Bokelskere.no

Desember er ikke måneden jeg greier å legge bånd på meg når det gjelder noenting, så da jeg fant boka på bibliotekets e-bokutlån, var den slukt i løpet av et drøyt døgn. Jeg ble altfor nysgjerrig. Men for ikke å gå glipp av alle detaljene har begynt å lese den på nytt. Imponert over språket og det underfundige og engasjerende plottet. Likte også slutten, som er viktig for meg.

Den første boka jeg leste av denne forfatteren, ”De som fortjener det”, likte jeg ganske godt. Jeg synes den var ganske snedig. Den samme gode følelsen over å bli underholdt beholdt jeg gjennom også første delen av ”Den tikkende kvinnen”. Men så forsvant godfølelsen, Den gikk over i ergrelse. Hva er vitsen? Her er det bare umotiverte drap og vold som serveres.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Også denne boka handler om en kvinne som lurer en mann trill rundt. Den 18 år gamle studenten Georg Foss møter den unge jenta Liane på universitetet. Hun er vakker, hun er gløgg og Georg faller pladask. Så kommer juleferien, og de riser hver til sitt. Da Georg kommer tilbake til universitetet, er ikke Liane der. Derimot får han fra universitetsledelsen beskjed om at jenta er død, hun skal ha tatt sitt eget liv. Full av fortvilelse reiser Georg til Florida der familien hennes bor. Han ser et bilde av henne og oppdager at dette slett ikke er den jenta han ble kjent med på universitetet. Senere kommer han på nytt i kontakt med den kjente Liane og får høre at hun av strategiske årsaker byttet identitet med en annen jente som slett ikke ville studere selv om foreldrene hennes forlangte det. Liane selv kom fra en lutfattig familie. Bedrageriet gjør at Liane ikke kan gjenoppta studiene, og kontakten med Georg brytes.

Men så 20 år senere møtes de to igjen på en kafé. Georg er like betatt som før. Liane forteller at hun er i livsfare og ber om Georgs hjelp. Hun har tatt en stor sum penger fra sin tidligere arbeidsgiver. Disse pengene vil hun nå gi tilbake, men hun tør ikke gjøre det selv. Georg går med på å utføre oppdraget i hennes sted. Like etter at pengeoverrekkelsen er ordnet, blir mottakeren funnet død, drept. Drapet må ha skjedd da han åpnet safen for å legge inn pengene. En mengde diamanter som ble oppbevart på samme sted, har nemlig forsvunnet. Både politiet og Georg forstår at tilbakeleveringen av pengene bare var et påskudd for å få adgang til safen. Men Georg kan likevel ikke slippe tanken på Liane selv ikke da det viser seg at hun har plantet noen av diamantene hjemme hos ham. En stor og brutal mann følger i Lianes fotspor. Selv påstår hun at han jakter på henne. Men er det sant?

På slutten av boka befinner Georg og Liane seg om bord på en båt sammen med denne kjempen som tilsynelatende har tatt dem til fange. Mannen tar og kaster Liane på sjøen. Georg kommer seg løs, får tak iet våpen og skyter kjempen. Nå klarer han ikke å tro at historien er slutt og at Liane har mistet livet der ute på sjøen. Til tross for at politiet har pålagt ham reiseforbud, kommer han seg over grensen til Canada og deretter med fly til Mexico. Er han på nytt på leting etter Liana?

I det hele er det mange drap vi får servert gjennom boka, og jeg kan ikke e hensikten med dem. Når alt kommer til alt, sitter jeg igjen med spørsmålet: Hva er det egentlig denne boka vil fortelle meg? Vi får historien om en kvinne som gang på gang rundlurer den mannlige hovedpersonen. Men er det emne nok for en hel bok?

En enorm bok som tar for seg en enorm lang tid. Her får vi servert en jødisk families historie gjennom tusen år. Vi blir presentert for en mengde personer. Noen stifter vi bare et overflatisk bekjentskap med, andre blir vi så godt kjent med at vi blir revet med i utviklingen av deres skjebne. Det som kan gjøre boka ekstra tunglest og uoversiktlig, er alle de umotiverte sprangene i handling og tid.

Hovedtråden i boka dreier seg om to smågutter, Ari og Sasha. En grandonkel forteller guttene historier om alle forfedrene deres. Beretningen starter på 1000 tallet i Spania, og flytter seg etter hvert til mange av landene i Europa. I lang tid er denne slekten, Benozaslekten, bosatt i Budapest. Den ender i Norge der den siste i slekten, Ari, dør som gammel mann uten å etterlate seg noen arving.

Det fortelles at den første av forfedrene, Baruch, skal ha møtt Moses. Han forteller at slekten skal vokte over en stor hemmelighet som skal gå i arv fra far til sønn. Denne hemmeligheten gjelder et eliksir – en drikk som gjør at den som får den blir udødelig. I slektene som følger, er det mange slags mennesker som kommer til å spille en vesentlig rolle. Det er kloke, gode mennesker som gjør sitt beste for familien og for samfunnet rundt, men det kommer også onde, svikefulle som fører ulykke med seg. Ett hovedtrekk er å finne i hver generasjon Et guttebarn blir født med en ekstra stor nese. Denne personen vil ha hellet med seg her i livet, men han vil også bli et offer for en brå og spektakulær død.

Historien om Spinozaslekten er også historien om jødeforfølgelsene gjennom tidene. Mange av personene kommer nær innpå historiens store begivenheter og omveltninger. Flere av tidens store menn får vi et nært bilde av i boka. Vi møter bl.a. Voltaire, Robspierre og Hitler (i boka kalt ”Adi”). Om bildet som tegnes av disse historiske personene, stemmer med virkeligheten, vites ikke.

Slekten dør altså ut på 1900-tallet. Da er bokas hovedperson, Ari, kommet til Oslo. Han er ugift og barnløs. Hans eneste bror, Sasha, døde som ung i en togulykke – en ulykke som Ari gjennom hele livet sitt har hatt skyldfølelse for. Selv ble Ari stum etter ulykken. Nå er han kreftsyk og ligger på sykehuset der han prøver å nedtegne slektens historie. Foran seg har han boka ”Udødelighetens elixir”. Nå river han ut ark etter ark av den eldgamle boka og bruker dem som sigarettpapir.

Dette er en interessant bok i og med at vi får en gjennomgang gjennom store deler av verdenshistorien Men boka kan også virke rotete fordi den inneholder uendelig mange navn og fordi den ofte gjøre store hopp fram og tilbake i kronologien.

I det store og det hele er dette en litt merkelig bok. Første del er en barndomsskildring og likner på mye annet Lars Saabye Christensen har skrevet. På mange måter er vel denne delen en slags selvbiografi lagt i munnen på en ung gutt som har en drøm om å bli forfatter. Andre delen er noe merkeligere. Den handler om en voksen som har fått en ganske merkelig jobb som ”mellommann” Handlingen her er lagt til USA, og så vidt jeg skjønner, er dette ment å være en fortelling som personen i første del skrev som voksen forfatter. Denne personen møter vi igjen på slutten av boka (i tredje del). Her er han innlagt på et sinnssykehus, også det i Amerika. Her virker skildringen langt mindre realistisk, beint fram surrealistisk

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Unggutten i boka er Chris (ett av navnene hans). Det handler om opplevelsene hans en sommer som han tilbringer ute på Nesodden sammen med moren sin. Noen søsken har han ikke og faen (en arkitekt) er for tiden innlagt på sykehus inne i byen med beinbrudd. Chris er 15 år og for tiden avstandsforelsket i Heidi. Han fantaserer om å kysse henne, men tafatt som han er, finner han aldri den riktige anledningen. Han innleder også et slags vennskap med den jevnaldrende Iver Malt, sønn av noen sosialklienter. At han er blitt venn med Iver, er noe Chris ikke vil vedgå overfor andre. Det verserer rykter om familien Malt, bl.a. fordi Iver har en tilbakestående halvbror som holdes innesperret i en jordkjeller. Dette er sommeren da den første månelandingen finner sted. Chris har vtalt å høre reportasjen på radio hjemme hos Iver og foreldrene hans. Men så får han tilbud om å se det på TV, i et hjem der også Heidi er gjest. Han velger det siste og sviker dermed Maltfamilien. Så dukker også en stivpyntet Iver opp ved huset der Chris og de andre ungdommene er. Og deretter kommerden kjempestore broren hans, bevæpnet med et gevær. Hele historien ender på en ydmykende og kanskje helt urettferdig måye for Maltfamilien. Begge sønnene blir tatt hånd om av politiet.

I bokas andre del er mannen F hovedpersonen. Han bor i en by som for tiden er rammet av utallige ulykker. Normalt er det sheriffen, doktoren og presten som har som oppgave å underrette de pårørende om de ofte fatale hendelsene. Nå trenger de forsterkninger, og F blir tilsatt som ”mellommann”. En av ulykkene gjelder to jenter som har gått på skinnegangen og blitt overkjørt av toget. Den ene er død, den andre hardt skadd. Begge har fått ansiktet ødelagt til det ugjenkjennelige. Fordi de hadde byttet klær denne dagen, har rednings- mannskapene forvekslet hvem som er hvem. Resultat blir at hun som er død, blir gravlagt i den andres navn. Så våkner den hardt skadde opp på sykehuset og forvekslingen blir avdekket. Dette skaper store følelsesmessige sjokk for de to berørte familiene, og også for Funder som selv har stått i en situasjon der han måtte ta en avgjørelse som gjaldt liv eller død for bestevennen sin. Nå plages han av dårlig samvittighet. Kanskje hadde også vennen hans med tid og stunder kunnet våkne opp på sykehuset, men nå er det for sent. Enda verre skal det bli! Funder har en stor uvenn. Det var den som klabbet til bestevennen hans slik at han mistet bevisstheten og kom på sykehus. Nå blir denne uvennen klabbet til i Funders påsyn. Mannen dør av slaget. Liket må skjules. Det bringes til et hus som blir tent på. Det Funder ikke vet, er at kjæresten hans befinner seg inne i det samme huset. Også hun mister livet der.

Dette er de to hovedhistoriene som boka bygges opp rundt. Men hva har de til felles? Hva er likhetspunktene mellom dem? Akkurat dette har jeg vanskeligheter med å finne svaret på. Ikke desto mindre er dette en flott bok – absolutt leseverdig- full av knallgode skildringer og mye crazy humor

Romanen gir oss et bilde av kvinner i Afghanistan slik det er i vår tid og slik det var om lag hundre år tidligere. Vi følger skjebnen til en kvinne av i dag, Rahima, vekselvis med fortellingen om hennes tippoldemor, Shekiba.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Rahima vokser opp i en familie med fem søstre og ingen brødre.Å ikke ha noen sønner er her ansett som et stort minus, nærmest en skam for en familie. En kvinne som ikke klarer å føde sønner er lite verdt. I dette samfunnet har jenter ingen frihet. Rahimas far, som ofte er ruset, bestemmer over døtrene sine på en ganske tyrannisk måte. Når han finner det for godt, nekter han dem å gå på skolen. Men det finnes et smutthull. En gammel afghansk tradisjon tillater at ei jente for noen år blir en ”bacha posh”. Da kan hun kle seg ut som en gutt og få den samme friheten som blir gutter til del. Som den mellomsate i flokken av søstre blir det Rahima som får den rollen. Da får hun gå påskole sammen med gutter, hun kan påta seg småjobber og slik avhjelpe familiens noe anstrengte økonomi, og ikke minst kan hun i fritiden leke sammen men guttene i gata. Dette siste er noe hun setter ekstra stor pris på.

Moren har en eldre søster, Khala Shaima. Hun er født med deformert ryggrad og er forblitt ugift. Hun har mer radikale meninger enn kvinner flest og tør trosse mennene. Khala Shaima er ofte på besøk, og da forteller hn gjerne om livet til Shekiba som altså var tippoldemoren til Rahima og søstrene hennes. En tiårs tid senere ble Afghanistan rammet av kolera. Sykdommen tok livet av søsknene hennes og litt senere døde også moren. Nå var Shekiba og faren helt alene. Hun hjalp faren ute på åkrene, og han behandlet henne nærmest som en sønn. Slik gikk det fram til hun var 18 år. Da døde også faren. Shekiba fortsatt å jobbe ute på markene helt alene. Hun føler seg ensom og svært ulykkelig. Slekten for øvrig har hun svært liten kontakt med. Men så dukker bestemoren (farmoren) og onklene opp. De visste ikke engang at Shekibas far var død. Besyemoren (Bobo Shahgul) tar henne med til sitt hus. Her blir Shekiba satt til å utføre det minst populære husarbeid, under bestemorens årvåkne blikk oghøylydte kritikk. Selv småbarna i familien lærte seg å håne henne. Gården som hadde tilhørt Shekibas foreldre, hadde en svært fruktbar jord. Nå vil onklene hennes tilegne seg denne jorden. For øvrig er onkelen nedtynget av gjeld til Azizullah, en av distriktets mektige menn. For å gjøre opp gjelden vil man Azizullah Shekiba som tjenestejente. Slik blir Shekiba overført til et nytt hus. Samtidig smerter det henne å vite at foreldrenes jord vil tilfalle onklene. Hun vet at det finnes et skjøte. Måtte hun bare få tak i det,! Shekiba klarer til slutt å bemektige seg skjøtet. Neste skritt blir å lure seg unna og oppsøke den lokale maliken. Ved å vise skjøtepapiret til en øvrighetsperson tror Shekiba alt alt vil ordne seg, at hun får det som tilkommer. Slik går det imidlertid ikke. Da hun endelig kommer fram til maliken, er han slett ikke lydhør. Han bare river sund papiret. I mellomtida er også Azizullah blitt varslet Han denger løs på Shekiba og overøser henne med anklager. En slik tjenestejente kan han ikke lenger ha i huset sitt. Det snakkes om å sende Shekiba tilbake til bestemoren og onklene. Det som redder henne er et kongebesøk i distriktet. Det er viktig å finne gaver man kan overrekke til kongen. En tjenestejente kan være en passende gave.

Dermed begynner et nytt liv for Shekiba. Hun kommer til Kabul. Ved hoffet blir det bestemt at hun skal kles opp som en mann og bli en av vokterne som passer på kongens harem. Et lettere liv venter nå Shekiba. Men så skjer det noe nytt. En uvedkommende mann tar seg om natten inn til en av kongens konkubiner. Det tar tid før vokterne finner ut hvem de to er. Da kongen får meldingen, blir han mektig sint. Her må det utøves straff. Både kvinnen som fikk det nattlige besøket og Shekiba blir puttet i fengsel. Den sistnevnte fordi det var under hennes vakt at mannen hadde sneket seg inn. Det går rykter om at begge kvinnene skal steines. Men i siste øyeblikk vises Shekiba nåde. Hun slipper å gå i døden. Isteden blir hun tildelt hundre piskeslag, deretter tvunget til å gifte seg med Agha Baraan (i sin store naivitet hadde hun forstilt seg en helt annen som ektemann). I det nye huset får Shekiba rollen som kone nummer to. Av og til kommer Agha Baraan inn til henne om natten. Shekiba har alltid skrytt av at i familien hennes blir det født mange gutter. Etter hvert kommer det fram at det var for å få en sønn at mannen hadde gått med på å gifte seg med henne. Nå blir det kone nr. én som først blir gravid. Hun føde til farens store skuffelse en datter. Året etter nedkommer Shekiba med en sønn. Alt snur seg, nå er hun den foretrukne. Også politisk skjer det stor forandring i landet. Det britiske herredømmet tar slutt. En ny framskrittsvennlig konge kommer på tronen. Kanskje liver heretter kommer til å bli bedre for kvinnene i landet?

Denne historien blir stykke for stykke fortalt til Rahima og søstrene hennes. Men lenge før den er ferdigfortalt, har livet endret seg radikalt for de tre eldste søstrene. Abdul Khaliq, en av egnens mektige menn, er på søken etter en ny kone. Det samme er to av fetterne hans. Rahimas far går med på å gifte bort døtrene mot en høy pengesum. Rahima er bare 13 år. Mannen hun gifter seg med, har allerede tre koner. Ekteskapet blir et sjokk for den unge jenta. Hun overøses med husarbeid, og de nattlige besøkene av Abdul virker ufysekige på henne. Forholdet de fire konene i mellom er heller ikke det beste. Svigermoren står over dem alle og bestemmer. Rahima blir gravid og føder en sønn.

Det skal velges nye medlemmer til Parlamentet. Abduls første kone er en av dem som blir valgt, til tross for at hun ikke kan lese og er heller lite interessert i politikk. Rahima tilbyr seg å være med som en hjelper, bl.a. kan hun trå til med å lese alle dokumentene. En ny verden åpner seg for Rahima. Hun møter andre kvinner som blir vennene hennes og som bl.a. tar henne med ril et ressurssenter. Her får hun anledning til å lære engelsk. Men så rammes hun av en stor sorg. Mens hun selv er i Kabul, blir den lille sønnen hennes plutselig syk. I all hast blir hun kalt hjem, men da hun er framme, er han allerede død. Faren Abdul reagerer ved å bli enda mer voldelig og foraktfull overfor Rahima. Mer enn noen gang lenger hun vekk fra hjemmet. Skal hun overleve, må hun komme seg bort. Neste gang Rahima er i Kabul får hun hjelp til å oppsøke et krisesenter Forhåpentligvis kommer familien ikke til å finne henne her, og hun kan hente opp nye krefter til å komme seg videre i livet.

Jeg synes vekslingen mellom de to kvinnenes fortelling fungert bra. Man ser at forholdene for afghanske kvinner ikke har forandret seg særlig på hundre år.

Det blir gode forhold for lesing i helgen, siden det er ganske så surt og vått ute. Hvilken bok det blir er imidlertid ikke avklart, men mest sannsynlig kommer jeg til å plukke ut en som har med jul å gjøre. I førjulstiden vurderer jeg også å lese om igjen Trygve Gulbrannsens slektskrønike fra 1700- tallet med handling fra de dype skoger. God 1ste adventshelg til alle :)

Noen som vet hvor man får tak i "Fire klassikere i en" av C. S. Lewis og inneholder dette: Djevelen dypper pennen ; Den store skilsmissen ; Se det i øynene ; Gud på tiltalebenken
Ser at over 60 medlemmer her inne har boka. Betaler bra hvis noen vil selge den.

Boka starter på en frisk og original måte. Vi hører om en vennegjengs opplevelser i 1986, og parallelt med dette kommer refleksjonene som kaster et nytt lys over det hele 30 år senere. Boka er spennende, ikke minst fordi hvert kapittel slutter på et overraskende vis, og nærmere forklaring får leseren ikke før neste kapittel fra den andre tiden også er lest.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Gjengen det her er tale om består av fire gutter og en jente, alle i 12 års alderen. Det er bokas forteller Ed (Eddie), Fat Gav, Metal Mickey, Hoppo og Nicky. Hovedpersonen Ed som er en ikke helt vellykket journalist og en legemor som driver en abortklinikk. Denne er det stor uenighet om i lokalsamfunnet. Lederen for abortmotstanderne er stedets prest, Fader Martin. Han er for øvrig faren til Nicky. Selv tar jenta sterkt avstand fra sin far. Denne gjengen har internt utviklet et meldingssystem som består av krittfigurer der krittfargen varierer alt etter hvem som har tegnet meldingen.
Handlingen starter en dag Ed er på tivoli. En karusellvogn løsner og treffer med stor kraft den ene av to jenter som står i nærheten av Ed. Sjokkert blir gutten vitne til at jenta (som han heretter kommer til å kalle Tekoppjenta etter karusellen) har fått store skader i ansiktet samt det ene beinet nesten revet av. Heldigvis kommer en voksen mann til for å hjelpe. Det er Mr. Halloran. Han er lærer, og etter ferien skal han begynne å undervise ved Eds skole. Dette blir det første møtet mellom gutten og læreren. Tekoppjenta ( som egentlig heter Elisa) blir liggende lenge på sykehus. Mr. Halloran besøker henne ofte, og etter hvert oppstår det et kjærlighetsforhold mellom de to.

Det hender at Ed blir terrorisert av noen eldre gutter. En av dem er Sean. Han er storebroren til Metal Mickey. Det later til at Sean og vennene hans har avslørt krittmann-systemet som gjengen til Ed praktiserer. En dag er sykkelen til Sean borte. Det er en spesiell sykkel som han er svært knyttet til. Han finner sykkelen igjen ute i elva. Mens han strever med å få den på land, blir han tatt av strømmen og drukner. Metal Mickey tar tapet av storebroren svært tungt. Det ser ut til at han heretter vil gå inn for å overta brorens rolle som strøkets store pøbel. Omtrent samtidig flytter Nicky fra faren sin (presten) og hjem til moren som bor på en annen kant av landet. Dette betyr slutten på den sammensveisede gjengen. Hannah heter ungjenta som er venninnen til Elisa. Hun er nå blitt gravid og har fortalt hjemme at Sean (som nå er død) er far til barnet. Hannahs far dukker opp i kirken under Seans begravelse og slynger ut denne beskyldningen.

Deler av et lik blir funnet i skogen. Det viser seg at dette er Elisa (Tekoppjenta). Det er nærliggende å anta at Mr. Halloran står bak på grunn av det litt merkelige kjærlighetsforholdet som har oppstått. Før saken kommer videre, finner man læreren død hjemme i badekaret. Han har tatt sitt eget liv. Dette blir sett på som en tilståelse. En merkelig ting er at tegninger av krittmenn er å finne på trærne i skogen der liket av jenta er blitt gjemt.

Også tredve år senere dukker de samme krittegningene opp i brev som Ed og vennene hans får. Ed bor fremdeles i barndomshjemmet sitt. Han har en leieboer, den unge jenta Chloe. Et dag har hun plutselig reist sin vei, uten et ord. Ed klarer å oppspore Nicky som kan fortelle ham noe overraskende. Det viser seg nå at Nicky og Chloe er halvsøsken. Presten har i sin tid hatt et forhold til Chloes mor. Forøvrig er Fader Martins synderegister langt verre enn som så. Nå viser det seg at i 1983 hadde han et kjærlighetsforhold til Hannah som var et av medlemmene i sekten rundt ham. Egentlig var det ham som var far til Hannahs uekte barn. For å unngå skandale ble han drevet av ønsket om å ta livet av jenta. Det var ute i skogen at Elisa og Mr. Halloran pleide å møtes. Sett bakfra var Elisa og Hannah ganske like. Presten kommer mot jenta som har ryggen til. Forvekslingen oppstår og han dreper feil jente.
I denne boka levnes kirken, prester og religiøse miljøer ingen nåde. Boka ender på en ganske grotesk måte. Samtidig får vi et hint om at Ed kanskje er i ferd med å bli rammet av samme demens som tok knekken på far hans i ganske ung alder.

Steinar Høiback har også gitt ut "Gutenbergs hemmelighet" og "Osebergskipets forbannelse". Mulig de er en trilogi.

Det er mange krimbøker som starter som denne med at et lite barn forsvinner. Særlig uvanlig er det heller ikke at det tar mange å før saken til slutt oppklares. Når det gjelder det videre forløpet, har nok denne boka et mer originalt utgangspunkt. Som leser undrer man seg veldig på hvordan alle trådene kan samle seg på logisk vis. Men da slutten kom, ble iallfall jeg skuffet. Dette ble en litt for utenkelig måte å løse det hele på
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Handlinga starter i 1983 da lille Billy Nilsson, 5 år, blir borte fra familien som for øvrig består av far Ebbe, mor Magdalene og de to eldre søsknene Vera og Mattis. I første omgang hopper handlinga mellom leteaksjonen/fra kapittel til kapittel) den gang og et nåtidsperspektiv 20 år senere.
Det er politimannen Krister Månsson som leder etterforskningen. Han er en følsom, pliktoppfyllende person og da man ikke kommer noen vei i saken og slutt henlegge den, er dette noe som går hardt inn på ham. Månsson får en kveld melding om at Billy er forsvunnet fra gården der han lekte alene. Utenfor gården brer en enorm maisåker seg. Et hull i gjerdet kan tyde på at Billy har krøpet gjennom det. Det eneste sporet man finner etter ham, er den ene skoene hans ute i maisåkeren.
20 år senere er det Billys søster Vera som er hovedpersonen. Hun har distansert seg fra familien, flyttet til byen og forandret navnet sitt til Veronica. Også hun er sterkt preget av gamle hendelser. Kort tid etter Billys forsvinning mistet hun også moren Veronica hjem. Men faren som på ingen måte sin. Magdalena hadde begitt seg ut på et vann med skrantende is og med lommene fulle av tunge steiner. Veronica har utdannet seg til terapeut. Hun er leder for en sorggruppe, men hun har tydeligvis hatt vanskeligheter i jobben og er nå ansatt på prøve.
En dag dukker en ung mann opp i gruppa hennes. Han kaller seg Isak (det samme som Billys kamerat den gang). Isak forteller at han er kommet fordi hans beste venn fra barndommen plutselig ble borte og siden har han sørget. Veronica synes det han forteller virker påfallende kjent. Men mannen som kaller seg Isak, likner overhodet ikke på Isak fra den gang. Derimot har han klare likhetstrekk med Billy. Kan dette være Billy som nå har kommet tilbake? Nærmest overbevist om at dette stemmer reiser Veronica hjem. Men faren som slett ikke har klart å løsrive seg fra tapene, avviser teorien hennes kontant.
I 1983 gikk rykter som verserte på bygda ut på at det var den lokale småkjeltringen Tommy Rooth som hadde tatt Billy. Man mente at han hadde gjort det for å hevne seg på bygdas mektige mann, den fryktinngytende Harald Aronsen som var onkelen til Billy. Det gikk så langt at politiet arresterte Tommy, men manglende bevis gjorde at han måtte slippes løs igjen. Etter dette er det ingen som vet hvor det er blitt av Tommy Rooth. Han forlot kone og barn og bare reiste sin vei.
Veronica vil snuse mer rundt dette. Hun drar opp i ødemarka der krypskytteren Tommy ofte holdt til. Her havner hun inne i en trang sjakt, noe som lett kunne ha endt på verste vis. Men Veroica kommer seg ut av det med et konvolutthjørne i hånden. Der ligger noen små, lyse hårstrå. Veronica knytter disse straks til Billy.
Veronica får også nærmere kontakt med mannen Isak. Denne har ikke vært helt ærlig mot henne. Når tilsår han at han egentlig er sønn av Tommy Rooth, men at han etter farens forsvinning vokste opp i en fosterfamilie. Veronica tar med Isak til hjembygda. Kanskje ser han noe som kan hjelpe henne videre. Og Isak får virkelig øye på noe vesentlig nemlig bilen som Tommy Rooth skulle ha forsvunnet i. Bilen står nå stuet bort på en låve. Isaks tilstedeværende blir tatt ille opp av Harald Aronsen. Han og mennene hans går løs på Isak. Det virker som om de skal ta livet av ham. I siste lien kommer politiet til unnsetting. Nå forstår Veronica sammenhengen. Tommy Rooth reiste ikke fra bygda. Det var Harald og kumpanene hans som tok livet av mannen.
Veronica kommer også over en bunke brev som moren hennes, Magdalena, må ha skrevet til Tommy Rooth. Dette var brennende kjærlighetsbrev. Disse to hadde hatt et hemmelig forhold, og ut av ble Billy født. Hun konfronterer faren sin Ebbe med dette og får endelig hele sannheten. Han hadde funnet sin kone og Billy livløse i badekaret. Kjærlighetssorg og skyldfølelse hadde drevet henne til ¨gjøre ende på alt. Det lyktes Ebbe å få liv i Magdalena igjen, men ikke i Billy. For å slippe unna skandale hadde han meldt Billy savnet. Skoen i åkeren hadde han selv plassert der for å befeste sin egen forklaring.
Her har vi lesere blitt lurt fra første stund. Alt ligger til rette for at vi skal godta forklaringen om at vesle Billy ikke kom tilbake etter at han hadde forvillet seg ut på den store maisåkeren. Er dette et snedig grep fra forfatterens side? Eller er det en altfor lettvinn ende på det hele?

Svært så seigt! Det opplevdes som en kraftanstrengelse å pløye gjennom de 735 sidene som boka omfattet, til tross at det var mye fart og spenning som ble servert her. I tillegg inneholdt den en svært så romantisk kjærlighetshistorie. Og ikke nok med det! Autentiske hendelser (spm Bijlmerulykken i 1992) har fått en sentral plass i handlingen, likeså fiendskapet og krigsføringen mellom irakere og kurdere.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Handlinga er lagt til Nederland, med sentrale bånd til den tidligere kolonien Indonesia. Begg3 d to hovedpersonene står med ett bein i hvert av disse to landene. Mannen Peter de Boer er født i Indonesia av nederlandske foreldre, men kvinnen Nicky Landsaat har en indonesisk familiebakgrunn selv om hun alltid har bodd i Amsterdam. Disse to er bokas store helter, og det er ikke måte på hvilke bragder de takler selv når de har et koppel av de råeste drapsmenn etter seg.
Peter de Boer er en vellykket forretningsmann, Han er sjefen for et større selskap som driver med firmaknusing, hjelper små ukjente firmaer fram gjennom å knuse konkurrentene deres. Men så oppdager han at de sentrale medarbeiderne hans har gått bak ryggen på ham og er i ferd med å utmanøvrere ham. Det blir en kamp innad i firma med i tillegg krefter utenfra som stiller opp umenneskelige krav og som er rede til å utøve alskens rå vold.
Også privatlivet til Peter er kaotisk. I løpet av boka avsløres det at fetteren hans også er halvbroren hans. Peters far, en usympatisk, despotisk type satte barn også på sin brors kone. Denne tanten som nå bor på loftet i Peters hus, der hun fordriver tiden med å drikke og spise piller, har endog vært Peters elskerinne. I tillegg har Peter vært gift med en kvinne som endte med å ta sitt eget liv. Nå har hennes familie reist sak mot Peter for å gjøre ham ansvarlig for sin kones selvmord. Det verste slaget mot samvittigheten hans er en ulykke der begge foreldrene hans døde fordi Peter angivelig skulle ha tuklet med bilen de kjørte i. Til tross for alt dette er Peter framstilt som en sympatisk mann – i hvert fall blir han det etter at han har truffet Nicky. En etter en faller også anklagene mot ham bort.
Nicky er nærmest hentet opp fra rennesteinen. Hun vokser opp med tre søsken, en bror som tidlig søker inn på forbryterbanen og to søstre som ender opp som prostituerte. Faren er sterkt voldelig og dreper både moren og den yngste søsteren. Nicky derimot som har en fabelaktig hukommelse og et skarpt intellekt, holder seg jomfruelig ren, skaffer seg skolegang, studerer vdere og avslutter med glimrende karakterer. Sammen med noen andre nyutdannede blir hun tatt opp i et treningsprogram i Peters firma. Straks de to får se hverandre, våkner kjærligheten i dem begge.
I et heseblesende tempo følger en lang rekke dramatiske hendelser der Peter, med Nicky som hjelper, blir avkrevd de vanskeligste oppgaver mens volden blomstrer rundt dem. Bl.a, må de finne ut hva som var skjedd med den forsvunne flylasten etter Biljmer-ulykken. Til slutt følger de veien som den gode skjebneguden har utpekt for dem og vender tilbake til utgangspunktet, nemlig Indonesia.
Dette blir en bok som liksom skal inneholde alt. Resultatet blir da egentlig ganske platt.

Denne boka forteller to helt forskjellige historier som ikke har noe til felles. Nå er det ikke uvanlig at en kriminalroman dveler litt ved etterforskernes privatliv eller fortid. Men det omfanget det gjøres i her, mangler vel et hvert sidestykke. Man kan mistenke at kriminalhistorien i seg selv var så tynn at forfatteren måtte spe på med noe annet i tillegg – her den gripende historien om tuberkuløse barn.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Handlingen starter med en kinoforestilling. Unggutten Ragnar er en ivrig kinogjenger. Han ser omtrent alle filmer som går på byens kinoer. For å bevare noe av opplevelsen har han i tillegg med seg en båndopptaker som registrerer all lyden på filmen. Som regel går han på5-forestillingen som er minst besøkt. En dag finner kinovakten ham sittende urørlig i salen lenge etter at filmen er slutt. Gutten er blodig. Noen har stuket en kniv inn i ham og drept ham. Da gutten ankom kinoen, ble det lagt merke til at han hadde med seg en skoleveske. Den og all dens innhold er forsvunnet.

De som etterforsker dette drapet er Marion Brien og unge Albert. Det første de må gjøre er å kartlegge hvilke andre personer som var til stede under denne 5-forestillingen. Hva kan de ha sett, og hva kan de fortelle om de andre tilstedeværende? Det er på langt nær alle som melder seg frivillig, og da må politiet sette ekstra inn for å finne fram til de resterende Blant
disse viser det seg å ligge ulike motiv til grunn for tilbakeholdelsen. En uteligger hadde sneket eg inn uten å betale billett, en alkoholiker hadde sittet og drukket rom under hele filmen, en kvinne og en mann hadde hatt et hemmelig kjærlighetsmøte i mørket. Dessuten var et par menn, sannsynligvis utlendinger blitt observert.

Dette foregår på et tidspunkt da det vrimler av utlendinger i Reykjavik. Verdensmesterskapet i sjakk mellom amerikaneren Bobby Fischer og russeren Boris Spasskij er lagt til byen, og med det følger bl.a. masse utenlandske journalister. Marion saumfarer området rundt kinoen, i tilfelle noen skulle ha etterlatt et eller annet spor. Hun finner en sammenkrøllet sigarettpakke og en tilhørende sneip av russisk merke. Undersøkelser viser at dette stammer fra islendingen Viðar, i det offentlige kjent som kommunist. På forespørsel nekter han å ha vært inne i kinolokalet, men innrømmer til slutt at han befant seg utenfor på angjeldende tidspunkt. Hvorfor nekter han for øyeblikket å fortelle. Noe alvorlig skal snart skje og ingenting må røpes før alt er overstått, forteller han.

Politiets teori er at noe må ha sett båndopptakeren til Ragnar og trodd at han drev med overvåking. Dette må ha vært noen som hadde en samtale om noe som ikke måtte komme andre for øret. Det kommer fram at Viðar har en god russisk venn som heter Jurij. Han befinner seg for tiden i Reykjavik som en del av det russiske sjakksupporterlaget. Han har fått nok av tilstandene i Russland og ønsker å flykte med familien sin til USA. Så snart meldingen kommer om at familien hans er i sikkerhet, skal han søke tilflukt hos amerikanerne. Det var detaljer rundt dette han og en amerikansk utsending drøftet på kinoen da de oppdaget at Ragnar på setet foran satt med opptakerutstyr. De tok ham for å være en spion. Den noe hissige Jurij drar fram en kniv han alltid har med seg og kjører den inn i unggutten. Enden på historien blir at Viðar føler seg moralsk forpliktet til å angi vennen sin til russerne som tar hånd om ham.

Språk i boka er enkelt og svært konkret. Setningene er korte og det fortelles med mange detaljer. Dette skaper bilder for leserne som lett kan se de ulike situasjonene for seg. Men ofte, særlig i passasjene fra Marions barndom. Blir enkeltheten dratt for langt, slik at inntrykket glir over i det barnslige og naive.

En skremmende historie om en totalitær stat der innbyggerne er blitt pålagt helt spesielle oppgaver eller fumksjoner.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Hovedpersonen er en kvinne ved navn Offred. Hennes eneste oppgave er å skaffe husets herre, Føreren, et barn. Føreren er en eldre mann. Hans hustru som ellers er sjefen for husholdet, er ute av stand til å føde. Men når samleiet pågår, er hun også til stede og deltar aktivt i seansen. Under seg har hustruen flere tjenere. Disse blir kalt Englene. Det er de som utfører det praktiske husarbeidet. Utenfor huset står bevæpnede menn i uniform. De blir kalt Vokterne og passer på at alt går for seg som foreskrevet. Over det hele råder en slags religiøs, puritansk ånd. Det tales om renhet og renselse. Rodsstraff venter på dem som opponerer mot regimet. Etterpå blir likene hengt opp på et offentlig sted til skrekk og advarsel. En annen straff er å sende folk til koloniene. Her venter hardt arbeid på dem. Luften er sterkt forurenset, og levetiden for dem som kommer, blir kort. Offred vet at hun har begrenset tid som tjenerinne i huset. Har hun ikke lykkes i å bli gravid innen denne tiden, blir trolig koloniene det neste.

Ofte tenker Offred tilbake på livet sitt før. Hun vokste opp med en sterk mor som var opptatt av kvinnesak. Det er nå lenge siden hun har sett moren, og hun vet ikke hva som har skjedd henne. Det ryktes at moren er med på en film fra koloniene, og at hun der ser avkreftet og ganske forandret ut. Som voksen har Offred tidligere levd et vanlig familieliv. Hun har vært gift med Luke. De hadde en liten datter. Så bestemte de seg for å flykte ut av staten. Men de ble innhentet og Luke ble trolig drept. Hva som skjedde med datteren, vet hun ikke. Offred ble plassert i en slagsomskolingsleir for å bli indoktrinert i statens ensartede tankesett. Lærerne deres ble kalt tanter.

Så skjer det noe nytt i huset il Føreren. Nick, en av vokterne, overbringer Offred beskjed om at Føreren vil ha besøk av henne i all hemmelighet. Offred kommer til ham om kvelden, ikke bare én men flere ganger. Hun må være der fr å oppfylle hans ønsker, men dette må ikke Hustruen få vite noe om. En gang tar han henne med til en bordell der Offred til sin forbauselse treffer igjen en gammel venninne. Også hustruen har planer for Offred. Hun ønsker seg sterkt et barn, men vet at hennes egen mann sikkert er for gammel til å kunne befrukte tjenerinnen. Derfor ber hun Offred gå til unge Nick. Han tar imot henne på en svært formell, ufølsom måte. Likevel vekker samværet med ham til live følelser hos Offred, og hun aner at han kan ha det på samme måte.

Bokas handling slutter på åpent vis. Vi aner at det er en motstandsbevegelse til stede, og at den er i ferd med å vokse sterk, til tross for all mistro for ingen våger å snakke åpent ut. Men vil de lykkes?

Troen på djevler, demoner og døde sjeler er vel lite utbredt blant moderne krimlesende mennesker. Likevel godtar vi at dette spiller en stor rolle i denne kriminalromanen. Her støttes det opp gjennom utdrag fra gamle dagbøker, protokoller, rapporter samt gjengivelse av myter om Satan. Dette bidrar til å gi innholdet en større tyngde. Og når alt kommer til alt og oppklaringen av forbrytelsene foreligger, er disse ikke basert på overtro, men ligger ene og alene på det menneskelige plan.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Handlingen i boka er lagt til en bygd kalt Juvdal. Sentralt står to kirker, en gammel stavkirke og en nyere kirke. I 1708 ble predikanten Conrad Cramer funnet død ved Juvdal stavkirke. Tatt av dage av selveste Satan, ble det den gang påstått. Mer enn 250 år senere (i 1963) blir kapellan Pontius Fjeldberg kastet ut fra tårnet på bygdas nye kirke. Politiet står i stampe når det gjelder å oppklare hva som egentlig skjedde med disse to kirkens menn. Rykter om at djevelskap ligger bak, verserer. I 2015 vil en journalist, Daniel Lycke, skrive om de to drapene. Men også han blir funnet død på samme sted som Pontius Fjeldberg. I tillegg til politietterforskerne koples arkeologprofessor Bjørn Beltø inn i saken som historisk kyndig. Beltø mener fra første stund at det må være en sammenheng mellom de tre drapene.

Sentral plass i boka fåren urgammel babylonsk djevelmaske. Denne hadde Corad Krämer med seg da han kom fra Heidelberg til Juvdal. Denne predikanten var en sjarmerende mann som lett fikk tilhengere blant bygdefolket der han talte om djevler og kontakt med døde. Presten i bygda tok derimot kraftig avstand fra predikanten. Presten fikk en ung gutt (Jon) til å fungere som en slags spion, være til stede på møtene og så fortelle hva som hadde foregått. Presten henvendte seg flere ganger til biskopen om disse ugudelige seansene. Omsider reagerte biskopen. Conrad Krämer ble arrestert og torturert til døde Liket ble plassert utenfor kirken for å dekke over den brutale behandlingen av mannen. Senere skrev Jon ned hva som hadde foregått. Djevelmasken valgte man å plassere ned i ev barnekiste som sto i kirkekrypten.

Det neste mystiske dødsfallet skjedde mye, mye senere, i 1963. Pontius Fjeldberg, kallskapellanen, var av ustabil, melankolsk natur. Folk i bygda har begynt å snakke om at Conrad Krämer går igjen. Dette skremmer Pontius. Han gjennomgår religiøse anfektelser ig vakler mellom tro og tvil. I fantasien har han hemmelige samtaler med djevelen. Cecilie er kona til Pontius. Hun er datter av bygdas mektige og strenge sokneprest, Kåre Berg. Cecilie er veldig engasjert i kirkekoret og mye borte om kveldene. Bygda har fått en ny organist, amerikaneren Lawrence Goldwater. Han er av en helt annen natur enn Pontius som etter hvert trekkes lengre og lengre inn i hallusinasjonens verden. En dag går han ned i krypten og oppdager at djevelmasken ikke lenger ligger i barnekisten. En søndag da også biskopen er til stede i kirken, skjer det. Etter gudstjenesten styrter en oppskjørtet Pontius opp i klokketårnet og kort tid etter ser folk som står på kirkebakken, kapellanen komme styrtende ut av det høye tårnet og falle baklengs ned på bakken. Bar det noen der oppe som dyttet ham? Eller hadde han hoppet av egen vilje? Den første som nærmer seg sannheten er journalisten Daniel Lycke. Han reiser til USA der Goldwater nå bor. Han kommer tilbake, men før han rekker å publisere det han har fått vite, blir det altså han som dør.

Nå blir det Bjørn Beltø som tar samme turen. For det første får han vite at det var Goldwater som i sin tid tok djevelmasken for å bruke den til et bestemt formål. Cecilie og Lawrence hadde nemlig forelsket seg og nå ventet hun et barn med ham. En skilsmisse i de kirkelige kretser var utenkelig med mindre alvorlig sinnssykdom kunne bekreftes. De to fattet en plan om å skyve Pontius enda lengre inn i galskapen ved å blande LDS inn i maten hans og henge opp djevelmasken, innsatt med lys og andre rekvisitter, der Pontius befant seg alene som oppe i kirketårnet denne søndagen. Dette må ha skremt ham til døde. Kort tid etter reiste den lettlivede Lawrence fra bygda. Cecilie fødte en sønn, Peter. Gjennom hele barndommen trodde gutten at Pontius var hans far. Trolig levde Cecilie videre med store samvittighetskvaler, og da Bjørn Beltø koples inn i saken, er hun blitt erklært dement og bor sammen med sin far, den nå eldgamle Kåre Berg.

En annen kvinne later til å spille en sentral rolle i den videre oppklaringen av saken. Det er Maria. Hun er sjef for museet og aktiv i menighetsarbeid. Maria er gift med bygdas nåværende prest, Simon. Han er sønn av Cecilie og Pontius og broren (egentlig halvbroren til Peter). Maria og Simon har to barn. Etter hvert kommer det fram at skjørtejegeren Daniel har hatt et seksuelt forhold til Maria. Og enda verre, da Beltø undersøker datamaskinen til Daniel, kommer han over noen gamle pornofilmer. Her har Maria medvirket. De skriver seg fra studietiden hennes. Konfrontert med disse opplysningene bryter Maria helt sammen Hun tilstår overfor Beltø, og kort tid etter finner man henne død. Et nytt spørsmål reiser seg. Har Daniel truet Maria med offentliggjøring av filmene? I så fall har hun hatt et motiv for drapet. Men Beltø kan ikke slå seg til ro med dette. Han lurer på om Marias tilståelse kom fordi hun ville beskytte en annen. Og denne personen kan ikke være noen annen enn hennes egen sønn Jacob. Beltø får tjueåringen i tale. Han uttrykker stor indignasjon overfor Daniel og legger ikke skjul på at han ønsket ham av veien. Til slutt kommer hans versjon av sannheten fram. Han hadde spionert på moren og fant døren til krypten åpen, og der i bunnen på trappen lå Daniel død. Hans slutning var at Maria må ha dyttet ham og så forsvunnet. Jacob føler at han må beskytte henne fra all mistanke. Han bærer liket opp og anretter det nedenfor i kirketårnet, i samme posisjon som Pontius i sin tid lå. Med det håper han at etterforskningen vil komme til en annen konklusjon. Han vasker grundig og fjerner alle spor. Men Beltø får fremdeles ikke dette til å stemme helt. Kanskje alt beror på en misforståelse mellom mor og sønn? Kanskje ingen av dem var den skyldige?

Den siste delen av sannheten er å finne i Daniels kamera som han mistet i fallet ned i krypten. Fram til nå har det ligget der skjult i en mørk krok. Daniel hadde fotografert sin egen drapsmann. Beltø finner kameraet og får se at det siste bildet viser gamle Kåre Borg. Han hadde på oppfordring møtt Daniel i kirken. Her hadde han fått høre alt det forferdelige om sin egen familie, om Cecilie og Goldwater, om utroskap og om det uekte barnebarnet. Da Daniel sier at han vil skrive en bok og der fortelle om alt dette, blir det for mye for den gamle mannen. En hissig diskusjon oppstår. Daniel står på toppen av trappen som fører ned til krypten. Kåre må ha puffet (bevisst eller ubevisst) journalisten utfor.

Dette var en lang bok. Jeg sier lang fordi jeg hørte den som lydbok. Siden handlingen hopper mye mellom tre forskjellige årstall, kan dette virke litt forstyrrende Etterpå fikk jeg tak i papirutgaven av boka. Her falt orden mye mer på plass Med tydelige kapittelinndelinger. Iblant er det stoff av mer okkult alt, hentet fra skrifter om demoner. Heldigvis blir det mindre av dette etter hvert, og løsningen på det hele havner på det rent menneskelige plan – en ganske innviklet løsning, med kanskje flere sammentreff enn det som er sannsynlig. Likevel ganske snedig gjort.

Dette er en bok som man leser og underveis humrer man litt, men fort glemmer man det hele. Det humoristiske ligger nok først og fremst i uttrykksmåte. Innholdet er heller noe mer trivielt og banalt der folk (særlig hovedpersonen) virrer fram og tilbake og beskjeftiger seg med noe så useriøst som kornsirkler og utenomjordiske vesener.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Det er sommer, og hovedpersonen Olivia Henriksen har skaffet seg to ulike sommerjobber, på den ene siden skal hun vikariere for venninne og hotelleier Mona som er på ferie, og på den andre siden skal hun om natten overvåke en kornåker som er blitt påført noen mystiske kornsirkler. Men ikke nok med det. En morgen ligger det en død mann ute i kornåkeren. Han er naken og i samme og er plassert i samme posisjon som ”den vitruviske mann” (Leonardo da Vinchi). Ved siden av ham ligger et blodig spyd, trolig mordvåpenet. Oppklaringen av drapet er naturligvis politiets sak. Olivia får streng beskjed om å holde seg borte, men siden hun selv er overbevist om at det er en sammenheng mellom kornsirklene (som hun har fått i oppdrag å etterforske) og drapet, blir det likevel til at hun beskjeftiger seg med begge. Den døde mannen viser seg å være Finn Foss, personlig trener og ganske upopulær i de fleste kretser. Olivia kommer over en lift i nærheten av hotellet. Den er heist helt opp i tretoppene. Oppe i den ligger noe brukt treningstøy. Mye tyder påat den har sammenheng med den drepte treneren.
Gjennom sin etterforskning kommer Olivia i kontakt med bl.a. ufo-tilhengere og treklemmere. En av dem hun straks får et problematisk forhold til, er mannen Anton Haugen. Etter hvert viser det seg at det er han som har laget flere av kornsirklene, bl.a. et som forestiller kommunevåpenet – et uttrykk for at han er en heftig motstander av kommunesammenslåingen. Også andre personer dukker op og irriterer Olivia. Det gjelder to representanter for avisen ”Dagens Gang”, journalisten Petra Richter og redaktøren hennes Ingunn. Olivia vil for all del unngå presseoppslag rundt egen person. Men i løpet av boka slipper hun naturligvis ikke unna det. Også rykter rundt bonden Erling Svingen kommer ut. Det ene er at kona hans, vigdis, er iferd med å forlate ham. Av større betydning for saken er at han har planer om å legge ut kornåkeren sin til boligområde, noe kornsirkelentusiastene og mange med dem for all del vil forhindre.
I siste del av boka har Olivia i samråd med politiet samlet alle de impliserte inne i et rom, og der gjør hun – i kjent Agatha Christie-stil - rede for oppklaringen på mysteriet. Det viser seg at det er den irriterende journalistdama Petra som står bak mordet på Finn Foss. I yngre dager var hun en habil (eminent, mener hun selv) spydkaster. Finn Foss (som den gang kalte seg noe annet) var treneren hennes. Han forsynte henne med dop i den hensikt å gjøre henne enda bedre. Petra ble hektet på stoffet og har siden følt at denne treneren ødela livet hennes. Det var altså et rent hevndrap.
Selv kriminalhistorien og oppbygningen av den opplevde jeg som ganske skral. Miljøskildringen derimot hadde morsomme sider ved seg. Ikke minst ligger det humoristiske i personbeskrivelsene. Når det gjelder å gjøre rede for utseende og klesdrakt, sparker forfatteren her til alle kanter.

Dette er en bok som krever stor oppmerksomhet fra leseren. På den ene siden er det mange personer med i historien, mange navn å holde rede på, dessuten hoppes det i tid mellom ulike handlingselementer. Mange mysterier blir lenge liggende uoppklarte, Kanskje er det fordi de Hemmelige Tjenestene og Rikets Sikkerhet spiller en stor rolle her at mye er hysj,hysj-belagt.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Hovedpersonene i boka må sies å være ansatte ved Seksjonen for vold og seksualforbrytelser i Oslo, da i første rekke politimannen Fredrik Beier – en mann med en sterkt traumebelagt fortid, og flere traumer kommer han til å bli påført før boka er omme. I tillegg har Fredrik et noe rotete, uavklart forhold til mennesker rundt seg, privat ( med ex-kone, med samboer og med Kafa Iqbal, en kollega han har forelsket seg i). Også jobbmessig er det problemer for stadig blir han trakassert av sin nærmeste sjef, Koss. Dessuten har han plutselig begynt å mistro sin gode venn og mangeårige kollega, Andreas.
Det skjer mange drap i boka. Et av dem gjelder Mikael Morenius som blir drept tidlig i boka. Det merkelige er at politiet omtrent samtidig finner to lik som begge antas å være Morenius. Det ene finner de inne i et hus som skal ha tilhørt enkefru Gerda Thrane som selv ser ut til å ha forsvunnet. Relativt fort finner man ut at den døde i huset er enkefruens sønn Axel som mange år tidligere skulle ha omkommet.
I 1992 var Axel og hans barndomsvenn, Egon Borg, spesialsoldater i Nord-Norge. Et oppdrag brakte dem inn i Russland. Her fant de mennesker som var blitt påført den dødelige sykdommen kopper. Dette var et ledd i russernes plan for å skaffe seg et biologisk våpen. De kom over en forskningsstasjon, fylt opp av døde mennesker. Her var det også ei lita jente som hadde overlevd sykdommen. Egon tok i all hemmelighet med seg denne lille jenta, som får navnet Kalypso, hjem til Norge. Før dette hadde Egon opplevd en stor tragedie. På veien hjem fra bryllupsfesten deres ble hans kone, Suzanne, alvorlig skadd i en bilulykke. Hun mistet fosteret hun bar på, og ble selv totalt invalidisert. Egon, som hadde en høy stilling i Forsvarsdepartementet, ble ekstra høyt respektert for at han ofret seg slik for sin invalidiserte kone. Han hadde henne hjemme og sto selv for all pleie av henne. I hagen utenfor huset til familien Thrane blir det funnet en grav som inneholder to lik. Det ene er Gerda Thrane, men det tar noe tid før det andre blir identifisert. Men så viser det seg at dette er Egons kone som han har drept. Den tilsynelatende syke kvinnen i senga er derimot Kalypso, kraftig neddopet når det trengs.
Siste delen av boka utspiller seg på en konsert der Fredrik Beiers bratsjspillendesønn, Jacob, er en av de opptredende. På konserten er Norges statsminister til stede som publikum. Denne mannen har en fortid som spion i Russland. Den gangen ble han kalt Villminken Det var ham Egon og Axel var sendt ut for å hente hjem. Egon har motiv for å hevne seg på Villminken. Nå dukker han opp på konserten med det livsfarlige kopperviruset. En høyt dramatisk situasjon utspiller seg. Men politiet som er varslet, klarer til slutt å avverge det hele.

Det er noe eventyraktig over denne krimboken. På den ene siden har det kanskje sammenheng med utdragene fra H.C. Andersens eventyr ”Dynnkongens datter” som står som innledning til mange av kapitlene. Samtidig har man på følelsen av at fortellingen går utover de realistiske rammene. For så dyktig, så modig, så sterk som denne hovedpersonen er, er det vel ikke mulig å være.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Boka handler om kvinnen Helene som vokser opp i total isolasjon i et øde myrlandskap. Fram til hun er 12 år har hun ikke sett andre mennsker enn sin far, en naturmann av indiansk opprinnelse, og sin kidnappede mor som blir holdt som fange av sin mann. Faren er brutal og farlig. Datteren har et motsetningsfylt forhold til ham. Selv om hun frykter ham, og selv om han kan opptre ytterst brutalt overfor henne og moren, rett fram elsker hun ham. Alt hun har lært om å klare seg i naturen, har hun fra ham. De bor i en liten, forlatt hytte ute i villmarken. Til tross for at det ble lett iherdig etter Helenas mor den gang hun som ung jente ble kidnappet, har det aldri lykkes for noen å finne dem.
Lille Helena er en gløgg jente. Tidlig lærer hun seg å lese ved hjelp av noen gamle eksemplarer National Geographic som hun finner i hytta. Alle hennes forestillinger om verden utenfor har hun hentet fra disse bladene. Helena er mindre interessert i kvinnesysler, slike som hennes mor driver med. Desto mer opptatt er hun av det faren lærer henne, sporfinning, jakt, skyting osv. I fantasien skaper Helena to venner som hun kaller Costeau og Calypso. Disse to følger henne i fantasien hele tiden. Når hun er i beit, spør hun dem og får tilsynelatende svar.
Slutten på oppholdet i den bortgjemte hytta innledes ved at en mann på snøskuter dukker opp. Han er kommet bort fra følget sitt da han får øye på hytta. Tilfeldigvis er dette en mann som Helenas mor har kjent i sin barndom. Da faren kommer overraskende på dem, eksploderer sinnet hans. Han går til angrep på de to med både slag og spark. Så låser han mannen inne i vedskjulet der han lenkes fast med håndjern. I tiden som følger blir det Helenas oppgave å bringe mannen en daglig, svært knapp, rasjon med noe å drikke. Mentalt er Helena nå helt i villrede om det hun er vitne til. Hvem skal hun holde med, hvem har retten på sin side, faten eller moren og den ukjente mannen? Mens fangen stadig blir svakere og svakere, setter han alt inn på å overtale Helena til å ta snøskuteren. Med den kan hun og moren komme seg vekk fra fangenskapet. Tanken modnes. Sammen med moren, som er i en elendig forfatning, lykkes det Helena å begi seg i vei. Faren oppdager dem. Han skyter mot dem, men de kommer seg unna til slutt.
lFaren blir anholdt og fengslet. Mange, mange år senere får Helena meldingen om at faren nettopp har rømt fra fengselet etter å ha drept to fangevoktere, Helena er nå gift med Stephen. De har to små døtre, Mari og Iris. Helena har ikke fortalt noe som helst fra fortiden sin, ikke engang til sin egen mann. Nå kommer det fram. Det er viktig at familien går i dekning. Helena selv derimot gir seg selv i oppgave å ta opp jakten på faren. Dette gjør hun uten at politiet blir klar over det. Ingen kjenner farens vaner så godt som datteren, og hun klarer faktisk å oppspore ham. Det kommer til kamp mellom de to. Faren er den sterkeste og i første omgang blir det han som tar datteren til fange. De er nå på vei mot huset der Helenas familie svever i den høyeste fare. Hun kan ikke gi opp, men mobiliserer alle krefter og klarer faktisk å gjøre et nytt angrep på faren. Han er bevæpnet. Helena klarer til slutt å tilegne seg pistolen hans og med den skyter hun ham.
Dette er en historie som rommer mange av de klassiske elementene for krimsjangeren. Det er en kamp mellom det gode og det onde. Kampen foregår på det individuelle plan. Politiet og samfunnet for øvrig spiller en uvesentlig rolle. Handlinga er lagt til ødemarka, ute i den uberørte naturen. Naturkreftene erstatter på en måte det siviliserte samfunnet. Hovedpersonen er en typisk helt med bare gode egenskaper.

Handlinga i boka sirkler rundt myter – rundt vestens myte om Ødipus som intetanende dreper sin far ogdetter går til sengs med sin mor (som er like ukjent for ham) og rundt Østens myte om Rostam og Sohrab (her er det faren som dreper sønnen sin). Handlingen er lagt til Tyrkia – landet som på mange måter befinner seg i to ulike verdensdeler, mellom vestens og Østens kultur. Mye av spenningen i boka er nettopp knttet til utfallet av det som må bli den uunngåelige kampen. Blir det faren eller sønnen som må bøte med livet?

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Hovedpersonen er Cem. Da handlingen starter er han 16 år. Han bor sammen med sin mor – en engstelig kvinne som har lett for å ta til tårene. Faren til Cem har vært mye fraværende. Han er en politisk opposisjonell på venstresiden og har sittet i lengr tid i fengsel. Nå har han forlatt familien for godt, og Cem forstår at denne gangen er det en annen kvinne med i spillet. Det ligger i kortene at Cem skal studere, men fattig som familien er etter farens forsvinning, må han selv bidra økonomisk til de kommende studiene. Cem ender opp med å få jobb hos en brønngraver, mester Mahmut. I ham finner Cem farsfiguren han sterkt har savnet.
En slette utenfor landsbyen Öngören i nærheten av Istanbul skal bli et industriområde. Først må man finne vann på stedet. Mester Mahmut har klare meninger om hvor brønnen skal graves. Men resultatet lar vente på seg. Etter mange ukers graving har alle andre enn mesteren selv mistet troen på at det vil lykkes å finne vann på dette stedet.
På frikvelder pleier Cem å dra til landsbyen. Her får han øye på en kvinne med rødt hår som han blir svært fascinert av, til tross for at kvinnen er mye eldre enn ham sev, på alder med hans egen mor. Det viser seg at hun er tilknyttet en teatertrupp. Cem blir etter hvert litt kjent med teaterfolkene og får invitasjon til å se stykket de spiller. Dette stykket er bygd opp rundt gamle myter. Så skjer det at Cem blir med den rødhårede kvinnen hjem, og der har han sex med henne. På denne tiden har brønnhullet rukket å bli svært dypt, ca. 25 meter. Arbeidsfordelingen er ofte slik at mesteren står nede og graver. Når bøtta med sand og stein er blitt full, heiser Cem den opp og tømmer den. Det er et svært tungt arbeid for den unge mannen. En gang er han uoppmerksom. Den fulle bøtta løsner fra kroken og farer ned igjen i hullet der mesteren befinner seg. Hva som der skjedde vet ikke Cem. Han får ingen kontakt med mester Mahmut og springer fortvilet til landsbyen, men finner der ingen til å hjelpe. Fortvilet pakker han sakene sine og forsvinner fra stedet I årevis etterpå kommer han til å gå med dårlig samvittighet. Ble mesteren drept der nede i brønnhullet?
Så gjør handlingen et stort hopp i tid. Cem har gått på universitetet og utdannet seg til ingeniør. Han har giftet seg med en jevnaldrende jente. Til tross for gjentatte anstrengelser med befruktning forblir ekteskapet barnløst. Isteden konsentrerer mann og kone seg med å skape et bygningsfirma som etter hvert gjør dem svært rike. En dag er han tilbake i Öngören , det er 30 år siden sist. Stedet har gjennomgått en voldsom byutvikling og er ikke til å kjenne igjen. Han møter på nytt kvinnen med rødt hår. Hun har nå en godt voksen sønn, Enver. Man han holdt det for sannsynlig at faren til gutten var hennes daværende mann, men moderne DNA-prøver har brakt på det rene at gutten faktisk er et resultat av den ene natten hun var sammen med Cem.
Cem blir ikke presentert for sønnen sin. Den unge mannen blir av omgivelsene sett på som en ganske sær type. Cem har lyst til å se igjen brønnen han har vært med på å grave. En ung mann skal følge ham. Cem, som under hele oppholdet i Öngören har vært fylt av en frykt, går rundt med en pistol i lomma. Underveis gir følgesvennen hans seg til kjenne. Det er virkelig Enhver, sønnen sin, han har foran seg. Den unge mannen anklager Cem for at han har måttet vokse opp uten far Han er dessuten fullt klar over at hvis Cem dør, er det han selv som blir enearving til hele firmaet. En slags trette utspiller seg mellom far og sønn på brønnkanten. Dette får Cem til å ta opp pistolen fra lomma. Uenigheten mellom de to utvikler seg til slagsmål. Skuddet går av og treffer Cem. Enver dytter kroppen til faren ned i brønnen. Den unge mannen blir arrestert for drapet, men både moren og omgivelsene ellers trekker fram at han kanskje når alt kommer til alt ikke er så skyldig likevel. Enver hadde kommet dit ubevæpnet. Det var faren som hadde utstyrt seg med pistol. Kanskje hadde han allerede planlagt å ta livet av sønnen.
Historien om Ødiupus og den om Rostam og Sohrab oppsto i en tid for svært lenge siden. I denne boka er de satt inn i en moderne kontekst. At de likevel virker helt troverdig, kan blant annet henge sammen med familiestrukturen som vi her møter. At gutter må vokse opp uten en tilstedeværende far, synes ganske vanlig i dett samfunnet.

Mange bøker om Amerikas slaver er blitt skrevet siden klassikeren ”Onkel Toms hytte”. Boka til Whitehead er imidlertid noe som skiller seg ut fra den store mengden. Med sin blanding av realisme og fiksjon representerer den noe nytt Dette er boka om den 16 årige negerjenta Cora som rømmer fra slaveplantasjen og foretar en reise nordover med et transportmiddel som aldri har eksistert.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Det hele starter med Coras bestemor som sammen med andre fra landsbyen i Afrika ble lagt i lenker og ført vestover mot havet. Der ble de solgt videre før de ble stuet om bord på båter som brakte dem over havet. For å unngå risiko for mytteri passet slavehandlerne på å blande folk fra ulike landsbyer. Når fangene deres ikke snakket samme språk, var sannsynligheten for felles opprør mindre. Over i Amerika ble Coras bestemor solgt flere ganger før hun til slutt havnet på Radall-plantasjen. Her ventet et liv med hardt slit på bomullsmarkene, med brutal pisking og andre grusomheter.
Det som holdt henne oppe, var et ørlite jordstykke der hun kunne dyrke sine egne grønnsaker. Coras mor overtok dette jordstykke. Hun var en av dem som prøvde å rømme fra plantasjen. Dette skjedde da datteren hennes Cora bare var ti år. Det gikk gjetord om Coras mor fordi hun til tross for omfattende leting aldri ble innhentet. Hadde hun virkelig klart å unnslippe? Etter henne ble jordstykket Coras. Den unge jenta måtte virkelig forsvare retten til det. Men hun satte seg i respekt. En som la merke til det, var unggutten Caesar. Han hadde en annen bakgrunn enn de andre slavene. Sammen med foreldrene sine hadde han bodd hos en gammel hvit dame, og der hadde han bl.a. lært å lese. Han kjente til fortellinger om den underjordiske jernbanen som gikk nordover mot steder der slavearbeid ikke fantes, der de fargede var frie mennesker. Han klarte å få Cora med seg på denne reisen. De kom seg fra Georgia til Sør-Carolina. Her fikk Cora etter hvert arbeid som utstillingsfigur på et museum som framstilte slavenes historie.
Debatten gikk om slavenes situasjon. Kanskje man heller skulle utrydde dem, var det hvite som tenkte. Landets bomullsproduksjon vokste til store høyder. Samtidig strømmet fattigfolk fra Europa over til Amerika. Kanskje disse kunne overta arbeidet. Slavejegerne var etter alle rømlinger. Cora klarte å komme seg unna denne gangen, men ikke Caesar. Nå var Cora helt alene. Den hemmelige jernbanen brakte henne videre til Nord-Carolina. På stasjonen ble hun funnet av Martin. Han tar henne med hjem til kona Ethel. De gjemmer Cora i et trangt rom på loftet. I Nord-Carolina er det farlig å være for de fargede. Utenfor huset til Martin og Ethel er det en stor park. Ofte blir folk som har hjulpet en rømling hengt i trærne i parken. Hver kveld kommer Martin med mat til Cora. De har ofte lange samtaler. På loftet er det gamle almanakker som Cora øver seg på å lese i. Stadig er det husundersøkelser. Det er viktig at tjenestejenta Fiona ikke får mistanke om hva som er gjemt på loftet. En dag blir Cora syk, og Ethel bringer henne ned for å kunne pleie henne. Det er viktig at Fiona blir sendt vekk med en holdbar unnskyldning. Men Fiona har likevel varslet borgervernet, og en dag er de der med den mest beryktede av alle slavejegerne, Ridgeway. Han og hjelperne hans tar Cora med seg, fastlenket. Martin og Ethel må bøte med livet.
Cora føres videre i lenker gjennom Tennessee. Overalt herjer små branner. Så blir følget angrepet av mannen Royal og vennene hans. Nå er det Ridgeway som blir lenket fast. Cora blir befridd og havner omsider på Valentine-gården. Her får hun gå på skole sammen med andre fargede. Hun får seg venner, og blir omsider kjæreste med Royal. Valentine-gården er et ønskested for tidligere slaver som trenger tilvending før de blir i stand til å komme ut i samfunnet. Men heller ikke her er de i sikkerhet. På Valentine-gården blir det holdt taler som omtaler de fargedes muligheter i et framtidig Amerika der raseskiller ikke eksisterer.Men også fiender hadde oppsporet gården. Ridgeway hadde lidd to store nederlag i løpet av sin karriere som slavefanger. Først gjaldt Coras mor som aldri var blitt funnet. Og nå hadde Cora forsvunnet for ham. Ridgeway var blitt gjort til spott og skamme. Nå lå han og mennene hans på lur ved Valentine-gården, klare til angrep. Først ble mannen på talerstolen skutt. Royal kom ilende til for å hjelpe ham, men ble selv truffet av flere skudd. Til coras store forferdelse fikk hun bate et par ord ut av Royal, så var han død. Ridgeway grep fatt i Cora. Han tvang henne til å vise fram det som var den nærmeste stasjonen for den underjordiske jernbanen. Da de skulle gå ned stigen til stasjonen, slo Cora armene rundt ham, noe som førte til at de begge stupte ned. Ridgeway var hardt skadd. Det lyktes Cora å finne en tralle, med den kunne hun grave seg framover, stadig videre nordover mot friheten.
Det tok meg lang tid og en del anstrengelser før jeg klarte å bli helt fortrolig med denne historien. Den underjordiske jernbanen er naturligvis noe som aldri har eksistert i virkeligheten. Den er blitt brukt symbolsk her. Også rekkefølgen på noen av kapitlene kan virke litt underlig. For eksempel historiene til Caesar og også Maybel blir presentert lenge etter at hver av dem er døde. Men når man først har akseptert det, virker disse historiene desto sterkere.

Vi er vant til at et barns utvikling er noe som går framover, mot det å mestre stadig nye utfordringer og tilegne seg nye ferdigheter. Men hva om denne utviklingen går den motsatte veien? Hva om et barn som i sine første leveår ble ansett som et svært oppvakt barn, plutselig stagnerer helt og så utvikler seg bakover, mister språk, blir urolig og liketil voldelig?

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Daniel er et slikt barn. Han har fått diagnosen ADHD, men selv ikke de fremste ekspertene forstår hva som egentlig foregår i ham. Alt og alle rundt ham blir utsatt for hans destruktive tilbøyeligheter. Han river i stykker, slår, biter alt som er innen rekkevidde. Han representerer en fare, ikke bare for omgivelsene, men også for seg selv. I enhver situasjon vil han gjerne det motsatte av det som er rimelig og fornuftig. Sinnet hans går ut over foreldrene som prøver etter beste evne å takle det etter forskriftene. Samtidig fører de en evig kamp for å få tilgang på nok hjelp. Systemet krever at han får diagnosen ”psykisk utviklinghemmet”, noe som foreldrene motsetter seg fordi de vet at gutten befinner seg på et helt annet nivå mentalt selv om han i det ytre slett ikke gir inntrykk av det. Moren filmer hele tiden mens hun er sammen med Daniel. Det virker som om legene ikke er interessert i å se hvordan gutten var før. Foreldrene blir sittende igjen med følelsen av at ekspertene mener de lyger.

Daniel er storebror. Han har to yngre brødre, og man kan bare tenke seg hvor vanskelig det kan være foreldrene å fordele den samme tiden og oppmerksomheten på alle tre barna. Daniels mor, som forteller historien om sønnen, har funnet ut at det mest effektive er å ta med Daniel på bilturer i nærområdet. Da sitter han fastspent i barnesetet sitt og er relativt rolig.

Det er en kamp, ikke bare mot guttens destruktive tilbøyeligheter og overfor selve systemet i landet, men også overfor andre i næmiljøet. Andre foreldres uforstand og skepsis må bekjempes, likeledes naboer som forstyrres nattetid av guttens skrik og brøl. Men den aller største kampen Daniels mor fører, er rettet mot sitt eget sinne. Situasjonen har tvunget henne til selv å gå til psykolog – en vennligsinnet kvinne som ikke er i stand til annet enn å riste på hodet og si at dette må være veldig tøft. Moren til Daniel sliter med dårlig samvittighet. Hun kan få lyst til å ta igjen og etterlyser hjelp til sinnemestring.

Gjennom hele boka hører vi om treninga som hele tida slår feil, om utviklinga som går bakover. Der gutten blir satt til å gjøre øvelser som han fører taklet med største letthet, mislykkes han totalt nå. Barnepedagogene rister på hodet av guttens manglende motivasjon. Gjør man det riktige? Moras tanker til daniel er: ”Du føler deg krenket”. Legeekspertene holder på sitt: Dette er autisme og ikke noe annet. Er det noen her som har feil, sp er det foreldrene. Og mistanken brer seg: Er de gode foreldre?

I boka er det hele tiden mor som snakker til Daniel. Han er bokas ”du”. De andre familiemedlemmene kommer bare svært unntaksvis til orde med ørsmå replikker. Som leser kan man ikke la være å undre seg på hvordan disse (småsøsknene) har det i denne vanskelige situasjonen.