Bokelskere.no

Første bok i serien, jeg kommer ikke til å lese de andre

Fantastisk bra skrevet ungdomsroman, spennende og medrivende

Trude Teige er nok kjent for mange fra Tv-skjermen, og som mange andre Tv-personligheter, har hun begynt å skrive bøker. Løgnere er min andre bok av henne.

I Løgnere møter man igjen journalist Kajsa Coren, og dette er bok nummer sju i serien. Selv om man ikke har lest de andre bøkene i serien, får man jo masse bakgrunnshistorie underveis. Jeg er nøye på rekkefølge i andre sjangere, men krim kan ofte leses frittstående. Det er jo smak og behag.

En gammel kontakt i fare
Hennes gamle venninne Anki kontakter henne fordi hun har blitt brutalt voldtatt hjemme i sitt eget hjem. Etterpå skal voldteksmannen ha vasket henne. Hun kontakter Kajsa etter alle disse årene fordi hun vil ha støtte etter denne tunge og skremmende tiden. Poltiet finner omtrent ingen spor hjemme hos henne, og Anki har få beskrivelser av mannen siden han var kledd i svart og hadde på finlandshette. Dermed er politiet usikker på om det i det hele tatt har skjedd, på grunn av fraværet av spor, og derfor blir Anki et tvilsomt offer. I nabolaget hennes er naboene ordknappe og vil helst ikke bli innblandet.

Interessant problemstilling og synsvinkel om en sårbar situasjon, men likevel klarer ikke Teige å bygge opp spenning. Jeg liker bøker med stor persongalleri, for da føles bøkene mer ekte, men likevel klarte jeg ikke å bli godt nok kjent med karakterene. Da tenker jeg ikke bare på de faste karakterene i serien, men også de med gjesteroller. De blir noe flate og kunstige.

Blek hovedkarakter
Synes heller ikke at Kajsa Coren var noen minnerik karakter. Hun er som mange andre karakterer jeg har lest om i krimserier. Hun skiller seg ikke noe ut, og jeg har heller ikke helt sansen for kvinnelige journalister/etterforskere i krimserier fordi familien får ofte stor fokus og det blir en del pludring. Jeg vil heller lese om saken og jobbprosessen, selv om man skjønner at hovedpersonen har et liv utenfor jobben også.

Løgnere virket spennende, men det ble det aldri. Løgnere ble i stedet for forutsigbart, enkelte av karakterene var noe slitsomme og måten slutten ble gjort på, var en smule tåpelig. Kommer nok ikke til å hige etter hennes nye bok.

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Fra min blogg: I Bokhylla

Spennende og godt skrevet krim

Stålet fokus er en bok alle voksne mennesker vil ha glede og nytte av. Her er korte historier som underbygger poenget Hari vil frem til, og temaene han tar opp er mange.

To korte og en litt lengre novelle, alle tre veldig fine

Veldig spennende og godt skrevet, med et plott litt utenom det vanlige - anbefales!
https://tinesundal.blogspot.com/2023/04/mannen-i-tre-deler-av-thomas-bagger.html

Witch Hunt av Syd Moore ble utgitt i 2012, og den holder seg godt til horror å være.

Mange utfordringer
Etter at et langvarig forhold er over og hennes mor som nylig døde av sykdom, føler Sadie seg alene i verden. Hun har fremdeles stefaren som hun har et godt forhold til og hennes bilogiske far, til tross for at han forlot henne og moren, og skaffet seg en ny familie. Selv om det ikke ser hverandre ofte, prøver de å holde kontakten. Etter alt det traumatiske som har hendt i det siste, føler Sadie på et tungsinn som ikke går over. Det er vanskelig å komme tilbake til en normal hverdag.

Heldigvis får hun napp hos et forlag om å utgi en bok. Hun skal gjøre research om blant annet hekejegeren Matthew Hopkins. Han ble sett som den ansvarlige for mange kvinners død, bare fordi han mistenkte dem for å være hekser. Mens Sadie er oppslukt av research, opplever hun merkelige og uforklarlige ting. Samtidig føler hun seg truet. Noen vet om bokprosjektet hennes, og har kanskje et ønske om å stoppe det. Snart klarer hun ikke å se forskjell på hva som er virkelig og ikke.

Ukjent perle
Syd Moore er ikke et kjent navn, heller ikke boka. Da jeg søkte opp navnet hennes, kunne jeg finne bare to bøker av henne, noe som er synd, for hun skriver godt. Witch Hunt er kanskje ikke en troverdig horror, men hadde et interessant tema, nemlig beskyldninger for hekseri før i tiden. Noen vil nok finne denne boka noe langsom og tørr, da den også inneholder en god del fakta, men jeg syntes det gjorde boka ekstra fascinerende og spennende. Likte også hovedkarakteren Sadie som hadde flust av selvironi og sarkasme, til tross for alt det mørke som har skjedd henne i det siste.

Det morsomme med denne boka, er at tidlgere i år så jeg filmen Witchfinder General (1968). Vincent Price hadde rollen som Matthew Hopkins, så det var vanskelig å la være å tenke på filmen mens jeg leste denne boka, men hadde ikke noe i mot det.

Witch Hunt bød på en fin blanding av historie og horror, dyster stemning og en dose humor uten at det ble noen grøsserkomedie. Syntes forfatteren fant en fin balanse i alt dette. Selv om boka var noe stor, var den svært lettlest og engasjerende.

Jeg leste denne som strafferunde fordi jeg ikke klarte alle de seks planlagte bøkene for februar, og må si at det var en fin strafferunde.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er ti år siden sist jeg har lest en bok av Jonas Jonasson, og har det vært et savn?

En sjanse til
Boka jeg leste var kanskje hans mest kjente, nemlig Hunderåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant, som også ble filmatisert. Selv har jeg ikke hatt interesse av å se den ennå. Selv om jeg ikke var begeistret over den forrige boka jeg leste av ham, liker jeg å gi forfattere flere sjanser, minst to, av og til tre sjanser. Synes ikke det er nok å avskrive et helt forfatterskap bare på grunn av en bok. For mange forfattere gir ut svært forskjellige bøker.

Profeten og idioten er om Johan som har blitt dårlig behandlet av sin bror uten at han har merket det selv, fordi han er idioten i boka. Da broren får seg jobb, selger han leiligheten deres, og kjøper en bobil til Johan selv om Johan ikke kan kjøre. Dermed skilles deres veier. Johan har ikke annet valg enn å kjøre, siden han ikke har leilighet lenger, og på sin vei, møter han Petra da hun er i ferd med å ta sitt eget liv. Hun er "profet" og har regnet ut at atmosfæren vil kollapse innen et bestemt antall dager. De to starter et underlig vennskap.

Et spesielt møte
Det ender opp med at de to reiser sammen og på veien møter de noen andre, og fra bobil blir de så avanserte at de drar også med fly. Hvor skal de reise, og hvorfor? Er de ute etter hevn, eller er det en helt vanlig road trip? Året er 2011, og Barack Obama er president. Grunnen til at det er nevnt, er fordi han nemlig har en liten rolle i boka. Selvfølgelig vet ikke Johan hvem Obama er.

Profeten og idioten er humor, gjerne kall det politisk satire da det er mye politisk humor. Jeg liker bøker om politikk for synes det er spennende å lese om, men ikke i humorsammenheng. I stedet for at det blir morsomt, blir boka fryktelig tungtrødd og knusktørr. Synes heller ikke at Johan og Petra ble noen minnerik duo i det hele. Syntes de fleste karakterene ble noe slitsomme og som man ikke fikk noen connection med, og da blir det gjerne kjedelig lesing.

Så Jonasson er dessverre ingen forfatter for meg, for tror ikke vi har samme humor. Det hele ble for dumt og veldig uengasjerende lesing. Blir nok ingen flere bøker av Jonasson på meg, i hvert fall ikke med det første.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Kjede meg, nei snarere tvert imot. Tusen takk for et fint og tankevekkende innlegg. Jeg har lest det flere ganger.

Er det ikke slik med virkelig gode bøker, de kan leses mange ganger og forstås på ulike måter. Det er, som du sier, så mange lag å ta utgangspunkt i. «Det er som hver setning har en bakenforliggende betydning.» - det er jeg virkelig enig i!

Din sammenlikning med en senils (dements) måte å tenke på, gir absolutt mening. Du har fått med imponerende mange detaljer som underbygger dette. Jeg er enig i at det er mange berøringspunkter. Også det du sier om drømmer, synes jeg også er spennende. Billy er mentalt og psykisk skadet. Hvilken merkelapp man setter på det, er kanskje ikke så viktig. Hodeskader kan for øvrig også gi demens.

Det at Billy Pilegrim hadde traumatiske opplevelser som barn, opplevelser som kan ha gjort han ekstra sårbar, har jeg tydeligvis ikke lagt så stor vekt på. Men når jeg nå bladde litt i Nasjonalbibliotekets utgave (har ikke boken her nå), så jeg plutselig at faren skulle lære han å svømme etter svømme-eller-synke-metoden. Billy beskriver det som «en henrettelse».

Det er mye å tenke over i innlegget ditt. Jeg sender dette svaret nå, men ferdig med denne boken er jeg ikke. Ser ikke bort fra at jeg leser den igjen en dag. Takk igjen for en flott tilbakemelding!

Kystens kvinner til ære

«I omtaler av norske kystkvinner har det vært en tendens til enten å framstille dem som heltinner, sterkere enn kvinner flest, eller som ofre for en hard skjebne ved en ublid kyst. I denne boken er det fortellinger både om heltinner og ofre, men de fleste handler om dem som verken er det ene eller det andre, men levde sine liv så godt de kunne, til passet naturen de bodde i og menneskene de levde sammen med.» Dette skriver forfatter Åse Elstad i forordet til sin bok «Kyskvinner i Norge», og hun har sine ord i behold.

Elstad forteller om kvinner fra hele kysten i tiden 1850–1950, enkelte opp til nåtid (boken kom i 2004). Elstad skriver saklig, basert på fakta, og lar kvinner komme til orde med utsagn som belyser eller underbygger kjensgjerningene. Et av mange eksempler: «Hvalfangerne var gjerne ute fra høst til vår, men noen var på landstasjonene i Sørishavet i to–tre år i trekk (…) Det var flest hvalfangerkoner i Vestfold. Ei av dem, Ingrid på Veierland, regna ut at hun og mannen etter sju års ekteskap hadde levd sammen i fem–seks måneder.»

Åse Elstad skriver godt og gir et rikt og levende innsyn i kvinners liv og arbeid – to ting som var uløselig knyttet sammen. Uten kvinnenes arbeid, kunnskaper, erfaringer og allsidighet kunne ikke de gamle kystsamfunnene opprettholdes. Normene plasserte kvinnene på land og mennene i båtene. Men i praksis var det ofte annerledes, først og fremst fordi det handlet om å overleve. Kvinnene sto for matstellet, tilberedte fisk på utallige måter; ingenting måtte gå til spille, de tilvirket klær til hele familien, ryer og andre tekstiler til huset, spant, vevde, sydde og strikket, bar vann, vasket, deltok i sanking av egg, samlet og renset sjøfugldun; en god edderdundyne kunne vare hele livet. Dessuten kunne duna gi en tiltrengt ekstrainntekt. Kvinnene stelte husdyrene; det var sjelden nok gress til fôr, så det ble å skjære og samle løv og lyng i utmarka, tang i fjæra, bære alt hjem, og å koke fiskeavfall til dyrefôr. De deltok i onnene, i skjæring og tørking av torv til brensel, og i fisket når det trengtes. Mange styrte husholdningens økonomi. Det er ikke til å unngå å få respekt for disse kvinnene.

Når mannen skulle på lofotfiske, var det ikke bare å kjøpe et par varmedresser og moderne, vanntette votter og støvler. Elstad gir en detaljert beskrivelse av hva som måtte til; det var ikke lite. Og ofte var det flere enn én kar i familien som skulle ha full utrustning for tre måneder på sjøen. Å strikke sjøvotter var en kunst. De måtte toves godt for å bli vanntette, men ikke for godt, da ble de små og kalde. De skulle gjerne være litt store, siden de ble ytterligere tovet i arbeidet på båten. Og de hadde sine triks for å få vottene ekstra sterke og varme. Kvinner fra Hvaler, Vestfold og Sunnmøre la litt av sitt eget hår sammen ulla når de spant sjøvottegarn eller med garnet når de strikket.

Kvinnenes arbeid ble tatt som en selvfølge og lite verdsatt. I folketellingene er deres erverv gjerne oppført som «tjenestepige» eller «gårdbrukerkone». Det gir et mildt sagt ufullstendig bilde av hva kystens kvinner faktisk gjorde. Attpåtil ble de kritisert av distriktslegen, av «forståsegpåere», for manglende orden og renslighet i hjemmet. Nei det var ikke alltid tid til å skrubbe gulvet. Ikke nok vann heller. Men Elstad setter opp et regnestykke: I 1865 var hyra for en lofotfisker 25 spesidaler med kost, 35 hvis han hadde egen kost. Med andre ord, verdien av kosten ble satt til 10 spesidaler, en sum en for eksempel kunne få en ny færingsbåt med årer for. Det viser litt av verdien i kvinnens matproduksjon, konkluderer Elstad.

Elstad skriver fint om Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen som kjøpte skip etablerte sitt eget rederi i Haugesund i 1906. Men hun slår hull på myten om at de var verdens første kvinnelige skipsredere. («Brummenæs & Torgersen» av Arne Vestbø, Cappelen Damm 2021 og «Det hvite kartet» av Cecilie Enger, Gyldendal 2021). Fra 1828 og frem mot 1850 drev madame Stenersen på Møglestue Lillesands største rederi, og i folketellingen for 1900 er det oppført femten «skipsredersker». Men ser en nærmere på kildene, skriver Elstad, finner en flere kvinner som eide skip eller parter i skip. Til forskjell fra Brummenæs og Torgersen hadde disse arvet skipene etter sine avdøde menn, eller de drev virksomheten mens mannen seilte ute. De var bokholdere, førte regnskap, betalte utgifter som trekk av hyre, fulgte med hvor skuta var til enhver tid og innkalte til partsredermøter.

Det ligger et imponerende arbeid bak denne boken. Den favner bredt, er grundig, gjennomarbeidet og også morsom. Hvert kapittel og underkapittel innledes med et fint og treffende dikt eller lite tekstutdrag. Den er gjennomillustrert med gode svart-hvitt-fotografier fra hverdagsliv og arbeidsliv. Designen er delikat og gjennomført. Dette er et praktverk.

Jeg vet at dette er et ganske omfattende spørsmål, men hever likevel tråden i håp om svar. Spørsmålet lyder: Kjenner noen av dere eksempler på at Arnulf Øverland redigerte sine egne dikt slik at de ble mer i tråd med hans politiske utvikling. Se mitt opprinnelige innlegg om dette over. Det hadde vært så interessant!

Tusen takk Kirsten for informasjonen fra Store norske leksikon. Den hadde jeg lest, og den gir ikke direkte svar på det jeg lurer på.

Den etterlengtede oppfølgeren er endelig lest, og er den like bra som den første boka?

I fjor leste jeg den første boka som har samme navn som serien, nemlig: Det fins ikke monstre og havnet som en av mine fem beste bøkene jeg leste i 2022, selv om jeg ikke er i målgruppa. Det er en serie for unge lesere med illustrasjoner som er laget av forfatteren selv.

Kjente snømenn på besøk
Den er om Karo og Levi fra forrige bok som møter nye og skremmende utfordringer med den spesielle hunden Selje. Selje var en hund de møtte i forrige bok. Denne gang er Bekkeblomholm rammet av mystiske snømenn som dukker opp. Det er ikke snakk om vanlige snømenn med steiner som knapper og øyne, gulrot som nese, skjerf og hatt, men snømenn med forkjellige kjennetegn fra kjente og kjære skrekkfilmer. De unge som boka er bereget for, vil nok ikke forstå det, men når de skal se de filmene når de er gamle nok, håper jeg at de ser originalene i stedet for nyversjonene.

Det virker ikke som om de alltid står på samme sted, de beveger seg, og hvem er det som lager disse snømennene? En dag må Karo, Levi, lillesøstreren hans og hele skolen bli igjen på skolen hele natta da det kommer en uventet snøstorm. Mens de er innesnødd, får de besøk av disse berømte snømennene. Hva er det de vil, og vil de overleve denne grufulle natten? Karo gjør så godt hun kan å lage en dokumentar av galskapen.

Kreative og stemningsfulle illustrasjoner
Kory Merritt illustrerer bøkene sine selv, og det gjør han på en kreativ måte. Han har en artig måte å dele opp sidene sine på med illustrasjoner, og han er også god på å fange opp stemning. Det er ikke spesielt skummelt for oss voksne, men snarere medrivende, og den ville nok ha vært uhyggelig hvis jeg var tretti år yngre.

Er ikke så glad i dokumentarformat i bøker, så ville nok ha likt boka bedre uten den delen, men boka er heller ikke så preget av Karos dokumentar. Det tar ikke helt overhånd. Jeg liker dokumentarformat på film/serier, men er bare ikke så begeistret over det i bøker av en eller annen grunn, men som sagt, det tar ikke helt overhånd i boka. Vennskapet mellom Karo og Levi er fremdeles like sært og sjarmerende. Karo er den vågale med mange påfunn mens Levi er den rolige og ansvarlige. Liker hvor forskjellige de er.

Den hjemsøkte skolen var en fin gjensynsglede og hadde like god stemning som den første boka. Likte spesielt godt at også denne boka hadde en del skrekkfilmreferanser for oss voksne. Om Det fins ikke monstre blir en trilogi eller en serie, er jeg usikker på.

PS: Les ikke baksideteksten hvis du ikke allerede har lest den første boka, da den er noe avslørende.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Språk, kommunikasjon, ensomhet og tilhørighet er stikkord for det som belyses i denne romanen, medrivende og vakkert skrevet.

Spøkelseshus er kanskje standardaktig, men likevel er det et konsept jeg aldri går lei av.

Tragisk ulykke
Daniel Price og hans kone tar med seg datteren til Caitlyn til Nightingale House. De har nemlig kjøpt det, og de viser henne hvor de skal bo, før de kan flytte inn. På hjemveien skjer det noe tragisk. De blir påkjørt og Daniels kone dør momentant. Likevel velger Daniel og Caitlyn å overta det store huset, selv om det nå er bare de to, og de håndterer sorgen på hver sin måte.

I mellomtiden blir man dratt tilbake helt til 1900, da vi gjennom bruddstykker i boka, leser utdrag fra en dagbok skrevet av en jente det året. Hun jobber med faren sin, og de sliter med økonomien. En kunde av dem, er rik mann som jenta er veldig betatt av, til tross for at han er gift og har en datter. Han bor i det berømte Nightingale huset.

I nåtidens tidslinje påstår Cailtyn at hun og faren ikke er alene i huset, noe Daniel ikke tror på. Caitlyn er i en fase hvor hun lyver mye, og han har prøvd hardt for å få henne til å slutte. Selv prøver han å skrive en ny bok, noe som er lettere sagt enn gjort. Hvorfor ender han opp med å sove i stua i stedet for i sitt eget soverom? Er det noen som fostyrrer husidyllen deres?

Steve Frech har hittil vært et ukjent navn. I denne boka byr han på horror med noen overnaturlige elementer. Han beskriver far og datter forholdet bra, som både er fortvilende og bra. Kapitlene er ikke særlig lange, de er mellom to og fire sider, og faren har en tendens til å gi Caitlyn kallenavn, Ssweetheart og pumpkin. Skjønner greia, men når det blir gjentatt mange ganger i løpet av hvert kapittel, på nesten hver side, begynner det å bli masete i stedet for sjarmerende. Hadde heller tenkt meg flere beskrivelser av huset, for det var det altfor lite av.

Kjedelig med dagbokformat
Jeg likte å lese fra jentas perspektiv fra 1900 bedre enn nåtiden, bare synd det den biten ble skrevet som dagbokformat, for er ikke så glad i å lese dagbokformat. Synes ikke det føles mer ekte. Men skjønner dagbokformatet da hun hadde fått dagboka fra den hun var forelsket i.

Dette er horror for voksent publikum, men det føltes mer ut som YA horror. Altså horror for ungdom. Språket var lett og det var nesten ikke horror i boka, kanskje bare 20 %. Syntes tonen i fortellerstemmen var noe i overkant barnslig og veldig forutsigbart. Det morsomme er at dette er dette er den andre boka jeg leser i år hvor skuespiller Vincent Price blir nevnt, og hovedkarateren i boka heter også Price til etternavn. Grunnen til at det er morsomt at Vincent Price er nevnt, er fordi han er en av mine favorittskuespillere.

Nightingale House hadde et godt utganspunkt, men som dessverre drukner i typiske og kjedelige feller som man har lest tusen ganger før. Spøkelseshuskonseptet kjeder meg ikke ennå, men denne boka klarte ikke å gjøre det spennende. Karakterene ble for platte, og handlingen for gjennomsiktig. Lettlest og trøttende horror.

Fra min blogg: I Bokhylla

Anbefalar at du testar ut dei ulike appane, slik at du finn ut kva som passar for deg. Både pris, utval av bøker og funksjonane i sjølve appen har noko å sei når ein skal velja lydbok-app.
Fabel tilbyr 4 vekers gratis prøveperiode og Ebok premium og Storytel har 2 veker. I tillegg finst gratistenesta/appen BookBites der du kan låna både lydbøker og ebøker.

Sjølv er eg storforbrukar av lydbøker og brukar både Storytel og BookBites - og er nøgd med det.

Dette er den fjerde boka om Lucy Barton. Koronapandemien er på vei til New York, og Elizabeths eksmann overtaler henne til å forlate byen og dra sammen med ham til et leid hus på landet i Maine. Dette blir rammen omkring erfaringene med å leve i isolasjon, usikkerhet, bekymring for sine nærmeste, fiendtlige holdninger fra fastboende som ikke vil få inn mulige smittebærere fra storbyen osv. Mye av det er gjenkjennbart, samtidig som dette er Lucys og hennes eksmann Williams historie. Det som gjør at jeg synes bøkene om Lucy er så lesverdige, er at hun forteller historier som både er engasjerende og allmenngyldige. I den forrige boka syntes jeg imidlertid hun ble litt «pludrete», men i denne så tror jeg det nettopp er det grepet som da irriterte meg litt, som fungerer godt. Flere steder i boka så forteller hun noe, og så avslutter hun med noe sånt som «Det jeg prøver å si er ...», «Sånn var det.», «... er det jeg sier.» Den muntlige formen gir meg en følelse av at vi sitter i samme rom og at hun forteller historien direkte til meg.

Elisabeth Strout har også skrevet to bøker om Olive Kitteridge. Mens Olive er en brysk pensjonert mattelærer med svakt utviklede sosiale antenner, er Lucy en konfliktsky forfatter som er preget av en oppvekst i ekstrem fattigdom med omfattende omsorgssvikt. Skammen over dette ligger alltid på lur og gjør henne sårbar, selv om hun er en anerkjent forfatter. Olive dukker forresten opp i korte sekvenser i denne romanen også ved at en kvinne som vasker ved aldershjemmet Olive bor, forteller om henne til Lucy.

Lucy har en raus innstilling til folk rundt seg, og prøver å bli kjent med menneskene bak de politiske skillelinjene. Jeg vet ikke om det er ment som noe budskap fra forfatterens side, men det ligger under en engstelse for den politiske splittelsen som vi ser i USA. Lucy har samtidig en viss forståelse for at fattige kan bli radikaliserte og voldelige.

Føler med deg, og nei - det er ikke bare tull å være glad i bøkene!

Selv tenker jeg med gru på hvordan det blir å om noen år kanskje å måtte flytte til noe mindre. Jeg prøver etter hvert å ha en regel om at hvis det kommer ei ny bok inn, skal det også ei bok ut (men av en eller annen grunn øker boksamlingen likevel ...) Bruktbutikken i nabolaget tar fremdeles imot bøker, heldigvis. Bruker biblioteket mye, og når jeg kvitter meg med bøker, tenker jeg at det er mye som også er gratis tilgjengelig digitalt. Men nå ser jeg at Nasjonalbiblioteket skal fjerne 100 000 bøker fra sitt nettbibliotek som et innsparingstiltak , så hvor lett blir det etter hvert å få tak i gamle bøker hvis bibliotekene kasserer mye og Nasjonalbiblioteket heller ikke har råd til å opprettholde sitt tilbud?