Bokelskere.no

Det er heller sjelden jeg blir så overasket når jeg nærmer meg slutten av en bok som jeg ble denne gang. Og når jeg så tenker tilbake på alt foran, virker løsningen så logisk, det var naturlig at det skulle henge slik sammen.

Bokas handling foregår på to tidsplan. I 1980forsvinner en ung jente fra den lille småbyen Stenträsk i Nord-Sverige. 40 år senere blir et hodeløst lik funnet, godt gjemt i et brufundament. Alt tyder på at det er den savnede Sofie.

I 1980 var hun en av jentene i lesegruppa «Polarsirkelen». I flere år hadde 5 jenter kommet sammen en gang i måneden på det lokale biblioteket for å diskutere en valgt bok. Referatet av samtalene ble alltid skrevet ned av Sofie. Dette var hennes viktigste bidrag. De andre jentene mente at hun hadde en noe enkel og begrenset litterær forståelse. Sofie gikk til behandling hos psykolog. Flere år tidligere hadde hun mistet lillebroren sin i krybbedød. Dette hadde gått sterkt inn på henne, het det.

En av de fem jentene var Agneta som gikk med egne forfatterdrømmer. I muntlig tilstand hevdet hun seg dårligere fordi hun stammet. Hun bodde sammen med moren sin som var psykisk syk. Familien hennes skilte seg ut fra de andres ved å ha dårlig råd, og Agneta måtte ta vaskejobber ved siden av skolegangen. Hun vasket på den amerikanske militærgarnesjonen som ligger nær fundamentet der liket nå er blitt funnet. De unge jentene den gang i en alder da de amerikanske soldatene var spennende. Bl.a. hadde jenta Carina (i beruset tilstand) bøitt med inn på rommet til en av soldatene, noe som den gang ble observert, ble nedtegnet i en politirapport og voldte henne stort besvær da saken ble tatt opp igjen 40 år senere. Ellers var det en av stedets jevnaldrende gutter som var spesielt populær blant jentene. Det var idrettshelten Wiking Stormberg. Han var sønn av småbyens politimester.

Da liket er blitt funnet og saken gjenopptatt, er det Wiking selv som leder etterforskningen. Han har nå overtatt som politisjef og som kontordame har han Carina. Hun som den gang så sterkt ønsket å reise, var den som var blitt værende.

Nå 40 år senere møtes de fire gjenlevende jentene i en minnestund som blir holdt i kirken for den døde. Politiet er også mannsterkt til stedet folkemengden. Det gjelder å få grepet drapspersonen før vedkommende, som trolig er bevæpnet, ser sitt snitt til å stikke av. Men personen de jakter på og resultatet av den tilbakelagte etterforskningen er noe annet enn det vi lesere hadde forestilt oss.

Forfatteren Liza Marklund har skrevet mange bøker der journalisten Annika Bengtzon er hovedperson. Jeg var blitt litt lei av ¨lese om Annika og hennes arbeid og familie. Denne boka representerer noe nytt og forfriskende. Og skal man ta til etterretning en antydning som kommer helt på slutten, blir det flere bøker fra småbyen Stenträsk.

En riktig skummel bok fylt med nifse ingredienser. Mennesker som bor for seg selv inne i en skog. En jente som holdes fanget i en kjeller. Eventyreffekter som blir spunnet rundt dette – Hans og Grete, pepperkakehus, en heks...bibelsitater. To personer som blir til én. Et brødrepar: den ene tilsynelatende slem, den andre snill. Døde personer som liksom opptrer på scenen.

Hovedpersonen i boka må sies å være jenta Elissa, 13 år gammel og et kommende sjakkgeni. Boka åpner med at hun i følge med moren sin dra på en sjakkturnering. Elissa vinner de innledende partiene, men så vil hun ut i bilen for å hente noe. Da blir hun tatt, dopet ned og kjørt vekk i en fremmed bil.

Et stort politaipparat blir satt i gang, men det er vanskelig å finne noe spor. Etterforskningen blir ledet av politietterforskeren, en sterk, men samtidig uhyre sårbar kvinne (som opplever at en lang rekke med graviditeter bare ender i spontanabort.

Da Elissa våkner opp, befinner hun seg nede i en kjeller, lenket til veggen med håndjern og kjetting. Dette stammer og skjærer seg inn i armen hennes ved bevegelser. Resultatet blir dype sår som det etter hvert går betennelse i. Men Elissa er en dypt rasjonell person som ikke lar seg stanse av smerte. Hun analyserer kjellerrommet, deler det opp i firkanter etter mønster av et sjakkbrett. Det som ser ut til å være to forskjellige personer kommer etter tur og med jevne mellomrom inn til henne. De er utstyrt med ulike hodelykter, noe som gjør at Elissa ikke kan se personen. Den ene snakker med sint stemme, er brutal og later til å være sjefen. Den andre ser ut til å være en gutt på hennes egen alder og kaller seg Elijah. Han vil bli venn med henne, leke med henne. Da han vil lære seg sjakk og trenger et sjakkbrett, ser Elissa sin sjanse. Hun får ham til å sende et brev som kommer til å bli politiets endelige gjennombrudd i etterforskningen.

Elijah virker som en ytterst ensom gutt. Før Elissa dukket opp, hadde han bare en eneste venn, den mystiske Annie (kvinnen som bor i en rusten campingvogn). Etter hvert skal det vise seg at det nettopp er hun som er heksen i historien. Uansett hvor mye Elissa trygler Elijah, nekter han å melde fra til politiet. Han sier bare at han «må følge reglene».

Etter hvert avsløres mer og mer av sammenhengen for oss lesere. Vi ser at det egentlig dreier seg om et alvorlig psykiatrisk tilfelle med et ensomt menneske som selv en gang er blitt kidnappet og som fremdeles «tror» at han lever sammen med familiemedlemmene sine. Aller mest skremmende er at kidnappingen av Elissa ikke er enestående. Gjennom årene er flere barn blitt borte på denne måten. De er nå for lengst døde, og sakene er heller aldri blitt oppklart av politiet. Boka ender på en svært dramatisk måte med en skadet Elissa på flukt nedover en skråning mens en bil ruller i rasende fart rett mot henne......

Bokas tema er først og fremst integrering av muslimer i Europa her møter vi alt fra innbitte jihadister innstilt på å hevne seg til den motsatte ytterligheten muslimer som gjør alt for å viske ut sine røtter og så gjøre seg så europeisk som mulig. Og midt i mellom finner vi det store flertall av mennesker som ønsker å bevare sin kultur og religion samtidig som de prøver å tilpasse seg vertslandet.

Her møter vi tre muslimske søsken. Det er storesøsteren Isma og tvillingparet Aneeka ogParvaiz. De vokser opp i London, men tidlig mister de begge foreldrene. Da må Isma avbryte studiene sine og innta rollen som en slags mor for de to langt yngre søsknene. Da boka åpner, har tvillingene blitt nitten år og Isma har gjenopptatt studiene sine. Hun reiser til USA, men på flyplassen i London blir hun stoppet i tollen der hun blir utsatt for en umåtelig grundig og ydmykende kontroll.

På stamkafeen blir hun kjent med Eamon Lane, som også kommer fra London. Han er sønn av den nyutnevnte britiske innenriksministeren, Karamat Lone, muslimen som har gjort at for å bli så britisk som mulig. Da Eamon får se et bilde av Ismas lillesøster, den vakre Aneeka, blir han helt betatt. Tilbake i London gjør han kur til Aneeka.

I USA forsøker Isma så godt som råd er å holde kontakten med tvillingene i London. Det er vanskelig å høre noe fra Parvaiz. Nå har det alltid vært et særdeles godt forhold mellom tvillingene, men det kommer nå tydelig fram at også Aneeka er dypt bekymret for broren. Parvaiz har alltid lengtet etter sin far som han aldri har kjent. Faren var en islamsk terrorist som ble drept da han skulle fraktes til Guatanamo- Nå har Parvaiz kommet i kontakt med en gjeng med eldre ytterliggående islamister. En av dem blir som en slags far for ham. Denne mannen planter i gutten et svært forherligende bilde av faren hans.

Parvaiz blir lovet en stilling i Syria. Han skal jobbe for IS i informasjonsavdelingen. Han reiser, men tør ikke helt å fortelle familien hvor han skal. Jobben i Syria viser seg å være langt fra det han hadde forestilt seg, og Parvaiz vil tilbake til London. Nå har den nye britiske innenriksministeren fått gjennom en ny lov som innebærer at enhver som forlater Storbritannia for å slutte seg til en terrororganisasjon vil automatisk komme til å miste sitt britiske statsborgerskap. Parvaiz er tilbake i Istanbul på vei mot den britiske ambassaden for å prøve å skaffe seg et nytt pass da han blir skutt på og drept. Man påstår at han var mistenkt for å planlegge et angrep på ambassaden.

Da Aneeka i London får høre at broren er blitt drept, blir hun helt knust, og enda verre blir det da britiske myndigheter nekter familien å få fraktet liket hjem til England for å begrave gutten der.

I London har familien Lone fra første stund tatt avstand fra Eamons nye kjæreste. Og Aneeka selv har hevdet at hun har blitt sammen med innenriksministerens sønn i håp om at han kunne hjelpe broren. Nå har faren sendt sønnen sin vekk i håp om at han skal gi slipp på tanken på Aneeka. Hun på sin side tenker bare på den døde broren. Hvordan få liket hans hjem til London? I all hemmelighet reiser hun til Karachi. Her lar hun seg fotografere sammen med brorens lik. Bildene går gjennom Tv-kanalene verden rundt, og en sterk folkeopinion danner seg til fordel for de to og motstanden mot den ubarmhjertige innenriksministeren vokser seg stor. Nå våkner også Eamon til handling. Også han reiser til Karachi og slutter seg til Aneeka. Mens TV-bildene derfra raser over skjermen, samler en rasende folkemengde seg utenfor huset til Lone-familien.

Boka handler om en ung jente som er i en situasjon som de fleste veletablerte mennesker vil karakterisere som det største de opplever i livet -graviditet og fødsel av et nytt menneske. For Emly derimot er denne situasjonen bare vanskelig og skremmende.

Hvem er denne jenta? Emily (eller Em som hun ofte kalles) er 19 år. To år tidligere forelsket hun seg i den småkriminelle Pablo som nå har forsvunnet ut av livet hennes uten at Em egentlig forstår hvorfor. Em har vokst opp som enebarn hos en alenemor. Hun har aldri kjent sin far. Moren hadde dårlig råd. Emily og barnet kommer sikkert til å ha det samme. Altså her er det historien som gjentar seg.

Skildringen av Emily kommer fram på forskjellig vis. Vi hører om hva hun gjør i dagliglivet. I tillegg flettes det inn tanker som utenforstående gjør om henne, politifolk, jordmor, lege, ansatte på mødrekontor, sjefen hennes på jobben, en mannlig nabo osv. Ellers griper forfatteren selv inn gjennom kommentarer og spørsmål. I tillegg hopper fortellingen fram og tilbake mellom tiden før fødselen og tiden etter.

Vi kan si at boka ender som et spørsmål. Hvordan kommer det til å gå videre med Emily? Vil hun klare å holde på jobben hun fram til nå har hatt hos KIWI. Vil hun senere finne seg en mann? En nabo (dobbelt så gammel som Emily) har kastet sine øyne på henne. Komme det noe positivt ut av dette? Vil barnevernet måtte komme og blande seg inn?

Må det være skjønnlitteratur?

Jeg drister meg til å komme med et motstykke til din bygderoman, nemlig en byroman: Johan Borgens Lillelord.

Handlingen er i stor grad konsentrert rundt en firemannsbolig på Tåsen Her bor i første rekke Rikke Prytz (forsker), hennes ektemann Åsmund og deres ti barn. Rikke er fortelleren i historien.

Til tross for at Rikke er relativt lykkelig sammen med Åsmund (som hun har kjent siden tenårene), lar hun seg sjarmere av Jørgen og gir etter for hans seksuelle tilnærmelser. De to er ytterst forsiktige. De treffes bare i huset når ektefellen er borte, og ellers på hotellrom under reiser til andre byer.

Men så skjer det at Jørgens kone finner ektemannen død der han sitter ved datamaskinen sin. Strupen hans er skåret over. Politiet kan raskt konstantere at det må være en av husets beboere som er drapspersonen . Den elektroniske låsen på ytterdøren viser at ingen utenforstående har kunnet komme seg inn i løpet av drapsnatten.

Mistanken brer seg blant beboerne i huset. Rikke plages med sin dårlige samvittighet. Hun kvier seg for å fortelle til mannen Åsmund om sitt forhold til Jørgen. Derimot skriver hun til en av etterforskerne, en kvinne Rikke kjenner fra ungdommen og fortelle historien om seg selv og Jørgen.

Som i mange andre krimbøker, særlig de som har en kvinnelig hovedperson, blir det mye snakk om daglige trivialiteter her Også livet til barna til Rikke og deres adferd og velbefinnende får stor plass i boka. Likevel synes jeg at forfatteren på en fine måte klarer å forene dette med spenningen som først og fremst ligger i Rikkes dårlige samvittighet. Dette gjør boka til en svært vellykket psykologisk triller med en sterk indre spenning. Underveis kommer også andre ubhagelige hendelser inn i bildet som funn av drepte katter.

Det eneste jeg kan sette fingeren på er at forfatteren har utstyrt personene sine med et lukteregister så fintfølende at det overgår enhver sannsynlighet. Er det virkelig realistisk å ha slike anelser eller vise slik forsiktighet som Rikke her gjør? Å kunne ane lukten av en person som har passert gjennom et kjøkken den foregående natten, tror jeg ikke på.

Denne boka er noe forskjellig fra kriminalromaner flest. Her er ikke innholdet bare konsentrert rundt etterforskerne eller ugjerningspersonen. Også historier rundt andre personer som bare har en perifer tilknytning til selve plotter, har fått egne kapitler, f.eks jenta som bor sammen med bestefaren sin langt inne i skogen. På denne måten får vi servert historier inne i selv historien. I boka virker dette forfriskende og interessant.

Det er en svært så intrikat forbrytelse som må oppklares her av Holger Munch og hans team. To gutter blir funnet drept på en slette. Mellom dem ligger et dødt dyr. Hele oppstillingen bærer preg av å være arrangert og tilrettelagt. Til sammen skal det hele danne et vakkert bilde. Hele scenen har tydelige paralleller til et drap i Sverige begått 8 år tidligere. Dette drapet er aldri blitt oppklart.

Teamet til Munch får denne gang tilført en ny medarbeider. Mia Krüger kommer rett fra skolebenken. Hun har utmerket seg på Politihøyskolen ved å kunne se detaljer som går andre forbi Også en tilsynelatende psykolog, en medarbeider fra det svenske politiet stilles til rådighet. Til tross for dette blir det en underlig lang vei, med mange blindspor som må til før saken endelig blir oppklart.

ADVARSEL TIL DERE LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……

Dette er historien om en utstrakt elendighet, om drukkenskap, arbeidsløshet, utroskap og trangboddhet. Handlingen utspiller seg i Skottland, i Glagow i tidsrommet 1981-1992 (da Margaret Thatcher var statsminister i Storbritannia.) Sentralt i handlinga står kvinnen Agnes Bain. Det er nesten slik at man undres på hvorfor bokas tittel ikke har fått navn etter henne istedenfor etter yngstesønnen hennes. Agnes skiller seg ut fra kvinnene rundt henne. Hun er svært vakker, kler seg elegant og taler forfinet språk. Det er kanskje nettopp derfor hun blir stående utenfor, får liten støtte fra andre kvinner i miljøet.

Agnes er først gift med en driftig (men kjedelig?) mann som hun forlate da hun forelsker seg i den sjarmerende drosjesjåføren Shug Bain. Hun får to barn med den første mannen sin, Catherine og Leek. Med sin andre mann får hun sønnen Shuggie. Tidlig oppdager moren at Shuggie ikke er helt som andre barn. Han leker med dukker, går på en annerledes måte og stemmen hans er også spesiell. Dette hindrer ham i å få venner og gjør ham til et mobbeoffer. Familien bor trangt, de deler en leilighet med Agnes’ foreldre. En dag kommer så Shug, familiefaren, hjem og forteller at han har funnet en ny leilighet til dem. Det viser seg at den ligger utenfor byen, i et shabby gruvestrøk med en kullgruve som nå har blitt stengt. Her overlater Shug kone og barn til seg selv. Han drar sin vei, han har nemlig funnet en ny kvinne å ta inn hos.

Her starter problemene til Agnes for alvor. Hun drikker, først æl, deretter sterkere saker som hun ikke karer å frigjøre seg fra. Dette gjør hun i selskap med strøkets andre miserable utskudd. De to eldste barna forlater henne. Bare Shuggie blir værende. Han forguder sin mor og besitter en usvikelig tanke om at han skal klare å redde henne. Men det klarer han selvfølgelig ikke. Det ender med at den fordrukne Agnes dør sittende i en stol med Shuggie ved sine føtter. Scenen der han forblir ved siden av henne gjennom hele natten og kler på og pynter liket på uklanderlig vis, oser av kjærlighet og varme følelser.

Noen år senere får vi et nytt møte med Shuggie. Han jobber i en delikatesseforretning og bor på en trang hybel med tilgang til en do som han må dele med flere eldre menn som sikler etter ham. Shuggie har fått seg en venninne. Hennes mor er aller verst stilt. Hun bor på gaten og er ganske hjelpeløs. Dattera gjør alt hun kan for å lette tilværelsen for moren sin, gir henne mat, klær og andre nødvendigheter. Stilt opp mot denne andre kvinnen kan vi tenke at det tross alt var bra at det gikk som det gikk med Agnes. Denne siste scenen kan også være en pekepinn om håp for den yngre generasjon. Kanskje vil den vise seg å være sterkere og mer human enn den forrige.

Jeg har også tenkt litt på hvorfor Violet på slutten av boka tar omveien om negerstrøket Howard Road. Hun har nok i alle årene som har gått skapt seg forestillinger om hvordan det ser ut der. Det hun får se er nok en større fattigdom og slum enn hun hadde forestilt seg. (En vei full av huller, ingen hager, ingen blomster og busker...) Hvorfor vil hun oppsøke fru Johnson? Nå er denne damene kanskje den eneste som fremdeles er interessert i sannheten om drapet. For politiet og rettsvesenet er saken for lengst avsluttet. Kanskje er det bra at fru Johnson ikke er hjemme. Da får Violet sjanse til å tenke seg om. Skal hun fortelle videre det som glapp ut av Lionel? Forrige gang hun sa sannheten, gikk det skikkelig ille for henne til tross for alle forsikringene hun den gang fikk. Nå sier hun ingenting om det til søsteren Katie. Hun nærmest bare rømmer derfra.

Jeg tror nok at det er en styrket og lettet Violet som nå reiser hjem til seg selv. Hun har vunnet over Lionel, unnsluppet fra overfallet. Det er han hun har fryktet i halvparten av livet sitt. Det er lite trolig at broren, som er så redusert etter fengselsoppholdet, vil forsøke seg på henne en gang til.

Hele historien er uten tvil helt absurd. Her fortelles det om en kvinne som mer eller mindre er involvert i flere drap, i mistenkelige dødsfall, og likevel utnevnes hun til landets justisminister. Slikt kan ikke skje i virkeligheten!

Dette er hendelser som egentlig skjedde i forfatterens forrige bok «Alt er mitt». «Av mitt blod er på mange måter en tett oppfølging. Det kan være vanskelig å lese denne boka uten først å ha lest den forrige.

Handlingen her dreier seg først og fremst om justisminister Clara og hennes to tvillingsønner, Andreas og Nikolai. En kald kveld da moren kommer hjem fra arbeid, seint som vanlig, er guttene borte. Isteden finner hun et ark som på knudrete språk forteller at guttene er blitt kidnappet.

Ganske snart trekker Clara den konklusjon at det hele dreier seg om en familiesak. Det kan ikke være andre enn hennes egen mor som står bak. Det kan ikke være andre enn hennes egen mor som står bak. Moren har i årevis vært pasient på en psykiatrisk institusjon, men har nå sluppet ut. Det Clara ikke vet, er at moren hennes har vært i hovedstaden en periode. Ger har hun oppsøkt barnebarna og fått en god kontakt med dem.

Med jobbsjåføren sin drar Clara over til vestlandet (landsdelen hun selv kommer fra). Her på hjemstedet har familie flere gårder, hus, hytter, setrer etc. som må gjennomsøkes. Hun finner spor etter guttene, men de er tydeligvis blitt fraktet visere før hun dukker opp. Til slutt finner hun dem og moren (som naturligvis var den skyldige her). Men hva har skjedd med faren hennes i mellomtiden?

Clara vender tilbake til statsrådposten med en fortid enda mørkere enn før. Vil alle ugjerningene hennes til slutt komme for en dag?

Boka er lettlest, i og for seg spennende, men svært lite troverdig og rent ut banal.

Boka har et innhold som driver handlingen videe og videre og gjøre det umulig å legge den fra seg. Alt dette til tross for at mye av det som fortelles er lenge bare trivielt og hverdagslig. Likevel ligger det en spenning under overflaten. Vi føler at noe har gått riktig galt og er spent på å få vite hva og hvem som har skylden.

Det begynner med en idyllisk kjærlighetshistorie. Kvinnen Iris møter idealmannen Pål- Han er på alle måter omsorgsfull, vil henne bare det beste. I tillegg har han et utrolig sterkt og sjarmerende ytre.

Bokas kapitler veksler mellom de to hovedpersonene. Kapitlene sett fra Iris sin side er kronologiske. De blir brutt av korte innslag fra Pål sin side der han ligger på sykehus og delvis forteller om egen situasjon og delvis kommer med kommentarer til beretningene til Iris. Pål har vært ute for noe som har knust foten hans slik at den måtte amputeres. Han får besøk på sykehuset av sin mor og sin søster. Men hvor er Iris og hva er egentlig skjedd?

Møtet med den totalt oppofrende og gode personen Pål nærmest løfter Iris ut av sitt daværende liv og inn i en nærmest total tosomhet. Nå har ikke Iris fra før av noe spennende liv. Hun har få venner og liten kontakt med familien sin, så det er ikke vanskelig for Pål å ha henne for seg selv. Det blir den prektige Pål som tar seg av matlaginga for de to. Litt om litt rammes Iris av kroppslige plager. Hun får et kraftig utslett som klør enormt. Pål tar henne med til lege som etter flere undersøkelser ikke finner noe galt. I tillegg mener hun å ha hallusinasjoner. Hun hører og ser ting som hun er alene om. Iris selv har en slags forklaring på dette. Hennes far var schizofren. Symptomene stemmer. Sykdommen må ha gått i arv.

Juleferien nærmer seg. Pål har en hytte på fjellet. Hit vil han ta med Iris. Helsen til Iris forverres raskt. Til tross for at Pål hele tiden steller og stuller rundt henne, blir Iris bare mer og mer irritabel. Tanken om at Pål har satt det i scene vokser i henne. Hennes symptomer likner på det hans første kone døde av. Kanskje var det egentlig slik at Pål tok livet av henne. Kanskje han nå kommer til å langsomt forgifte også henne. Hun forsøker desperat å komme seg unna, men Pål forfølger henne og låser henne inne i et uthus. Hun kommer seg ut, får tak i en øks og smeller den inn i Pål sin fot. En nabo som har vært vitne til noe av opptrinnet, kontakter politiet. Pål havner på sykehus og Iris på galehus. Lenge er situasjonen slik. Men Pål har en søster og hun er blitt mistenksom. Hun samler bevis som får fram sannheten. Det er riktig at Pål selv sto bak sin første kones død. Hun hadde nemlig truet med å gå fra ham. Møtet hans med Iris var slett ikke tilfeldig. I forkant hadde han spionert på henne og funnet ut at hun ville være den ideelle partner. Pål sin søster besøker Iris og forteller henne dette. Plutselig har altså situasjonen snudd seg helt.

Et originalt plott der mistanken hele tiden snur seg mot den ene og så mot den andre av de to hovedpersonene.

Bokas innhold er hentet mer eller mindre ut av virkeligheten for her er det forfatterens egen familiehistorie som fortelles. Det er den jødiske delen av familien som her kartlegges, og vi følger den gjennom tre generasjoner.

Boka begynner i London med kvinnen Rita. Hennes familie kommer fra Tyskland. Pga. dårlige tider ville de emigrere til USA, men de strandet i England. Da Rita kom i «gifteferdig alder», var det stort kvinneoverskudd i landet. Krigen hadde tatt livet av uendelig mange unge menn. Tilfeldig møter Rita mannen Vidal Coenca. Han er jøde fra Tessalonika. Rita får oppleve at det jødiske samfunnet er helt stengt for utenforstående. Verken Vidals mor elle den jødiske menigheten ville kunne akseptere at Vtdal giftet seg med henne. Altså måtte forbindelsen mellom de to holdes hemmelig, også etter at Rita ble gravid og fødte en datter. Vidal kjøpte et hus til Rita og barnet. Hit kom han i helgene. Ellers bodde han sammen med moren og søsknene. I hele 20 år lrvde Rita under det hun selv karakteriserte som «den store skammen»

Ritas datter S hadde en ikke særlig grei barndom. Tidlig bestemte hun seg for å flytte til Sverige. Her underviste hun i engelsk. Hennes liv her ble også fylt med problemer og nederlag.

Hovedpersonen i bokas siste del kalles K. Dette skal være forfatteren selv. Hun vil lære familiens historie å kjenne og reiser til byen Tessalonika som nå ligger i Hellas. Tidligere var dette en tyrkisk by. Her bodde mange jøder som pa 14oo-tallet var blitt fordrevet fra den iberiske halvøya. De ble kaltt sefardiske jøder. Under 2. verdenskrig ble store deler av dem sendt til konsentrasjonsleirene. Mens K går rundt i Tessalonika, vil hun oppleve den jødiske kirkegården. Til sin forskrekkelse oppdager hun at den ikke fins lenger. Gravstøttene av marmor er blitt brukt som byggematerialer til kirker og andre byggverk.

Boka gir leseren en innsikt i deler av Europas historie som er lite kjent for de fleste av oss.

Men så ille kan det vel ikke være hos norske sekter. En 12 år gammel jente! Jeg er enig med deg at pengene hun sender også er en slags botsøvelse. Men Violet har jo ikke gjort noe galt selv.

På den ene siden er dette en varm og vakker bok som skildrer en ung jentes/kvinnes vei for å «finne seg selv» og for å frigjøre seg fra familiens (og samfunnets) hard bånd. På den andre siden er det også en kvalmende og nærmest grotesk skildring av menn (i posisjon) som bare vil bruke og utnytte henne etter eget forgodtbefinnende. Familiens hårdnakkede avskriving av den unge jenta er nærmest uforståelig. Kan det virkelig være så ille i noen katolsk dominerte amerikanske miljøer? Kan ikke tenke meg at noe slikt kunne skjedd i Norge. Det er tydelig at det er faren som har all makt og som bestemmer alt i denne familien. Han fører en kamp ene og alene for de to eldste sønnene sine. For dem kan han betale skyhøye advokathonorarer. Om sønnene er skyldige eller ikke, spiller ingen rolle for ham. Det eneste som gjelder er å vinne fram og få sin rett. Her må Violet Rue ofres til tross for at hun er helt uskyldig. Det eneste hun har gjort er å fortelle sannheten, noe hun har gjort i en ganske presset situasjon. Det virker også som om farens (familiens) framgangsmåte er helt akseptabel i miljøet rundt dem. Nå bli Violet sendt bort til et barnløs tante som alltid har ønsket seg barn. Her blir hun tatt vell imot. Nå kan man undre seg på hvorfor det aldri oppsto et nært forhold mellom Violet og tanta. Var det fra jentas side en slags ubevisst trass for å markere et stille opprør mot situasjonen andre hadde satt henne i? I hvert fall er Violet ytterst sårbar her. Da er hun også åpen for å bli utnyttet og misbrukt av menn hun møter på sin vei gjennom skole og senere arbeidsplass. Det er også veldig vondt å lese om hennes mislykkede forsøk på å nærme seg familien sin da hun dukker opp i bestefarens begravelse. Hva kan Violet selv stille opp med her? Hun sender velmente gratulasjonskort til familiemedlemmene, men får aldri svar. Hun sender også jevnlig anonyme brev med hardt opptjente penger til den drepte guttens mor. Er det for å bevise overfor seg selv at hun står for det motsatte av det familien hennes representerer? Mot slutten av boka møter hun igjen en farget mann som hun i sin tid gikk på skolen sammen med. Det er tydelig at de nå blir venner (han passer hunden hennes), men om forholdet mellom dem utvikler seg videre, sies det vel egentlig ikke noe tydelig om. I skoletida skrev hun en hemmelig lapp til ham. Jeg tror ikke at ordene på lappen var uttrykk for hennes oppriktige følelser, heller et uttrykk for at noen sto på hans side mot lærernes hånske behandling av den fargede eleven. Nå som voksen hvorfor velger Violet å knytte seg til en farget mann (hvis følelsene fremdeles ikke er helt oppriktige)? Kanskje litt underlig med tanke på hvor rasedominert dette samfunnet er. Er det dype, ekte følelser fra hennes side eller r det et nytt opprør mot familiens og samfunnets holdninger? Jeg synes i hvert fall at slutten på boka er veldig åpen.

Boka er utvilsomt en sterk kritikk av sider ved det amerikanske samfunnet. I tillegg til å gi en nær skildring av hovedpersonen tanker har Joyce Carol Oates skapt situasjoner der der de kritikkverdige forholdene blir godt belyst.

ok -:)

Personlig synes jeg det hadde vært høflig å spørre henne. Ajiniakra har drevet denne lesesirkelen alene i mange år.

På samme måte som tittelen på denne boka er original i all sin hverdagslighet, er også innholdet trivielt og ytterst gjenkjennelig, men samtidig samtidig fortalt på en slik måte at det virker forfriskende og spesielt.
Boka rommer historiene om to ulike kvinner som begge lever i en omtrent sammenliknbar livssituasjon. Begge har de ektemenn, hjemmeboende barn og er yrkeskvinner. Kapitlene alternerer mellom de tokvinnene.
Vigdis er jordmor. Hun later til å trives godt i yrket sitt. Hun er gift med Rune. De har tre barn, to bor fremdeles hjemme, den oppstasige tenåringsjenta Åsta og den rolige og sjarmerende 12-åringen Jacob. Vigdis er på mange måter et typisk ja-menneske. Hun er effektiv og arbeidsom , tar på seg allverdens oppgaver. Likevel har hun lenge følt seg utbrent og utilfreds. Det føles som om hun har mistt seg selv, som om familien tar henne som en selvfølge, som om de suger all kraft ut av henne. Årsaken ligger først og fremst hos hennes mann. Rune. Han virker utrolig selvopptatt og egoistisk. Vigdis har følelsen av at de ikke lenger snakker med hverandre,bare til hverandre. Lenge har hun syslet med tanken på å gå fra ham, det gjelder bare å finne det passende tidspunktet. Dette til tross for at en skilsmisse vil for henne bety et skritt tilbake i levestandard.
Den andre kvinnen er Linn, snart 40 år (10 år yngre enn Vigdis). Linn har alltid vært spesielt vakker og har utøvd en sterk attraksjon på menn. Dette har gjort henne selvopptatt. Når hun nå må begynne å innse at attraksjonen ikke er like sterk lenger, føler hun seg ulykkelig. Linn har en mann som virker utrolig omsorgsfull. Han har også en særdeles gode tone med den 4 år gamøe datteren deres, mens Linn ofte irriterer seg over ungens mange innfall og påfunn. Så skjer det at de to kvinnenes stier krysser hverandre og noen endringer oppstår.
Det jeg likte best ved boka var den humoristiske tonen som gjennomsyrer den. Dessuten er det nok av situasjoner man kjenner seg igjen i som henting i barnehagen, foreldremøter på skolen osv. Disse er ofte tatt helt på kornet.

Artig å lese måten forfatteren får fram noe av utviklingen i historien. To ganger etter hverandre skjer det motsatte skjer det motsatte av det som opprinnelig var hensikten eller det forespeilte. Lionel vil skremme Violet slik at hun ikke tør å røpe det hun vet. Derfor dytter han henne ned kjellertrappen. Men nettopp skadene hun dermed pådrar seg, blir utslagsgivende for at hun forteller til læreren sin. Politiet forsikrer henne videre at nå som hun har fortalt, er trygg, Ivirkeligheten blir det jo det motsatte som kommer til å skje. Aldri har hun vært mer utrygg.

Kan det være Alle blomstene i Paris av Sarah Jio?

Jeg lånte litt av en anmeldelse fra goodreads.com. Og der er det en del som stemmer med det du husker:

"It’s 1943 in Nazi-occupied Paris, France. Celine lives with her Papa and her daughter, Cosi. She runs a flower shop with her father and is in love with a French policeman, Luc, whose mother owns a famous restaurant—Bistro Jeanty. When Luc is sent away from Paris, Celine is left to take care of her family alone. And things take a turn for the worse when a yellow star is put on their flower shop’s door, closing it for good and securing their family’s terrible fate. Papa is taken away by the Nazi soldiers due to his Jewish heritage, while Celine is taken prisoner by a German soldier who takes special interest in her. Somehow, she's able to hide Cosi in her room, praying that one day, they’ll both find safety.

Meanwhile, over 6 decades later in Paris, a woman named Caroline is involved in a terrible accident on her bicycle. After several days in a coma, Caroline wakes up, but has no memory of who she is or where she came from. So she goes back to her apartment and tries to put the pieces back together of a life she can’t quite remember. When looking around her beautiful apartment, Caroline discovers a cigar box full of love letters dated 1943 from a woman named Celine to a man she loved, Luc. Even though Caroline has no idea who these people are, she feels deeply connected to them and wants to uncover what happened to this pair of lovers during WWII."