Bokelskere.no

Vi er selvsagt klar over at det ikke bare er store selskaper, trangsynte politikere og byråkraters nytale som forringer demokratiet og undergraver fremskritt og forbedring. I hemmelighet gir vi alle etter for sinnets laster: Vi er intolerante, uimottagelige for bevis, inkompetente, forfengelige, arrogante og driver med ønsketenkning. Konklusjonen er ganske enkel: Når demokratiet forvitrer, skyldes det bare delvis kapitalismens og maktens brutaliteter. Det skyldes like mye alminnelige folks fordommer, begjær og dårskap.

I skandinaviske sosialdemokratier har kompromisser uten forpliktelser, uttrykt i flertydige formuleringer, alltid vært det foretrukne valget i møte med håpløse konflikter eller uløselige dilemmaer. "Konstruktiv tvetydighet" - et begrep som ofte blir tilskrevet Henry Kissinger. I 1970-årene brukte Kissinger constructive ambiguity som en forhandlingsteknikk som lar språket være vagt og tåkete, og som dermed tilbyr partene en avtale som ser ut som en suksess. Alt dreiet seg om semantikk og tolkning.

Som norsk akademiker og politiker var Rød-Larsen en mester i konstruktiv tvetydighet. Han kom tross alt fra en utkant av verden der konstruktiv tvetydighet er en kulturelt akseptert strategi for behendig å slippe å forholde seg til spenninger som ikke kan forløses; en forlengelse av ønsket om forandring mens man beholder ting som de er. Det er en så og si økologisk måte å løse problemer på: En langsom og gradvis tilpasning er mer forlokkende enn å skulle fremtvinge et radikalt paradigmeskifte.

Multinasjonale selskaper har fått enorm makt. Riktignok har de, etter å ha vært rammet av tiltagende kritikk fra media og sivilsamfunnet, måttet påta seg et visst samfunnsansvar. Men prat om samfunns- og miljøansvar har ofte blitt mer retorikk enn reell praksis. Bedriftenes samfunnsansvar har ikke gått dypt nok inn i selskapenes kommersielle kjerne; det er blitt skjøvet ut i en etisk periferi. I denne periferien jobbes det med menneskerettigheter, vern om naturmangfold, klimasatsinger, antikorrupsjon, barns og kvinners rettigheter, LGBT-rettigheter, og så videre.

Alle ambisjonene er edle, men situasjonen ligner på en smultring: Det som fremheves, er den smakfulle ringen med glasur, mens det svarte hullet overses.

For en akademiker ansatt ved et norsk universitet - som er vant til å skrive rapporter på bekostning av forskning og til å påta seg byråkratiske oppgaver for å avlaste administrasjonen - høres "tillitsreform" ut som englemusikk. Det gjør det også for en overarbeidet lege som ikke har tid til å be pasienten om å stikke ut tungen, til å sjekke pulsen, ja ikke engang til å se på ham eller henne, fordi hele oppmerksomheten går til å pumpe riktige opplysninger inn i et utdatert datasystem.

Det skal alltid finnes et godt utvalg av prøver tilgjengelig for lærerne, og de skal være utformet med henblikk på å hjelpe elever best mulig. Tester og prøver vil alltid være en del av verktøykassa til lærere i skolen. Men alle barn i Norge behøver ikke å avlegge den samme prøven og til samme tid. Hensikten med denne samtidigheten er rangering og statistikk, ikke læringsstøtte til et stort elevmangfold.

Har den norske tilliten til staten, statlige institusjoner og lederskap blitt en automatisert sosial respons - ja, en nesten psykologisk Pavlov-refleks? I hvilken grad dekker den over en urovekkende passivitet - og til og med intellektuell latskap - hos norske politikere og borgere? Kan overtillit føre til en farlig, lite tilpasningsdyktig og irrasjonell optimisme; en naiv, blåøyd tro på at man lever i den beste av alle mulige verdener der ingenting kan gå galt, og at hvis det går galt, har det en "naturlig" årsak, slik at ingen egentlig kan bli stilt til ansvar?