Bokelskere.no

Takk for godt tips! Is i magen er bra, men noen av disse kan fort bli utsolgt!

Mye å grunne over her. Peeropolis og Gyntiana gir meg assosiasjoner til Ole Bull, som også hadde store vyer. Men folk av "den norske rase" holdt ikke ut i Oleana ("hans unge land") mer enn et års tid. Ibsen serverte jo "sleivspark" til både den ene og den andre - kan dette være ett av dem?

Det siste sitatet ditt oppfatter jeg som bibelsk: Gi keiseren det som keiserens er osv. Å velge mellom Gud og Mammon faller visst ikke vanskelig for Peer Gynt.

Tyven, tyven ... er Mykles første roman. Dermed er det sikkert fornuftig å lese den før de to andre, men det spiller neppe noen stor rolle. Jeg har ikke lest den, men har forstått det slik at det ikke dreier seg om den samme Ask.

Hvorfor kjente jeg ikke til denne da jeg var barn? Nå har jeg lest og humret meg gjennom merkelige hager og fjell, sytete og skrytete lissomvenner og andre vesener, både humske og uhumske. Det eneste jeg savnet under lesinga, var noen barn å lese høyt for. Trollkrittet er ei perfekt høytlesings- og pekebok!

Gi blaffen i Pesten om du vil - oppfordringen var ikke seriøst ment. Jeg skulle trolig ha slengt på et smilefjes, men den slags ligger ikke for meg. Lykke til med leseplanene dine, og på gjensyn i Språkspalta -?

Jeg visste jeg hadde lest boka en gang, i gamle dager da Bokklubben ga ut ei bok per måned, men den ble ingen favoritt den gangen. Jeg trodde faktisk at jeg forlengst hadde donert den til loppis. Men sannelig står den i bokhylla! Og lesesmaken min har definitivt endret seg i løpet av de siste tiåra, så jeg tar fatt på reprisen med friskt mot.

Lillevis forslag om fire ukers leseperiode slutter jeg meg til. Jeg er på to ukers utenlandsferie midt i perioden (ferie for meg betyr "totally unplugged"), så ei uke ekstra ville vært gunstig.

... og så ble det Pesten! Nå må du vise at du står for det du har sagt!

Dobbeltstemme anbefales.

Jeg har alltid innbilt meg at Peers opptreden på Hegstad med påfølgende bruderov foregikk under sterk påvirkning av alkohol - og at det som skjedde siden, var nærmest delirisk: Først boltret han seg med tre gærne seterjenter, og siden kan vel verken vi eller han sjøl gjøre rede for hva han foretok seg. At det kunne bli avkom etter denne tildragelsen, er vel ikke utenkelig.

Nok et eksempel på ting som går meg hus forbi - huttetu! Jeg holdt meg i periferien av den felleslesinga, siden boka mi har stått på hytta i årevis. Typisk feriebok. Men ingen god unnskyldning, jeg ser det. Forslaget mitt står likevel ved lag.

Jeg har samme utgaven som du, plukket opp på garasjesalg for noen år siden. Ulest foreløpig, både av meg og av den første eieren. Må innrømme at jeg sliter litt med motivasjonen - omfanget (og vekta!) er temmelig avskrekkende. Men jeg kjøpte den jo for å lese den, så hvorfor ikke nå?

Jeg har repetert hele leselista vår og fått bekreftet det jeg trodde: USA er fraværende. På tide å rette på det, synes jeg. Nå har Jostein foreslått en av de elleve nobelprisvinnerne derfra, og her kommer jeg med en til: Sinclair Lewis. I 1935 skrev han en roman som plutselig har fått ny aktualitet. It Can't Happen Here skal være oversatt til norsk på 30-tallet, og jeg tror ikke det er kommet noen ny oversettelse siden. Rart, i grunnen. Men på engelsk er den gitt ut på nytt og ser ikke ut til å være vanskelig å få tak i.
Mitt forslag er altså It Can't Happen Here av Sinclair Lewis.

Javisst - den hadde gått meg hus forbi!

Jensen har ikke koblet Christian II til ett eneste kvinnemenneske, så vidt jeg kan erindre. Han var nok ingen skjørtejeger. Men varulven kan saktens ha vist seg for Dyveke -?

Sitatet er godt, sett i lys av opphavsmannens skjebne, men den generelle sannhetsgehalten går jeg ikke god for. Det gjorde vel ikke Gallilei heller; han bare "tror". Men at NOEN hater viten og fakta, mener jeg vi får bevis på rett som det er.

I kjølvannet av lesesirkelboka Kongens fall av Johs. V. Jensen har jeg lest Hobæk Haffs roman for andre gang. Begge bøkene har kong Christian II som en av de sentrale i persongalleriet, og jeg tok fatt på Sigbrits bålferd for å få kongens historie i en litt annen vinkling.

Begge forfatterne framstiller kongen som en umoden person som gjennom hele sin regjeringstid vegrer seg for å ta beslutninger og er fullstendig avhengig av rådgiverne sine. Begge omtaler dramatiske historiske hendelser. Ett eksempel er blodbadet i Stockholm i 1520, der de ser ut til å være samstemte når det gjelder kongens unnfallenhet, men beskriver den i svært ulike vendinger.

Jensen:

Men den mann som holdt det hele i sin hånd, som hadde bragt de
ustyrlige hodene sammen og som benyttet seg av de hevngjerrige menns
talent, ondskap og list til fordel for sin kongstanke, han satt nå
fullstendig alene, mens tjenerne gjorde det som gjøres skulle.

Haff:

Hvor langt montro var han kommet i sin andakt da de dødsdømte toget
frem over Stortorget i flokk og følge? Lukket han øynene i from
betraktning mens de to bispene knelte ned som de første i den blodige
seremonien? Foldet han hendene i samme stund som sverdet falt, og de
ærverdige hodene rullet nedover den skrånende plassen? Rørte han
leppene i bønn mens de neste i rekken trådte frem og la hodet på
blokken? Hvor mange ganger slo han seg for brystet og mumlet "mea
culpa" mens begivenheten skjøt fart og hopet seg opp til et blodbad?

Dyveke Willums og moren Sigbrit er historiske personer. Dyveke var kong Christians elskerinne og skal ha vært hans eneste store kjærlighet, og han beholdt henne også etter at dronningen var flyttet inn på slottet. De møttes mens han holdt til i Bergen i sine unge år, og da han ble kalt hjem for å skjøtte sine plikter, tok han henne med til København. Mor Sigbrit fulgte med på lasset. Ikke bare som "svigermor", men også som samtalepartner for kongen. Hun var enke, hadde stor kunnskap om både økonomi og politikk, og ble etter hvert kongens fremste rådgiver. Dessuten var hun vel bevandret i legekunsten og tilbrakte mye tid i laboratoriet sitt. Hun beholdt sin posisjon hos kongen i flere år etter Dyvekes mistenkelige dødsfall i 1517.

Det er Sigbrit Willums selv som forteller sin historie i denne boka. Vi møter henne i 1531 i en fengselscelle, der hun tenker tilbake på livet sitt. Da kong Christian ble avsatt i 1523, fikk han smuglet henne med seg på et skip til Nederland, men hadde ikke lenger mulighet til å holde sin hånd over hennes skjebne. Siden har hun vært ettersøkt som heks, men har greid å holde seg i skjul i mange år, helt til hun blir gjenkjent og "tatt vare på". Hun er er temmelig sikker på hvilken vei det bærer:

Tiden iler, og det begynner å haste, hvis jeg skal nå å gjøre rede for
meg innen alt bryter sammen. Når de har tatt meg under behandling og er
ferdige med sitt ødeleggelsesverk, er jeg et tomt skall, et stykke
blødende kjøtt som er villig til å bekjenne hva det skal være.

Jeg konstaterer at Sigbrit har tålt tidens tann - jeg gir henne en sekser, nå som sist. Samtidig må jeg si at lesingen av disse bøkene "parallelt" har gitt meg en innsikt i nordisk og europeisk historie som jeg ikke hadde før.

Jeg tror heller ikke de traff hverandre. Mens Axel var under kirurgisk behandling, seilte vel Mikkel hvileløst att og fram mellom Jylland og Fyn?
Men gjennom hele boka virker det som om nyheter og rykter hadde raske bein å gå på (om ikke så raskt som i våre dager). I hjemtraktene gikk jo Mikkels ugjerning etter hvert på folkemunne - og at han var "kongens mann" var allment kjent både hjemme og ute. Zacharias hadde reist vidt omkring og snappet opp "kunnskap" - og han la nok sammen to og to.

Jeg tror det i hele verden ikke finnes noe voldsommere hat enn uvitenhetens hat mot vitenskapen.

Gallileo Gallilei