Har ikke vært borti noen somhar klart å skildre dekadensen og overflodens passiviseringstyrrani på en så bra måte.
Drivende fishy. Fluenappende. Hvis man ikke leser noe særlig men liker å fiske: Det må bli denne + "Farlig fiske" av norsketta Carl Hiaasen.
Drivende fishy. Fluenappende. Hvis man ikke leser noe særlig men liker å fiske: Det må bli denne + Laksefiske i Yemen
Klarer faktisk ikke å finne noen svakheter her. Hmmm. Raymond. Hmmm… Chandler. Hmmm….
Leste den for andre gang nå. Cirka 14 år siden sist, og den er litt seigere i sirupen i kap. 3, 4 og 5, men deretter vokser den og ender samlet sett som en det som mye mulig kan omtales som en liten, oversett perle i norsk romankunst.
Jeg har mista huden strålende, innvikla sommere, og ordenes mening i usikkerheten ved realitetene. Ikke bare elvene, også elveleiene skifter.
Det er nemlig slik at min edle natur er umettelig, og at det er helt nødvendig for at den skal utfolde seg til beste for svært mange mennesker, at jeg mater den.
1) Jeg kan så mange ting. Jeg kan remser og avganger på busser og tog. Jeg kan se forskjell på ulike papirformater. Og når noen sier Au, er det første jeg tenker på det kjemiske navnet på gull
2) Fem tusen år gammelt mørke kryper fram fra krokene og samler seg. Jeg kniper øynene sammen, og i panikk lukker jeg munnen for ikke å få stjerner i halsen
Jeg likte å skrive, og når jeg ikke hadde jobben lenger, fortsatte jeg. Jeg fortsetter å skriv ned de tankene som meldte seg. Er det derfor jeg skriver? For å forbli skrivende? Kanskje, men også for å skape avstand til det mørket osm siver inn i meg (…) ikke fordi det skrevne skulle kunne skape avstanden, men fordi skrivingen kanskje i lykkelige stunder kunne gjøre det?
Noen spiller piano fra en rastløshet så full av timer at bare musikken leder tilbake, en gitar lytter seg inn i sangen, streng etter streng, gjennom femogførti kvadratmetre blodrød akustikk stormer jeg opp trappene, tatoveres fra flenga i musikken.
Nakne fjernsynsapparater lyser blått. Bak stakittet, under melkeveien, ute på torvmyrene, står noen på søyler av jord. Hender av frostrøyk. Ansiktet av sludd går i oppløsning, sprer seg over et meterologisk definert område.
Denne songen som syng seg sjølv og handlar om sollyset som nedteiknar sine hieroglyfer i huda. Om seine, sumeriske netter då vi paraderer tause og einsame i zygotiske draumar. Desse utbrot av oske utan eld, lava utan vulkanar; ei kneisande stille som smyg seg mot oss, lik sjøgas leikande hand, før eit tog bryt stilla, ei sol blandar oss.
Fisken sprett ut av vassbogen / Sølvpila skyt augeeplet / planta over barnets munn / Pennen mot arket / formar eit måpande / blikk
(…) Most people love watching the same basic thing, as long as the details are different. But I`m just the opposite: If Im going to sit and watch the same thing I saw the night before, I don
t want it to be essentially the same – I want it to be exactly the same. Because the more you look at the same exact thing, the more meaning goes away, and the better and emptier you feel.
Malerkunstens mester har stort sett vært samfunnsnaive sjeler uten særlige baktanker. De gjenspeiler bare den verden som gir dem brød og oppdrag… Og kvinner har alltid vært avbildet på en annen måte enn menn. Ikke fordi det femenine er så forskjellig fra det maskuline, men fordi man alltid har regnet med at tilskueren skulle være en mann.
1) Tankane har for tynn hud. Eg må gje dei stålkantar. Stål er bra, tenkjer ho. Stål blør ikkje, stål rustar ikkje. Ho lurer på om det nye ordet må bli stållatter. Hanne Aga «Kraftas» (1994)
2) Eg løyser deg frå molda medan eg skriv rote ut i bladverket. Vind kjem. Språket bøyer seg, strekkjer seg, rører seg langt utanfor det som råd er.
Var det os tilladt at se stort på den forbandede tyngdekraft, ville det ikke være nødvendigt på denne ynkelige måde at gå op ad en trappe til toppen af et højt hus og falde ned på jorden, ned på en ussel parkeringsplads, jeg kunne falde opad, ned på universets bund.
Var det os tilladt at se stort på den forbandede tyngdekraft, ville det ikke være nødvendigt på denne ynkelige måde at gå op ad en trappe til toppen af et højt hus og falde ned på jorden, ned på en ussel parkeringsplads, jeg kunne falde opad, ned på universets bund.
“Hver og en av oss er to, og når to personer møtes, nærmer seg hverandre, knyttes sammen, er det sjelden at alle fire kommer overens. Hvis det menneske som drømmer i det handlende mennesket så ofte ryker uklar med mennesket som handler i det handlende menneske, hvordan kan han unngå å ryke uklar med mennesket som handler og mennesket som drømmer i den andre?”
Bibelpassasjen jeg refererer til – demonen som jages inn i svinehjorden – leder meg til å ønske at Hans Nilsen Hauge, Hanna Winsnes, Trotskij, Goethe, Jonas Lie, Hamsun og alle disse andre simpelthen farer inn i svinekjøttet – og blir der. For å marinere kjøttet med hjemsøkende forfatterånder