Bokelskere.no

På et tidspunkt irriterte jeg meg veldig over forholdet mellom den mannlige og den kvinnelige hovedpersonen. Det hele virket veldig gammeldags og overfladisk. Som en drivende faktor i handlingen fremsto den som veldig lite troverdig. Heldigvis ble dette snudd på hodet mot slutten! Et fascinerende tankeeksperiment med mange «hva om». Nydelig fabulering om fremtiden.

Jeg lo så høyt at morgenpendlerne på toget begynte å sende stygge blikk!

Inspirerende!

Syns denne var veldig skuffende.

Schyte er en dystopisk bok som følger to tenåringer, Citra og Rowan. De har vokst opp i en verden hvor alle problemene fra vår tid er løst, dette som medfører at ingen dør lenger. For å holde befolkningstallet stabilt trenger må noen ha ansvar for å drepe tilfeldig utvalgte personer. De som har dette ansvaret er Sychtes (norsk: Hjåer, fra mannen med hjåen). Citra og Rowan blir valgt ut til å være lærling til en Schyte.

Verden var beskrevet som en perfekt hverden hvor sykdommer, krig, politikk og alt annet 'unødvendig' var utryddet. Den ble styrt av en kuntig intelligens (AI) som var blitt bevist, og tok valg på vegne av verden på den mest rettferdige måten mulig. På grunn av at alt var blitt perfekt og ingen døde var det et behov for noen som uavhengig av AIen kunne ta livet av mennesker. Disse Schytene fikk styre for seg selv uten påvirkning fra resten av verden. De var rett og slett immune til lovverket, og som konsekvens var det her verden fremstod som det vi kjenner fra vår tid. Listige politikere, folk som er flinke til å snu på ordene til andre og hvor karisma er en viktig egenskap.

Citra og Rowan ble spesielt valgt ut av en Schyte med sterke moralske holdninger. Han utnevnte tenåringene som lærlinger fordi han så de også hadde noen av de samme verdiene. Citra er en ærlig og bestemt person som var lett å like, hun var ikke redd for å si det hun mente var rett. Rowan var flinkere til å blende inn i mengder, han handlet alltid rettferdig men det var sjeldent han snakket høyt om hvorfor han gjorde som han gjorde. De to prøver gjennom hele boken å holde på de moralske verdiene de har, men kommer til stadighet over nye hendelser som får dem til å stille spørsmål ved alt de har lært tidligere.

Det var også mange andre spennende karakterer i boken, karakterer med mange meninger om hvordan det å være en Schyte kunne gjøres annerledes. Det var disse karakterene som gjorde boken spennende for min del.

Første halvdel av boken bestod av mye introduksjon til verden og karakterer, jeg syns dette tok lang tid å lese og la ofte fra meg boken. Dette la derimot opp til mye spenning senere i boken. Verden i denne boken var det jeg hadde mest problemer med. Jeg slet med å se hvordan en verden kan bli så perfekt, men fremdeles ha så mange 'hull'. Disse Schytene styrte for seg selv og hadde en politikk som kan minne om dagens USA, mens resten av verden var perfekt. Samtidig slet menneskene som bodde der med motivasjon til å leve, fordi de ikke hadde annet valg enn å leve for alltid og dermed manglet mål og ambisjoner.

Derimot er jeg glad for at boken holdt seg til en sammenhengende historie som ble avsluttet når boken var ferdig. Da slipper man å lese tre bøker for å få med seg hvordan historien ender, men man har mulighet til å følge karakterene videre på nye eventyr. Dette og en spennende avslutning, (jeg klarte ikke legge fra meg boken da jeg kom til siste halvdel,) på boken ga meg lyst til å lese videre i serien.

(fra boknerd.no)

Bøker om Peppa Gris

Anmeldelse først publisert på boknerd.no

Hysj er en grafisk roman som følger Hanna i en sommerferie hvor hun lærer mer om det å vokse opp. Hanna er mer interessert i å fange dyr og holde pusten under vann, mens venninnen heller vil være med den kule storesøsteren og prate om kropp og gutter.

Hisorien er søt og lettlest og viser hvordan Hanna håndterer det hele. Hun er en barnslig karakter, og som gjør det hun får impulser til å gjøre. Det å være populær og pen er enda ikke blitt en ting hun har startet å bekymre seg for. Dette er fint og forfriskende å lese om. Samtidig er det litt trist å se hvordan barndommen er over for de andre karakterene i historien. Snart vil Hanna også bli som dem.

Tegnestilen og fargevalget på hver side er enkelt, men samtidig nydelig. Det veksles mellom små bobler med tegninger som forteller historien, eller hele sider med store bilder. Det var igjen og igjen en fryd å bla om til neste side.

5 / 5

fra http://www.boknerd.no/
dette er et leseeksemplar

Komme hjem følger historien til et helt slektstre. Det hele starter med to halvsøstre i Afrika på 1700-tallet, og følger deres etterkommere gjennom generasjoner. Annenhvert kapittel følger familien til Effia som ble igjen i Afrika, og de andre følger etterkommeren til Esi som ble sendt til Amerika som slave.

Boken var lett og rask å lese, men etterlot meg med 'book hangover', en lyst til å lese mer. Hvert kapittel følger en karakter, og vi får et innblikk i denne personen sitt liv. Det er et slektstre på starten av boken som hjalp med å holde oversikt. Dette hjalp også til med å skape et helhetlige bildet over hele historien.

Selv om det var mørke og triste ting som ble beskrevet, alt fra slavehandel, slavearbeid, tvangsektespaer og mer, så var det ikke tungt å lese. Karakterene viste ikke om andre eller bedre måter å leve på så de syntes ikke synd på seg selv. Det gjorde at det fremdeles gikk fint å lese historiene til individene uten å måtte ta pauser for å tenke eller prossesere det man hadde lest.

Boken er todelt, og andre del er fra nærmere vår tid. Dette var den delen som var lettest å kjenne igjen. For eksemepl historier fra USA om slaver som slet med å integreres, og spesielt segregering i USA eller kolonisering i Afrika. Historiene her gikk dermed mer inn på meg, en de fra tidligere hvor alle levde et dystert liv uten håp om en lysere fremtid.

Dette var en interessant bok, som jeg fikk kjæresten min til å lese så snart jeg var ferdig med den. Jeg satt igjen med mange intrykk og et nytt syn på temaet. Boken var lærerik og bra skrevet. Det eneste som trakk den litt ned var siste del av siste kapittelet, jeg vet ikke om jeg var helt fornøyd med konklusjonen. Jeg kan virkelig anbefale Komme hjem av Yaa Gyasi til alle type lesere!

Tittel: Komme Hjem,
Forfatter: Yaa Gyasi
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Språk: Norsk
Oversatt av Hilde Stubhaug

Støtter flere som er nevnt, spesielt Margaret Atwood (men ikke novellene hennes) og Arundhati Roy. I tillegg vil jeg legge til Connie Willis, Shirley Jackson og Angela Carter. Jeg er temmelig sikker på at disse kan motbevise deg i fordommene dine. Atwood og Willis er på topplisten min, i alle fall, sammen med blant annet Vonnegut som du selv har nevnt.

Boken har veldig fine og fantasifulle illustrasjoner og tar opp et aktuelt tema; det at færre folk låner fysiske bøker i takt med at den digitale verden blir mer viktig i folks hverdag.

Handlingen starter med at hovedpersonen Anna får vite at det er mange bøker som ikke blir lånt på biblioteket og følgen av det. Jeg synes at problemstillingen presenteres på en veldig fin måte for barna med at man ikke kan legge hele ansvaret på bibliotekets ansatte. Historien legger opp til det ansvaret hver enkelt leser selv har for å virkelig bruke biblioteket. Det er sikkert derfor den er skrevet for barn, og fokuset ikke er på hva biblioteket selv kan gjøre.

Flere løsninger foreslås i historien; Anna forsøker å låne femti bøker av gangen. Likevel kommer det frem at dette ikke er løsningen, fordi en enkelt person har ikke kapasitet til å låne og lese så mye av gangen.

Det er her tråden glipper og handlingen begynner å dreie seg om markedsføringen av boken "Den forheksede skogen". Denne historien er også fin og underholdende, f.eks alle illustrasjonene om hvordan karakterene i bøkene hele tiden er sammen med Anna er veldig fine og bildene illustrerer på en underholdende måte "hypen" rundt boken, for eksempel det er masse bilder av den på forsidene i avisen, på smarttelefonene. Her er det også mange artige refereranser som forsidene til Se på oss og Aftensaften. Psaudonymet Valdemar Seier er også en artig referanse til boken Valdemars seier, som nettopp er et eksempel på en glemt bok man kan finne på bibliotekets loppemarked.

Problemet med dette plottet er at det er ikke nok sammenheng mellom den og historien med å få folk til å låne flere bøker på biblioteket. Jeg kan se hvordan markedsføring og etterspørsel av bøker henger sammen med hva folk vil låne, men likevel er ikke historiene flettet godt nok sammen. Her og nå føles de som to forskjellige historier som er under samme perm.

Plott nummer to henger også delvis sammen med verdien i å bruke fantasien. Jeg liker veldig hvordan dette henger sammen med frykten for å bli gammel og dø.

Alt i alt synes at historien har veldig fine intensjoner og inneholder to gode historier (selv om de kanskje ikke er så godt intergrert i hovedplottet), og alt dette illustreres veldig vakkert med bilder som nesten sier mer enn ordene.

Jeg synes historien begynner veldig bra. Hovedpersonen lider av hukommelsestap og husker ingenting, men begir seg likevel ut med en gjøglertrupp , noe som gir utgangspunkt for å presentere samfunnssystemet og innbyggerne i Majipoor. En ting jeg setter veldig pris på er at Robert Silverberg har gjort forarbeidet og tenkt ut folkeslag som vrooner, hjorter, formendrere og skandarer osv. Med andre ord har han ikke bare brukt standardkarakterer som alver, dverger og orker. Hovedplottet med at Valentine ble lurt av tronen og mistet hukommelsen er veldig forutsigbart, men likevel synes jeg at måten det ble gjort på og forventningene om det er spennende. Bare så synd at det ikke er brukt til sitt fulle potensialle i historien. Ideen om drømmesendinger og monarker som har ansvaret for å sende dem er i seg selv interessant nok, men igjen det er ikke utdypet så godt som det kunne vært.

Karakterene er veldig interessante, men kan kanskje virke litt flate. I begynnelsen er noen skeptiske til Valentine mens andre nesten med en gang egentlig vet hvem han er. Han selv vil ikke tro på at han er tronearvingen. Jeg synes at prosessen med å "finne seg selv igjen" går litt for lettvint i historien med at vroonen i følget og senere dronningen bare "vekker" det gamle jeget til livet ved hjelp av mental energi.

Også etter at han får diademet av sin mor så går veien tilbake til tronen litt for lett. Han bruker diademet også løser det bare alle problemene. Har også litt følelsen av at historien sluttet med en "cliff hanger" siden man aldri egentlig helt får vite hva som skjedde og hvorfor. Historien bare slutter.

Styrken i historien er at den stiller spørsmålet "er det det samme hvem som leder et land"? Det er ikke slik at Valentine uten videre godtar ansvaret det medfører å ta tronen tilbake. Han tenker over spørsmålet om det er verdt å ofre uskyldige undersåtters liv, som bare tror de er lojale mot den rettmessige kongen. Gjennom reisen ser Valentine også konsekvensene av at den som regjerer har et byråkrati under seg til å ta seg av de små tingene. I tillegg tenker han over om det er riktig at noen kommer og "erobrer" hjemmet til noen andre som var der fra før. Valentine kan kanskje ellers virke litt flat og oppnår sine mål for lett, men han tenker i hvertfall over disse spørsmålene. Ellers er det litt artig at historien ser ut som en fantasyfortelling som foregår i middelalderen, men likevel er bakgrunnshistorien at Majipoor er en egen planet og at våre forfedre kom dit fra jordet. Dette er et annet konsept som kunne vært utforsket mer.

Det er egentlig litt genialt at historien indirekte tar opp tema som politikk med tanke på at lesergruppen boken retter seg mot kanskje nettopp er de som leser fantasy som eskapisme. Ikke så ulikt Valentine selv som stadig vekk tenker tilbake på livet sitt som en bekymringsløs omreisende. Dette er bare mine egne tolkninger. En annen styrke i historien er at den levende tar for seg gleden over å reise, se nye ting og bli kjent med andre kulturer.

Som helhet liker jeg historien, fordi den stiller interessante spørsmål og presenterer en for noe annet enn en kopi av andre fantasy-fortellinger. Den følger kanskje enkelte klisjer, f.eks middelaldermiljøet, telepati, plottet med hukommelsestap osv. Likevel har den nok egne elementer til at man holder interessen.