Bokelskere.no

Ja, etter å ha lest noen av hennes bøker der Tony Hill er med, er jeg enig med deg. Hans nærvær gjør at bøkene blir mer interessante. Jeg liker de psykologiske sidene av historiene. Alt som kan skje med menneskesinnet, etter skader, mishandling og omsorgssvikt, er alltid høyst aktuelle temaer.

Doris Lessing: Briefing for a Descent into Hell, tror jeg må være svaret.

Jeg er så enig!
Her er virkelig en sterk historie som gjør uutslettelig inntrykk, om en barndom og en oppvekst der barna klarer seg forbløffende bra til tross for at foreldrene svikter på så mange områder.
Dette er også et glimrende eksempel på hvor lojale og trofaste barn som regel er overfor sine sviktende foreldre. Til tross for alt de går gjennom, gjør barna alt de kan for å holde familien samlet, og tilgir omsorgssvikten igjen og igjen.
Jeg anbefaler den også, - på det varmeste!

Du har sagt det meste som er å si om "Det dyrebare", Rose-Marie.
Linn Ullmann formidler ensomhet, følelser, sårbare temaer og vanskelige familierelasjoner på en mesterlig måte.
Jeg har i motsetning til deg lest alle Linn Ullmanns tidligere bøker unntatt "Nåde". Jeg syns hun skriver fantastisk bra. Glad for å se at flere setter pris på bøkene hennes. Skrivestilen hennes minner meg litt om Siri Hustvedts. Det er noe med det å gjøre personene i boka meget overbevisende realistiske.

Jeg tror faktisk at det var meningen at alle overdrivelsene i denne boka nettopp skulle være hinsides all logikk og sannsynlighet. Og da får man vel bare ta det som de fantasifulle og overdrevne rundkastene og vanvittige saltomortalene de jo er...

Ideen var god og utgangspunktet var godt, men det tok jo litt av etter hvert kan man nok trygt si... Derfor blir den jo også omdiskutert.
Jeg tok den som en grei avkobling fra andre mer seriøse sysler, og det er jo nettopp en avkobling dette er. En masse sprøyt koblet sammen med historiske begivenheter og historiske personer, så totalt overdrevent at man må riste på hodet og lure på hva som rører seg oppi knollen på Jonas Jonasson.
Jeg likte best å lese den svenske originalutgaven; det funket bedre enn den norske oversettelsen.

Nå har jeg lest Madame Bovary for andre gang, denne gangen på fransk. Har tatt det rolig, ett kapittel hver dag, med god hjelp av ordboka. Når man kjenner handlingen er det flott å kunne konsentrere seg om språket og skrivemåten. En av mine favoritter!

Takk for at du minner meg om denne boka!
Jo, den var spennende, muligens litt oppkonstruert. Men den er grei nok som krim/spenning som avkobling mellom andre bøker.
For meg så er krim/spenning/thrillere god avkobling. Jeg er glad for at jeg ikke lever i slike innfløkte plott i virkeligheten. Da hadde sikkert ikke det å lese bøker som dette fristet i det hele tatt.
Det er jo en stund siden jeg leste den ut nå. Har lest en del bøker siden jeg ble ferdig med den, men så nå at jeg hadde glemt å legge inn lesedato på denne.

Jeg ble jo litt nysgjerrig på Johan Theorin, og gikk rett over på "Blodleie", som også var helt grei som spenning og fikk en opplevelse av Ølands natur og landskap, hvor jeg aldri har vært.
Jeg har igjen å lese "Nattefokk". Og da har jeg jo sikkert tatt for meg bøkene hans i gal rekkefølge, men jeg tror ikke det har den helt store betydningen i dette tilfellet.

En grei liten krimbok om et middelaldrende par som er lei av hverandre, og hver for seg planlegger å ta livet av den andre. Det ender med at begge får som fortjent. Plottet er kanskje litt sånn Roald Dahlsk, slik han utformet sine kortkrim-noveller, men Roald Dahl er etter min mening bedre til dette!

"Det perfekte mord" er ikke den beste boka Peter James har skrevet; han er suveren i Levende begravet, og Død manns fotspor er også en spennende krim fra denne mannen.

Den nyeste boka hans, Død i morgen er på hele 636 sider, og jeg håper på mange spennende øyeblikk når jeg går løs på den.

Jeg kunne tenke meg en type som Josh Hartnett som Grant (han er dessuten yngre enn Matt Damon, som også var et godt forslag), - kanskje selveste Meryl Streep som Elizabeth, men som Victoria tror jeg kanskje det hadde vært best om de kunne leite godt og kunne finne ei jente som er ny og ukjent og som ville være som en uslepen diamant...
Hvis du har sett Josh Hartnett i Crazy in Love, så vil du forstå hvorfor jeg gjerne vil ha ham i rollen som Grant. Både Grant og Victoria er sjeler som på en måte ikke passer sammen med noen andre enn hverandre. Og den annerledes-rollen Josh spiller i Crazy in Love, er suveren.

Og ja, du har rett; det står faktisk bakpå boka at filmrettighetene er kjøpt av 20th Century Fox. Jeg har ikke lest ordentlig bakpå, for jeg ble jo helt fortapt i boka med det samme jeg åpnet den!
Men det spørs jo om filmselskapet vil ta hensyn til våre ønsker om skuespillere, da!

En flott anmeldelse, Rose-Marie.
Jeg leste boka for lenge siden, og har siden sett filmen flere ganger, siden jeg er spesielt begeistra for begge hovedrolleinnehaverne.
Men når boka dukker opp igjen her på denne måten, så får jeg lyst til å begynne på den på nytt.

Det visste jeg ikke, men jeg er ikke overrasket.
Tror filmen kan bli meget god også, hvis de bare finner de rette skuespillerne, og klarer å få fram de rette stemningene.

Dette er en vidunderlig, herlig feelgood-bok!
Blir man ikke rørt av denne boka, så må man vel være laget av hardeste gråstein...
Victoria har alle odds mot seg etter en rotløs og lite harmonisk barndom. Når hun som 9-åring opplever for første gang i sitt liv å få tillit til sin nye fostermor, ja ikke bare får hun tillit til henne, men hun blir glad i Elizabeth og det livet de lever på vingården. Der lærer hun om blomsterspråket. Etter noen uheldige hendelser skilles de etter bare 15 måneder. Victoria får ikke flere sjanser til å komme i fosterhjem. Hun må som 18-åring stå på egne ben og finne ut av livet sitt på egen hånd, etter mange år i ungdomshjem. Hennes kjærlighet til blomster følger henne, og det er ved hjelp av blomstene og det viktorianske blomsterspråket at hun finner styrke og mot til å gå videre.
Blomsterspråket burde vi kanskje benytte oftere enn vi gjør? - Og jeg ser for meg at det temmelig sikkert vil komme en film med utgangspunkt i denne nydelige romanen.
Alt i alt en meget flott debutbok fra Vanessa Diffenbauch. Håper på flere bøker fra henne.

Mitt første møte med Carin Gerhardsens forfatterskap. Hun skriver bra og lettlest med godt driv hele veien; jeg tror jeg har funnet meg en ny krimforfatter å koble av med!
Boka forteller ikke bare én sørgelig historie, men flere. Disse historiene griper inn i hverandre og får fatale følger. Samtidig blir man mer og mindre godt kjent med personene det gjelder, både jobbmessig og på det personlige plan. Alle har sitt å bale med, hemmeligheter og relasjoner som ikke alltid kan eller bør tas fram, ting fra fortiden som burde ha blitt snakket mer om og fått lov til å bli bearbeidet mer. Det er triste skjebner for mange mennesker her i denne boka.
Jeg ser at hun har skrevet tre bøker til, som jeg må prøve å få med meg.

Ja, det er jeg enig med deg i.
Silvia Henriksdóttir har skrevet ei bok som jeg syntes det var vanskelig å legge fra meg før jeg hadde lest den ut.

Hun er født i Norge, og het da Silvia Henrikka Hansen. Men hun vokste opp på Færøyene, og visste ingenting om sin tidligste barndom, eller om sin egentlige familietilhørighet. Derfor får vi følge henne i hennes første minner og opplevelser fra hennes liv sammen med moren og adoptivfaren. Som voksenperson gjør hun mange undersøkelser for å få vite sannheten om hva moren hennes har gjort i fortiden, og oppdager stadig mange nye ting om seg selv og sin familie på farssiden i Norge. Hun får vite at hun har flere norske brødre, som er mye eldre enn henne selv.

For å nøste opp alt som har med farsfamilien å gjøre, tar hun turer til Norge for å bli kjent med sine brødre og sin norske familie, og for å få vite noe om sin ukjente far, som døde rett etter at hun selv ble født. Og det er alt som skjedde i hennes tidligste barndom som ofte opptar henne, som driver henne til videre undersøkelser, men som også gjør henne fryktelig sliten og utmattet. For hennes mors nye mann, som skulle bli hennes adoptivfar, begynte tidlig å misbruke henne seksuelt. Og moren hennes vil slett ikke snakke om fortiden. Så hva er det hun skjuler?
Når det seksuelle misbruket endelig kommer opp for menigheten de tilhører, opplever hun at stefaren får tilgivelse og blir tatt inn i varmen, mens hun selv skal måtte finne seg i å fortsette å godta ham som farsfigur.

Men som voksen vil hun ikke lenger ha stefarens navn. Hun vil ta sin egentlige fars navn tilbake. Hun vil tilhøre sin farsfamilie i Norge. Men det er ingen enkel operasjon. Papirhaugene vokser, og hun blir sendt fra den ene etaten til den andre, og ingen ser ut til å kunne hjelpe henne med å bli kvitt navnet Olsen. På Færøyene gjelder en adopsjon som en endelig handling. Hvis man vil bli kvitt navnet til den som har adoptert, kan man ikke få tilbake sitt opprinnelige navn eller familie.
Til slutt finner hun ut at hun faktisk er norsk statsborger. - Og kanskje løsningen finnes der?
Dette er en sterk og personlig historie om en sterk kvinne, som vil finne ut av sin fortid, og som vil leve sitt eget liv.

Jeg er veldig enig med deg.
Min mening og i min fantasi er det også slik at Harry ligner på sin skaper, Jo Nesbø.
Så hvis det blir film av bøkene og forfatteren forstår sitt eget beste, burde han selv ta rollen som Harry Hole på filmlerrettet.

Enig. Dette er spenning på høyt nivå.
Og samtidig er det innføring i en vanskelig og aktuell (og uløselig) konflikt, som kan gi deg noen nye perspektiver.
Espen Holm kan virkelig det der med å skrive slik at leseren bare MÅ videre i boka. Han skriver skremmende realistisk om trusler, frykt og hendelser som muligvis en gang kan komme til å bli virkelige hendelser i en gal, gal, gal verden.
Smuglertunnellene var noe jeg ikke hadde tenkt over eller var klar over i dette området før jeg leste om dem her. Men de finnes jo. Bare tenk deg å forville deg ned i disse underjordiske labyrintene... Denne boka er ikke noe sunt lesestoff for folk med høyt utviklet klaustrofobi. Men ellers, vil du ha massevis med spenning, så les "Kong Salomos sverd"!