Jeg har fått det bekreftet: det ligger mye i teksten og mellom linjene i Tove Jansson bøker om Mummidalen som er selvopplevd. En fortelling i fortellingen. Det fant jeg ut ved å lese Tuula Karjalainens biografi om multikunstneren Tove Jansson. En av de beste biografiene jeg har lest. Mer om hva jeg synes kan du lese i dette blogginnlegget
Tone H siterer Dette har jeg aldri fortalt til noen av Maria Kjos Fonn
16:19, 7. desember 2014 2 har det som favoritt. Kommentarer: 1
Tausheten var det eneste plagget de ikke kunne dra av meg. De kunne tvinge meg til å åpne beina, men ikke munnen. Jeg har hørt at man skal snakke om sånne ting. Vrenge innsiden ut og rope se, her er sårene mine. Her er riftene fra skjedeveggene og helt inn til hjertet, blandet med to år gammel størknet sæd. Det var ikke noe for meg.
Det var mange nok som så på når det skjedde, og de ventet på tur.
Det er utgitt mange bøker av norske forfattere i 2014. Noen får stor oppmerksomhet pga at det er en kjent forfatter som har utgitt gode bøker tidligere. Andre har ikke den fordelen. En av disse er debutanten Maria Kjos Fonn ( f.1990) med novellesamlingen: «Dette har jeg aldri fortalt til noen». Jeg tror at de kraftfulle novellene også kan treffe yngre lesere. Gode anmeldelser har hun fått. Vel fortjent synes jeg etter å ha lest den. Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest boken
Jeg forventet å få noe å humre av - hun skuffet ikke denne gangen heller. Link til bloggen min
Tone H siterer Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz av Marit Kaldhol
01:08, 30. november 2014 Ingen har det som favoritt.
Det hender at trekkfuglar kjem inn i snøver. Vekta av
snø legg seg på dei små kroppane. Fuglar fell til marka,
frys i hel. Eller dei klarer ikkje ferda over store havstykke.
Vengene er for korte, dei har ikkje nok krefter.
Fugleauga stirer. Ein liten fugl kan sjå seg til sida eller
tilbake. Berre eit augeblikk, men lenge nok til at han
mistar kontakten med flokken. Sakkar akterut, vimsar
seg bort. Får frost i vengen. Blir flygande aleine.
Romanens tema er hvordan det er å ha en narkoman søster. En storesøster som har betydd mye for deg og fortsatt gjør det. Som har elsket deg, men etterhvert elsker rusen mer enn deg. Du har enda et håp: at det er mulig å få søsteren din tilbake. En situasjon mange med narkomane pårørende kan kjenne igjen. Et sår historie fortalt på en stillferdig måte i poetisk prosa. Når jeg leser slike bøker tenker jeg at vi har tapt mye ved ikke å ha nynorsk som hovedmål.Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest romanen
Når man leser denne boken, er det ingen tvil om at 1814 var miraklenes år. Men for meg kommer tanken når jeg leser bøker som dette: hva dersom det og det ikke hadde skjedd - hvordan hadde Norge vært idag? Link til innlegg på bloggen min der jeg har skrevet om boken,
Formen forfatteren har valgt for denne romanen var virkningsfull - alle stemmene som snakket til meg, og alle har en historie å fortelle. Det er utgitt mange bøker av norske forfattere i 2014 som har fått gode kritikker, det har også romanen til Stormoen fått. Det er vel fortjent synes jeg, og jeg håper mange leser romanen hun har skrevet. Mer om min leseopplevelse mv kan du lese i dette blogginnlegget.
Som alle store romaner umiddelbart gjør, hadde Brødrene Karamasov gitt meg følelsen av ikke å være alene i verden, samtidig som den fikk meg til å føle at jeg var et hjelpeløst vesen der jeg satt alene i kroken min. Mens jeg betraktet alt det romanen langsomt åpenbarte for meg, følte jeg at jeg ikke var alene, fordi jeg, slik jeg vanligvis gjør når jeg leser fremragende romaner, følte at disse tankene som grep meg slik, var tanker jeg også en eller annen gang måtte ha tenkt, og det var nesten som om jeg selv hadde opplevd å kunne huske de scenene og drømmesekvensene som skremte meg. På den annen side ga boken meg, første gang jeg leste den, en grunnleggende innsikt i sider ved livet som ingen noensinne hadde nevnt og ingen noensinne diskuterte, og dermed fikk den meg også til føle meg ensom.»
En bok jeg ved en tilfeldighet fant på biblioteket. Etter å ha les forordet og første kapittel fant jeg ut at dette var en bok jeg må eie: en lese flere ganger bok. Så jeg kjøpte den. Helt riktig; det er den selv om ikke alt er like interessant for meg å lese. Bl a har jeg bestemt meg for å lese en bok av Dostojevskij, Om det er den første forfatteren leste eller en annen, det gjenstår å se. Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest boken til Orhan Pamuk
Boken er filmatisert og filmen ligger på NRK.no en uke til; har såvidt fått sett litt på filmen, men håper å få sett den i helga. Boken, som jeg tilfeldigvis oppdaget i bokhylla, er god den synes jeg. Vi følger en forsvarsadvokat i Los Angeles, og heldigvis unnslipper jeg alle de makabre scenene som jeg synes en del krimbøker har for mye av. Et nytt bekjentskap og jeg ser ikke bort ifra at jeg leser flere bøker av forfatteren. Et lite innlegg på bloggen min: tones bokmerke
Tone H som svar til Bjørnar Naalsund :
20:32, 5. november 2014 Diskusjon: Bjørnar Naalsund om Innsirkling 3 : roman av Carl Frode Tiller av Carl Frode Tiller
Jeg har ikke lest bøkene, men lest mye om dem. Det du skriver gjør at jeg ble ekstra nysgjerrig på dem. Ingenting er bedre enn bøker som engasjerer, på den ene eller andre måten.
Tone H som svar til Kristin :
18:33, 2. november 2014 Diskusjon: Kristin om Stoner av John Williams av John Williams
Jeg har lest så mye fint om Stoner, og det er helt klart en bok jeg etterhvert skal lese. Jeg tenkte på den da jeg leste Canada av Richard Ford som jeg falt for. Den er det skrevet lite om sammenlignet med Stoner. Derfor er jeg spent på om de kan sammenlignes på noen måte. Men bøker treffer oss mennesker forskjellig, så det er vanskelig å si om andre vil like Canada like godt som jeg og motsatt med Stoner.
Diktet, Hevn, synes jeg passer fint til det vi nå opplever, naturens herjinger med oss. Hva det kommer av, om det er menneskeskapt eller ikke naturlige variasjoner, er det uenighet om. Jeg synes det er lett å tenke at det er naturen som brøler til oss for å få oss til å tenke på hva vi driver på med. Den har sluttet med lavmælt tale. Og det siste verset; brutalt og rett på sak,
Hevn (Dissonans – 1968)
*Jordens røst
taler lavmælt til oss.
Vi overdøver den
med vår snakksalighet.
Jorden tar det ikke tungt.
Den skal jo likevel
stoppe munnen på oss engang.*
Etter å ha lest romanen lånt av biblioteket er jeg er overrasket over at ikke flere er registrert som lesere av den. Tror det er mange som kan gå glipp av en flott leseopplevelse. Den er veldig god altså! Søk på Internett og les anmeldelser! . Det er en saktegående bok; særlig oppleves det slik i begynnelse Men her gjelder det å bruke tid til å begynne med, og kanskje det skjer som det skjedde meg: plutselig var jeg hekta og det ble en pageturner. Mer om min leseopplevelse og sitat fra boken kan du lese her på bloggen min Tones bokmerke
Det er litt vågalt å skrive at jeg har lest årets bok etter å ha lest boken til Jackson, Særlig ser jeg jeg det når boken jeg nå leser, Canada av Richard Ford, utvikler seg til å bli en helt utrolig leseopplevelse. Men den er veldig forskjellig fra boken til Ida Jackson. Boken til Ford vil jeg egentlig ikke lese, den kryper under huden på meg og ryster meg, men jeg kan ikke la være. Boken til Jackson gjør at en tvinges til å reflektere over veldig mye og tema vil alltid være viktig. Så ja: årets bok er den for meg så langt ihvertfall. Link til et blogginnlegg på bloggen min Tones bokmerke
Tomas Espedal holdt på å gi seg som forfatter etter å ha lest en av bøkene til Peter Handke; han var så misunnelig. Hadde jeg vært forfatter hadde jeg vært misunnelig på Tomas Espedal. Men jeg er ikke forfatter; bare en bokleser som er stum av beundring hver gang jeg leser en bok som Tomas Espedal har skrevet. Link til et innlegg på bloggen min Tones bokmerke
Sjelden det er så mange som er innom et innlegg på bloggen som innlegget jeg skrev etter å ha lest romanen. Skulle gjerne likt å vite hva det var jeg skrev eller annet som fanget interessen - så skulle jeg gjentatt "suksessen". For etter å ha lest romanen satt jeg igjen som et stort spørsmålstegn. Det skal være en av forfatterens mest kjente roman. Jeg skulle gjerne likt å vite hva som er det ekstraordinære med den. Jeg fant ingenting. Link til innlegget
Tone H som svar til Rufsetufsa :
18:37, 14. oktober 2014 Diskusjon: Hanne Kolbru om Flink pike av Gillian Flynn av Gillian Flynn
Enig med deg. Men jeg synes Mørke rom er mer en mørk oppvekstroman enn spenningsroman. I så måte har hun klart å beskrive den tragiske hendelsen og opptakten til denne slik at den gjorde inntrykk på meg. Når det gjelder Flink pike ville romanen vært bedre hadde en kortet den ned. Det ble for mye "snikk snakk" for meg.
Sist sett
