Bokelskere.no

Et motstykke til de fleste kriminalromaner. Her går det heller stille for seg, svært lite av både blod og vol. Småpludrende føres handlingen gjennom dagliglivet på en idyllisk øy ute i den vestfoldske skjærgården.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Hovedpersonen er en pratsom kvinne, Olivia Henriksen, tidligere ambassadefrue, nå skilt og for tiden arbeidsledig. Olivia bor sammen med sin bror, Oscar, på Ankerholmen (en oppdiktet øy utenfor Tønsberg) i et hus de har arvet. Nærmeste naboer er det hyggelige eldre ekteparet, Elvira og Peder. En annen øybeboer er mannen Morten som fungerer som øyas altmuligmann. Kommunen har vedtatt at det er boplikt på øya, noe som er en torn i øyet for noen huseiere som drømmer om å tjene store penger på tomten sin. En av dem som står mest på for å bevare boplikten, er Morten, mens en eiendomsadvokat inne i Oslo arbeider nå for å få opphevet den samme boplikten.

En dag Olivia går tur med hunden finner hun en mann som ser ut til å ha hengt seg på baksiden av et hus. Dette er advokat Prebensen. Politiet konstaterer raskt at mannen først må ha blitt drept og deretter heist opp. Olivia må forklare seg for politiet, i skikkelsene av sjefen Evert Karlsen og den sjarmerende Torstein Krohn (med den dype, sjarmerende stemmen). Etterforskningen på politistasjonen ser ut til å gå tregt. Gang på gang blir Olivia og de andre innkalt til samtale, men saken står i stampe.

I kjølvannet av dødsfallet kommer den dødes kone Katrine i følge med advokatfirmaets nestkommanderende Konrad til øya. De tar inn på strandhotellet som blir drevet av Olivias venninne Mona. De to venninnene finner snart ut at det er et kjærlighetsforhold mellom Katrine og Konrad, noe de to impliserte heller ikke legger skjul på. Konrad var ofte på besøk på øya den gang han var barn. Han er en slektning av det barnløse ekteparet Elvira og Peder. Men i det siste er forholdet blitt kjørligere. Det eldre ekteparet, svorne tilhengere av boplikten, liker dårlig at Konrad har tatt seg jobb hos ”fienden” Prebensen.

Så skjer det noe nytt. Olivia er på tur til Elvira og Peder da Konrad plutselig kommer stormende ut av huset deres. Inne finner Olivia ekteparet liggende livløse. Peder har i tillegg skrammer som tyder på at han har vært i kamp. De to gamle bringes til sykehuset der de i flere dager holdes i bevisstløs tilstand. I mellomtiden finner mann ut at de er blitt forgiftet av stoff fra planten selsnepe. En slik plante har Olivia i hagen sin. Hun skynder seg for å se at hennes egen plante er intakt. Samtidig har hun en følelse av at hun har sett nok en selsnepeplante i en hage på øya. Men hvor?

Kan forgiftingen av Elvira og Peder ha noen sammenheng med testamentet deres? Eiendommen deres som ligger så idyllisk til, ville være et eldorado for potensielle hyttebyggere. Det ville være naturlig at Konrad overtok etter de gamle. Men nå som forholdet mellom generasjonene var blitt dårlig? Olivia kjenner advokaten de bruker. Hun forhører seg og får vite at ganske riktig var Konrad tilgodesett. Men i en periode hadde de n annen arving. Like før forgiftingen hadde de derimot forandret testamentet plutselig tilbake til det opprinnelige.

Nå husker Olivia hvor hun har sett selsnepen. Hun tar veien til Mortens hage. Denne forteller at han har stjålet en knoll fra henne. Deretter slår han henne ned og stenger henne inne i en lager bod. Der ligger også Konrad som han allerede har overmannet. Morten kommer med selsnepe som han vil tvinge i de to fangene. I siste øyeblikk dukker Oscar opp og redder dem.

Det er lett å finne svakheter ved boka. 1. Slik det er bygd opp, er det ikke vanskelig for leseren å forstå hvem som er den skyldige lenge før den egentlige oppklaringen. 2. Leseren gremmes nok ofte over hvor ensporet og naiv hovedpersonen Olivia er Når hun skal gi en saklig opplysning, følges denne alltid av lange digresjoner. 3. Likevel er det en hyggelig og lystig tone over det hele. Trolig har forfatteren hatt en ironisk holdning til det hun forteller.

Min lærer på barneskolen leste for klassen min i alle spisepauser fra 2.- 4. klasse. (1981 - 83) Jeg er ikke i tvil om at denne rutinen, pluss at min klasse et skoleår hadde ansvar for skolebiblioteket, stimulerte både min og flere andre i klassen sin leseglede. Gjorde din barneskolelærer dette, og hvis ja, husker du noen av bøkene det ble lest fra ? Selv husker jeg spesielt bøkene fra Narnia - serien og flere av Astrid Lindgren.

Her det ikke spart på spenningsskapende elementer. Både tittelen og bokas forside gir inntrykk av noe nifst, og det stemmer til det fulle, i så stor grad at det overgår enhver sannsynlighet.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Hoveddelen av handlingen foregår på en avsides plass oppe i Valdres. Her har hovedpersonen Jørgen Haug skaffet seg en hyttetomt. Jørgen er byggmester og skal selv bygge hytta fra grunnen av. Underveis støter han på en masse hindringer. Først er det naturverndemonstranter som sterkt motsetter seg planen om et hyttefelt. På en nabogård er det et halvgalt kvinnfolk som gjerne sperrer veien for ham. Men helt ille blir det ikke før et brødrepar, Thomas og Ivan. Fra Øst-Europa som Jørgen har hyret som hjelperne sine, gjør sitt inntog.

Gjennom en av disse brødrene trekkes det en forbindelse til bokas andre handlingsforløp. En natt kjører en bil rett inn i en urmakerforretning og forsyner seg av varene. Urmakeren som kommer til, blir skutt rett ned. En gammel nabodame som sitter og ser ut av vinduet er vitne til det hele. Den drepte urmakeren var hennes ungdomskjæreste. Derfor tar hun drapet på ham veldig tungt og setter alt inn på å hjelpe politiet i oppklaringen. På politistasjonen er forholdene ikke særlig greie. En ny politimester er nettopp blitt utnevnt. Det er Georg. En annen søker, Arild, føler seg sterkt forbigått og prøver nærmest å stikke kjepper i hjulene for Georgs lederskap på kammeret.

Politiet får brakt på det rene at ranerne av urmakerforretningen er en gruppe øst-europeere som i lang tid har herjet og ranet rundt om på østlandet. En av mennene som har vært knyttet til denne gruppen, er nevnte Thomas som nå er inne på fjellet for å hjelpe Jørgen med hyttebyggingen. Men så en morgen er Thomas plutselig forsvunnet. Ivan og Jørgen leter og finner Thomas hengende i et tre. Deres første tanke er at han har tatt livet sitt. Ivan er redd for å melde dette til politiet i Norge. Han trenger noen dager til å ordne med forsendelse av den døde broren til hjemlandet. Liket blir pakket inn i plast og presenning. Jørgen dette inn i et kjølerom på nabogården. I den nærmeste tiden skal dette skaffe ham mye besvær. Men så forsvinner også Ivan. Litt etter finner Jørgen ham død inne i skogen. Han er drept, akkurat som broren, resonnerer Jørgen.

Under gravingen til hytta dukker det også opp et annet lik – et gammelt et. Politiet dukker opp på stedet, stiller Jørgen intrikate spørsmål som han prøver å lyve seg fra. Alt dette gjør situasjonen mer og mer uholdbar for vår mann. Dette gamle liket har ligget innhyllet i leire, og nå lar det seg gjøre å lage et avtrykk av hodeskallen. Jørgen får det for seg at det kan være en sammenheng mellom dette gamle drapet og drapet på brødreparet. Han finner noen andre små spor av gammel art, tar det med til kjæresten sin og sammen klarer de merkelig nok å finne fram til navnet på mannen som har ligget der død i 20 år. En historie avtegner seg av en ung mann, Christian Berg, som plutselig reiste fra kjæresten sin. Alt hun satt igjen med var et brev fra utlandet. Men Jørgen finner fram til skriftprøver som beviser av dette brevet var falskt. Dette skaffer han til veie gjennom et lite innbrudd i huset til ham som må være morderen. Denne mannen, Roy Sponvik, som inntil da hadde vært å betrakte som Christians venn, ikke bare drepte den andre, men også stjal rivalens kjæreste.

Siste del av boken utspiller seg som en utmattende kamp mellom Jørgen og Roy. Sistnevnte er kommet for å hente de to likene For Jørgen er det viktig at den andre ikke får mulighet til å fjerne bevismaterialet. Han får låst bilen til Roy og kaster nøkkelen. Så går Roy løs på Jørgen, bevæpnet med øks. De er ute i et myr, og deretter på randen av et stup. De ender det hele med at Roy til slutt rutsjer utfor. Så kommer politiet og hjelper Jørgen opp.

Boka er langt mer actionpreget en hva jeg setter pris på. Her slepes innpakkede lik fram og tilbake. Overalt finnes det store konflikter . ikke bare på politistasjonen, men også i hovedpersonens privatliv. Nils Christian som er den nye kjæresten til Jørgens ex-kone, er i stand til å gjøre hva som helst for å få Jørgen arrestert slik at han selv ikke får noen vansker med å overta hovedpersonens hus. Om persontegningen kan man si at disse er skremmende enkle i tankegangen og handlingsmønsteret sitt.

Fortsetter med samme bok som forrige helg- Noen kjenner mitt navn, av Lawrence Hill. En absolutt lesverdig beretning om slavejenta Aminata Diallo, som bortføres fra sin landsby i Vest Afrika og settes på et slaveskip med kurs for USA.
Det er også mulig jeg i tillegg til denne boka, finner meg mer lesestoff på lokalbiblioteket, de har fått inn mye nytt de siste ukene.
Været er en god del kjøligere enn for en uke siden, så lesingen kommer til å foregå innendørs.
God lesehelg til alle :)

Boka forteller en grotesk og håpløs historie om det å være flyktning, om det å leve utenfor ethvert nettverk i et fremmed land. Desto mer trøstesløst er det fordi det her dreier seg om barn og deres skjebne.

ADVARSEL TIL DERE LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Historien handler først og fremst om en seks år gammel jente. Vi følger henne gjennom noen måneder. Historien sier ingenting om hva som har skjedd eller hvorfor jenta er havnet i denne situasjonen. Vi lesere får egentlig ikke vite mer enn det jenta selv erfarer og forstår. Hun er i et fremmed land der folk snakker et fremmed språk. (Noen navn som blir nevnt, kan tyde på at dette er i et østeuropeisk land). Jenta har en voksen mann å støtte seg til. Han snakker samme språk som henne, og hun får beskjed om å kalle ham ”onkel”. Hva jenta heter vet hun ikke selv. Hun kan ikke huske at noen har kalt henne noe. Selv velger hun å kalle seg Yiza.

Hver morgen tar onkelen henne med til en markedsplass. Han forlater henne utenfor en matvarebutikk som eies av Bogdan. Han er snill, gir henne mat og lar henne sitte cer hele dagen. Til kundene forteller han at hun er niesen hans. Hver kveld på signal fra onkelen, forlater hun butikken gjennom bakdøra. Utenfor venter onkelen og en bil med flere menn. De kjører til et felles sovested. Trolig er de involvert i noe kriminelt, for onkelen har innprentet henne at dersom hun hører ordet ”politi”, må hun gi seg til å skrike.

En kveld er ikke bilen med onkelen og de andre mennene der. Yiza. Begir seg alene rundt i byen. Og senere klarer hun ikke å finne tilbake til Bogdans butikk. Slik vandrer hun omkring i flere dager og sover bl.a. i en søppelkonteiner. Så blir hun plukket opp av politiet og sendt til noe som kan være et flyktningmottak for barn. Hun forstår ikke hva menneskene rundt henne sier, verken de voksne eller barna, bortsett fra en stor gutt som også kjenner hennes språk. Gutten som hun senere får vite heter Shamham og er 14 år, forteller om et fint sted de kan dra til – et hus der eierne er borte på ferie gjennom hele vinteren. Sammen med Shamham står også en mindre gutt, Arian. Hva han sier, forstår ikke Yiza, men den store gutten kan språkene til begge barna. Han forteller at det er tryggere når de reiser flere sammen, da ser de ut som en familie og blir ikke så lett lagt merke til-

Om natten rømmer de tre. De tar undergrunnsbanen til utkanten av byen og begir seg gjennom en skog. De sover ute tett inntil hverandre for å holde varmen. Når de kommer til et sted med butikk, går én inn og nasker med seg litt mat som de deler. Etter en regnfull dag kommer de klissvåte til en løe. Her tar de inn for å få tørket seg. I nærheten er det et hus som om morgenen blir forlatt av eierne. Barna klarer å ta seg inn, får varmet seg og ikke minst finner mat å spise. Om ettermiddagen går de tilbake til løa. Men her blir de oppdaget av politiet som tar et godt tak i Shamham. De to små derimot ser sitt snitt til å slippe unna og fortsetter sin vandring. I en hage står et veksthus. Her tar de inn. Det er bitende kaldt. Yiza er blitt syk, hun har feber og hoster fælt. Arian må dra alene for å skaffe aspirin til henne. En tiggerferd på undergrunns- banen blir innbringende. Arian kommer tilbake med mat, men det hjelper lite for den syke Aiza. Så dukker damen som bor i huset opp. Hun tar hånd om den vesle jenta, mens Arian slipper unna på nytt.
Kvinnen i huset går ordentlig inn for å ta seg av Aiza. Hun gir henne nye klær, og forsøker å lære henne språket sitt. Men hele tida er Aiza under bevoktning, bak låste dører. En dag får Aiza se Arian på gaten utenfor. Hun får sluppet ham inn og Arian går løs på kvinnen med slag og spark til hun ligger der bevisstløs. Så drar de to barna av sted et skjulested der Arian i det siste har holdt til.

Det er gripende å lese om disse barna og deres kamp for tilværelsen når man samtidig tenker på at rundt om i verden er det mange som er tvunget til å leve som dem.

I boka følger vi en mann gjennom store deler av livet hans. Det originale er måten det presenteres på. baklengs på en måte. For hvert kapittel arbeider vi oss lengre og lengre bakover i tid. Tidsintervallene varierer fra 14 år til bare en dag.

ADVARSEL TIL DERE LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……

Hovedpersonen heter Terje. I begynnelsen av handlingen (dvs. i slutten av boka) er han en gutt (8-19 år kanskje). Han har en noe eldre søster, Anita, Familien bor i Trondheim. Forholdet mellom foreldrene virker ikke godt. På en måte går dette ut over Terje. Moren kritiserer ham for ting han gjør, mens faren roser ham for det samme. Forvirrende! Faren virker travel og geskjeftig der han er opptatt med oppussingsprosjekt hjemme, moren gjør svært lite, sjylder på dårlig helse. Så ser det ut til at faren har forsvunnet fra familien. Moren er alene med de to barna. Det er blitt et spent forhold mellom mor og datter. Anita oppfører seg stikk motsatt av det moren ønsker, og det oppstår mye munnhuggeri. Terje som avskyr uenigheten og krangelen, sniker seg ofte ut av huset og venter på at alt skal gå over. Forholdet mellom søsknene virker på dette tidspunktet bra. Anita går inn for å ta seg av lillebroren sin. Så flytter familien fra Trondheim til en mindre by. Anita ser ut til å like dette dårlig, hun blir mer og mer opposisjonell. Hun vanker tidlig ute med tvilsomme gutter. For Terje er det ikke helt lett å begynne på ny skole og få nye kamerater. De andre , barna har merket seg at han har en lei uvane. Ofte sier han samme setning to ganger. Han må legge bånd på seg for å unngå dette, men mislykkes stadig
Terje har stor interesse for naturen. Han er svært opptatt av planter og små dyr, en interesse som han tydeligvis har fått fra en onkel i Trondheim. Terje er var og impulsiv. Han har på følelsen at noen gutter han snakker med, anstrenger seg for å være hyggelig, mens de egentlig ser ned på ham. Da slenger ham helt impulsivt en bøtte med larveegg i ansiktet på den ene. Forholdet til naboene i den nye byen er ikke godt. Terje hører hvordan de baktaler moren. Hans måte å ta igjen på blir å isolere seg, nekte å ta imot fra velmenende mennesker.

Vi får et blikk inn i ungdomstiden til Terje. Nå virker han langt mer aggressiv. Han går til voldelig angrep på en av søsterens kamerater. Vi hører ingen ting om studie tiden hans eller om da han møtte Turid, hun som ble kona hans, og heller ikke om da datteren Marit ble født. Derimot hører vi fra bryllupsfesten deres noen år senere. Det som først slår en, er det store misforholdet mellom brudens og brudgommens familie. Turids familie virker spissborgerlige. De legger ikke skjul på hvor mye de har betalt for denne festen. Terjes familie som ser ut til bare å være representert av moren og søsteren, står for skandalen. Moren som nå har blitt alkoholiker, forsyner seg godt av drikkevarene, og mye av Terjes oppmerksomhet går med til å passe på henne. Søsteren Anita tar seg ut i en elv og truer med selvmord, med bryllupsgjestene som sjokkerte tilskuere.
Terje har nå fått en stilling som naturvernkonsulent. Han arbeider for vern av utrydningstruede planter. Ofte kommer det til konflikt mellom dette og saker rundt utbygging som kommunepolitikerne ønsker å fremme, og det hender at Terje får oppringinger fra rasende ordførere. Ellershar Terje fått ord på seg for å være tverr. Han unndrar seg sosial omgang med kollegaene. Heller ikke ekteskapet er så bra lenger. Han svinger fra det ene til det andre, maler vakre ord på veggen, men motsier det i neste samtale, og plutselig en dag sier han at nå vil han ikke mer og flytter hjem til moren. Hun trenger hjelp, og Terje virker fornøyd over å overta mye av det praktiske arbeidet, men samtidig ser det ut til at de to går og skuler på hverandre, beregner hva de skal si for å såre den andre.
Så en dag mens Terje er ute og kjører bil, skjer det katastrofale. Han har dratt ut for å slippe vekk fra moren og ser tydelig det motsetningsfylte i at han, den sterkt miljøbevisste, bidrar til økt forurensning ved slik bilkjøring helt på måfå. Plutselig gjør han noe helt impulsivt. Da et stort vogntog kommer mot ham på en bakketopp, dreier han rattet brått ut i motsatt kjørebane, rett inn i en kollisjon som ikke er til å unngå. Bokas første kapittel finner sted på sykehuset der Terje ligger, koplet til all verdens maskiner, og venter på å dø. Ved senga står moren og Anita og krangler om hvordan blomster de har med, skal beskjæres.
Når vi har lest boka og kommet til de bakerste sidene, ser vi at det i fortellingen fra barndommen blander seg inn scener fra sykehuset de Terje ligger og skal dø. Bokens komposisjon indikerer at den dødende opplever at livet hans passerer i revy. Samtidig ser vi hvordan livet former en sirkel der de ulike opplevelsene henger sammen og påvirker hverandre.

Våren har kommet, så her blir bøkene med ut. Mest lesing blir det i den historiske romanen " Noen kjenner mitt navn" av Lawrence Hill. Det er andre gang jeg leser den. Historien handler om den 11 år gamle jenta Aminata Diallo, som blir bortført fra sin landsby i Vest- Afrika og satt på et slaveskip med kurs for USA, der hun etterhvert havner midt i uavhengighetskrigen.
Ellers skal det fine været brukes til sykling i skogen like ved der jeg bor.
God lesehelg til alle :)

Boka handler om oppklaringen av to gamle saker – to forsvinninger som begge viser seg å være drap. Det ene skjedde for 24 år tilbake, det andre enda noen år tidligere. Og ikke nok med det – det skal vise seg at de to sakene henger sammen, så snart den ene er løst, følger løsningen av den andre nærmest automatisk etter.

ADVARSEL TIL DERE LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Det er den siste saken – forsvinningen av kvinnen Katharina Haugen – som Wisting en gang har arbeidet med. Nå, så mange år senere, er alle sakens dokumenter plassert i noen pappesker som Wisting oppbevarer hjemme. Noen ganger tar han dem fram i håp om at noe han tidligere har oversett, plutselig skal få en mening.

Det som ellers gjør Katharina-saken så spesiell for Wisting, er at kvinnen etterlot seg et papirark på kjøkkenbordet. Der hadde hun skrevet ned en rekke tall samt et kryss som kunne minne om et kors. Wisting har aldri klart å se noen logisk mening i dette, og innenlandske og utenlandske kodeeksperter som han har kontaktet, har heller ikke klart å finne noen betydning. Wisting har også opparbeidet seg et spesielt forhold til Katharinas nærmeste pårørende, ektemannen hennes Hvert år har han besøkt Martin Haugen på årsdagen for Katharinas forsvinning. Men da han kommer dit dette året, er ikke Martin der. Han svarer heller ikke når Wisting prøver å ringe ham. I saker som denne er det ofte ektefellen mistanken i første grad retter seg mot. Men det passer ikke her. Martin som i likhet med sin kone jobbet i veivesenet, var på arbeid i Trøndelag da kona forsvant.

En politietterforsker fra Kripos, Adrian Stiller, har også begynt å interessere seg for Martin Haugen. Han arbeider med cold case-saker. Da ungjenta Nadia forsvant (noen år før Katharina) var det tegn som tydet på at denne rikmannsjenta var utsatt for kidnapping. Foreldrene hennes fikk nemlig utpressingsbrev der det ble krevd en høy pengesum. Det merkelige var imidlertid at pengene som ble plassert på angitt sted, aldri ble hentet. Senere er moderne teknologi blitt tatt i bruk for å undersøke fingeravtrykk på utpressingbrevet, og her fikk politiet en match. Flere steder på brevet blir det funnet avtrykk som må skrive seg fra nevnte Martin Haugen.

Omtrent samtidig dukker Martin opp igjen med forklaring på sitt fravær de siste dagene, men dette kan ikke helt stemme. Den geskjeftige kriposetterforskeren, Stiller, vil nå legge press på Haugen. Han henvender seg til VG der Wistings datter Line jobber som frilansjournalist. Han vil ha avisen, og da spesielt Line, til å lage en artikkelserie om Nadia-saken. Line som ikke kjenner sammenhengen mellom denne saken og saken faren er knyttet til, aksepterer tilbudet. Hun vil til og med lage en podkast om Nadia-saken. Det siste man vet om Nadia som bodde i Porsgrunn, var at hun hadde vært på fest hos en venninne. Hun forlot festen alene relativ tidlig. For å komme seg hjem, hadde hun flere muligheter. Den hun valgte, vil etter hvert vise seg å være å følge en nylagt vei, foreløpig uten belysning.

Wisting har stående en invitasjon fra Haugen om weekendtur til hytta hans. En god mulighet til å komme nærmere inn på mannen! Etter forslag fra Stiller skal Wisting bære avlyttingsutstyr, skjult i klærne sine, i tilfelle mannen sier noe som er jamgodt med en tilståelse.. Også bilen til Haugen blir utstyrt med en sporingsenhet. Like før hytteturen har Haugen vært på internett og undersøk salg av luftgevær, men det var et langt farligere våpen han endte med å kjøpe. Hytteturen går etter planen. De to mennene drar ut på sjøen for å fiske, og de drar på en topptur. Wisting styrer stadig samtalen inn på Nadia-saken for å få Martins kommentarer. Samtaleemnet faller ganske naturlig all den tid Lines podkast sendes i radio mens de sitter i bilen, og artikkelen er slått stort opp i avisa de kjøper underveis. En fortettet spenning brer seg over hytteoppholdet! Leseren vet at Martin er bevæpnet. Hvor lang til vil det gå før han sprekker og må kvitte seg med den spørrelystne politimannen? I løpet av oppholdet går det plutselig opp for Wisting hva Katharina-koden som han har grublet over i så mange år, henspiller på. Tallene skriver seg fra koder Veivesenet bruker. Der fins tallet 18 som må være E 18. De andre tallene gjelder trafikkskilt som er plassert langs en viss strekning av veien. Korset kan bety at noen er gravlagt der. Wisting sender i skjul denne beskjeden til Stiller som ikke er sen om å beordre graving på det angitte stedet. Den følgende natten står Stiller der sammen med Line og ser på gravemaskiner som bryter opp asfalten. Der nede finner de likrester som ikke kan stamme fra andre enn Nadia. Denne nyheten meldes i radio mens Haugen og Wisting er på hjemtur fra hytta. Nå endelig forteller Martin hva som skjedde den kvelden for 26 år siden da han og kona Katharina var ute og kjørte. Hun satt ved rattet og hadde valgt å prøvekjøre den nylagte strekningen I mørket så de ikke jenta som gikk langs veien før det var for sent. I stedet for å melde fra om ulykken, skjulte de liket. Etter tilståelsen trekker Martin pistolen, men han bruker den ikke, beordrer isteden Wisting til å forlate bilen. Selv kjører han videre, men da politiet senere oppsporer ham, har han skutt seg selv.

Men hvordan henger dette sammen med Katharina-saken? I tillegg til papiret med tallkoder var det også noen påfallende å observere på soverommet til Haugenfamilien. Her lå en ferdigpakket koffert som inneholdt nøyaktig ti eksemplarer av hvert plagg. Hadde kvinnen planer om å reise bort for lengre tid? Ved en tilfeldighet forstår Wisting hva som ligger under. Kofferten inneholder antall plagg som er tillatt å ta med seg ved et fengselsopphold. Sto Katharina foran noe slikt? Det er tydelig at hun planla å melde seg for politiet. Samvittigheten overfor ulykken hun hadde forårsaket, hadde plaget henne slik. Hun måtte ha reist til Trøndelag der mannen hennes var på arbeid for å få ham til å melde seg sammen med henne. Men det ville altså ikke Martin, han ville bare stoppe henne. På nåtidsplanet går et veiras oppe i Trøndelag og der finner man ganske riktig restene etter det som en gang var kvinnen Katharina.

Som i andre bøker av Lier Horst ender far og datter opp med å arbeide på samme sak. Her er det hele bevisst iscenesatt av politietterforskeren Stiller. På mange måter er denne politimannen et motstykke til den trauste Wisting. Stiller har ikke skrupler med å foreta kontroversielle valg når det kan lønne seg. Han er svært geskjeftig og resultatorientert. Man kan spørre seg om vi også i de neste bøkene kan vente oss et samspill mellom disse to politimennene.

Er det noko ein bokelskar likar, så er det å kunna bidra med lesetips og bokforslag!

Eg vil nytta høvet til å tipsa deg om Hendelser ved vann av Kerstin Ekman: Ein psykologisk thriller, stillferdig, mørk og med mange lag, - litt tunglest, men velskriven. Tildelt Nordisk Råds litteraturpris og Glassnøkkelen.