Bokelskere.no

Fortsetter videre inn i dypet på de finske skoger med "Høyt mot Nord", 1. bind av Väinö Linnas polstjerne-trilogi. Tegner til å bli et fantastisk epos.

Skal man dømme ut ifra tonen en del tråder har fått her inne så vil jeg foreslå denne boken om Den gode samtalen, som en del av pensum. Håper uansett at det ikke utvikler seg en diskusjonsform her inne som gjør at folk vegrer seg for å benytte seg av bokelskere.no. Skulle det skje så blir det jo fort likt mange diskusjonstråder hos nettavisene med skittkasting, mobbing, trakassering, kunnskapsløshet og lite saklig debatt. Det er å håpe på at den bokelskende moderator er sitt ansvar bevisst også her.

Også en veldig viktig ting: All ære til dem som bidrar til det motsatte, og dem er det mange av.
Der var det sagt.
Kverluanter og andre mismodige kommer i hvert fall ikke jeg til å bruke tiden min på.
Ha en fortsatt god bokhøst.

Dette må vel på mange måter være gyldig i dag også.

Ernest Hemingway: The Old Man and the Sea.
Thomas Mann: Døden i Venedig
Philip Roth: Everyman
Anthony Burgess: A Clockwork Orange
William Golding: Lord of the Flies (riktignok 202 sider, men ok)

Denne debatten har jeg registrert, og siden jeg er også er bokblogger er jo dette veldig interessant for meg. Nå bor jeg dessverre langt unna Trondheim, så jeg kommer meg ikke dit selv. Men jeg håper virkelig at det blir laget er referat eller et sammendrag av debatten som kan publiseres etter...

En noe blandet opplevelse. Boken er lettlest, stoffet er spennende og Rougthvedt skriver engasjerende. Men som biografi er vel denne boken noe kortfattet og springende. Siden han blant annet har brukt mye av Max Manus sine bøker som kildegrunnlag, handler boken like mye om Manus og om motstandskampen generelt med fokus på NORIC og deres arbeid. Altså, det er presentert før i en eller annen form og tilfører derfor kanskje ikke så mye nytt.
Jeg visste om problematikken tidligere, men mens jeg leste slo det meg også hvor full av feil filmen Max Manus er, både kronologisk, men hvem som er med på hva osv.
Så en grei repetisjonav en fortelling som her er noe mer vinklet ut ifra Gregers Grams perspektiv, men en av de sentrale norske SOE-agenten burde kanskje ha fått noe mer.

Les denne og flere anmeldelser på ritaleser.com

Alternativ behandling engasjerer mange i dette landet, enten de er tvilende og avvisende til at det har noen helseeffekt, eller de mener det er løsningen på alle våre helseproblemer. Sosiale medier har bidratt til at pasienterfaringer i mye større grad enn før blir synliggjort. Diskusjonsfora, Facebook og blogger fylles av norske kvinner og menn som forteller om hvordan de har blitt kurert for alskens sykdommer og plager gjennom ulike alternative behandlingsformer. Samtidig slår medisinsk forskning ettertrykkelig fast at disse behandlingsmetodene i det store og hele ikke virker. Hvordan kan vi forklare denne tilsynelatende konflikten? Hvordan kan det ha seg at så mange mennesker mener at homeopati, akupunktur og healing virker for dem, når det strider både mot vitenskapelig kunnskap og forskning?

Det er dette Gunnar R. Tjomlid forsøker å gi oss et svar på i denne boka. Og jeg synes det er et meget vellykket forsøk. Boka er lettlest, med et språk som den «vanlige mann i gata» kan forstå, selv om det er mye henvisning til forskningsresultater og annen vitenskapelig beskrivelse. Jeg følte ikke at jeg falt ut av tankerekkene en eneste gang…

Nå er kanskje ikke jeg midt i målgruppen, siden jeg er skeptiker i utgangspunktet – men likevel gir forfatteren av denne boka gode argumenter og logiske konklusjoner på hvordan ting henger sammen, og ikke minst hvordan ting IKKE kan henge sammen. Jeg synes også at han forsøker å se ting fra begge (alle) sider, men konkluderer til slutt ut fra etiske og menneskelige hensyn, og det liker jeg.

Dette er en bok alle bør lese, også de som allerede er skeptikere – jeg har i hvert fall plukket opp en del nye argumenter til neste diskusjon omkring alternativ medisin. En god og fengende interessant bok, der altså:-)

Noen dreper norske krimforfattere! Og putter buser i nesa deres…. Busemannen har bare såvidt begynt når de finner krimforfatteren Nelly Lundin død på hytta, drept med en Fjordlandmiddag.
Og selv om Willy Wakum er alkoholiker, kranglete og en konstant fra for seg selv om andre… og dessuten død… er han den beste politiet har og den eneste som kan løse seriemord i Norge!

Dette er selvfølgelig en parodi over Jo Nesbøs bøker om Harry Hole – som i kjent stil har disse forfatterne truffet spikeren på hodet både når det gjelder dette, samt andre forhold innen bokbransjen i Norge. Det var mange lett gjenkjennelige momenter her. Og ikke minst er den veldig morsom…

Likevel syntes jeg den ble litt for lang, den har lengden til en normal kriminalroman (ca 350 sider) – og det kan faktisk bli LITT mye, litt for detaljert parodisk og satirisk. Det virker som om forfattere ville ta med hver minste ting i alle HH-bøkene, og det har jo ikke blitt lite med årene…

Men totalt sett likte jeg boka godt, jeg lo og humret og noterte meg navn som speilet virkelige personer (bl.a. Dan Elgemont, Hall Olav Hamsun, Bjørn Asker Fritz, Staale Gunnarsen, for ikke å snakke om forlaget Brandthomt).
Dessuten hadde denne boka den løsningen jeg lenge trodde kanskje (eller muligens håpet) at de originale Harry Hole-bøkene skulle ha :-)
Så en underholdende, morsom og leseverdig krimparodi, men som sagt… bittelitt for lang.

Ja, jeg synes de blir bedre, ikke minst fordi dette er en serie og man får flere og flere svar i bøkene utover i serien.

Boken er en frittstående oppfølger de to første bøkene, og til tross for at det er en godt sammendrag av de tidligere hendelsene, er det en fordel å å ha lest de to første. Det har jeg gjort, og liker de alle veldig godt.

Handlingen i denne er actionfylt og spennende stort sett hele veien, språket er fengende og lett – og med handlingen som driver leseren framover, gjorde at jeg leste boka temmelig raskt. Slutten er et fyrverkeri, der man ikke helt vet hvem som er på hvilken side – og alt faller på plass til slutt. Likevel er det en åpning der som gir hint om at det kan komme flere bøker om Vectis-biblioteket… Og det synes jeg ikke gjør noe :-)

Les alle mine anmeldelser på ritaleser.com

Loved it. Robert Harris har lagt også handlingen i Enigma til 2. verdenskrig og omhandler kodeknuserne i Bletchley Park. Researchen er imponerende. Personene vi møter og miljøet rundt dem virker tidsriktig og troverdig. De Anglofile vil antakelig, akkurat som meg, få sin dose gjennom dialogene og miljøskildringene. Til tross for at den krigsviktige virksomheten I Bletchley (nord for London) lå langt unna slagmarken makter Harris å skape en drivende fortelling der eksplisitt vold er bortimot fraværende, men krigen er selvsagt et viktig bakteppe. Forfatteren forteller en spennede historie der han tilbyr en erskursjon inn i historien samtidig som han også på diskret vis formidler kunnskap om epoken. I tillegg vegrer han seg ikke for å reise noen moralske dilemma underveis. I partier er dette en roman det er vanskelig å legge fra seg. Den hadde noe overraskende "twists and turns" som holdt meg som leser i ånde. "Enigma" er i så fall en passende tittel på boken. Dette er en bok som ligger i toppsjiktet innenfor sin sjanger, og er minst like som "Fatherland" av samme forfatter. Da går vel neste tur til Archangel.

I dagens Aftenposten, lørdag 12. oktober er det et lesverdig portrettintervju av den islandske forfatteren Arnaldur Indridason. Fascinerende fyr som skriver fascinerende bøker fra et fascinerende land. Fikk dessverre ikke opp linken siden artikkelen var en del av det digitale abonnement, men jeg kjøpte papirutgaven :)