Bokelskere.no

Laxness er faktisk med på lista med Sin egen herre, men den er oppført med William Heinesen som forfatter, av en eller annen grunn.

Du har ikke fått svar på forespørselen om beste bok fra de "bokløse" forfatterne, så langt jeg kan se. Jeg har forslag til noen, selv om det for et par av dem ble nesten umulig å prioritere:

• Britt Karin Larsen: Det vokser et tre i Mostamägg (Hele serien er fantastisk, men her skal det altså velges ei enkelt bok.)
• Lars Saabye Christensen: Beatles
• John Irving: Hotell New Hampshire (Jeg vaklet litt mellom denne og En bønn for Owen Meany.)
• Aksel Sandemose: En flyktning krysser sitt spor
• Bergljot Hobæk Haff: Sigbrits bålferd (Selv om Skammen er like god!)

Formidabel jobb du har påtatt deg. Du burde kanskje sette en tidsfrist for å komme med nye forslag?

Godt poeng. Men et avgrensa tidsrom bør vi vel ha i alle fall, ellers eser denne øvelsen ut over alle proporsjoner, og hele greia må kanskje starte på null igjen.

Ved nærmere ettertanke: De mest minneverdige av Selma Lagerlöfs verker kom vel også ut før 1917. (Her skal man holde tunga rett i munnen!)

Gode forslag. Men både Tolstoj og Turgenjev er vel for gamle i denne sammenhengen?

Prøv her.

Er man ikke pasifist fra før, så blir man det når denne boka er lest. Dette er oppfølgeren til Intet nytt fra vestfronten - hva skjedde med de tyske soldatene etter våpenhvilen i november 1918? Etter fire år i skyttergravene har de utviklet et kameratskap som er blitt sterkere etter hvert som flokken av overlevende blir mindre og mindre. Og så skal de hjem. Det første de opplever der, er at "hjem" ikke er det samme som da de dro. Ernst, som er fortelleren, kommer til et tomrom han ikke forstår. Kameratskap går i oppløsning på grunn av gamle klasse- og interesseforskjeller, myndighetene har ingen planer for hvordan "kompetansen" deres kan brukes og lar dem for det meste seile sin egen sjø.

I disse dager snakkes det mye om at unge mennesker har mista ungdomsåra sine på grunn av pandemirestriksjoner. Her blir vi kjent med unge menn som virkelig har mista ungdommen sin - og ikke på grunn av et uforklarlig virus, men på grunn av menneskelig maktbegjær. Sånt setter tankene i sving og vår egen tilværelse i perspektiv.

Jeg var i tvil om terningkast her og endte til slutt på en svak femmer. Etter lang tid med prøving og feiling, nederlag og tap av enda flere kamerater, skaper nemlig Ernst til slutt sin egen livsfilosofi, og den ble i overkant idyllisk-utopisk i mine øyne. Nå må jeg lese Tre kamerater enda en gang, skjønner jeg.

Takk for tilbakemelding, Lillevi - her var det en del å ta fatt i!

Først Väinö Linna: Det er nok noen flere enn jeg som har "Polstjernen" i samlingene sine, men kanskje ikke så mange. De tre bøkene har jeg lagt til sjøl, siden de ikke finnes i databasen her inne. I bokhylla mi står Høyt mot nord, Opprør og Sønner av et folk, utgitt på Cappelens forlag i 1960 - 63. Merkelig at de har gått under radaren, synes nå jeg.

Pussig at du skulle nevne Tider som fulgte; den leser jeg nå og veit ikke helt hva jeg skal mene ennå, men den har iallfall satt i gang en del tankevirksomhet hos meg så langt.

At du setter spørsmålstegn ved Jensen, Morante og Mistry, kan jeg godt forstå, men jeg har altså plukka bøker fra mitt toppsjikt, som ikke nødvendigvis stemmer overens med andres preferanser. Og så skrev jeg et innlegg da jeg hadde "strippa" denne lista til ett verk per geografisk område.

Å skulle arrangere avstemning ut fra de forslaga som er kommet til nå, anser jeg som en halsbrekkende oppgave. Nå har jo gretemor lagt ut lenke til New York Times' framgangsmåte, der det viser seg at alle forslaga de fikk inn, ble silt ned til 25 bøker (tror jeg det var), som leserne kunne stemme på. Om noen her inne vil gi seg i kast med noe sånt, hadde det vært interessant, men det overgår dessverre min kapasitet.

Boka står på vent i "skal lese-hylla". Da den kom i hus, bestemte jeg meg for å lese Det sjuende møte i reprise først, og dermed ble oppfølgeren litt borte for meg. Den skal hentes fram igjen snarest - takk for påminnelsen!

Da det ble klart at oppgava gjaldt uansett nasjonalitet, måtte jeg saumfare boksamlinga mi. Det resulterte i den lista jeg la ut i går, og la det være sagt med det samme: Dette er mine egne, helt personlige preferanser, bøker som har talt mer til hjertet enn til forstanden. De geografiske grensene jeg har trukket opp, er etter eget skjønn. Så har jeg brukt eliminasjonsmetoden og stått igjen med ett verk fra hvert område, som svar på spørsmålet: Hvilken vil jeg aller helst lese (enda) en gang til?

Norden:
Johan Falkberget: Nattens brød. Et hav av sterke konkurrenter, men sånn ble det.

Nord-Europa:
Graham Greene: Monsignor Quijote. De store britiske og tyske får ha meg unnskyldt, men dette var ønskereprisen.

Sør-Europa:
José Saramago: Klosterkrønike. Bortimot uten konkurranse.

Afrika:
Naguib Mahfouz: Kairo-trilogien. Saftig, sanselig familiekrønike med snev av feminisme.

Asia:
Tsjingiz Ajtmatov: Dsjamilja. Den mest betagende kjærlighetshistorie jeg har lest noen gang.

Nord-Amerika:
John Steinbeck: Vredens druer. Mange sterke konkurrenter, men Tom Joad og familien gikk av med seieren.

Latin-Amerika:
Gabriel Garcia Márquez: Hundre års ensomhet. Min første Márquez gjorde dypt inntrykk!

Oseania:
Keri Hulme: Margfolket. Helt uten konkurranse!

Og hvor ble det av russerne i alt mylderet? De "store" er for gamle i denne sammenhengen, og noen tilsvarende store har jeg ikke funnet - Solsjenitsyn, Sjolokhov og Pasternak får ha meg unnskyldt!

De åtte kandidatene jeg nå står igjen med, nekter jeg å rangere. Dette var en artig øvelse!

Etter hvert ble det stor aktivitet blant en del bokelskere for å svare på Haralds utfordring fra New York Times: Hvilken bok utgitt de siste 125 år er den beste? Jeg har nå saumfart boksamlinga mi uten å finne eksakt svar - kandidatene er jo så altfor mange. Dette er ei liste over mine nominerte, forsøksvis inndelt geografisk: Norden, Nord-Europa, Sør-Europa, Afrika, Asia, Nord-Amerika, Latin-Amerika og Oseania. Om jeg greier å sile ut en "vinner" fra hvert av områdene, vil vise seg.

Jeg regner med at det er norske bøker du spør etter. Men oppgaven er helt umulig. Først Falkberget, så Undset, så Hamsun - og etter hvert kommer man i tanker om både Skram, Sandemose, Hobæk Haff ... Å plassere den ene boka øverst på pallen blir litt meningsløst for en enkeltperson. Men om vi alle foreslo våre favoritter og etterpå tok ei avstemning, så kanskje vi greide å kåre en vinner?

Grusom bok. Ikkje dårlig (skjønt endte opp med å høyre den på lydbok heller enn lese den på papir - då ville eg nok ikkje orka å lest gjennom), men grusom.

Om den kvite mann sine overgrep mot urbefolkinga på ei mikronesisk øy, sett frå perspektivet til den kvite mann. Viktig bok fordi den realistisk portretterar ein måte å tenke på som kan få ekstremt destruktive konsekvensar. Som har HATT og HAR ekstremt destruktive konsekvensar, i alle land kor den kvite mann har kome drassande med dette tankesettet sitt.

Eg tok til å lese boka på grunn av fint omslag, fin tittel, fine blurbs og interessant baksidetekst om evig liv. Eg ante ikkje kva eg gjekk til og kjem aldri til å lese den igjen. Grusom, grusom bok.

I Bokbua får du kjøpt den for 85 kroner. Utgitt av Bokklubben i 1975.

Dessverre, det ringer ingen bjeller hos meg. Men jeg er ikke veldig belest når det gjelder lyrikk.

Her kan jo noen hver bli nysgjerrig! Hva om du siterte tittel og første linje av diktene, så kunne det jo slumpe til at noen faktisk kjenner dem igjen? Her inne er det jo flust med eksperter og sporhunder. (Kanskje gretemor kommer på banen med nye ideer?)

Takk for nyttig påminnelse! Jeg har ikke lest boka, men har flere ganger vært innom tanken på å lese årets nobelprisvinner. Omtalen din ga meg ny leselyst - nå har jeg bestilt to av de tidligere bøkene hans fra Bokklubben. Så får vi se hva jeg prioriterer av lesing framover; akkurat nå har jeg flere bøker i "skal lese"-hylla som konkurrerer om oppmerksomheten. Luksusproblem!