Bokelskere.no

I denne boka møter vi tenåringsjenta Cindy, som utvikler en spiseforstyrrelse som følge av et mørke hun har inni seg. Foreldrene krangler mye, og moren bruker stadig vekk Cindy som klagemur og en hun kan lene seg på når hun har det vanskelig. Faren kommer med kommentarer om hvor lat hun har blitt, og oppmuntrer (presser?) henne til å begynne å trene igjen. I tillegg innleder hun en slags hemmelig romanse med Helge, en gutt i trinnet over henne på skolen. Plutselig slutter Helge å kontakte henne, og ikke lenge senere flytter han fra byen, uten å si noe til Cindy. Alle disse vanskelige tingene er med på å gjøre Cindy syk. Vekta er det eneste hun har full kontroll over, og for hver kilo hun mister, jo bedre føler hun seg. En dag kommer Helge tilbake igjen, og Cindy føler at hun er i ferd med å miste den gode kontrollen hun har opparbeidet seg. Slutten er optimistisk: Cindy får psykologhjelp, mens selv om hun sliter og noen ganger er i ferd med å gi opp, er hun bestemt på at hun vil bli frisk. Og når boken slutter, er det bedre med Cindy, både innvendig og det rundt henne.

Jeg synes dette var en fin bok, på tross av at den er gammel. Den gir et godt og realistisk bilde av hvordan det er å være tenåring, med alle problemene det byr på. Tilstanden til Cindy er også godt skildret, og det virker som forfatteren har gjort en god jobb med research angående emnet. Man kommer godt ned i dybden, og temaet tas med det alvoret det bør.

Passer kanskje best for de litt eldre leserne, som fremdeles husker hvordan det var å være tenåring da hverdagen ikke ble dominert av mobiltelefoner og internett... :)

En flott bok fra dagliglivet på 60-tallet i Norge!

Året er 1965 og den enklere hverdagen har kommet for å bli. Vi møter alle beboerne i borettslaget Ungdommens Egen Heim, oppgang A. Det er totalt 8 familier, hvor alle har sitt og stri med. Nabokonene vurderer hverandre med kritiske blikk, det hviskes og tiskes, observeres. De er ulykkelige, lykkelige og likegyldige om hverandre, og noen har det godt mens andre har det elendig. Vi får innblikk i både de voksnes og barnas hverdag, på godt og vondt.

Jeg synes dette var en fornøyelig og godt skrevet bok, som jeg tok meg i å like mye bedre enn det jeg først trodde. Persongalleriet er herlig, og jeg tok meg i å ønske at det var flere kapitler om de ulike menneskene enn kun det ene. På den annen side fikk man ulike aspekter ved alle personene ved å se de gjennom noen andres øyne. Noen av skjebnene er veldig triste og fæle, slik som den lille jenta som blir totalt forsømt av sin egen far. Og familien som lever i skyggene av en tyranniserende far og ektefelle. Det er det også mer oppløftende skjebner, som oppgangens babe, Peggy-Anita: alle menns levende fantasi.

Til tross for at jeg kanskje ikke er i "målgruppen" var dette en bok jeg likte svært godt, og som gjerne kunne vært litt lenger. Boken er lettlest og passer fint som et avbrekk fra vår egen hverdag :)

En overraskende flat og kjedelig ungdomsbok fra en forfatter som som burde kunne bedre!

Mona, 17 år, er på VG-lista konsert med en venninne da hun får mulighet til å komme backstage på nachspiel med sitt store idol, EK. Alkoholen flyter, og Mona blir med EK hjem, hvor hun mister jomfrudommen. Neste morgen svever hun i lykkerus helt til hun får seg en skikkelig kalddusj: hun overhører EK prate om henne i telefonen, han sier at hun er skikkelig feit og fæl. Mona føler seg selvfølgelig forferdelig og utvikler en spiseforstyrrelse. Samtidig bestemmer hun seg for å hevne seg på EK ved å bli en kjempeberømt rappestjerne som skal ta hele Norge med storm. Med sin musikalske kompis Patrik (som vi med en gang skjønner er kjempeforelsket i henne), skriver hun en ganske bra låt, og uten noe særlig om og men har de to ungdommene blitt store kjendiser. Monas spiseforstyrrelse blir avslørt på en Københavntur hvor musikkvideoen til hit'en deres, Beistet, skal spilles inn. Mot slutten opptrer de to på VG-lista showet, og Mona får sin hevn over EK, samtidig som hun kysser Patrik foran hele publikum.

Hjelpes. Hvor skal man starte? Handlingen er klisje og banal, og det samme er språket. Den egentlige grunnen til at jeg leste denne boka, var fordi jeg trodde den skulle omhandle spiseforstyrrelser. Det gjorde den også, til en viss grad. Forfatteren går ikke i dybden i temaet, det føles bare som en overfladisk tilleggsting til alt det andre våset. Skal man først skrive om en så alvorlig sykdom som rammer så mange unge, synes jeg det kan gjøres ordentlig.

Boka er lettlest, og til tider morsom, fordi den er så dårlig. Vi lo i alle fall godt når jeg leste høyt fra boka på jobb :) Nei, styr unna. Det finnes så mye annet bra å lese!

Yes, det var nettopp det jeg mente! :)

Og jeg skjønner ikke folks behov for å være hurpete på diskusjonsforum. Herregud!

Nei. Jeg mener at om du vil lese om emnet pga skoleoppgave eller bare generelt (jeg skal ha den på en liste om bøker som tar opp emnet), er den fin å lese. Men ellers er det ikke en så bra bok at den trenger å leses, med mindre man selv vil fordi den virker interessant. Bruk heller tiden på Engelsfors-trilogien for eksempel.

Men hver sin smak, dette er bare min mening. Alle står selvsagt fritt til å lese det de vil.

Herregud, kjeeedelig! Orket ikke lese mer enn noen-og-tredve sider, men det var nok, takk!

Ja? Hvis man vil lese om spiseforstyrrelser, er det en ok bok, men ellers er det ikke en nødvendig bok å lese. Har man et emne en holder på med, vil man gjerne få flere aspekter, og denne er et godt tilskudd. Men den er ikke noe stort innen litteraturen.

Aurora er 14 år, og best i det meste. Best i klassen og best på håndballaget. Hun er en pliktoppfyllende, flink pike som ikke helt får til dette med gutter. Hun blir rett og slett ikke forelsket! Tilfeldigheter gjør at hun sakte, men sikkert faller for håndballtreneren sin, Gaute. Han er 38 år, og dessuten faren til en av jentene på laget. Hun blir sjarmert, hun blir naiv. Det er først Gaute som er den aktive pådriveren, men når forelskelsen er et faktum, blir hun minst like flørtende. De ender aldri opp med å ligge sammen, men det er ikke langt unna. I tillegg sender hun ham et nakenbilde av seg selv... Når han brått avviser henne, raser verden rundt henne sammen.Hun blir hysterisk og klengete, hun er dødsforelsket. Når forholdet blir avslørt av foreldrene, blir alt verre. Gaute blir anmeldt, og Aurora må vitne. Hun er like forelsket, til det kommer fram i retten at dette ikke er første gang han er involvert i noe lignende. Da blir hun brått kurert, og velger å se framover.

Lille ekorn er en veldig lettlest bok, med et svært aktuelt tema (Vågå). Forfatteren har et godt språk, og jeg liker boka godt, til tross for at jeg synes slutten er noe enkel. Fram til omtrent siste side er Aurora hodestups forelsket, men da de andre unge jentene vitner, og hun får vite sannhetem om Gaute, er han plutselig ute av hjertet hennes. Jeg forstår det, men samtidig synes jeg det blir litt for lettvint... Hva om han ikke hadde vært involvert i yngre jenter tidligere, hva hadde skjedd da?

Det tause språket er en kort bok om en navnløs jeg-person med spiseforstyrrelser. Vi følger henne fra hun er 13 til 19 år. Sykdommen starter da hovedpersonen kommer i puberteten. Hun vil ikke erkjenne at kroppen utvikler seg, at de kvinnelige formene vokser fram, at hun blir eldre. I familien hennes er det stadig noen av kvinnene som er på slanker'n, og dette påvirker henne på et vis. Målet er å ikke bli som dem, tykke og feite. Hun utvikler anoreksi, før hun plutselig går på en smell og begynner å fråtse. Etter en stund (det er ikke enkelt å henge med i tiden i boka), har hun lagt på seg tyve kilo bare av tvangsspising alene. Hun hater det, og hater seg selv. Hun blir eldre, flytter ut og begynner å studere kunst. I familien kommenterer de at hun har lagt på seg, noe hun selvsagt takler dårlig. De vet ikke at hun har vært bulimiker i mange år.

Vi følger henne gjennom oppturer og nedturer, gjennom tynt, tykt og tynt. Hun har fått et svært anstrengt forhold til mat, og som hun selv sier: hun vet ikke hvordan man spiser normalt lenger. I alle disse årene har hun isolert seg fra andre, både når hun spiser og ellers, for da skal hun spy. Det hjerteskjærende er at hun oppsøker hjelp flere ganger, men hun blir ikke tatt alvorlig, blir ikke sett, og får ikke den hjelpen hun burde få.

Så bare slutter boka. Vi får ikke vite hvordan det går, det eneste vi vet er at hun har det jævlig.

Jeg er litt usikker på hva jeg synes om boka. Språket er veldig voksent til at det er en ungdomsbok, og det tror jeg gjør at mange ikke vil klare å henge med. Samtidig er det få sider, med mange korte avsnitt, så det burde gå an å fullføre boka. Likevel føler jeg at boka kanskje appellerer mer til voksne, men jeg liker den ikke bedre av den grunn. Og jeg klarer ikke helt sette fingeren på hva det er. Den brå slutten liker jeg heller ikke, det hadde vært fint med et ordentlig sluttpunkt. Men likevel er det kanskje et poeng forfatteren legger i dette?

Jeg er nødt til å ta den med i foredraget jeg skal holde om spiseforstyrrelser i litteraturen, men det er mest fordi den tar for seg ulike spiseforstyrrelser, og det at denne hovedpersonen faktisk ikke får hjelp. I alle fall ikke som vi vet. Den kan være et godt utgangspunkt for diskusjon og samtaler, men dette er ikke en bok som trenger å leses av flere, med mindre man trenger litteratur om emnet.

Lucia går i tiende klasse når hun utvikler en spiseforstyrrelse. Plutselig er det så mye vondt som skjer rundt henne; bestemoren blir syk, foreldrene krangler støtt og stadig, og bestevenninnen blir sammen med Lucias hemmelige forelskelse. Hun blir brått veldig kritisk til sin egen kropp, og det som først begynner med litt uskyldig slanking, utvikler seg til å ta fullstendig overhånd. Lucia tenker at alt blir bedre, om hun bare går ned litt til, og litt til, og enda litt til! Lenge greier hun å skjule problemene for de rundt seg, men så en dag aksepterer hun hjelpen som kommer.

Jeg synes dette var en fin og lettlest bok om spiseforstyrrelser. Den skildrer ungdomslivet på en realistisk og fin måte, og den viser hvordan en slik sykdom fort kan utvikle seg. Den gir ikke et like godt innblikk i sykdommen som Vinterjenter gjør, dette er en lettere versjon som ikke er så ekstrem. Slutten er rørende og full av håp, noe som selvsagt er fint. Jeg ser likheter mellom denne og Vinterjenter - begge jentene har mye å takle hjemme, med fedre som er mye fraværende og kompliserte familieforhold. Alt i alt synes jeg dette var en helt grei bok. Den tar opp emnet på en fin måte og språket er også helt greit. Men den bergtar meg ikke. Skal man lese noe om spiseforstyrrelser, er denne passende.

En veldig god bok om ekstreme spiseforstyrrelser!

Lia er en svært anorektisk tenåring. Det har hun vært i mange år, hun har til og med vært innlagt på sykehus for lengre opphold to ganger. Men hun greier ikke å bli frisk. Når boken begynner, har Lias tidligere bestevenninne Cassie, nettopp dødd alene på et motellrom. Hun har spydd seg ihjel, av bulimi. Selv om de to jentene ikke var på talefot da Cassie døde, preger hennes død Lia mer enn hun først vil innrømme. Cassie blir nå et av de mange spøkelsene som hjemsøker Lia. Lia slåss mot stemmen i hodet, den som sier at hun må la være å spise for å holde seg tynn, beholde kontrollen, være sterk og være flink. Ved hjelp av ekstreme metoder lurer hun alle rundt seg til å tro hun er frisk, selv om hun egentlig er på vei over til den andre siden - der Cassie venter og lokker på henne.

Dette er en svært velskrevet bok på en god og original måte. Forfatteren skildrer Lias psykiske problemer på en slik måte at vi får et godt innblikk i hvordan det er å ha spiseforstyrrelser. For alt hun spiser, blir kaloriene talt i parantes. Lias egentlige tanker blir streket gjennom og erstattet med det stemmen i hodet befaler. Stemmen messer stadig et mantra som forteller henne at hun er stygg, dum og feit. I begynnelsen synes jeg denne skriveteknikken var litt irriterende, men så gikk det opp for meg hvor godt virkemiddel det faktisk er. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at det må være forferdelig slitsomt å ha en spiseforstyrrelse. Man legger merke til alle detaljene rundt seg, som hva andre spiser og hvordan de ser ut. Alle kalorier telles, og man slåss mot stemmene i sitt eget hode. Man er sin egen verste fiende!

Vinterjenter er en meget sterk bok om en veldig syk jente. Vi følger Lia i tiden fra Cassie dør, til hun selv når bunnen så hardt hun aldri har nådd den før. Hele tiden plages hun av spøkelsene fra fortiden - hvorfor ringte Cassie henne 33 ganger den natten hun døde? Hvorfor valgte hun å ikke svare? Hvorfor vil ikke Cassie la henne være i fred, selv når hun er begravd i jorden? Vi får et innblikk i hvordan og når spiseforstyrrelsene begynte. Lias harmoniske hjem faller fra hverandre da moren og faren skilles, og på det nåværende tidspunkt bor hun hjemme hos faren og hans nye kone og hennes yngre datter. Hun føler seg oversett av begge foreldrene, faren som stadig er på forretningsreiser og moren som er en travel hjertekirurg. Allerede i ung alder utviklet Cassie bulimi, og sammen har de to jentene et mål: å bli tynnest. Jeg synes Lias forhold til de ulike familiemedlemmene er skildret veldig godt, og jeg synes det er en fin vri at stemoren ikke har den klassisk slemme rollen. Dessuten synes jeg Lias kjærlighet ovenfor stesøsteren er veldig fin.

Jeg tror aldri jeg har lest en bok som gir et så godt innblikk i spiseforstyrrelser som Vinterjenter. Språket er vakkert, til tider poetisk, og jeg må legge til, som flere andre har sagt: det er utrolig at forfatteren selv ikke har hatt spiseforstyrrelser. For en så realistisk og velskrevet skildring av denne sykdommen er det sjelden man kommer over. Dette er en bok jeg ikke kommer til å glemme med det første, og jeg kan virkelig anbefale den, både til voksne og eldre ungdom.

En vakker, rørende og engasjerende bok!

Anna Fitzgerald er 13 år, og ble satt livs for å donere bort navlestrengen til sin døende søster, Kate. Gjennom sitt korte liv har hun uttallige ganger donert blod og benmarg. Søsteren er stadig på nippet til å dø, men legene klarer å holde henne i live med forskjellige medisiner og metoder - også Anna, da. Da det viser seg at Kate trenger Annas ene nyre, får hun nok. Hun engasjerer en advokat for retten til å bestemme over sin egen kropp. Det vil si at hun saksøker sin egen mor. Tiden framover blir vanskelig for familien Fitzgerald, som har det ganske tøft fra før av. Vi følger alle menneskene i saken - de to søstrene, mor, far, den trøblete broren, advokaten og miljøterapeuten. Det er en vanskelig sak som det er vanskelig å finne en løsning på, og det hele munner ut i spørsmålet: hva vil egentlig Anna? Slutten er særdeles overraskende og dramatisk.

Jeg synes dette er en fascinerende og velskrevet bok. Vi følger tiden fra da Annas advokat blir engasjert, til den avsluttes. I mellomtiden får vi også innblikk i situasjoner og tider som en gang har vært. Det er da øynene blir fylt av tårer. Det er spennende å lese hvordan de ulike karakterene takler saken, og hvordan de stiller seg til den. Vi forstår Annas dilemma - hun er lei av å føle seg som en forsøksdukke og forbruksvare, og vet at en nyreoperasjon kan være risikofylt. Hvorfor kan hun ikke selv bestemme om hun vil donere bort nyren sin? Hvorfor føler hun seg så ille til mote når hun kjenner at det er noe hun egentlig ikke vil? Samtidig forstår vi morens frustrasjon - hun elsker begge sine døtre, og vil så gjerne beholde dem begge. Hvem ville ikke gjort det som måtte til for å redde hun som er dødssyk? Ville vi ikke gjort det samme?

Forfatteren virker troverdig i sine beskrivelser av både miljøet på sykehuset, hjemme og i retten. Hun skriver på en engasjerende og spennende måte, så jeg finner boka relativt lettlest. Jeg synes ikke det blir kjedelig er langdrygt. Det eneste jeg vil pirke på, er forholdet mellom advokaten Campbell og miljøterapeuten Julia. Den historien var ikke nødvendig i denne boka, synes jeg.

Slutten er som sagt veldig overraskende, samtidig med noen hint av klisje. Dette er uansett en bok som burde leses! Jeg gleder meg til å se filmen :)

Viktors pappa er en mann som ikke har så veldig peiling. Han spiller bort alle pengene sine, lyver mye og lever kort sagt på kant med loven. Han har allerede vært i fengsel noen ganger. På grunn av problemene han skaper for seg selv om Viktor, må de to stadig stikke av og finne et nytt sted å leve. I denne boken stjeler faren sin tvillingbrors identitet og får jobb som lærer på en liten øy. Det går så galt som det kan gå, og Viktor må nok en gang redde faren sin.

Dette er en enkel og lettlest bok som skal være morsom når faren driver på med alle sine sprø påfunn. Jeg stiller likevel spørsmål til tematikken; en småkriminell pappa og omsorgssvikt? Mulig det er fordi jeg er en overfølsom mor selv, men jeg klarer ikke helt å synes det er morsomt... Heldigvis er det ikke opp til meg å like den. Jeg kan godt tenke meg at barna liker den, og at den er fin å lese selv. Passer for barn fra 11-12 år (?). Det er litt banning i språket.

Plussene er at det merkes godt at Ingvaldsen er en flink og erfaren forfatter, for plottet er originalt og språket er godt. Handlingen har også god driv, og det er ingen kjedelige partier.

Usj ja, og jeg skal presentere den på neste famba-møte på jobben... må passe meg så jeg ikke totalslakter den helt! ;) Ser vi har noen felles venner på Facebook forresten, navnet ditt dukker opp titt og ofte der :)

Påfuglemporiet er en fornøyelig bok om bitre Suzanna Peacock. Hun er misfornøyd med det meste: med ekteskapet sitt, familien sin, livet sitt... Ufrivillig flytter Suzanna og mannen fra storbyen og tilbake på det lille stedet hun er vokst opp. Her må hun ta oppgjør med fortidens spøkelser, blant annet moren sin, som forlot Suzanna da hun var liten baby. Etterhvert åpner hun en butikk, Påfuglemporiet, og her begynner hun å føle seg som hjemme. Hun treffer nye mennesker, og får til og med noen venner! Mystiske Alejandro fra Argentina, og en blid og sprudlende jente med en alvorlig hemmelighet. En særdeles tragisk hendelse får Suzanna til å innse hva hun vil med livet sitt, og hvordan hun skal leve det.

Jeg hadde med denne boken på ferie, og vil si det var perfekt strandlektyre. Den er lettlest, spennende, morsom, overraskende, fin, både forutsigbar og uforutsigbar, og til tross for at den kanskje kan kvalifiseres som en chick-lit bok, satt den i meg lenge etter jeg var ferdig med den. Forfatteren har et lett og ledig språk, og jeg synes hun har skapt en fin historie. Hovedpersonen Suzanna, irriterer meg til tider, med sin bryske væremåte og negative innstilling. Slutten var kanskje forutsigbar, men jeg drister meg til å tørre å si at det var fint med en happy ending!

Ta med denne på stranda!

Denne boka handler om tre ungdommer fra tre ulike land (Norge, Tyskland og USA) som kun har det tilfelles at de fyller tretten år på samme dag. De våkner opp sammen, innestengt i et fangehull uten å vite hvordan eller hvorfor. Det viser seg at de fra fødselen har blitt valgt ut til å være åndejegere. Deres oppgave er kort fortalt å utrydde onde ånder som forviller seg inn i menneskeverdenen.

Jeg må innrømme at jeg synes dette hørtes spennende ut, men jeg ble veldig skuffet. Jeg synes det ble kjedelig og det ble liksom aldri ordentlig spennende. Dessuten stusset jeg litt på språket i boka, som jeg til tider synes var dårlig. For eksempel ungdommenes læreånd (som er mange tusen år gammel) bruker uttrykket ond smurf!? Og andre småting, som at denne samme ånden kjenner til hamburgere fra vår moderne tid, men ikke datamaskiner...? Temaet er nokså originalt, og boka er realtivt lettlest med tanke på skrift og oppsett, men det er det. Dette er første boka i en serie...

Innholdsmessig passer den for barn fra rundt 11 år (?), men det er litt for mye banning synes jeg, til at den passer til denne målgruppa. Faen og jævlig blir brukt flere ganger.

Styr unna!

Finn er ti år gammel, og bor alene med mora si i en blokkleilighet i Oslo på sekstitallet. Han trives med tilværelsen, han har sine rutiner, han og mutter'n. De trygge omgivelsene tar derimot slutt når moren bestemmer at de skal få en leieboer. Prosjektet går så som så, men det hele topper seg da Finns fram til da ukjente halvsøster Linda, blir nødt til å flytte inn hos dem. Finns verden blir snudd på hodet, og han strever med å forholde seg til den nye hverdagen. Det kommer fram at ting ikke er helt som det skal, både med leieboeren og Linda.

Synsvinkelen ligger hele tiden hos tiårige Finn. Vi forstår at det er en del Finn ikke forstår, men vi som voksne lesere klarer å lese mellom linjene. Selv om jeg må innrømme at jeg enkelte ganger ikke forstod alt.

Moren til Finn framstår som en virkelig tøff dame, som gjør sitt beste for å holde familien samlet, og for at de skal ha det bra. Forfatteren skriver godt både fra sekstitallet og Oslo, og persongalleriet er flott. Men dette er ikke min "type" bok, jeg synes det blir litt kjedelig til tider. Dessverre.

Alle fire hovedpersoner i boken har lyst til å gjøre noe annet enn det de gjør, men ingen av dem handler deretter. Kevin står for eksempel fast i kjærlighetssorgen og vil i hjembyen for alltid være fotballtalentet som ulykksalig ble skadet og gikk glipp av en lovende proffkontrakt i utlandet, men var det virkelig en proffkarriere han ønsket seg?

Jeg synes at Therese var skildret best av de fire og hun er nok en karakter mange kan kjenne seg igjen i. Etter å ha lest et intervju med Heidi Linde vet jeg at hun er mor til tvillinger og jeg vil tro at det er denne historien hun lettest kan trekke ut fra egen erfaring. Hvordan man som småbarnsmor egentlig aldri får tid for seg selv og den evige dårlige samvittigheten for å ikke strekke til. Kevin sin historie er likevel den mest gjennomførte og er vel den karakteren ihvertfall jeg fikk mest sympati for. Jessica og Lydia er mindre engasjerende og ihvertfall Lydia fikk jeg ikke helt taket på. Jeg synes også forholdet mellom mor og datter ikke er så godt skildret, så der savnet jeg noe. Alle historiene har et slags vendepunkt, men det er kun i Kevin sin jeg synes det virkelig fungerer. I de tre andre blir det noe uforløst og halvveis.

Heidi Linde skriver forøvrig godt og Nu, jävlar er en lettlest bok. Jeg synes likevel ikke at alle historiene fungerte like godt og jeg satt igjen med en følelse av at noe manglet for å gi meg en stor leseopplevelse og å gi meg noe ekstra.