Bokelskere.no

Jeg har lyst til å bruke et konkret eksempel.

Jeg sitter akkurat nå med en barnebok i hånden. Den heter ”Historien om lille sorte Sambo” av Helen Bannerman og kom for første gang ut i 1899. Kopien jeg har er trykket i 1977 av Gyldendal i København (teksten er derfor dansk) og den har forfatterens originalillustrasjoner. Jeg fant den i barnehagen hvor jeg jobber som vikar, godt gjemt på øverste hylle i et kott.

På vaskeseddelen står det: "Lille Sorte Sambo er så indtagende, at småbørn øjeblikkelig falder for dens charme. Læs ”Sambo” for Deres børn, og de vil opleve den virkelige henrykkelse."

Boken begynner slik: "Det var engang en lille sort dreng, som het Lille Sorte Sambo. Hans mor hed Sorte Mumbo, og hans far het Sorte Jumbo."

Lille sorte Sambo er ikke neger. Han er fra India. Men om man ikke vet bedre, kan det se ut på tegningene som om han er fra Afrika.

Boken var ikke kontroversiell da den ble utgitt, og vakte på ingen måte noe oppstyr. Men i 1932 kritiserte Langston Hughes den for å være upassende for ”sorte” barn. Allerede i 1942 ble den publisert igjen, men med andre, mindre fornærmende, illustrasjoner. I 1950 ble den utgitt som hørespill, men med en annen tittel: ”Lille modige Sambo.”

Boken har også historie i Japan: Den ble først gitt ut der i 1953, men den liknet ikke engang på originalen. Sambo var afrikansk, og illustrasjonene var laget av Frank Dobias. I Japan var det lenge trodd at dette var originalversjonen og over en million bøker ble solgt før den ble trukket tilbake i 1988 – på grunn av rasistiske undertoner.

I 1996 ble det bemerket at selve historien ikke var rasistisk i det hele tatt, og en ny versjon ble laget: The Story of Little Babaji. Teksten er den samme, men navnene og illustrasjonene er forandret. Dette ble en bestselger.

Den originale teksten ble trykket på nytt i 2003, men med nye tegninger. Sambo var ikke lenger så sort. En annen versjon ble laget i 2004, da het den The Boy and the Tigers, og gutten heter Little Rajani.

Spørsmålet blir om alt dette oppstyret og alle illustrasjons- og tekstredigeringer gjorde boken noe bedre? Ble noen ”sorte” barn mindre fornærmede? Jeg sjekket Store Norske Leksikon på nett, og der fant jeg verken boken eller forfatteren. Har vi prøvd å tie den ihjel? Har det virket?

Helen Bannerman bodde i India med sin mann størsteparten av sitt liv. ”Lille sorte Sambo” ble til da hun satt på toget og fant på en historie for å underholde sine barn.

Til ettertanke skrev hun også ”Story of Little Black Mingo” (1901), ”The Story of Little Black Quibba” (1902), ”Little Black Quasha” (1908), ”Story of Little Black Bobtail” (1909) og ”Sambo and the Twins” (1936). Men disse ser vi ut til å ha glemt.

(Og jeg tror at oppstyret rundt boken var nyttig og lærerikt – men at endringene ikke hadde noe for seg. De var klønete og gjorde bare situasjonen verre. Og så lurer jeg fælt på hva den ”virkelige henrykkelse” er!)

Du har også den meget omstridte "Lille Sorte Sambo" av Helen Bannerman. Hun var riktignok skotsk, men hovedpersonen i boken er fra Asia.

Hvorvidt det er politisk korrekt å lese denne vet jeg ikke, men historien er faktisk god!

"Peaceful, fast-flowing, happy time!"

The Woman in White (Wilkie Collins).

...jeg skriver stort sett på engelsk, jeg. Sikkert fordi jeg har bodd i Skottland så lenge. Nå som jeg er tilbake må jeg nok øve meg på å skrive norsk igjen!

Denne skrev jeg for et goth metal Band som heter Lotus. De har faktisk laget sang av den, og det er kult. Goth metal er mørkt, trist, romantisk og overtroisk på en gang. Jeg vet ikke om jeg fikk det til, men siden dere har vært så modige får jeg prøve å være modig jeg også!

Dimensions

She walked through the barren minds - Every thought behind her, only time ahead - She asked him whether she was worth - Anything, to anyone, anywhere.

Forever the savannah, the never ending moor - Are you the Ghost, are you the door - Why don't you care for me any more - Nobody, nonentity.

One dimension, two dimensions, three dimensions, four - One step, two steps, open the door - One... two... three... four - One... two... Step through.

I don't want it, I can't want it - I don't want another life - I loved once, I loved a man - Irreplaceably, exclusively.

With him - One dimension was easy - Funny and carefree - Two was heavenly - With depth. But he and I - We settled for three - Four was the Ghost's - The Ghost elusively.

One dimension, two dimensions, three dimensions, four - One step, two steps, open the door - One... two... three... four - One... two... Step through.

I don't want it, I can't want it - I don't want another life - I loved once, I loved a man - Irreplaceably, exclusively.

One dimension, two dimension, three dimensions, four - I am the Ghost, I am the door - One... two... three... four... - Finished. Endgame. No more.

Hva synes dere?

Hva gjør Kindle & co nå?

iPad

Neida,

Du finner ham under Ketil Bjørnstad!

:o)

Consider the Lilies av Iain Crichton Smith. Den vakreste, tristeste boka i skotsk litteratur. Det er en litt annen vri på menneskelig utvikling, fordi det er en tvungen utvikling.

Den er sett gjennom øynene til en gammel dame som levde under "the Highland Clearances," og som opplever å bli kastet ut av gården hun har bodd på hele sitt liv, for å bli fortalt at hun og resten av menneskene i landsbyen nå skal bli fiskere. Gården hennes, vel, den skal bli sauebeite.

Jeg ønsker meg... utemmet ærlighet.

Tror mye av diskusjonen rundt ordet neger kommer av (nedarvet) dårlig samvittighet pluss en trang til å være politisk korrekt (hvor denne trangen kommer fra er en annen, interessant diskusjon). Og kanskje skam over vår uvitenhet.

Vi bør nok utvide diskusjonen til å inkludere noen negre/sorte/afrikanere, eller hva?

Barn, barn - nå får det være nok usaklig diskusjon. Ta hensyn til andre bokelskere og send hverandre en epost i stedet. Eller ta en øl og bli venner igjen.

Tusen takk.

...og det må kanskje nevnes at det ikke er alle som blir fornærmet av å bli kalt neger. Mannen min er fra Senegal, og han veklser mellom å kalle seg neger, sort eller afrikaner om han beskriver seg selv. Katten vår, som er sort (og litt hvit), kaller han for "min lille negergutt."

Jeg dro til den lille øya Goree da jeg var i Senegal før jul. Jeg snakket med en venn som også er turistguide der, og han sa: "We do not care what you call us. In the long run it is irrelevant. We want respect. We want our dignity that we lost during 300 years of slavery."

Kan vi gi dem det ved å diskutere hvorvidt ordet neger er politisk korrekt? Kan vi lære våre barn respekt ved å si at "det er stygt å kalle noen neger?" Jeg mener at ingenting bør forandres i litteraturen. Jeg mener også at vi har en tendens til å tolke slikt til døde, når vi selv burde vært ute i den virkelige verden og lært hvordan ting faktisk er. Senere kan vi gå tilbake til litteraturen og se den med nye øyne.

Hihi. Og jeg som hadde foredrag om annen halvdel av Matteusevangeliet på skolen. Lærere vet å drepe all nysgjerrighet og andakt for god litteratur.

Hadde en trang til å finne på noe morsomt på fredagskvelden. Jeg har lurt litt på om dere er like glade i å skrive som dere er i å lese, så jeg skrev de første linjene til en fortelling – tør dere å ta opp tråden? Håper det!

Jeg foreslår noen retningslinjer:

Kun to bidrag per bokelsker, men ikke rett etter hverandre.

Maks 25 setninger per bidrag.

Klokken på veggen tikket i takt med pusten. Enten pustet han for fort eller så tikket klokken for sakte. Han prøvde å se hva som var på tven men øynene kunne ikke fokusere. Det knyttet seg i brystet. Han slet med å svelge. Kjente seg kvalm. Prøvde å roe pusten.

”Er det slik det kjennes ut å dø,” tenkte han. ”Noe så inne i helvete ubehagelig!” Så prøvde han å le, men ingen lyd krysset leppene hans. Han så grønne prikker danse foran øynene. Han så et skarpt lysglimt i det han mistet bevisstheten, og den sammenkrøllede lappen han hadde i hånden falt ned på gulvet.

Da er vi enige, Linda :)

Det virker egentlig som de fleste bokelskere deler flertallet av synspunkter på hvordan den perfekte bokhandel skal se ut. Da gjenstår bare spørsmålet - hvorfor har vi ikke denne bokhandelen et eller annet sted i Norge?

Jaaa! Dit vil jeg også! Jeg håper virkelig det finnes et slikt sted... et eller annet sted. :o)

Problemet med et bibliotek er at du må gi tilbake bøkene. Jeg vil helst beholde dem selv, jeg :o)

Min favoritt så langt er Waterstones i Princes Street i Edinburgh. Selv etter å ha tilbrakt åtte år i byen klarte jeg aldri å gå forbi. Fire etasjer med lykke. Og verdens beste utsikt til kaffen.

Jeg tror vi må lage bokhandel sammen! Med rabatt til medlemmer av bokelskere.no, selvfølgelig.

Min drømmebokhandel ser slik ut:

Gammelt hus med flere etasjer. Majestetiske trapper. Høyt under taket, så det er plass til enda flere bøker! Stiger i mørkt tre er et must, så kundene kan gå på skattejakt (hvem bryr seg vel om health and safety?). Tregulv som knirker. Gjerne litt støv, som i en bruktbokhandel, det gjør ikke noen ting.

Sofaer. Dype lenestoler. Bord. Både små og store. Alle møbler skal være antikke, så de står i stil til huset. En liten kaffebar, som er litt som the Tardis - større på innsiden enn på utsiden. Gratis påfyll.

God orden og oversikt. De som jobber der må vite hva de snakker om og hvor ting er. Og de skal slippe å ha på seg teite t-skjorter med enda teitere slagord på, slik som de stakkarene som jobber på Tanum må iblant. Og min perfekte bokhandel selger ikke bare nye bøker. Den selger bruktbøker også.

Eget rom til lydbøker, med mulighet for kundene å prøve før de kjøper.

En scene. For diktopplesning og fremføringer - både fra kjente, lovende og håpefulle skribenter/forfattere. Og musikk. Musikk er også litteratur.

Jeg synes ikke jeg er for kravstor nå. Ikke i det hele tatt. :o)