Bokelskere.no

Jeg synes denne boka er noe merkelig. For det første er det lite ytre handling her- Det eneste som skjer er at en ungjente kommer fra en øy i Karibia til et sted i nærheten av New York for å arbeide som au pair i en familie. Etter en tid flytter hun fra familien for å dele leilighet med en venninne. Altså, en ikke særlig påfallende handling! Lucy selv er en merkelig person. Det virker som om hun er negativt innstilt overfor alt, overfor menneskene hjemme som hun har reist fra og overfor menneskene hun blir kjent med i USA, overfor nye ting hun ser og overfor landskapet og været på det nye stedet. Man skulle kanskje tro at folk hun møter vil vende seg fra henne og oppfatte henne som ufordragelig. Men slik virker det heller ikke, snarere tvert imot. Folk vil gjerne være venn med henne. Vi som lesere vil synes det er ufølsomt slik som Lucy oppfører seg overfor familien sin. Hun kutter ut all kontakt med dem, åpner ikke brevene som moren sender, kommer ikke hjem etter farens død osv. En tredje ting jeg har festet meg ved gjelder uttrykksmåten. Her er det masse kontraster. Samme ting blir ofte nevnt som noe positivt og negativt og det gjerne i samme setning- Hun både liker og ikke liker en og samme ting. Er det et uttrykk for usikkerhet eller hva vil forfatteren ha fram her?

En gammel mann, Jørgen Heim, er langtidspasient på sykehjem. I boka får vi hre om de siste dagene av livet hans.. Han har mistet taleevnen og hendene er nå det eneste han kan røre. Samtidig som tankene kretser om den tyngende smerten han føler, grt også betraktningene langt tilbake i tida og blir til en oppsummering av hele livet hans.

Jøtgen er sønn nr. 2 i familien. Han har en storebror, Harald, som han både beundrer og riviserer med. De vokser opp på en gård, og det er Harald som har odelsretten, og derfor blir han tidlig tatt med i arbeidet sammen med faren og bestefaren og får mye skryt /noe Jørgen tydeligvis er meget misunnelig for. Men så dør Harald i en drukningsulykke. (Hvordan det foregår får vi spredte pekepinner på gjennom boka. Jørgen må nå overta brorens plass som arvtaker til gården. Selv hadde han ønsket seg en annen framtid, f.eks. Å slå seg ned i Amerika på samme måte som farens lillebror.

Jørgen begynner på landbruksskolen. Han trives der, men så kommer beskjeden om at faren er alvolig skadd etter en ulykke iskogen. Jørgen må avbryte utdannelsen og ta over arbeidet på gården. Han møter en jente, Alma,. De gifter seg og får tre døtre. Jørgen går med planer om å modernisere gårdsdriften. Han får god støtte hos Alma. Hun overtaler ham til å innvie også faren i planene. Dette fører til ny giv også for den gamle

Årene går og døtrene blir voksne. Den ene av dem, Karen, skal overta gården. Hun er gift med en landskapsarkitekt. De slår seg ned i hovedhuset, og foreldrene flytter inn i en k¨rbolig. Karen vil selge skogen. Den skal legges ut til hyttetomter. Jørgen jiker ikke denne tanken. Men han er gammel, og da boka slutter, er det også ute med hans liv.

Det er kanskje ikke så mye stort og uventet som skjer gjennom boka, men det hele er fortalt på en engasjerende og medrivende måte.

Handlingen er hentet fra Kina, tidlig på nittenhundretallet mens det fremdeles var er føydalt samfunn, med seder og skikker som nå virker svært fremmede.

Hovedpersonen er bonden Wang Lung. Han bor i en jordhytte sammen med sin gamle far. Da boka starter er det bryllup. Hvem han skal gifte seg med, vet han ennå ikke. Det er faren som ordner det. Fordi de er en fattig familie, er det bare mulig å velge en kvinne blant slavinnene. I byen er det et stort hus, omgitt av høye murer, der byens rike godseier holder til. En av slavinnene herfra, O-lan, hentes ut som kone til Wang-Lung.

Hun er en arbeidsom og dyktig kvinne. I tillegg til å stelle huset og de to mennene hjelper hun til på akeren. Wang-Lung arbeider også hardt, og smått om senn kan han legge til side litt penger slik at han kan kjøpe seg flere jordstykker. Dette kommer ogs¨godt med etter som barna kommer, to sønner og en datter.

Men farer truer utenfra. Wang-Lung har også en onkel med kone og sønn. Disse er late og dukker stadig opp for å «låne» penger. Det kommer et år med stor tørke. Hele avlingen går tapt, og familien sulter. Den eneste redningen er å reise sydover, mot en storby. Her skaffer Wang-Lung seg arbeid med å trekke en rickshaw gjennom byen. Det er et tungt arbeid og dårlig betalt. Derfor må også O-lan og barna hjelpe til med tigging. I byen er det massevis av fattige. Mange har som Wang-Lungs familie laget seg hus av matter som de har satt opp utenfor muren til et stort hus. Misnøyen syder blant de fattige, og en dag bryter de seg inn i det store huset. Eiere har allerede flyktet, men fattigfolket tar med seg det de finner. Både Wang-Lung og O-lan er heldige og kan vende tilbake til hjembyen med store verdier. Bonden kan nå kjøpe seg mer jord og fortsette arbeidet sitt. År med gode avlinger venter, og han kan ansette arbeidere som kan hjelpe til på åkrene.

Men også andre ting frister. Rundt omkring i byen fins det te-hus. Noen av disse fungerer som bordeller. Wang-Lung besøker et slikt. Her velger han seg ut en ung, sped kvinne. Hun kalles Lotus. Lotus er langt yndigere enn den grovbygde O-lan. Bonden sørger for å få bygd på huset slik at det blir en ny del til Lotus. Her tilbringer hun hver natt. I begynnelsen er Wang-Lung helt besatt av den unge kvinnen, men etter hvert kjølner hans altoppslukende begjær noe.

Omsider bestemmer familien seg for å flytte inn i det store huset der O-lan en gang var slave. Wang-Lung er naå byens mektigste og rikeste mann. Han legger planer for sønnene sine. Den eldste har villet reise bort for åstudere. Han kommer hjem som en kravstor mann. Sønn nr.2 blir satt bort for å lære om regnskap. Faren har ønsket at den tredje og yngste sønnen skulle bli bonde. Men gutten er ikke enig, det er soldat han vil bli.

Lotus har dovne dager. Hun spiser mye kostbar mat og utvikler seg til å bli en fet matrone. Dessuten blir hun svært så kravstor. Wang-Lung får etter hvert nok av det gode livet. Han vender tilbake til jorden og kjærligheten til den. O-lan blir syk og dør mange år før sin mann. På slutten har Wang-Lung på nytt begynt å verdsette sin kone høyt.

Boka er skrevet i en slags eventyrstil. Litt har det med uttrykksmåten å gjøre, men også med seve innholdet. Livet til denne mannen, fra ytterste fattigdom til den høyeste rikdom, overgår nok virkeligheten stort.

Jeg vil foreslå en v fjorårets viktige bøker, nemlig "Zulejkha åpner øyne" av Guzel Jakhina. Dette er en bok som (tror jeg)kan åpne for interessante diskusjoner. Nå da oppmerksomheten i verden i stor grad er rettet mot Russland, kan det være på sin plass å bli minnet om dette landets vanskelige og skremmende historie.