Fay Weldon skuffer sjelden sine lesere.
Jeg har kost meg gjennom boka, som er fornøyelig fra flere forskjellige perspektiver om både herskap og tjenere. Alle de medvirkende personene blir særdeles levende under hennes skarpe penn. Her er mange humoristiske skråblikk på livets mange viderverdigheter, både til hverdags og fest, og selvsagt gjelder det å finne den rette ektemaken til oppvoksende barn, - og noen ganger fører det til både kjærlighet og arvinger.
Sidesprangene snakker vi ikke så høyt om ...
Handlingene i denne første boka starter i oktober 1899.
Det er bare å glede seg til fortsettelsen i bok nummer to, Leve kongen.
Drastiske hendelser minnet deg på hvor skjør tilværelsen var. Det eneste du var opptatt av, var å få puste.
Jeg har aldri forstått det før, sa hun, at kvinner går med korsett og hvite hansker for å vise verden at de ikke behøver å skure gulv. Men det stemmer. Moten gjør deg hjelpeløs. Høye hæler og tønnebåndskjørt som er trangest nederst, hindrer deg i å løpe, korsettet hindrer deg i å puste, og hattene hindrer deg i å se. Jo mer fornem du er, desto mer hjelpeløs blir du.
Men luksuslivet imponerte henne ikke, hun ble rastløs og kjedet seg i stedet. En springmadrass kunne ikke bli bløtere enn bløt, lintøyet hvitere enn hvitt, og aprikossyltetøy deiligere enn deilig. Det måtte da være noe mer enn denne fråtsingen? Og hvordan greide egentlig late, rike mennesker å trives så godt når de nesten ikke gjorde annet enn å kvitte seg med penger?
Isobel var egentlig mye mer av en viking enn sin mann. Hun kom fra Newcastle i nordøst, der nordmennene hadde klort seg fast med vold og makt.
Sorgen tar gjerne andre former med årene, kan bli lettere å leve med, enklere å gå inn og ut av. Men minnene om den kjære er en del av dagen de lever i og natta de hviler i.
Sorg er kjærlighet. Vi sørger fordi vi har elsket. Fordi den vi elsket ikke er her lenger. Vi savner den vi har mistet. Den han var. Den hun kunne ha blitt. Det spesielle lyset han eller hun bar med seg. Men vi savner også den vi selv var, sammen med den andre. Det han eller hun fikk oss til å bli. Det vi skapte sammen. Vi har ikke bare mistet den døde. Vi har også mistet den vi var sammen med den andre. Og dette er bare et anstrøk av alt sorg kan romme.
Vi lengter alle etter å bli møtt. Men skal vi få til det, må vi bytte på å møte hverandre.
Det er forståelig at mange beskytter seg selv ved å unngå relasjoner som involverer kjærlighetsbånd. Men skal vi få kjærligheten vi så sårt trenger, må vi stå i det at vi kan miste, vi må våge å hengi oss, våge å åpne hjertene våre, til tross for at det en dag kan komme til å gjøre vondt.
I veikryssene har vi mulighet til å justere kursen. Hvilke veier vi velger bestemmer ikke bare hvem vi blir, men også hvem andre ser oss som. Dette legger igjen føringer for nye valg, og slik kan veien som er god for akkurat deg bli vanskeligere å finne. Vi kan ikke alltid vite hvor vi skal. Men når du vet noe om hvem du er og hva som er viktig for deg, og har gode kompass når du velger – da vil valgene dine lettere lede til nye gode valg.
Kanskje tenker vi for lite på de små valgene til sammen blir store valg, at alle valgene til sammen er med på å gjøre oss til de menneskene vi er. At vi blir de valgene vi tar. Gode kompass kan hjelpe oss til å ta gode valg. Og de gode valgene kan hjelpe oss til å leve det livet vi innerst ønsker å leve. Til å bli det mennesket vi vil være.
Samme hva du gjør i livet vil du alltid tape noe. Har du mulighet til å velge, kan du overveie hva du vil få og hva du vil tape. Men når du har først har valgt, er det smart å glede seg over det du har fått. Det gjelder store valg som kjæreste, jobb eller hus, men også små valg, som hva skal du spise til middag , om dere skal høre ungenes musikk i bilen eller om du blir med venninnen din på en tur. Det gjelder også når livet bare skjer uten at du kan styre det (…).
(...) å øve er en del av livet. Man må bomme mange ganger før man treffer.
De norske var gode mot oss. Jeg hadde aldri noen problemer med dem, sier Nasim.
Nei, problemet var hennes egen familie i Norge.
Hele hennes storfamilie er jordeiere. Bestefaren var landsbyoverhode, forteller hun stolt. Nasim vokste opp i en sammensveiset familie. Slik det må være, i et samfunn uten en velferdsstat. Livet var enkelt, men det manglet ikke på rikdom.
Langt på vei enig i dine betraktninger om innholdet i denne boka.
Nå ser det ut til at det kan bli litt "oppvask" om innholdet og påstandene hennes også. Familiene til grenselosene og medlemmer av hjemmefronten, og de få som er igjen av de som var med på los-trafikken, liker selvsagt ikke å bli mistenkeliggjort og hengt ut som krigsprofitører og jødehatere.
Jeg leste for ikke så lenge sida Grenselosene av Hege Kofstad, som jeg syns gir et veldig godt innblikk i hvor slitsomt og vanskelig los-arbeidet virkelig var under krigen.
Hvis du ikke har lest den, kan jeg varmt anbefale boka.