Bokelskere.no

Det er vanskelig å skulle si noe om denne boka, fordi den rett og slette gjør noe med meg når jeg leser den, på en såpass sterk måte at jeg ikke helt har ord for det. Den snakker til sjela mi. Berører meg og både følelsesmessig og med at tankene mine begynner å vandre til eget liv og egen historie.

Kort fortalt er det en liten bok, prosa, men nesten over i poesi, selvbiografisk men ikke så mye fordi den forteller historier. Den skisserer opp, gir noen få bilder, trekker noen linjer, hopper over i den nesten byhistoriske, hopper hit og dit, på en måte som for meg var rolig, lekent og fint på en gang.

Jeg er nok litt forelsket i den.

(Jeg har faktisk et ekstra eksemplar, og om noen får lyst til å lese, kan jeg sende den.)

Jeg kan ikke sammenligne de to, for Snømannen hørte jeg på lydbok fordi jeg ikke fikk lese på en stund. Det blir så forskjellig medium, og "leser"opplevelsen påvirkes av innleseren. Både på godt og vondt. Heldigvis var det ikke hørespill, det er skummelt det! Men nå skal jeg begynne på Gjenferd, og da håper jeg Harry er litt mindre herja. Har skjønt det nå at han er en plaget sjel, men Panserhjerte begynte med at han var lengere nede enn noensinne, og sluttet med at han innså at han må endre en ting eller to. Blir skuffet om Gjenferd starter med at men nå, nå er han eeeeeeenda lengere nede enn noensinne. Nå skal han IHVERTFALL IKKE jobbe som politi, også vet vi jo at han blir med på saken likevel. Spennende!

Også liker jeg at Nesbø kommer med fakta i bøkene sine, om snøras f.eks. Men det trekker ned at han på to steder skriver "det visste han positivt". Det er da ikke godt norsk?

Fin bok med flere skjebner. Finurlig og morsom, sår og kjedelig, litt som livet selv. Forfatteren bruker så mange bilder og lange setninger at man nesten detter av lasset noen ganger, men bare nesten. Hun klarer mesterlig å holde på oppmerksomheten og dra leser med inn i teksten. Anbefales =)

Da burde du lese den en gang til =)

Tja. Kort og lettlest bok. Jarle er mer irriterende enn noen gang, og det er jo bra, da har vel Renberg truffet noe. Leste noen av passasjene høyt, og de egner seg godt til felles øyehimlende latter. Men en god bok vil jeg ikke kalle den, kjapt levert, kjapt lest.

Ei ung jente tar sitt eget liv. Tilbake sitter en familie med en stor sorg og mange spørsmål. Når faren hennes skriver ei bok om sin døde datter er det klart at dette blir personlig. Personlig og vondt. Derfor er det fint at Ballo har dedikert boka til sin yngste datter, og også skriver i starten av boka at en gang når denne lille jenta er stor nok til å spørre hvem Kaja var, er dette svaret han vil gi. Å anmelde en slik beretning føles feil. Dette er en privat historie. Grunnen til at boken likevel er verdt å lese for flere er at han skriver godt, og ingen av oss kan vite hvor lenge vi har de vi er glade i hos oss. Jeg undrer meg litt over at scientologikirken ikke er stilt til ansvar, anmeldt eller rettsforfulgt på noen måte. Dette tas heller ikke opp i boka.

I de periodene hvor jeg ikke leser noe krim tenker jeg at heller ikke bøkene til Jo Nesbø er sååå bra, det er jo bare krim. (Åndssnobb der altså) Men så leser jeg en bok til om Harry og forelskelsen er der med en gang! Han skriver så godt og karakterene er troverdige. Også vet Nesbø å utnytte sitt medium til fulle. Han lar leseren tro at den vet, og så snur han på en liten detalj, og plutselig skjønner du ingenting av det du var så sikker på. Spenning til siste side =)

Denne boka skulle jeg så inderlig gjerne ønske at var finurlig, smart og skarp. At den tråkket på såre tær med stilletthæler og på en intelligent måte viste hvor viktig kvinnekamp er også i dag. Det gjør den ikke. Jeg blir flau av å lese denne boka. Om Uri har prøvd å "tekkes sine lesere" som noen påstår har hun landet med et sviende mageplask. Boka er som noe TL-klubben kunne utgitt. Den er grunn, karakterene er klisjeer som jeg ikke kan kjenne meg igjen i. Historien faller totalt igjennom, usannsynlig og flau som den er.

Jeg håper at så få som mulig leser denne boka for den undergraver kvinnekampen og gjør narr av alle moderne kvinner.

Heller ikke menn får noen særlig flatterende fremstilling. Enskjønt "flatt" er beskrivende for boka. John Ajvide Lindqvist skriver mye bedre om en kvinne som ikke lar seg bli pillet på nesen i boka Lille stjerne.

Uri, dette holder ikke.

Ja, har du sett. Der har jeg fått feil informasjon, tror de til og med sa det på radioen. Men det rareste er at det virket så naturlig at Baby Jane kom først. For i forhold til de to andre bøkene er denne mer for en skolestil og regne. Noen ganger henfaller den til klisjeer og den er langt fra så fast i fisken som de to andre. Men, uansett, viktig problemstilling og verdt å lese. God bok!

Det er også en lang novelle om Shadow i en av novellesamlingene til Gaiman. Tror det er i Fragile Things.

Jeg begynte å lese denne som typisk ferielektyre i Italia, mest fordi jeg hadde sett og likte TV-serien. Men som i så mange tilfeller er TV-serien helt klart best - Jeg kan ikke si noe annet at den rett og slett er dårlig skrevet, med så enkle dialoger og "så skjedde det, etterpå skjedde det" skildringer, samt så mange hypotetiske spørsmål, at den framstår som noe en skoleelev kunne ha skrevet. Barnevaktklubben er stor fortellerkunst i forhold. Men selvom boka ikke kan anbefales noe særlig kan jeg i hvert fall anbefale TV-serien, spesielt til italofile. :)

Ikke supertlangt, kapittel 11 :)

Jeg holder på å lese denne på norsk, fikk lesereksemplar fra forlaget. Jeg har ikke så mye å si annet enn: åhå, jeg elsker den allerede!

Forfatteren har dedisert boken til alle bibliotekarer verden over. Dette er nok den beste hyllesten til litteratur jeg har lest på flere år. Les. Den. Gullkornene kommer på løpende bånd.