaks som iallefall denne lesaren ikkje brydde seg særleg om. På toppen av det heile: etter klimakset får vi servert 5-10 sider der forfattaren endeleg samlar saman trådane frå dei to føregåande bøkene, let MacLeod gå hand i hand med Mersaili og i sentimentale ordelag spør om Fin vil klare å redde forholdet. Kva med å faktisk la boka handle om det du avsluttar med, Peter May?

Fascinerende historie om en familie på Haiti gjennom flere generasjoner. Jeg plukket den fra hyllen av den enkle grunn at jeg aldri har lest noe fra Haiti før, og jeg fikk det jeg kom for (og mer til). Språket er pent (i alle fall i den norske utgaven jeg leste), men samtidig får man god bruk for ordlisten bak i boken underveis i lesingen. Historien er i seg selv god, men for min del var det også meget interessant hvordan den politiske situasjonen på Haiti spiller inn på, og farger handlingen. Boken har besørget mangt et Google-søk, og det blir nok noen til.

Trilogien rundes av på en fin måte. Kanskje hadde jeg gitt den en femmer om jeg hadde lest den rett etter forrige bok, for her er det et ganske stort rollegalleri å holde styr på, og jeg hadde nok glemt noen av trådene litt. Det går i et heseblesende tempo boken gjennom, og det er ingenting å utsette på drivet, men kanskje hadde det vært fint med et lite avbrekk her og der? Gleder meg til å se en ev. tv-serie etter hvert. Norsk grøss er ikke noe man kommer over hver dag.

Eg likte veldig godt boka hans Å elske en far.

En god bok, absolutt, men her bidro nok "hypen" til at jeg hadde fått veldig store forventninger. Jeg så for meg noe grensesprengende pionér-arbeid i litteraturformat. Det jeg fikk var en god historie, servert på sosiolekt, som føles noe mer både "hardkokt" og "rå" i uttrykket enn andre bøker i samme gata. Jeg ble dog aldri spesielt glad i karakterene, selv om noe som hender med én av dem gjorde et visst inntrykk. Underholdt ble jeg, men den traff ikke meg 100%
Og jeg må jo si at jeg er veldig spent på hva Lovrenski finner på i en ev. neste bok. Blir det samme uttrykket, eller går han i en helt annen retning?

Fekk meg til å tenke på Jobs bok. Uansett kva slags elende Gud, eller skal vi kalle det "livet", serverer Job, blir han ikkje bitter og harm, og han forbannar ikkje livet sitt.
Kvifor nokon forbannar livet , og andre ikkje, det er eit godt spørsmål. Men ser ut som om vi har kjent til faren ved det svært lenge.

Eg anbefalar teaterstykket basert på boka. Såg det for nokre veker sidan.

Einig! Ut ifrå at boka har ingen bokomtaler så synes eg fleire burde sjekke ho ut. Boka er kjempebra!