Det er ofte enten eller med serier. Etter en sterk førstebok, kan det lett gå nedover, men ikke i dette tilfellet.
Mørk etterforskning for Fjell
Denne gang er det familievold som er i fokus. En tynnkledd gutt blir funnet utendørs, og det er vanskelig for overbetjent Gabriel Fjell og resten av teamet å holde seg samlet under en slik etterforskning, med barn i bilde. De finner etter hvert ut at gutten og hans mor levde under beskyttelse og har skiftet navn, og det er mistanke om at det er faren hans som har funnet dem.
Samtidig får man innblikk i en journalists liv. Han er frilanser og er ikke den som gir seg med det første, og han blir oppmerksom på denne Ågot. Hun bor for seg selv og er dement, og hun påstår at hun har sett noen på eiendommen? Er det bare oppspinn?
Selv om Hundedager og Vargtimen fikk samme karakter, likte jeg temaet bedre i denne, enn i hans forrige bok. Ofte får man høre om familievold i media, noe som er ufattelig, men dessverre er det noe som skjer. Synes også at språket er blitt bedre i Hundedager. Renere og mer fengende. Det var også interessant å lese om kode 6: Ofre som må bytte navn og holde adressen hemmelig. Hele tiden lever de i frykt for å bli funnet av personen(e) de flykter fra. Det var også spesielt i begynnelsen i boka at det tok tid for politiet å finne ut hvem gutten var, siden ingen hadde meldt ham savnet. Det er lett å glemme at noen lever som denne gutten gjorde, under falsk identitet og hemmelig adresse.
Drahjelp fra Oslo
For å få litt drahjelp i saken, kommer Kripos inn i bildet, og Aida Ibrahim fra Oslo blir sendt til Haugesund. Hun blir gjort noe narr av siden hun har vært med på reality, men hun prøver å heve seg over andres meninger. Skjønner hvorfor Aida er der, men likevel følte jeg hun var litt i bakgrunnen.
Hele tiden veksler man å følge teamet på jobb, og hjemmelivet til Gabriel Fjell som er like kaotisk. Det er en del utfordringer med faren, og det er vanskelig for Fjell å strekke til siden han bor med faren og Makena. Så det er en del baller i luften for Fjell i denne oppfølgeren.
Temaet i forrige bok var trist, og det er også temaet i denne, men samtidig realistisk. Temaene i denne serien har så langt vært både aktuelle og såre. Selv om krim ikke er alvorlig sjanger i følge noen, er det en sjanger som tør å ta opp alvorlig tema, og sette fokus på det uten nødvendigvis å overdrive. Noe som er gjort her.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse
Krigen vil alltid eksistere så lenge uvitende og grådige menn prøver å påtvinge andre sin vilje.
Jeg skulle gjerne ha gitt deg to "Godt sagt" for innlegget ditt Randi!. Jeg kuttet ut lesesirkelen for en tid siden fordi jeg etter mange år var kommet til et slags metningspunkt. Jeg vil likevel si at lesesirkelen, slik du skisserer den her, ga meg svært mye. Jeg leste bøker jeg ellers ikke ville ha lest, og diskusjonene/samtalene underveis utdypet innholdet. Du oppsummerer godt mine egne tanker om lesesirkelen.
T. Kingfisher heter egentlig Ursula Vernon og hun skriver både fantasy og horror. The Twisted Ones byr på litt av begge deler.
Mouse, som er Melissas kallenavn, blir enig med sin far om å dra til North Carolina for å rydde opp i bestemorens dødsbo. De siste årene har bestemoren bodd i et hjem, men siden hun var en hamstrer, må Mouse forvente mye skrot som må bort. Derfor tar hun med seg hunden Bongo og blir der i noen dager. Huset bestemoren bodde i, ligger litt øde til i en skogsområde med noen få hus i nærheten. De fleste har forlatt husene sine for å bo i byen, men det er noen fastboende naboer igjen. Mouse hadde ingen nært bånd til bestemoren sin, siden hun var en slem person, noe hun også får høre av andre, men hun blir ikke fornærmet av det.
Mystisk dagbok
Midt i oppryddingen finner hun en dagbok som ikke tilhørte Mouse bestefar, men den andre mannen som bestemoren hennes ble sammen med. Han skriver om ting han har observert i skogen, og hvorfor han oppholdt seg mye der. Mens Mouse er i huset, opplever hun uhyggelige ting selv, blant annet ser hun diverse ting i vinduet og hører hakking. Hun blir venn med noen av naboene, og en av naboene advarer henne mot skogen. Men under en av lufteturene med hunden, kommer hun over noen rare steiner og stedet de har havnet i gir henne følelsen av ubehag. Var det dette mannen skrev i dagboken om? Hvor lenge holder hun ut å være i bestemorens hus?
The Twisted Ones er en bok man ikke riktig vet hva man skal tenke om, men som forfatteren skriver i anerkjennelsen bak i boka, er The Twisted Ones noe inspirert av The White People av Arthur Machen. Enkelte deler av boka kan oppleves som oppdiktet folklore og skrivestilen er en smule rar. Karakteren prøver å være vittig, men synes ikke at humoren alltid treffer, og gjennom hele boka virker hun en smule useriøs, til tross for det som skjer. Midt i mange partier, skyter forfatteren inn humor, som en tankeavledning eller en forsvarsmekanisme som karakteren bruker. Vanskelig å forklare. Ville ha likt boka bedre hvis denne effekten ikke ble gjentatt så mange ganger, pluss at en setning gjentas gjennom hele handlingen helt tilfeldigvis. Altså denne setningen: And I twisted myself around like the twisted ones ....
Horror sklir over til fantasy
Til tross for at jeg ikke gikk helt overens med den uvanlige fortellerstemmen, var handlingen svært engasjenerende og hadde flust av stemning. Den bare mistet meg litt underveis da jeg kom til de siste nitti sidene. Ikke at jeg ikke forsto hva som foregikk, men heller noe skuffet over at handlingen tok den retningen. Det ble litt for mye fantasy. Har lest bøker hvor horror og fantasy har blandet seg i hverandre, og likt noen av dem. Men her ble det vel mye fantasy på slutten. Kanskje 60 % fantasy, og syntes det ødela noe av spenningen og stemningen som var der hele veien, frem til da.
Ingen dårlig bok, men kunne ha tenkt meg en annen hovedkarakter og en annen sluttdel, for mye annet stemte, men så ble det litt mye fantasy og en smule tull.
Fra min blogg: I Bokhylla
Alle lykkelige barn ligner hverandre og trenger omtrent det samme, hvert ulykkelige barn er ulykkelig på sin måte og har sine helt egne behov som det er en diger oppgave å kartlegge og imøtekomme. Jeg har ikke alltid gjort det jeg skal. Jeg har ikke alltid lyktes i det jeg har prøvd. Det er ikke alltid jeg har prøvd.
Selv takk, Laila. Jeg slutter meg fullt ut til din anbefaling av "Morgen i Jenin", en meget viktig bok. Ikke minst i disse tragiske dager.
Hvis du er nøytral i en situasjon med urettferdighet, har du valgt undertrykkerens side.
Biskop Desmond Tutu.
Minner er en konstruksjon, en konstruktiv prosess som kan lure oss mennesker. Likevel påvirker de oss. Uansett hva som egentlig skjedde, er det avtrykket minnene lager i oss; måten vi husker det på, som preger oss og lager sårene våre.
Jeg lurer på hva det er som gjør at mennesker plutselig kan endre syn på et annet menneske bare fordi vedkommende lukker soveromsdøra med en av samme kjønn. Hvordan kan de det, når mine sommerfugler i magen er akkurat som deres?
Kjærteikn frå dine hender
skal ikkje få viske meg ut.
Du skal ikkje stryke bort
mine skogar, kysse alle mine hav tome.
Det finns ei verd bak menns kjærteikn,
ei verd omkring gudar
ved namn støvsugar, vaskefille,
supermarknad.
Det fins ei von bak menns kjærteikn.
Om du visste kva eg tenkte
ville du springe ut av huset.
(Maria Takvam)
Jeg leser «Palestina, Israels ran, vårt svik» av Odd Karten Tveit. I korte bolker om gangen, for dette gjør vondt.
Hovedinnholdet i boken er lagt til tiden fra 1948, da staten Israel ble opprettet, og frem til i dag. Men Tveit trekker også tråder tilbake til slutten av 1800-tallet da ideen om en egen jødisk stat tok form, og sionistbevegelsen vokste frem under dens grunnlegger østerrikeren Theodor Herzl.
«I denne boken dokumenterer jeg hvordan sionismens ledere brukte politisk press og vold for å skape en jødisk stat i det historiske Palestina. Europeiske og amerikanske ledere var publikum til hendelsene uten å gripe inn. Jeg legger frem ny kunnskap om Israels overfall og massakre i 1948 og om kolonialiseringen som fant sted.» (side 11)
Det er interessant å merke seg at mye av den nye dokumentasjonen Tveit legger frem, er skaffet til veie av yngre, israelske historikere etter at de offisielle arkivene ble åpnet.
Tveits bok går grundig gjennom hvordan den israelske staten målbevisst og suksessivt har tilranet seg stadig mer av det som skulle være palestinernes land. Om okkupasjonen av Vestbredden og Gaza, om daglig vold, trakassering og undertrykkelse av det palestinske folket. Hendelser som bare sporadisk har nådd norske og vestlige medier. Og om den ulykksalige Oslo-avtalen i 1993.
«Oslo-avtalen er den nest største seieren i sionismens historie. Bare etableringen av Israel i 1948 var større.» Den israelske forfatteren Amos Oz. (side 168).
Tveit har stor kunnskap om sitt felt, han bruker sine egne observasjoner og studier gjennom tiår, og en rekke ulike kilder. Dette er en bok som setter dagens (oktober-november 2023) grufulle overgrep i Midtøsten i perspektiv og gir en forståelse for hvordan dette kan skje.
Interessant om dagens Cuba, litt saktegående men godt fortalt