«Når begynner en egentlig å huske? Når fester bevissthetens flagrende lys og skygger seg for første gang i et barns sinn? Det første jeg kan huske, er Irland. Jeg ser temmelig tydelig for meg opptrinn og begivenheter i Irland; av og til mennesker også, men mer uklart. Jeg ble født 30. november 1874 og forlot Irland på våren 1879. Far kom dit som sekretær for sin far, hertugen av Marlborough, som Disraeli i 1876 hadde utnevnt til stattholder. Vi bodde i et hus som kaltes «Little Lodge», omtrent et steinkast fra visekongens residens. Her holdt jeg til i nesten tre år. Jeg har klare og levende inntrykk av enkelte begivenheter. Jeg husker da bestefar, visekongen, avslørte statuen av lord Gough i 1878. En stor svart folkemasse, røde soldater til hest, snorer som trakk bort et brunt skinnende klede, den gamle hertugen – min skrekkinnjagende bestefar – som talte til folkemassen med kraftig stemme. Jeg husker enda en setning han brukte...»og med en morderisk salve meiet han fienden ned».. Jeg forstod utmerket godt at han talte om krig og kamp, og at en «salve» betydde det som soldatene i de svarte uniformene pleide å gjøre med sterke smell når vi gikk tur om morgenen i Phænix-parken
Lettlest biografi for unge lesere, men kan fint leses av bokormer i alle aldre. Om henne som er kalt Norges første feminist. Interessant - ikke minst med tanke på at hun kun fikk tre års skolegang. Jeg har fått "dilla på Camilla og flere bøker om henne ligger klar til lesing.. Link til et blogginnlegg jeg har skrevet etter å ha lest biografien
Konklusjonen etter å ha lest romanen Svik 1938 er at jeg har lest en sjelden god roman.Mer om min leseopplevelse mv kan du lese i dette blogginnlegget
Tone H som svar til Lillevi :
15:46, 6. mai 2014 Diskusjon: Lillevi om Den ærlige bedrageren av Tove Jansson av Tove Jansson
Ja, det var den som gjorte at jeg bestilte boka. På Litteraturhuset i Oslo var det et foredrag sist lørdag om Tove Jansson Jeg så det for sent til å kunne reise innover.
Tone H som svar til Lillevi :
05:52, 6. mai 2014 Diskusjon: Lillevi om Den ærlige bedrageren av Tove Jansson av Tove Jansson
Har bestilt den av Bokklubben, det er en dobbelutgave sammen med Billedhuggerens datter. Og jeg leste også at man er kritisk til Den ærlige bedrageren og hadde tenkt å avbestille boken.. Bra at jeg fant det du skriver. Jeg kjøper den og skal huske på rådet ditt når jeg leser den. Har også bestilt og mottatt Alice i eventyrland, den hun har illustrert og som for første gang er utgitt i Norge. Det er jubileumsår og da må jeg feire.
«Det er også sant at du vel neppe noen gang virkelig har prylt meg. Men når du skrek opp, ble rød i ansiktet, rev av deg bukseselene og lot dem ligge klar over stolarmen, var det nesten verre. Det er som om noen skal henges. Blir han virkelig hengt, så er han jo død og alt er overstått. Men hvis han må overvære alle forberedelsene til henrettelsen og først får vite at han er blitt benådet når strikken dingler foran ansiktet på han, kan han få mén av det for livet. Alle de gangene du tydeligvis visste at jeg etter din mening hadde fortjent pryl men slapp fordi du lot nåde gå for rett, gjorde meg dessuten enda mer skyldbetynget. Hvordan jeg enn snudde og vrengte meg, kom jeg i skyld til deg.»
Krimbøker kan gi inspirasjon til så mangt. Denne gangen var det krim skrevet av en israelsk forfatter som fikk meg til å lese denne boken av Franz Kafka. Min først Kafka noensinne. Mer om boken med sitat fra den kan du lese i dette blogginnlegget
Tone H som svar til Liv Boye Okkenhaug :
21:29, 1. mai 2014 Diskusjon: Liv Boye Okkenhaug om Tirsdagsdamene reisen til Lourdes av Monika Peetz av Monika Peetz
Når jeg leser det du skriver om denne og om Flink Pike - jeg er veldig enig med deg. Jeg tenker på eventyret Keiserens nye klær - det må være noen som forteller at keiseren er naken... Selvsagt er det slik at en ikke skal undervurdere de som liker bøkene, men det er altfor få som forteller at de ikke synes de er i overensstemmelse med alle positive blurbs eller hva de nå kalles og leseopplevelsen.
En "appetittvekker" som får meg nysgjerrig - både hva angår William Shakespeare og de andre bøkene forfatteren har skrevet. Link til bloggen min der jeg har skrevet om boken
Dette er krim som jeg liker å lese. Du kan lese om min leseopplevelse, sitat fra romanen mv i dette blogginnlegget.
Hvordan får man leseren til å føle? spør Hans Olav Brenner forfatteren Ingvild H. Rishøi i boken Om å skrive. Hun forteller at hun er opptatt av uttrykket "show don’t tell"
som går ut på bare å vise frem, og ikke fortolke og analysere. Det er det prinsippet Mazo de la Roche bruker i sine bøker. Uten at hun kanskje var seg bevisst. Kanskje det bare var naturlig for henne. Det er her hun treffer meg fortsatt etter å mange år siden første gang jeg leste serien. Et prinsipp flere forfattere burde bruke. Mer om boken og min leseopplevelse kan du lese i dette blogginnlegget
Langeland skriver godt. Men jeg synes romanen var for lang og det ble for mange detaljer rundt skisport etter min smak. Det må også sies at jeg har lest oppvekstromaner jeg har likt bedre. Med et mer spennende persongalleri og mer nerve i fortellingen. Tove Nilsen, om Tove og Goggen, som et eksempel syntes jeg var bedre enn romanen til Langeland. Link til et blogginnlegg der jeg bl a har sitert fra romanen
Denne boken på 123 sider viser at dersom forfatteren har et budskap/en god historie å fortelle, er antall sider ubetydelig. Boken er en lavmælt kollektiv fortelling med mange enkelthistorier som hver for seg kunne vært grunnlag for en bok, dokumentar eller fiksjon. Hadde det ikke vært for at jeg har for mange halvleste og uleste bøker på engelsk, mitt «bli bedre å lese engelsk-prosjekt» ligger brakk, hadde jeg kjøpt den første romanen hun har skrevet. Den kan kanskje fortelle om livet i interneringsleirene og livet etterpå. Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest den
Den første romanen jeg har lest skrevet av forfatteren. Den overbeviste ikke, og jeg tviler på at det blir flere. Spesielt pga bruken av sammenligninger som litterært virkemiddel. Som iflg en dansk anmelder av hennes siste bok 'Knud den store' er typisk henne. Jeg er loverrasket over at dette ikke er nevnt i anmeldelsene av denne romanen. Tror aldri at jeg har lest bøker der jeg har sett sammenligninger brukt i et slikt omfang. Jeg har listet opp en del i blogginnlegget; her er et eksempel: «Var det en bekymring som lik tornene fra en bornholmsk bjørnebærbusk hadde sittet i kjødet helt siden de syklet hjem fra Ystad i øsende regnvær?» Link til innlegget på bloggen min
Tone H siterer Unnskyldningen av Hanne-Vibeke Holst
07:17, 14. april 2014 Ingen har det som favoritt.
Alice var selv klar over at den frigjorte adferden hennes raskt kunne få henne feid over i avdelingen for lett på tråden, og der hørte en ambisiøs og kunstnerisk talentfull jente absolutt ikke til.
Noen av scenene i romanen er som å stikke nesen over tuten til salmiakkflaska - en kjenner behov for å trekke seg tilbake for å få igjen pusten.Jeg kan slutte meg til Pål Gerhard Olsen som avslutter sin anmeldelse (Aftenposten) med at romanen er:en gnistrende fortalt hevnsaga som strekke seg fra slummen i Buenos Aires til de snødekte Andesfjellene, og så langt unna uforpliktende kosekrim ved peisen som det er mulig å komme. " Link til et innlegg på bloggen min der jeg skriver om min leseopplevelse mv.
Leste denne for første gang for over ti år siden. Alltid spennende når man leser en bok en har lest tidligere: er den like god som jeg husker den? Og det var den; om ikke bedre. Linkt til et blogginnlegg.
Tone H siterer Hvorfor være lykkelig når du kan være normal? av Jeanette Winterson
15:52, 6. april 2014 Ingen har det som favoritt.
«Så når noen hevder at poesi er luksus, eller en valgmulighet, eller forbeholdt den skolerte middelklassen, eller at det ikke burde undervises i fordi det er irrelevant, eller noe av alt det merkelige og tåpelige som sies om poesi og dens plass i folks liv, så forekommer det meg at de som sier sånt ikke har hatt særlig mye å stri med. Et hardt liv krever et hardført språk – og det er det poesien er. Det er det litteraturen gir oss – et språk som er sterkt nok til å si hvordan det er.
Den er ikke noe gjemmested. Den er et finnested. «
Som i 'Snø som vil falle over snø som er falt' er det sekvenser i 'Dagen skal komme med blå vind' som er litt vel langsomme og langdryge etter min smak. Men det får så være; jeg liker historiene Levi Henriksen forteller i sine bøker. Link til et innlegg jeg skrev på bloggen etter at jeg hadde lest
En festlig og godt skrevet roman. Synes jeg. Den er som tittelen lover den skal være. Ønsker du å vite mer om hva jeg mener om romanen - her er et innlegg på¨bloggen min
Sist sett
