Bokelskere.no

Jeg lurer på hva bokelskere synes om at man forandrer ordene i bøkene deres? Skal ikke faren til Pippi være negerkonge? Eller Hoa en hottentott? Sjekk ut Thomas Hylland Eriksens artikkel om emnet. Jeg kunne aldri tenkt meg å bruke betegnelsen neger om et annet menneske. Men skal man endre åndsverk av den grunn? Hvorfor kan man ikke bevare for ettertiden og vise barna sine hvilke "feil" som ble begått før? Skal vi late som om Skandinavias mest kjente forfattere var mer opplyste enn de var? (Gammel debatt, men utdatert? Vel, vi får se..)

Jeg har lyst til å bruke et konkret eksempel.

Jeg sitter akkurat nå med en barnebok i hånden. Den heter ”Historien om lille sorte Sambo” av Helen Bannerman og kom for første gang ut i 1899. Kopien jeg har er trykket i 1977 av Gyldendal i København (teksten er derfor dansk) og den har forfatterens originalillustrasjoner. Jeg fant den i barnehagen hvor jeg jobber som vikar, godt gjemt på øverste hylle i et kott.

På vaskeseddelen står det: "Lille Sorte Sambo er så indtagende, at småbørn øjeblikkelig falder for dens charme. Læs ”Sambo” for Deres børn, og de vil opleve den virkelige henrykkelse."

Boken begynner slik: "Det var engang en lille sort dreng, som het Lille Sorte Sambo. Hans mor hed Sorte Mumbo, og hans far het Sorte Jumbo."

Lille sorte Sambo er ikke neger. Han er fra India. Men om man ikke vet bedre, kan det se ut på tegningene som om han er fra Afrika.

Boken var ikke kontroversiell da den ble utgitt, og vakte på ingen måte noe oppstyr. Men i 1932 kritiserte Langston Hughes den for å være upassende for ”sorte” barn. Allerede i 1942 ble den publisert igjen, men med andre, mindre fornærmende, illustrasjoner. I 1950 ble den utgitt som hørespill, men med en annen tittel: ”Lille modige Sambo.”

Boken har også historie i Japan: Den ble først gitt ut der i 1953, men den liknet ikke engang på originalen. Sambo var afrikansk, og illustrasjonene var laget av Frank Dobias. I Japan var det lenge trodd at dette var originalversjonen og over en million bøker ble solgt før den ble trukket tilbake i 1988 – på grunn av rasistiske undertoner.

I 1996 ble det bemerket at selve historien ikke var rasistisk i det hele tatt, og en ny versjon ble laget: The Story of Little Babaji. Teksten er den samme, men navnene og illustrasjonene er forandret. Dette ble en bestselger.

Den originale teksten ble trykket på nytt i 2003, men med nye tegninger. Sambo var ikke lenger så sort. En annen versjon ble laget i 2004, da het den The Boy and the Tigers, og gutten heter Little Rajani.

Spørsmålet blir om alt dette oppstyret og alle illustrasjons- og tekstredigeringer gjorde boken noe bedre? Ble noen ”sorte” barn mindre fornærmede? Jeg sjekket Store Norske Leksikon på nett, og der fant jeg verken boken eller forfatteren. Har vi prøvd å tie den ihjel? Har det virket?

Helen Bannerman bodde i India med sin mann størsteparten av sitt liv. ”Lille sorte Sambo” ble til da hun satt på toget og fant på en historie for å underholde sine barn.

Til ettertanke skrev hun også ”Story of Little Black Mingo” (1901), ”The Story of Little Black Quibba” (1902), ”Little Black Quasha” (1908), ”Story of Little Black Bobtail” (1909) og ”Sambo and the Twins” (1936). Men disse ser vi ut til å ha glemt.

(Og jeg tror at oppstyret rundt boken var nyttig og lærerikt – men at endringene ikke hadde noe for seg. De var klønete og gjorde bare situasjonen verre. Og så lurer jeg fælt på hva den ”virkelige henrykkelse” er!)

Når jeg tenker tilbake på de bøkene jeg likte best som barn, går det opp for meg at de fleste av dem var drastisk omskrevet i forhold til orginalene.

Yndlingsbøkene var mine var stort sett de som kom i forskjellige "klassiker"-utgaver: Jules Verne, Kaptein Maryatt, Mark Twain, Robinson Crusoe, Gullivers reiser osv. Men alt dette var jo voksenbøker som var blitt kuttet ned til halvparten eller mindre av opprinnelig tekstlengde - og temmelig grundig sensurert også.

"Hardy-guttene" var an annen favoritt, men det jeg leste var de norske oversettelsene av de amerikanske utgavene fra 50-tallet - som var sterkt retusjerte i forhold til de allerede da fullstendig uspiselige førsteutgavene fra 20-tallet.

"Stompa"-bøkene var de morsomste bøkene jeg hadde, men de handler jo egentlig om en gutt som heter Jennings og går på en vanlig engelsk kostskole.

Slik kunne jeg fortsette. Visste jeg om dette? Nei. Hadde jeg brydd meg det døyt om jeg hadde visst det? Nei. Tok jeg alvorlig skade av det? Ja, helt sikkert.

Når man er voksen, veit man at en tekst er skrivi av en bestemt person i en bestemt tid, og har det med seg i bakhodet når man leser - i hvert fall når man leser en tekst der man støter på mange problematiske ord, begreper og påstander.

Hvis jeg stoler på at forfatteren er en jeg kan identifisere meg med, kan jeg legge ned filteret og leve meg inn i teksten på en annen måte, uten denne bevisstheten om forfatteren og forfatterens omgivelser som et slags distanserende mellomledd mellom meg og teksten.

Med unger er det gjerne annerledes. Unger sluker fortellinga ganske rått. Er det en voksen de stoler på som leser, kan vi ikke vente at de skal ha et "forfatterfilter" oppe fordi den som leser ikke har skrivi boka sjøl.

Da jeg leste fra Lillebror og Knerten for treåringen min, sugde han til seg fortellinga, og alt ha festa seg. Han har blant annet lært forskjellen på storebror og lillebror, han har skjønt at noen barn kaller mamma og pappa for "mor" og "far", han snakker mye om at pinner som ikke oljes kan sprekke, og han vet at store barn går på realskolen hver dag.

Selv om jeg prøver å forklare ham at skolesystemet har forandra seg siden storebror Philip gikk på skolen, er realskolen en veldig levende kategori i hodet til pjokken. Hvis han leker at han er stor, leker han at han går på realskolen. Sånn som storebror Philip. Det er greit, og folk synes det er litt søtt.

Det er ikke like greit og søtt hvis han kommer til barnehagen og prøver å sette i gang en lek der han er "negerkonge" og Tuva, Emilie, Khadija og Omar skal være "negere".

Fortellingene jeg leser høyt for ham, har jeg ansvar for. Jeg bestemmer hva slags stemme den lille muldvarpen har. Jeg hopper over("og Per tok brannbilen, siden han var gutt")og jeg legger til (for da var de nok veldig sultne). Når han blir så stor at han kan lese sjøl, blir det annerledes.

Selvfølgelig skal vi ikke brenne de gamle bøkene og rette de nye uten å si noe om det. Men jeg synes det er helt greit å gi ut omarbeida utgaver med et forord om hvilke endringer som er gjort, hvem som har gjort dem, og hvorfor.

Og hvis man skal gjenfortelle historiene sjøl, gjennom for eksempel et hørespill (som vel var greia i denne saken?), gjør man det akkurat som man vil.

Interessant. Flere som er engige med isla?

Isla for president.

Takk for det! Men... Tror du det går an å bytte bort et presidentverv mot en øl eller en is eller noe?

Det er greit. Jeg skylder deg en øl.

Oi. Ser at dette så mer unyansert og... rart ut enn jeg mente. Men nå er det off to barneselskap, så får jeg heller se hva som står her når jeg kommer tilbake:)

Okei. Barneselskap over. Liten presisering: Det blir jo uansett en balansegang, dette her. Jeg har jo ikke lyst til å være en sånn som synes at alt som er for barn skal sensureres til det er glatt og uten kanter, heller.

Men alt i alt tror jeg det stort sett er viktigere å være ålreit mot ungene enn å være tro mot forfatteren. Hvis du leser for en unge og ser at ungen er i ferd med å bli fullstendig vettskremt, hopper du gjerne over litt av det skumle. Eller går over til kjapp gjenfortelling av en passasje, i stedet for å fortsette å lese opp de dvelende, detaljerte beskrivelsene av hvor skummelt det er. Det er greit å sørge for å komme fortere fram til der hvor det går bra igjen. Det tror jeg (og håper, i grunnen) at de fleste gjør.

Har tenkt en del på denne tråden i dag. Og tror at jeg prinsippielt er motstander av å endre på skjønnlitterære verk. Selvfølgelig. Men det er jo tilfeller man gjør det likevel. Som når man oppdaterer språket i Asbjørnsen og Moe (det skrev de i testamentene sine nærmest, at eventyrene skulle oppdateres til forståelig norsk...). Eller Bibelen, som stadig nyoversettes for at den skal være mulig å skjønne. Eller Snorre, som det kommer nye oversettelser av.

Når det gjelder akkurat det å endre "negerkonge" til "sydhavskonge" synes jeg faktisk er greit. Fordi det tar vare på den opphavlige meningen til Lindgren mens man ivaretar behovet vårt for å fjerne et ord som i våre dager har fått en ekstrem negativ lading.

Når det er sagt, så leser jeg ikke bok 2 for barna mine. De skal få slippe å forholde seg til at kameratene deres i barnehagen for bare 50 år siden ville ha blitt sett på som naive villmenn. Jeg sliter allerede med å forklare borgerkrigen på Sri Lanka, flyktingespørsmålene i Midtøsten og tsunamier (alt sammen problemstillinger de kommer hjem med fra sine kompiser som har opplevd dette). Nattabøkene kan godt være et fristed en bitteliten stund til.

Akkurat Asbjørnsen og Moes eventyr er jo en litt annen sak, siden det er snakk om fortellinger de har hørt av andre, som har hørt dem av andre, som har hørt dem av andre, og som har blitt forandra hver gang noen har fortalt dem. Det er tullete å skulle skrive "fritt etter Asbjørnsen og Moe" når man gjør noe med de eventyra.

Oversettelser er jo også greit sånn sett. Man trenger heldigvis ikke å oversette "likt" som de som har oversatt boka før. Å oversette ei bok på nytt er ikke å "endre et skjønnlitterært verk" noe mer enn det var å oversette den for første gang.

Om man skal lage film, teater, hørespill eller tegneserie av ei bok, funker det gjerne dårlig å sitere originalteksten hele veien. Man forandrer. Og da synes jeg ikke det gjør noe at man forandrer "negerkonge" til "sydhavskonge".

Men når det gjelder bøker som skal gis ut på nytt, er jeg ikke helt sikker på hva jeg synes. Jeg tror jeg synes det er greit at folk hakker løs på gamle tekster, så lenge de gjør det klart for dem som skal lese at her har det vært fikla og tukla. At de ikke tror de leser boka sånn som den først blei skrivi.

Synes isla sier det bra, altså! Og så må jeg legge til at jeg ikke synes at folk er hårsåre bare fordi de foretrekker å ikke kalles neger. Ærlig talt.

Her syntes jeg det er mye rart.

Noen vil ikke lese Pippi for barna sine, forstå det den som kan. Jeg vokste opp med Pippi og har bare gode minner fra det. Se hva slags forbilder barna vokser opp med idag, på internett, film og spill.

Jeg bruker ordet neger, men det ordet har aldri vært negativt for meg. Hvis jeg skal beskrive en mørkhudet person negativt så sier jeg svarting.

Har en sønn på videregående og der er det både hvite og mørkhudede. Har aldri hørt noen av barna bruker ordet neger.

Kommer på en barnesang som jeg lærte på barneskolen, en av strofene der er "noen barn er brune som et nystekt brød" Har aldri tenkt noe spesielt over den sangen, men det er vel en del her som syntes det er drøyt å sammenligne mørkhudede med et nystekt brød. Ler nå...:-)

Men som innlegget dreier seg om, omskriving av tekster, nei selvfølgelig må vi ikke gjøre det!!!

Kjære deg. Bare det å si "Hvis jeg skal beskrive en mørkhudet person negativt så sier jeg svarting." er for meg fullstendig uforståelig. Hvis du skal beskrive en mørkhudet eller lyshudet eller mellomfargehudet person negativt, så sier du dumming! slemming! drittsekk! Du bruker vel ikke personens farge mot ham/henne! Ellers takk for innspillet.

Dumming og slemming hehe Jeg sluttet å bruke de ordene når jeg var ferdig med barneskolen.

Jeg er ikke rasistisk og skal være mer bevist på hvordan jeg uttrykker meg. Noen er tydeligvis veldig hårsåre og velger å tro at jeg er negativ når jeg bruker ordet neger eller svarting.

Det er nok flere ord man burde slutte å bruke etter barneskolen :-) ... (til den siste delen: sa du ikke i klartekst sjøl at du brukte ordet svarting når du skulle beskrive en person med mørk hud på en negativ måte? Men jeg synes vi kan stoppe her, det blir mye repetering.)

Det kommer jo også an på hvor gamle ungene er. Når man leser FOR noen så gjør man det ofte på "egen måte" (omskriver og leser på en "fortellende" måte), men hva med de som leser selv? Skal vi sensurere bort de "gamle" bøkene, - kun gi dem pedagogiske "riktige" bøker, - eller skal vi la ungene boltre seg "fritt" fra bibliotekhyllene?

Jeg mener at ungene skal få lese forholdsvis (...) fritt, og at foreldrenes ansvar ligger mer i det daglige; hvordan vi omtaler andre mennesker, viser i ord og handling eget menneskesyn osv. På den måten tror og håper jeg at vi kan formidle og gi dem gode verdier i livet!

Det høres bra ut. (vet ikke helt hvem det var du svarte, men)

Enig med Hilde S H at barn skal få lese forholdsvis fritt. Hadde ikke falt meg inn å sensurere storesøsters valg på biblioteket! Men Pippi er jo typisk høytlesingsbøker egentlig.

Når jeg leste innlegget ditt fikk det meg til å lure på en ting.
Hvorfor har man behov for å beskreve en persons hudfarge (altså nevnet at en person er en neger f.eks) forteller dette egentlig noe som helst om noen?

Ja det forteller i allefall meg at det er snakk om mørkhudet person.

Det er selvfølgelig ikke et ord man har behov for å bruke ofte. Poenget er at for mitt vedkommende så er ikke neger et rasistisk eller negativt ord.

Skjønner jo at mange mener det og at det er fy skam og si n-ordet, prøver derfor og respektere det og ikke bruke det.

Tror mye av diskusjonen rundt ordet neger kommer av (nedarvet) dårlig samvittighet pluss en trang til å være politisk korrekt (hvor denne trangen kommer fra er en annen, interessant diskusjon). Og kanskje skam over vår uvitenhet.

Vi bør nok utvide diskusjonen til å inkludere noen negre/sorte/afrikanere, eller hva?

Enig :-)

Nå var det vel sånn at tråden tok opp om det var greit å fjerne eventuelt å bytte ut ord i tekst som er publisert. Jeg har sakt at jeg er uenig i det.
Det er ikke første gang en diskusjon ender opp med å diskutere noe annet. Denne tråden har jo blitt en diskusjon om negre....

... og det tror jeg kanskje likevel var uunngåelig og ikke bare negativt.

Tilbake til temaet - som er interessant!:

Jeg sensurerer Pippi for ungene mine. Ja, jeg gjør faktisk det. Ikke ordet neger - for det er lett å forklare "Damen som har skrevet boken brukte dette ordet, men det var fordi det var i gamle dager og det var mange ting de ikke hadde forstått ennå". Men jeg orker ikke lese Pippi går til sjøs (den andre boka i serien) for dem uten en del sensur. Pappa Efraim styrer faktisk over en øy med ville idioter. Jeg synes det blir litt drøyt. Sorry. Men det er jo masse annet Lindgren jeg leser for dem da!

Jeg må innrømme at jeg bruker ordet neger, - men ikke i negativ forstand. Jeg bruker det ikke ofte, fordi jeg har veldig lite behov for å formidle hvordan en person ser ut dersom jeg forteller en episode om andre mennesker. Men i noen situasjoner blir det "naturlig" og da bruker jeg nok ordet neger ja. Men i mitt hode har dette ordet aldri vært negativt, men jeg prøver å la være da jeg forstår at noen reagerer på det. Og jeg tror at ordet/benevnelsen vil forsvinne av seg selv etterhvert. Men ord som nigger, svarting, guling o l synes jeg er "grufullt"!

Om man kan endre åndsverk spør du? Nei, jeg synes ikke det, vi har hatt den diskusjonen der jeg jobber bl a i forhold til sanger der noen strøk ut ordet "negergutt". Dette synes jeg blir helt feil. Vi vil jo heller ikke stryke ut "stygge" ord i bøker der ordene blir brukt som skjellsord for å beskrive "et eller annet", - da blir det også helt feil å endre på sanger, eventyr osv fordi ordene endrer betydning, - eller at noen oppfatter ordene som "stygge". En god forklaring, f eks til ungene er godt nok tenker jeg.

Du spør også om vi skal late som om kjente forfattere var mer opplyste enn de var? Jeg ser det ikke slik, men for flere år siden brukte vi andre ord enn i dag, - uten at dette var negativt ladet. For meg har aldri ordet neger vært negativt, kun en benevnelse. Kanskje ikke på lik linje med "bergenser", det innrømmer jeg (for man kan ikke se (bare høre...) om en person er bergenser eller ei), - da man i ordet neger "stigmatiserer" en person ut i fra hudfarge og ikke noe annet.

Men ingen endring av litteratur, - verken her eller i andre sammenheng!

Nå går jeg litt i mot meg selv her, og "fortsetter" debatten, men jeg skjønner ikke hvorfor du synes ordet svarting er stygt mens neger er ok. Hvis du mener "neger" forteller hvordan noen ser ut, hvorfor gjør ikke "svarting" det? Nå skjønner du sikkert hvor jeg vil hen, du trenger ikke svare. Jeg er uansett enig med deg i ikke å endre litteraturen, selv for barn. Det er klart, man trenger ikke si de styggeste ordene hver dag på Barne-TV, men bøker som allerede finnes, ja, de skal man vel ikke bare brenne..

Ingen problemer med å svare jeg:-). Ordet neger har i min omgangskrets aldri blitt brukt negativt, men kun for å beskrive/fortelle at det dreier seg om en person med annen hudfarge. Dvs at Obama er neger(eller svart), mens Stoltenberg er hvit. Enkelt og greit; en "nøytral" beskrivelse hvis du kan kalle en beskrivelse nøytral.

Ordene svarting, nigger osv brukes i helt andre settinger, i alle fall på mine kanter. Dvs når mennesker f eks sier; det var en (forbanna) svarting osv. Dersom disse menneskene i stedet for sier en "forbanna neger" så får selvfølgelig dette ordet også negativ betydning.

Men jeg tror at de som i dag vokser opp med den forståelsen for at ordet "neger" er et negativt ord, - så vil det selvfølgelig klinge negativt i deres ører uansett hvordan det brukes. Men for meg har aldri dette ordet vært negativt, - kun for å sette skille mellom neger og hvit. Om dette skillet overhode har betydning er jo en helt annen sak.

Dette er rett og slett dårlig norsk. Hvit er en fargebetegnelse som (feilaktig, men dog) beskriver noens relle utseende. I Sør-Afrikas apartheidsystem ble folk klassifisert etter hudfarge - så du hvit ut, var du hvit, så du svart ut, var du svart, og var du hverken svart eller hvit, var dui farga. Kjipt, men i alle fall konsekvent. Den språklig logiske motsatsen til hvit på norsk blir svart eller brun.

Neger er et raseord, som beskriver en gruppe mennesker man antar har genetisk slektskap til hverandre. Barn av to negre er og blir neger, uansett utseende. Den språklig logiske motsatsen til neger er kaukasoid. Det brukes sjelden - sannsynligvis fordi hvite ikke liker å se på seg selv i raseperspektiv. Ettersom man skal gjøre mot andre som mot seg selv, syns jeg du skal begynne å omtale dere rosa som kaukaser eller slutte å omtale oss svarte og brune som negre ...

Jeg har ingen problemer med at du skriver at begrepet er dårlig norsk, - eller noe annet! Det jeg beskriver er hvordan vår bruk av ordet er/har vært (i mange år)og hvorfor jeg ikke får noen negative assosiasjoner av selve ordet. Men jeg skriver også i mitt innlegg at jeg prøver å la være å bruke det, da ordet nå blir reagert på. Men jeg fastholder at for mange så er dette ikke et negativt ord, - og heller ikke brukes slik!

Okidoki, grei forklaring, dere om dét. ;-)

Negerbegrepet

Hva er i veien med begrepet neger? Neger har vært brukt om negre i lang tid, og jeg kan ikke se noe galt i det. Indianerne kalles jo rødhuder, og kineserne tilhører den gule rase. Det er jo bare en betegnelse for å fortelle hvorfra disse menneskene har sitt opphav - sine røtter. "Neger" var aldri noe skjellsord der jeg vaks opp, men jeg forstår jo at "niggerbegrepet" fra USA har spredd seg. Men jeg er ikke vokst opp med neger som noe skjellsord eller dårlig begrep.

Og vi kaller hvitinger for pottiter. det er jo nesten et kompliment, for vi er jo glade i poteter. Det viser jo bare til at de er potetfargede, at de sju hvite elevene på Hersleb ungdomskole velger tolke det til å si noe om intelligensnivået deres er jo ikke vår skyld. De er bare håpløst hårsåre, altså. Men, men, jeg prøver å venne meg av med å si det, for jeg vil jo ikke såre disse menneskene, men det er vanskelig å huske på for jeg syns jo ikke det er stygt. ironivarsel

Det der var ihvertfall ikke noen god argumentasjon for hvorfor "neger" bør brukes. Indianere har jo ikke egentlig røde ansikter, og det finnes ingen "gul rase". Hvorfor skal vi bruke slike misvisende og generaliserende begreper? Det sier da slettes ikke noe informativt om et menneskes røtter eller opphav at han er en "guling"?

Til Nagel om neger

Hva skal en si da? En svart person? Er det noe bedre? Resultatet blir jo "en svarting" i folkelig språk? Skjønner du ikke det? Men jeg venter heller ikke mer av en slik Hamsundigger som du må være. "Og vi smittes ned med arbeiderkrapyl," skrev Hamsun. Jo, du skulle kanskje vite noe om nedgradering av folk -.

Som du vil, hr. Johansen. Poenget mitt var at du brukte uttrykk som "rødhuder" og "den gule rase" som eksempler på stuerene betegnelser, og at "neger" dermed også burde være greit. Dette henger ikke på greip. Men jeg ser at du som vanlig ikke er interessert i debatt, og langer heller ut med usakligheter straks du føler deg på defensiven.

Enda en Hamsun-diskusjon kan vi eventuelt ta et annet sted.

Ja, hvorfor bruker du bilde av Knut Hamsun i din profil her inne? Er du sikker på at det er tillatt å operere med en annens bilde?

...og er du sikker på at du har rettigheter til å bruke bilde av en Polkagriser-pose på din profil "Video Jensen"?

Barn, barn - nå får det være nok usaklig diskusjon. Ta hensyn til andre bokelskere og send hverandre en epost i stedet. Eller ta en øl og bli venner igjen.

Tusen takk.

Jeg ser du har fått svar av Nagel her, så bryr meg ikke om å argumentere for eller i mot bruken av ordet neger. Henviser igjen til artikkelen over, eventuelt leksikon eller noe annet enn ens egen barnelærdom. Jeg ønsker at vi holder debatten på hvorvidt ordet skal endres i bøkene, hvis det er ok.

Pippi bør kunne leses av 1. klassinger. Jeg vil ikke ødelegge opplevelsen for dem ved å begynne å forklare at den gangen Lindgren skrev "Neger" var det ikke noe galt i det, for da betydde "svart" skitten, men etter at norsk språk har blitt påvirket av amerikansk språk og historie (og her må vi innom 400 års slavehistorie, og det kan vi jo ikke gjøre uten å forklare at hele den norske skipsfarten er bygget på slavehandlen, og da må vi jo også forklare hva skipsfart er for noe), har folk begynt å bruke ordet får å såre, og konnotasjonene har endret seg radikalt, slik at vi i dag ikke bruker det ordet om andre mennesker.

Da tror jeg jeg tar bedre vare på litteraturopplevelsen til ungene ved å si "sydhavskonge" ...

Når det er sagt, alt det andre bør de jo også lære, men gjerne ved en senere anledning.

Jeg tror ikke det har noe negativt å si for leseropplevelsen til barna om det står Sydhavskonge, for de vet uansett ikke hva som skulle ha stått, nei. Men ingen har noen gang sensurert bøker for meg, og så vidt jeg kan forstå har jeg ikke tatt skade av å lære? Jeg synes godt man kan forklare barn hva ord betyr, og makten som ligger i det å vite når man bør unngå bruke dem.

Vi hørte Huckleberry Finn som lydbok når vi kjørte på juleferie (ifjor:-), noe som både var koselig og morsomt men fullt av neger-utrykk. Det var -negern min - han er jo bare en neger - det var godt gjort for en neger - osv osv.

Når boka var nesten ferdighørt kom det fram at 10-åringen i baksetet hadde kost seg med en helt annen historie, misforstått og i det hele var ganske uforstående til mye av handlingen - - fordi han trodde neger Jim var en hund -

Etterpå forklaringen gikk det opp flere lys for den uutdannede, men logisk er det for slik hadde han aldri hørt mennesker omtalt før

Både slaver og språk ble diskutert i etterkant - men det er mulig at boka er blitt ødelagt for han - den snakkende hunden negerjim - eller negerhunden jim - var jo nesten enda morsommere enn den opprinnelige versjonen.

Ser ikke helt problemet med å forklare at det er noen ord som har skiftet litt mening siden teksten ble skrevet, at det ikke var så stygt før, men at nå bruker vi det ikke lenger. Ungene vil uansett få ordet med seg i en eller annen sammenheng, så det er jo like fint å ha en anledning til å ha en samtale om slikt. Jeg synes ikke noe om slik sensur av originalverk.

Jeg er enig med deg i at det ikke er noe problem å forklare, men veldig uenig i at Pippi er en god anledning til å gjøre det - og enda mer uenig i at det er god pedagogikk å si "nå bruker vi det ikke lenger" for så å bruke det når man leser. Dessuten høres det ut som om du ser for deg en klasse med bare hvite barn (vi negera pleier å kalle sånne klasser pottitklasser, men da blir dere jo så sure så vi får la det være) som kan snakke om de annerledes barna som vi ikke må støte. Mine elever kommer i alle farger, og de vet godt hva neger betyr, for det er det hvite foreldre roper når de kommer stormende inn i klasserommet og lurer på hvem den negerungen som har slått sønnen deres er. Det er det ordet fulle voksne sier når de river luene av seksåringene og kaster dem i snøen og ber dem komme seg hjem dit de kommer fra. Jeg syns det er mye forlangt at de, seks år gamle, skal høre læreren lese om negerkonger og forstå at ingen mener noe vondt med det.

Jeg tenkte ikke på skoleklasser da jeg skrev dette, men syns uansett ikke det burde være noe problem. En trenger uansett ikke gjenta alt som blir gjort eller sies i bøker. Ikke alt trenger å diskuteres til en hver tid i et klasserom heller - kanskje med mindre det kommer et spørsmål.

Du syns ikke det burde være noe problem. Du syns ikke ungene burde bli lei seg når de hører læreren sin bruke et ord de ellers bare hører sinna hvitinger rope etter dem for å fortelle dem at de er mindreverdige, altså. Jeg syns i grunn ikke det er så relevant hvordan du syns at andre mennesker burde oppleve tilværelsen sin ...

For å blande meg: Nå synes jeg du også bestemmer hva det er Randi mener. Det er gjerne de "voksne sinna hvitingene" som skjeller ut små barn som er problemet, ikke barnebøkene? (Det er aldri kvinnens skyld at hun blir voldtatt. Beklager sammenlikningen om noen føler seg støtt, men det er altså bare et illustrerende eksempel. Du kan ikke endre problemet ved å stenge alle fester med menn, ha kun kvinnetaxier og kutte alkohol. Det er mennene som må slutte å voldta kvinner.)

...og det må kanskje nevnes at det ikke er alle som blir fornærmet av å bli kalt neger. Mannen min er fra Senegal, og han veklser mellom å kalle seg neger, sort eller afrikaner om han beskriver seg selv. Katten vår, som er sort (og litt hvit), kaller han for "min lille negergutt."

Jeg dro til den lille øya Goree da jeg var i Senegal før jul. Jeg snakket med en venn som også er turistguide der, og han sa: "We do not care what you call us. In the long run it is irrelevant. We want respect. We want our dignity that we lost during 300 years of slavery."

Kan vi gi dem det ved å diskutere hvorvidt ordet neger er politisk korrekt? Kan vi lære våre barn respekt ved å si at "det er stygt å kalle noen neger?" Jeg mener at ingenting bør forandres i litteraturen. Jeg mener også at vi har en tendens til å tolke slikt til døde, når vi selv burde vært ute i den virkelige verden og lært hvordan ting faktisk er. Senere kan vi gå tilbake til litteraturen og se den med nye øyne.

Jeg må si jeg er enig med deg. Å gjøre et ord til noe stygt gir dessuten mennesker som ønsker å snakke nedsettende om andre ekstra ammunisjon.

Likevel - flere afrikanere jeg har spurt synes ordet "neger" er ubehagelig.

Så lenge "neger" for svært mange har fått en rasistisk klang som Astrid Lindgren ikke kunne forutse så syns jeg det må være greit å endre det til "sydhavskonge".

Syns forøvrig også dette med "gul rase" og "rødansikt" var et helt merkelig argument, ingen bruker jo disse betegnelsene? For meg er de, om ikke nødvendigvis rasistiske, så veldig gammeldagse og virker kunnskapsløse.

En kan jo velge å ikke endre det, men det gjør jo bøkene sakte ubrukelige for dagens barn. Eller man kan endre det og fortsette å bruke bøkene som om ingenting har hendt. Men jeg leser ikke Pippi og negerkongen høyt for svarte barn uten å endre det, altså. Det funker ikke.

Dét syntes jeg var godt sagt.