Bokelskere.no

Jeg takker deg for ditt svar. For din interesse -ikke minst.) Dessverre har jeg ikke lest boken du nevner. Men, jeg noterer den , og håper den kommer i min vei på en eller annen måte. For der er en slags likhet med egne opplevelser , ingen tvil. For selv om det dukket opp flere esker med bøker etter hvert, og selv om jeg gikk til innkjøp av mange , og leste hver og én ; De bøkene som jeg nevnte i mitt innlegg som lå i esken , ble for det første helt klart en slags redning for meg. For det andre ; Når jeg etter alle disse årne setter hendelsen i et salgs perspektiv- Det gjorde meg i høy grad interessert i å lese mer av de forfatterene som på denne måten ble valgt ut for meg. Særlig må jeg i den forbindelse trekke frem min interesse for "de gamle russere" , altså de som skildret tiden i Russland før revolusjonen. Noe som vises klart i "mitt bibliotek". Tolstoj , Turgenjev og kansskje i srørst grad "filosofen" Dostojevskij. På grunn av min interesse for teater , måtte jo Anton Tsjekov inn på min scene , og så kom de i rekke og rad, Gogol , Solugub osv. Kanskje jeg aldri hadde oppdaget denne litteraturen , var det ikke for denne esken. (?). Sikkert er det at fra før -selv om jeg tidlig ble en ivrig leser - hadde jeg ikke lest noe av dem, knapt hørt om dem. Og det får meg til å tenke nå : Kanskje dette kan føre til en "tråd", spalte eller lignende, hvor en bokelsker kan legge frem en hendelse , noe bestemt, som gjorde vedkommende til , ja nettopp det, en bokelsker ! For jeg ble det så avgjort der og da ! Jeg gikk fra å være en som leste bøker , til å bli en elsker av bøker !

Tusen takk for at du skriver dette til meg. Og jeg takker for at du deler. Den esken med bøker som ble så viktig for meg. Det var og en arv. Men ikke er alle så heldige! Så derfor må jeg si at du skal være glad for at din sønn "raider" dine bokhyller, både det du arvet og det som kom til. Ikke alle er så heldige som jeg, du og din sønn. Ikke alle har økonomi til eie bøker. Og de må vi ikke glemme. Så derfor er jeg glad for at vi har våre biblioteker ! Det viktigste er å lese. Min boksamling , hvorav det av betydning ligger på min profil, er bygget opp av arv fra far ( mer kom til siden av bøker fra ham), etter hvert kjøp gjennom Den norske Bokklubben, så kjøp ettersom jeg hadde råd, (mye på avbetaling!), og i mange mange år nå: Gaver ! Til jul og fødselsdager , fra min kone, mine fire barn og etterhvert barnebarn også. Og, merkelig nok jeg har til gode å få en bok jeg ikke hadde fra før. (En viss interesse for mine bokhyller må ha festet seg!). Takk igjen. Jeg er en av de heldige, og jeg passer på å vite det!

Jeg takker så mye for gode ord.

Jeg takker for at du ser det slik.

Tusen takk for stjerne,og hjerte! Jeg var i stek tvil om å være så personlig. Og i det hele tatt skrive noe som helst. Men jeg angrer ikke.For i og med ditt svar budskapet om lesing av bøker virkelig KAN bedre sykdom ,plager og lidelser nå ut til trengende, er mye gjort. Så er håp tent! Og: Veldig flott av deg og stå frem med ditt her! Takk nok en gang.

BØKER SOM MEDISIN ** Jeg innrømmer at jeg har hatt tanken inne men å si det rett ut , se; det har jeg ikke hatt mot til. Som den gamle mann jeg etter hvert er blitt , er der uvegerlig stunder jeg ser på mine -etter hvert- alt for fyldige bokhyller. Og tenker, hva skal jeg nå med alt dette ? Det samme har jeg tenkt -år etter år- på som noe negativt i mitt livsløp. Så faller mine øyne på dette innlegget av Kirsten Lund - i det som var en sen nattetime i min ungdom , nå i nokå voksen alder en tidlig morgentime- og jeg våkner , jeg blir våken ! For jeg innser noe som har ulmet i bakhodet en stund; og ordet er: "MEDISINSKAPET" **. Da går det opp for meg, da rulles et gardin opp fra mine øyne. Og det gir mening!
Og assiasjonen går mange år tilbake. Til et gammelt sår i en dårlg brukt ungdom. Jeg sitter en dag der alene i verden, på gulvet- foreldreløs med ett , forferdelig ensom og svært redd og nedfor -for å si det på en mld og pyntelig måte. Sitter der med det eneste jeg på en måte eier her i verden, en stor kartong bøker. Fra min fars samling. Hva har jeg annet å gjøre ; åpner esken og husker hver eneste tittel enda. For jeg leste dem , hver og en, og nå går det opp for meg at jeg tok den medisn jeg hadde for hånden. I dag mener jeg ut fra situasjonen og tidsbildet i mitt liv, at innholdet , medisinen var så god , ga meg på en måte noe livseleksir , som fikk meg til å reise meg, gå videre i livet , tross så mye vondt på den tiden, den sårbare tiden i et ungt liv.
Bøkene var ( for spesilt interesserte, kan være noen , så må de være her på dette nettstedet, ? ) : Tolstois "Anna Karenina ", Videre "Raskolnikov" av Dostojevkij ,("Forbrytelse og straff" heter den visst nå). VIdere ( i den rekkefølge jeg den gang mener å ha lest dem, ivrigere og ivrigere, mer og mer sulten på å lese disse , skattene, som de straks ble for meg- der og da!.: Therese Raqueng ", av Zola, Lord Jim" av Joseph Conrad, og da uunngålig; "Don Quiote" av Cervantes , videre uten nølen, heldigvis: " Fedre og sønner, av nok en klassisk russer, Ivan Turgenev ! Ikke å forglemme "En amerikansk tragedie" av Teodore Dreiser. Og; Thackerays herlige perle hvor emneordet ligger så foreffelig i selve tittelen " Forfengelifghetens marked "! Så nok et sprang; " Selveste Goethe med "Wilhelm Meister" . Og sannelig , jeg var så i siget at jeg også leste "Jøden Süss" av Feuchtwanger ( tror jeg han het). Flere av romanene var i to , ja til og med i tre bind så hyllen virker mer "fyldig"/rik enn man kan tro. Jeg trenger ikke stusse på noe, for bøkene , ser dere, er det bare å gå gjennom noen dører i huset fpr å finne, de har en solid og fremtredende plass i mine hyller, med sine flotte rygger i skinn , noen litt slitt i ryggene , bruk setter spor, særlig når bøkene er gjenbrukt gang på gang videre i slektsleddene . Senere finner jeg ut at disse bøkene ble utgitt i 1937 av Gyldendal som kalte dem " Verdenslitteraturens mesterromaner" 18 bind! som min far tok seg råd til å abbonnere på, han måtte være bitt av samme basillen som meg . Men på den lille hybelen, nesten uten møbler fordi hybelen var leid møblert, var denne esken , malplassert i en kartong midt på gulvet , ( noen hylle fantes dog ikke) OG! disse bøkene ble , ganske riktig det jeg leste her i dag ; Ren og skjær medisin. Sårt tiltrengt til og med . Og nå går jeg inn i "biblioteket" og ser , noen dager etter fylte 80 år, : sannelig blir jeg beroliget av at ennå er medisnbeholdningen stor nok.; Ingen er gått ut på dato. For littertur har ingen slutt. Ingen grense . Ikke en gang for alder .
Nå er dagen her! Søndag morgen, klokken på veggen sier 0525. Og jeg er våken, og mer enn det. Tenk det, Kirsten Lund !

Hei, Jostein. Vet ikke om du husker meg for det er unektelig lenge siden jeg har vært særlig aktiv på disse flotte sidene. Jeg ser innom av og til og noterte bla. dette flotte brevet til din mor. Og; jeg gikk gjennom de bøkene som hun hadde ervervet seg , de 100 som du så spandabelt og flott lar oss se her. Nå har det jeg har å si svært liten betydning , likevel fant jeg det kunne være av en viss verdi for deg å vite at av de 100 titler vi får se, har jeg hele 71 ( syttien) i mine hyller. Og dette er en slags anerkjennesle både av henens valg, og at du finner den verdi som både din mor og forfatterne fortjener. For: èn ting er å ha bøker, en helt annen er å lese dem. Og jeg er nok en smule krevende , man kan med hånden på mitt 80 år gamle hjerte si : Jeg har lest dem hver og en . Noen av Falberget har jeg nok lest, men er ikke eier av dem. Kjekt å værte på "gamle tomter" å se at nettstetdet fremdeles er oppegående. Dermed fikk jeg også en anledning til å ønske deg og andre kjente , en riktig god sommer. Med vennlig hilsen Rolf Ingemundsen (bassebuff ).

Tusen takk for dine gode ord, Eivind.

**Vägen,
du skal följa den.
Lyckan,
du skal glömma den.
Kalken,
du skal tömma den.
Smärtan,
du skal dölja den.
Svaret ,
du skal lära det.
Slutet,
du skal bära det.

**

Fra " Vägmerkan " av Dag Hammarskjöld.

Jeg syntes plottet virka interessant da jeg snubla over boka, og det synes jeg fortsatt den er. «Raudt støv» er bok 1 i en serie, så denne boka er bare starten.

Handlingen er satt til Australia, og året er 2060. Verden er satt fast i en dystopisk, tilsynelatende nærmest altutslettende krig. Vi får vite lite om verden utenfor Australia, og vi får vite lite om hvem som egentlig kriger mot hvem. Alt vi vet er at «fienden» rykker fram, allerede har okkupert store deler av Australia, og at våre hovedkarakterer befinner seg i det som fremstår som den siste bastionen av sivilisasjonen slik vi kjenner den.

Våpnene er avanserte. Vi snakker om høyteknologiske drapsmaskiner og kunstig intelligens som oppfatter de minste luktmolekylene på mange kilometers avstand.

«Fienden» framstilles som bestialsk, men det er vanskelig å vite om dette er propaganda, sannhet eller en god blanding av begge deler, for fiendens perspektiv på krigen er fullstendig fraværende.

Hva som skapte krigen vet vi ikke. Det nevnes kulturkrig, ideologienes kamp og identitetspolitikk, og jeg håper inderlig at formuleringa «Å framstå som god hadde blitt tusen gonger viktigare enn å vera god» ikke er et tegn på at serien blir et anti-woke-manifest som Danby Choi kunne dikta opp. Inntil videre får vi lure!

Språket er nydelig, og Kvæven skriver best når han beskriver dyr og landskap. Spesielt beskrivelsen av det evige kretsløpet av liv og død på romanens siste sider er vakker.

Vi møter en haug av karakterer, hvorav veldig mange dør. Det jeg savner mest i «Raudt støv» er dybde. Best kjent blir vi med generalløytnant John Arnhem, en litt hardhausa fyr som har blitt litt for godt vant med krigens hverdag, og spesialsoldaten Brett Hamersley, som ikke har blitt like avstumpa, og som planter noen etiske skrupler i Arnhems hode. Det vi ikke får tid til er å mene eller føle stort om karakterene og deres historie. Stort sett skraper vi på overflaten.

«Raudt støv» er et solid grunnlag for det som kan bli en spennende historie, med språklig vakre øyeblikk. Jeg er spent på del 2 og håper at ventetida ikke blir alt for lenge.

«Svart belte» av Marianne Clementine Håheim er en liten og kort roman, men tung kost.

Hovedpersonen er Marianne, som kan antyde at denne boka er selvbiografisk. I sentrum står Mariannes spiseforstyrrelse og hennes vei til å bli «frisk», eller enda mer veien til å kunne leve et liv med spiseforstyrrelsen uten å måtte bo på institusjon. Romanen strekker seg over noen år, fra begynnelsen til slutten av tenårene.

Noen ganger er jeg litt usikker om bokas stemme er dagens Marianne som observerer i retrospekt, eller om romanen kan leses som en slags dagbok. Språket er ofte poetisk, og noen ganger ble jeg litt usikker på om jeg virkelig får med meg hva som skjer.

Jeg velger å lese den som en veldig rå og direkte beskrivelse av hvordan Marianne opplevde og fortolka sin egen lidelse der og da. Jeg har ingen personlig erfaring med spiseforstyrrelser, men det er mange momenter i boka som jeg kjenner litt igjen fra samtaler med folk som har og har hatt det, og til en viss grad kan jeg relatere der det er mer generelle overlapp og fellestrekk som er mer generelle for mange, om ikke alle, psykiske lidelser.

Dette er en dypt personlig skildring. Dette er historien om Marianne og hennes spiseforstyrrelse, og uansett hvor mange folk med samme diagnose man møter, så vil det alltid være noe unikt ved hver enkeltskjebne, noe som oppsummeres fint når Håheim skriver at «[v]i er så ulike, men likevel vakkert plasserte i dei same avsnitta i lærebøkene til reparatørane.»

Noe som delvis irriterte meg litt var når den poetiske tonen kunne bli litt romantiserende, men dette er igjen ikke en uteforstående som romantiserer spiseforstyrrelser og psykisk lidelse. Her er det den lidende selv som prøver å finne det vakre i det vonde, stygge og brutale, i et forsøk på å håndtere hverdagen, å finne sin egen identitet og å skrive sin egen historie. Det er noe jeg for min egen del kan relatere veldig godt til, og jeg fikk inntrykk av at det også er nettopp det Håheim setter fingeren på når hun skriver at «[d]ei vakre orda kjem når eg er på mitt styggaste [...]. Dei kjem fordi dei må, fordi eg treng eit lys.»

Alt i alt er dette en bok jeg tror jeg må lese igjen, tygge mer på og se på med litt nye øyner en dag. Jeg anbefaler boka, men en må være villig til å lese noe som kan skape ubehag, litt vonde følelser, litt sinne og frustrasjon.

Også bør selvsagt alle som selv er ramma av en spiseforstyrrelser ta en egen vurdering på hvorvidt de vil utsette seg for potensielle triggere. For en utenforstående er det i hvert fall et godt innblikk i hvordan en spiseforstyrrelse kan utarte seg i en persons tanke- og følelsesliv, og hvor brutal den kan være.