Bokelskere.no

Stahet var ikke annet enn vilje som hadde gått seg vill. Den måtte ledes på rett spor igjen. Det gjorde man ved å gi den et formål. Dette formålet måtte være så betydelig at man selv ble stilt i skygge. Der, i denne skyggen, kunne staheten bli til lojalitet, den fineste form for viljestyrke, som på sitt høyeste nivå er å ligne med kjærligheten. Den nye tiden vokste frem av den ørkesløse freden, dype studier og høye tanker.

Jo da, noen ganger har selvhjelpsbøker noe for seg, endring av livsstil et mulig. Men selvhjelpsbøker er middelklassens format. En del av de som trenger regulering aller mest, har ikke kapasitet til å sette seg ned med en selvhjelpsbok, kanskje ikke engang penger til å kjøpe den.

Hvis du er aleneforelder og jobber døgnet rundt for å få endene til å møtes, har du da krefter til å sette deg inn i hvordan du på fornuftig vis kan regulere ditt barns skjermbruk? Orker du å sette deg ned med skoleskjermen for å finne ut hva barnet egentlig kan bruke den til? Har du digital kompetanse nok til å installere skjermtidsapper og filtre som trygger barnet på internett? Orker du å sjekke aldersgrenser på spill?

Mangel på regulering rammer alltid de svakeste.

Individuelle løsninger fra bekymrede middelklasseforeldre er ikke noe mer enn nettopp det: Individuelle løsninger for middelkkassen.

Faktisk viser mange ulike studier at vi voksne, som ikke er vokst opp med en skjerm i hånda, er like digitalt kompetente som yngre generasjoner. Heller ikke de som har laget all teknologien vi omgir oss med, hadde den da de var barn. De klarte å lage den likevel.

Argumentasjonen fra teknologioptimistene som dytter apper og dingser inn i livet til ungene våre, er ofte levert med andpustenhet, som om noe haster. Teknologien har ikke bare "kommet for å bli", men er et "tog som går fra oss" og er noe vi, og særlig barn og ungdom, "er nødt til å lære oss å bruke".

Jeg forstår ikke hvor hastverket kommer fra.

Å gå på ski er også å være i vinterskogen. Hver dag er den ny - glitrende isnåler på busker og visne strå den ene dagen, svarte greiner den neste, så bulende, yppige graner og furu, når snøen og vinden har pøst ut alt et oppfinnsomt lavtrykk har å komme med. En himmel som ulveragg, eller blå med en blek dagmåne. En tidlig solnedgang ned gjennom skiftende skydekke, med farger som knapt er navngitt og bare tilhører avskjeden med vinterens korte dag. Tegnene på at du deler vinterskogen med flere: et perlekjede av musespor, vifter av ekornføtter og harelabber, elgens brede klover som duger ganske bra på vinterføre, små pyntemerker etter rådyret, som ikke er skodd for forholdene. Lyden av en hakkespett på matjakt i et råttent tre, et klingende følge av stjertmeis på gjennomreise.

Sjøl om jeg kan ta med meg noe av innboet, noen av bildene, noen av tingene til en ny bolig, så kan jeg aldri få igjen et sted der mannen min har levd og barnebarna har lekt. Det er kanskje ensomt å bo i et stort hus alene. Men det er også ensomt å flytte til et hus uten minner.

Vi får stadig høre at det ikke er hvordan en har det, men hvordan en tar det, som er avgjørende. «Det som ikke dreper meg, gjør meg sterkere», er et «visdomsord» fra filosofen Friedrich Nietzsche. «Av skade blir man klok», lyder et ordtak. Alt dette er, med respekt å melde, i hovedsak tull. Riktignok er det forskjell på folks evne til å møte motgang uten å bli knekt. Men det er bare å ta en titt på dødelighetsstatistikken oppdelt på sosiale klasser, så ser en at det avgjørende er hvordan en har det.