Jeg har nettopp lest den om igjen nå.
Karin Alvtegen skriver virkelig bra! Hun er en av mine svenske favorittforfattere.
Godt spurt. Viktige spørsmål som jeg også stilte meg underveis. For det kan sikkert føles helt forferdelig og uholdbart for en pårørende å oppleve at en nær person lider mye uten at man kan hjelpe personen med å få det bedre.
Her opplever vi at Johan ikke lenger kan kommunisere, men han hører fremdeles, og han kan tenke de tankene han ønsker å formidle, men uten å kunne få sagt det.
Det er ofte slik at hørselen er det siste som forsvinner, har jeg lest et eller flere steder, og det må være grusomt å bli liggende på den måten, uten å få gitt omgivelsene noen tegn eller å få satt ord på hva man tenker og føler.
Jeg syns slett ikke romanen var dårlig. Men Linn Ullmann kunne kanskje ha gått enda litt dypere inn i temaet? Eller er det slik at hun med vilje skrev den slik hun gjorde for at vi skulle sitte igjen med alle spørsmålene? Er det ikke slik at de beste romanene gir oss mange spørsmål, tanker og følelser rundt et eller flere temaer?
Jeg tenkte det samme som deg i løpet av denne lille romanen, som var fort gjort å lese, men som kan gi mange tanker rundt temaet alvorlige sykdommer og for eller imot aktiv dødshjelp.
Jeg har alltid sagt at hvis jeg skulle bli så alvorlig syk at det ikke lenger er håp, så ville jeg heller at noen hjalp meg å avslutte det hele.
Men denne boka kan faktisk få noen og enhver (og meg) til å tenke litt annerledes. Kanskje vi likevel kommer til å klamre oss til det lille håpet og den lille livsgnisten vi tross alt har igjen helt på slutten?
Og tid er en underlig ting. De fleste av oss lever bare for den tiden som ligger foran oss. Om noen dager, noen uker, noen år. Et av de mest plagsomme øyeblikkene i alle menneskers liv er antagelig når det går opp for oss at det er mer å se tilbake på enn fram til. Og når tiden ikke ligger foran en lenger, må man finne andre ting å leve for. Minnene, kanskje.
Det kommer et tidspunkt for alle menn da de bestemmer seg for hva slags menn de vil være. Og kjenner du ikke den historien, kjenner du ikke mannen.
Det er det en mann gjør, som gjør ham til den mannen han er. Ikke det han sier, sa Ove.
Det kreves bare en eneste solstråle for å drive skyggene på flukt
Døden er en underlig ting. Folk lever hele sitt liv som om den ikke eksisterte, og likevel er den en av de viktigste grunnene til overhodet å leve mesteparten av tiden.
Kan ikke få sagt det noe særlig bedre enn dette.
Nydelig! Herlig!
Jeg både gråt og lo om hverandre på slutten.
Alle som ennå ikke har lest den:
Les denne boka!!!
En fantastisk HERLIG bok! Anbefales på det varmeste!
Jeg lo og gråt om hverandre da jeg kom til slutten.
For den som elsker penger, får aldri nok av dem, og den som elsker rikdom, har ikke noe gagn av den.
Den som alltid holder øye med vinden sår ikke, og den som alltid holder øye med skyene høster ikke. Kvinner skal ikke la vinden holde seg igjen lenger.
Hvis man forsvinner inn i ensomheten, kommer man ikke ut igjen.
Det spørres aldri etter dem som taper kampen.
Kjærligheten er en reise uten mål og mening.
Noen kvinner var lojale smilere; de smilte med en spartansk pliktfølelse.
Hun var en lavendelblå tråd, en høyst upassende farge i veven av brunt og grått, og mer brunt og grått.
Du var kanskje ikke videre glad i regnet, du var så avgjort ikke nødt til å være det, men under ingen omstendigheter måtte du forbanne noe som kom fra himmelen, for ingenting kom fra oven av egen fri vilje, og bak alt sto Allah den allmektige.
Det første som falt meg inn er Harry Potter. Hadde vel vært tryggest å "flytte inn" i tida etter the Deathly Hallows, men man vil jo ikke gå glipp av å kunne være med i Dumbledore's army! Det neste som falt meg inn var Tonje Glimmerdal. Glimmerdalen høres jo veldig idyllisk ut, og fylt med artige folk, hehe. Da jeg var liten hadde svaret helt klart vært "Jorda rundt med Elisabeth og Martin". Det var utrolig fascinerende med en familie som solgte alt og seilte jorda rundt sammen!
Anbefaler!
En flott bok!
Karitas vokser opp i en farløs familie på Island, sammen med to søstre og tre brødre. De har trange kår, og livet er stritt og tøft på Island, - og alle må hjelpe til med å slite og jobbe for å få endene til å møtes. Vi får følge familiens ferd fra 1915 og fram til andre verdenskrig begynner.
Karitas er talentfull og kunstnerisk, og det er hennes skjebne som skildres mest i denne boka.
Jeg har nå begynt på bok nummer 2, Karitas - Kaos på lerret.