Bokelskere.no

Jeg tviler ikke på at jeg vil oppdage flere ting ved å lese bøkene flere ganger/om jeg kunne mer om modernismen. Ser ikke bort at jeg gjør det; jeg har både biografiene og bøkene i bokhylla. Nå leser jeg Hilary Mantels Ulvetid for andre gang etter at jeg så filmatiseringen i sommer. Det er en helt annen opplevelse enn første gang jeg leste den; jeg ser for meg helt andre bilder og får med meg flere detaljer. En annen bok jeg har lest to ganger er Per Pettersons Ut og stjæle hester. Og etter at jeg leste Fortellerkunst av Henrik Langeland fikk jeg lyst til å lese Pettersons bok enda en gang.

Utdrag av omtale på bloggen min:
Så, her overtar Marian som hovedperson for Cato. Cato begynner å dra på årene, og er en ganske så streit og traust kar. Marian er mer eller mindre ei tikkende bombe. Lindell foretar her et grep som får denne boka til å nærme seg andre nordiske krimbøker de siste årene, med aparte politifolk og sadistiske massemordere. Er den «normale» politietterforskeren i ferd med å bli pensjonist? Blir «vanlige» drap for kjedelig?
Jeg håper ikke det – og vi har jo fortsatt William Wisting….

På bokomslaget til romanen Til Fyret av Virginia Woolf står det at den er et mesterverk og en av de mest sentrale romanene i moderne litteratur. Til fyret ble utgitt i 1927, og romanen har jeg kjøpt og lest fordi jeg har et lite prosjekt der jeg ønsker å vite mer om den genierklærte Virginia Woolf og bøkene hun utga.¨

Mesterverk; jeg har tenkt mye over hva som gjør at enkelte bøker blir omtalt som mesterverk. Selv om jeg synes Til fyret var enklere å komme gjennom enn Mrs Dalloway, skal jeg være så ærlig på at konsentrasjonen forsvant litt for ofte da jeg leste del en. At den var nyskapende da den ble utgitt tviler jeg ikke på. Men jeg savner at noen forklarer hva som er det mesterlige i den.

I boken jeg skrev om i innlegget

Biografi: Virginia Woolf av Bjørg Vindsetmo

står det:

«Det boklesende publikum i England hadde forlengst oppfattet at Virginia Woolf var en romanforfatter de måtte lese hvis de skulle kunne rose seg av å «følge med» og å være intellektuelt oppegående. Oppdagelsen hadde absolutt ikke gledet dem, for Virginia var ingen lett forfatter å forholde seg til, og Mrs. Dalloway og Til fyret ble regnet som vanskelig tilgjengelige og «eksperimentelle».«

Romanen er et portrett av hennes mor og far. Bjørg Vindsetmo skriver:

«Dette var gode år med berømmelse og stadig økende selvsikkerhet. Likevel lå depresjon og angst på lur, og med jevne mellomrom lå Virginia til sengs og ble pleiet som prinsessen på erten av Leonard. Sommeren og høsten 1925 hadde hun en av sine lengre sykdomsperioder og var nesten konstant sengeliggende i over fire måneder. Denne gangen var det nok ikke bare selskapskarusellen som hadde snurret for fort. Virginia hadde begynt å skrive Til fyret. Tilsynelatende skrev hun lett og flytende - selv om hun strevde med komposisjon og formproblemer. Men Til fyret var boken om Virginias barndom, om mor og far og om familien Stephens sommerparadis i Talland House. Skrivingen virvlet opp både lykkelige og smertefulle barndomsminner som sikkert bidro til at hun ble syk. I tillegg var det ofte slik at Virginia trengte å ligge i sengen i perioder hvor hun samlet seg om en ny bok.»

Romanen på 206 sider er inndelt i tre deler: Vinduet, Tiden går; og Fyret. Fra biografien:

«Å si at Til fyret handler om Virginia Woolfs barndom er selvfølgelig en grov forenkling. Virginia sa at hun snarere skrev en sørgesang enn en roman, men ikke et øyeblikk blir fortellingen om herr og fru Ramsay privat. Kanskje kunne man kalle romanen en reise til lyset? Kunsten seirer over død og sorg og savn, kunstneren skaper orden i kaos: «Midt i kaos fantes form; alt det som fløt og drev falt brått til ro,» sier Virginias alter ego, maleren Lily Briscoe. Allerede på planleggingsstadiet visste Virginia Woolf at de tre delene skulle handle om «far og mor og barn i hagen; om døden; og om seilturen til fyret.»

Mellom første og siste del går det ti år. Jeg likte del to og tre bedre enn første del. Noen av de lange tankerekkene i del en ble i overkant overlesset for denne leser. En annen ting er formen hun velger. Et eksempel fra del en:

«Ikke før var måltidet over, sa forsvant herr og fru Ramsays åtte sønner og døtre fra middagsbordet, lydløst som hjort, og søkte tilflukt på soverommene, som var det eneste sted i huset der en kunne ha fortrolige diskusjoner om alt og ingenting; Tansleys slips; den nye valgloven; sjøfugl og sommerfugler; folk; mens solen flommet inn i loftsrommene, som var atskilt bare av tynne plankevegger, slik at en kunne høre hvert eneste fottrinn, høre den sveitsiske piken gråte over sin far som lå for døden av kreft i en dal i Graubünden, skinte på flaggermus, flanellsbukser, stråhatter, blekkhus, malerposer, biller og småfuglkranier, mens den varmet opp de lange, krusete tangremsene som var spikret opp på veggen så de gav fra seg en lukt av salt og gress, en lukt som også satt i handklærne, fulle av sand etter badingen.»

Uten å lese slike setninger full av informasjon om igjen og veldig sakte, har ikke jeg en sjans å få med meg innholdet. Jeg tviler på om en mer leservennlig form hadde gjort det hun skriver her til dårligere litteratur. Men når jeg da har opplevd del en til tider i overkant strevsom å komme gjennom, oppveier mye i del to og tre slitet. Et eksempel fra del to:

«Da nå huset stod tomt, med stengte dører og madrassene rullet opp, kom de løsrevne vindene, fortropper for en stor hær, susende inn, strøk over nakne planker, nappet og viftet, møtte ingenting i soverom eller stue som helt kunne motstå dem, bare tapeter som blafret, treverk som knirket, nakne bordben, gryter og dekketøy som alt var støvet, anløpent, sprukkent. Avlagte, etterlatte ting – et par sko, en jaktlue, noen falmete skjørt og jakker i skapene - var det eneste som hadde bevart en menneskelig form, og som med sin tomhet vitnet om at de en gang lhadde vært fylt av liv og bevegelse; at hender en gang hadde strevd med hekter og knapper; at speilet en gang hadde rommet et ansikt; hadde rommet en tredimensjonal verden der en skikkelse snudde seg, en hånd gjorde en rask bevegelse, døren åpnet seg, barn kom styrtende inn; og gikk ut igjen. Nå speilte det bare lyset, som dag etter dag, lik en blomst som speiler seg i vann, fikk sitt klare bilde kastet tilbake fra veggen midt imot. Bare skyggene
av trær som viftet i vinden, bøyde seg dypt på veggen og formørket et øyeblikk flaten der lyset speilte seg; eller en fugl i flukt kastet en svak skygge som flakset sakte over gulvet i soverommet.»

Mesterverk eller ikke; jeg angrer ikke på at jeg leste romanen. Det som jeg likte ved den er så bra at jeg oppveier passasjer da jeg sleit. Det å kjenne til Virginia Woolfs liv mener jeg er en fordel når en leser Til Fyret. Jeg er spent på den siste boken jeg skal lese; Et eget rom.

Bilder av fyr har jeg ikke annet enn dette som jeg tok av en fyrlykt ved hotellet her på Larkollen en tidlig morgen i juni:

Omtalen er kopiert fra bokbloggen min her

Takk for det. Ikke enkelt med bøker. Det kan være som du sier at det har noe med tid og sted du leser den. Eller så enkelt at du av en eller annen grunn ikke finner kjemien med innholdet/formen. Jeg la ikke merke til at det var lange setninger. Det er noe jeg bruker å legge merke til, og særlig der jeg ikke helt finner kjemien med innholdet. Jeg begynte på romanen Stoner av John Williams for en tid tilbake. Syntes boken var veldig god til å begynne med. Men da jeg kom til tiden etter at han hadde giftet seg, og ektefellens sammenbrudd, sa det plutselig stopp. For meg ble denne delen av historien for overdrevet, og jeg avsluttet. Når jeg får det slik med en bok, hjelper det ikke at den har fått mengder av positive anmeldelser/omtaler. Jeg skal ikke si at jeg ikke kommer til å lese den senere, for det kan være tid og sted jeg leste den som påvirket min leseopplevelse.

Å skrive at jeg er datter av en sauebonde, er like feil som å skrive at jeg er bokanmelder. Jeg omtaler bøker jeg leser og jeg vokste opp med litt sauedrift. Uansett; begge deler gjorde at jeg fattet interesse for Sauebondens liv av James Rebanks da jeg leste om boken i DN magasinet lørdag 20. august 2016. Nå har jeg lest den, og det var en annerledes god bok for meg å lese. En bok det gir mening å lese. En liten omtale kommer her:

Memoarene til sauebonden James Rebanks (41 år) ble en litterær sensasjon da den ble utgitt i England i 2015, og boken er oversatt til 13 språk. Det er forlaget Press som har utgitt boken på norsk i 2016, og boken jeg har lest er et lesereksemplar.

James Rebanks er saubonde, og eier en liten fjellgård i Lake District. En av trehundre bondefamilier som livnærer seg av landskapet og det eldgamle levesettet som har røtter femtusen år tilbake i tid. Han la ut bilder fra livet på gården på Twitter, og fikk tusenvis av følgere. Et essay i magasinet The Atlantic, gjorde mange forlag interessert. Rebanks har bachelor og mastergrad i moderne historie, og har jobbet frilans som rådgiver for Unesco innen bærekraftig turisme.

Det var sauebonde Rebanks ville bli. Jobbe på gården til faren for etterhvert å overta gårdsdriften. Men det å slutte tidlig på skolen for å begynne å jobbe med sau var en idiotisk tanke for læreren:

«At vi, våre fedre og våre mødre kanskje kunne være stolte, hardtarbeidende og intelligente mennesker som drev med noe verdifullt, eller til og med noe beundringsverdig, var for henne en helt fremmed tanke. For en som betraktet suksess som noe man kunne vise til i form av utdannelse, ambisjoner, eventyrlyst og strålende yrkesprestasjoner, må vi ha fremstått som noen svært dårlige eksemplarer. Ingen nevnte noen gang «universitet» på denne skolen. Ingen hadde uansett tenkt å begynne å studere - folk som reiste sin vei, hørte ikke lenger til her; de forandret seg, kunne egentlig aldri komme tilbake. Det visste vi i ryggmargen. Utdannelse var en vei vekk, men vi ønsket oss ikke vekk. Vi hadde tatt vårt valg. I ettertid har jeg forstått at det moderne menneske over hele verden er helt besatt av hvor viktig det er «å komme seg ut» og «utrette noe» i livet. Det ligger en underforstått tanke bak dette, en jeg etter hvert misliker sterkt - at det å bli i hjembygda og gjøre fysisk arbeid ikke egentlig har noen verdi.»

Rebanks sluttet på skolen da han var femten år, men begynte å studere senere i livet. Boken er en fortelling om tradisjoner, familie, arv, men eller mest om sauer. Alle de gjøremål som det å drive med sauer krever. Sauene er livsgrunnlaget, og det får han frem i denne boken.

«Det som følger på disse sidene, er dels en redegjørelse for arbeidet vi gjør gjennom årets gang, dels en slags memoarer om min egen oppvekst i 1970-, 1980- og 1990-årene og menneskene rundt meg pa den tiden, som min far og farfar, og dels er det en beretning fra et annet perspektiv om Lake Districts historie - fra ståstedet til menneskene som lever her, og som har gjort det i mange hundre år.
Det er historien om en familie og en gård, men er også en mer omfattende beretning om mennesker som blir glemt i den moderne verden. Den handler om at vi er nødt til å åpne øynene og se de glemte menneskene som lever midt blant oss, i en tilværelse som ofte er rotfestet i tradisjoner og en fjern fortid. Hvis vi ønsker å forstå folk innunder fjellene i Afghanistan, må vi kanskje først prøve å forstå folk innunder fjellene i England.»

Vi får være med på livet å gården gjennom alle årstider. Sauerasen Rebanks har satset på er Herdwick-sauer som er naturlig hjemmehørende i Lake District.

«Den første gangen jeg så Herdwick-sauer på gården var, var da jeg var liten. De hadde mer personlighet enn mer moderne sauer. De halvt år gamle lammene sto der og så innsiktsfullt på meg. Med den mørkebrune ulla og de kraftige, hvite beina minnet de litt om teddybjørner der de sto i den tidlige vinterulla. Farfar hadde kjøpt hundre stykker av en nabobonde for å feite dem opp. Han ble temmelig paff da de (i motsetning til de andre sauerasene våre) så ut som om de syntes den beskjedne gården hans var det rene paradiset. De ble feite fort, og han kunne selge dem med fortjeneste.»

Det er ikke bare sauebøndene som elsker Lake District. Turister er det mange av, men de kjenner en annen type kjærlighet til området:

«Det er en merkelig følelse når man langsomt blir oppmerksom på at hjembygda og omgivelsene dine er høyt elsket av andre mennesker. Det er enda merkeligere og en smule urovekkende når man gradvis oppdager at man som innfødt ikke egentlig er en del av den historien og betydningen de tillegger stedet. Det er aldri noen turister her når det regner i bøtter og spann, eller når det snør om vinteren, så det er fristende å tenke på det som en godværskjærlighet. Det forholdet vi har til landskapet handler om å være der i tykt og tynt.»

Rebanks får virkelig frem all slitet og at vinteren kan være et helvete. Og lettelsen når våren kommer, både for mennesker og dyr.

«De dagene da vi fører flokken tilbake opp på fjellbeitet, er de beste øyeblikkene i livet for meg. Ingenting er som den følelsen av frihet og plass du får når du jobber med flokken og hundene oppe i fjellene. Der slipper jeg unna alt det meningsløse som prøver å fortære meg der nede. Livet mitt får en mening, en jordnær, sanselig mening.»

Erika Flatland anmelder boken i Aftenposten:

«Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Sauebondens liv er blitt en bestselger i den engelskspråklige verden: Rebanks treffer tidsånden nettopp ved å gjøre sitt beste for å unngå den.»

På NRK.no anmelder Anne Cathrine Straume boken:

Blir du ikke fascinert av det engelske fjell-landskapet etter å ha lest James Rebanks' fortelling fra en sauebondes liv, blir du det aldri.

Kopi av en omtale fra bokbloggen min her

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Det er en utrolig sterk historie Yanagihara gir oss, vakkert om vennskap, kjærlighet og ondskap. Intenst og medrivende. Jeg blir sterkt berørt, og enkelte partier sitter i lenge etter at de er lest.

Jeg er litt over halvveis (lydbok), og har akkurat samme opplevelsen. Har faktisk lurt på å avbryte hele greia, men kommer til å høre ferdig.

Bare gled deg til fortsettelsen.....

Jeg var ikke kjent med at filmen Ugler i mosen hadde sitt grunnlag i en bok. Det var Ivo Caprinos første spillefilm, filmen er restaurert og er å få kjøpt på DVD. Den hadde premiere 2. juledag i 1959 og var den eneste filmen Ivo Caprino laget med levende mennesker. Hovedrollen som Maren hadde Lille Grethe (Grethe Kausland).

Boken som filmen har sitt grunnlag i er Marens lille ugle skrevet av Finn Havrevold og ble utgitt i 1957. Jeg kom over boken ved et innlegg som ble lagt ut på Facebook av Nasjonalbiblioteket og det var på Nasjonalbiblioteket.no jeg leste boken.

Jeg kan godt forstå at boken var populær og er gitt ut i flere opplag, senest i 1991, for jeg ble sjarmert i senk av den. Den er morsom, fantasifull og spennende. Ikke et eneste dødpunkt. Jeg tar like godt kortversjonen av handlingen slik den presenteres her på Wikipedia:

«Familien Monsen består av mor Monsen og far Ole Henrik Monsen, barna Trine og Maren, undulaten Fridtjof den frue og ugla «Maltas skrekk». De har arvet et falleferdig landsted på Sørlandet etter onkel Pavel. Da de besøker huset kommer søstrene på sporet av onkel Pavels skatt. Mens de to leter etter den skjulte skatten, forsøker far fortvilet å ringe til kontoret. Og mens mor kjemper tappert for å holde humøret oppe, skjer det merkelige ting i det gamle huset.»

Familien bor i Oslo. Som tradisjonen var dengang jobbet far, og mor var hjemme. De to døtrene er svært ulike. Trine er eldst, rotete og full av futt. Maren er ryddig, og mer ettertenksom. Maltas skrekk er Marens tøyugle som blir levendegjort i kontakten med Maren. Når de får brev at de har arvet landstedet, er det ingen gledelig nyhet for faren på grunn av familiens dårlige økonomi. Men da faren samtidig i avisen kan lese at de har vunnet i lotteri, går han med på at de skal reise til Sørlandet i helgen. Familien reiser sjøveien med dampskipet Bæla II. Spenningen starter allerede på turen da en av mannskapet prøver seg på et mytteri – i ekte sjørøverstil. Det blir ikke mindre spennende når de kommer ned til landstedet, et skikkelig kråkeslott.

Jeg mener at denne boken fint kan leses som barnebok i dag. Det er synd jeg ikke kjente til boken som barn. Jeg var fantasifull, og det jeg leste i bøker og så på TV var med når vi unger lekte sammen.

Her er bildet av en av Furbyene min datter hadde, i tillegg til de elektroniske. Om den skal forestille en ugle vet ikke jeg. Men de var populære, og det er synd at jeg heller ikke fikk lest boken til henne. Når man først skal leses bøker høyt for barn, er det gøy at de er morsomme og spennende. Jeg siterer igjen fra biografien om Tove Jansson - spenning er viktig også for barn:

"Tove har sagt at det å innramme glede og frykt er veien til ting som de voksne lett glemmer, som kontakten med de enkle tingene, følelsen av trygghet, skrekken som finnes overalt. Hun ville ikke utelukke noe som hørte til barnas verden, som det uforklarlige, det ømme og det grusomme: «I alle ærlige barnebøker tror jeg det finnes en skrekkopplevelse. Både engstelige og selvsikre barn trekkes mot den, og mot ødeleggelsen, ubevisst. Det farligste er mørkeredselen, trusselen uten navn. Men også den kan fungere bra som bakgrunn bak tryggheten og gi den mening og kontrastvirkning.»

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

Jeg hadde ikke forventet at jeg skulle like romanen Til bølgene av Ida Løkås like godt som hennes debutroman som jeg skrev om i innlegget:

Det fine som flyter forbi av Ida Løkås

Den kritikerroste romanen Det fine som flyter forbi vil alltid han en plass i livet mitt fordi begynnelsen beskriver hvordan jeg opplevde arbeidssituasjonen da jeg leste den. Mye er forandret etter januar 2013; til det bedre. Samtidig er det slik at all motgang i livet er læring når en får det på avstand. Men det ser en ikke når en er midt oppe i en opplevd deprimerende tilværelse.

Til bølgene som ble gitt ut i august 2016 av Forlaget Vigmostad & Bjørke og er på 173 sider. Utgaven jeg har lest er et lesereksemplar. Selv om handlingen i Det fine som flyter forbi og Til bølgene ikke kan sammenlignes, ser også i hovedpersonen i Til bølgene at «det fine flyter forbi» - livet står på en måte «på vent».

Romanen begynner slik:

«Det er høst, men jeg kan ikke huske at det har vært sommer. Det har regnet i flere uker. Kanskje til og med i flere måneder. Men nå har skylaget revnet, og streker av sol skjærer seg gjennom lufta.
Jeg står ute i hagen for siste gang og lytter til skogen som synger. Lener hodet bakover og ser en fugleflokk fly over himmelen. Jorda surkler under støvlene idet jeg begynner å gå. Det er som om bakken prøver å holde meg igjen. Selv med stokken i den høyre hånden er hvert skritt en utfordring, og med ustøe steg stavrer jeg meg opp på terrassen der jeg blir stående og hvile.
Det lyser fra stuevinduene i huset jeg lenge har tenkt på som mitt. Den grove arbeidslampa er skrudd på og fyller rommet med en varm glød. Det er nesten helt tomt nå. Gardinene tatt ned. Møblene solgt. Alt som står igjen, er hauger med pappesker.»

Hovedpersonen er Zahl. Huset han har bodd i har vært eid av tvillingbroren Sigbjørn, og var en gang bestemorens hus. Nå må Zahl flytte hjem til faren igjen. I motsetning til Sigbjørn som er gift, har barn og er i jobb, er Zahl ikke i stand til å jobbe etter en ulykke i tenårene. Det å flytte hjem til faren gjør at han blir enda mer isolert enn han har vært. Men endringen skjer når den gamle legen han har gått hos pensjonerer seg, og den nye legen begynner å stille spørsmål ved om det er nødvendig at Zahl tar de sterke smertestillende tablettene.

Det tok noen sider før historien i romanen Til bølgene vekket min leselyst. Men etter noen sider fikk jeg lyst til å vite mer om Zahl og hans livshistorie, og ikke minst hvordan det ville gå med han videre i livet. Til bølgene er en samtidsroman, og den inneholder et tema som dukker opp i samfunnsdebatten med jevne mellomrom: unge uføre som havner utenfor samfunnet. De gjennomfører ikke studier og er ikke i jobb. Livet har stagnert i et samfunn der det å være i arbeid er en suksessfaktor.

Skaden Zahl fikk har begrenset livet hans. Samtidig er det noe trygt med å ha det slik han alltid har hatt det. Menneskene rundt han har akseptert at dette er livet til Zahl. Eller; de er for nær til å legge press på han for å sjekke ut om det kan være en mulighet for en endring av tilværelsen. Det er da den nye legen som har den nødvendige distanse, men også har en rolle som forplikter til å sette i gang en prosess – for å få Zahl til selv å se at det finnes en annen mulighet enn det livet han lever nå. Hun er klok nok til å forstå at det tar tid å endre en livssituasjon. En barndomsvenn som flytter hjem blir også et positivt innslag i livet til Zahl.

Jeg likte den nye romanen til Ida Løkås og er spent på hvordan kritikerne vurderer den.

Omtalen er kopi av et dette blogginnlegget

Barneboken Varden Steinar og drømmen om å gå av Randi-Lise Hjelmeland Almås og Nikolai Lockertsen, burde minst være å finne på hver eneste hytte og turisthytte i den norske fjellheimen. Boken ble utgitt i august 2016 på Forlaget Vigmostad og Bjørke. Det er en varm og spennende bok for målgruppen den er tiltenkt. Med flotte tegninger. Kan skape mange fine lesestunder, og inspirere voksne og barn til å komme seg ut i naturen.

Det er på vei opp til Vardefjellet at en kan finne Varden Steinar. Han er så liten at menneskene ikke ser han. Derfor får han aldri besøk av menneskene som de andre vardene: Hvilesteinsdvarden, Utsiktsvarden, Støttesteinsvarden, Storsteinsvarden og Toppvarden.

Varden Steinar drømmer om å kunne gå – kanskje han da kan hjelpe menneskene og kanskje komme helt opp til Toppvarden? Alle de andre vardene ler av Steinars drøm med unntak av Gråstein, en gammel og klok varde:

«Ikke bry deg om de andre, Steinar. Om du tenker hardt nok på drømmen din kan den gå i oppfyllelse», sier Gråstein.

Det skjer spennende ting når Varden Steinar møter menneskebarnet Aurora.

Omtalen er kopiert fra et innlegg på bokbloggen min Tones bokmerke

En bok på 100 sider har ofte mer innhold enn en bok på 500 sider er min erfaring. Det hadde også debutboken til Mikkel Vika som er en novellesamling på 108 sider og inneholder 10 noveller. Novellesamlingen ble utgitt i 2016 og forlaget Vigmostad og Bjørke som jeg har fått et lesereksemplar fra, beskriver den slik:

«Nowa Huta er en novellesamling om menneskeskjebner i flere østeuropeiske land og kampen for å overleve i kjølvannet av kommunismens fall. Nowa Huta, eller «det nye stålverket», er navnet på en arbeiderbydel i Kraków, et kommunistisk propagandaprosjekt.»

Bildet av forfatteren er en kopi fra en artikkel her på NRK.no der han blir presentert sammen med seksten andre av høstens debutanter:

«Vika vokste opp i Tønsberg og bor i dag på Nesodden. Han er utdannet samfunnsviter, arbeider som saksbehandler i Patentstyret, har tidligere vært redaksjonsassistent i Bergensavisen og praktikant ved Norges ambassade i Estland.»

En av novellene som gjorde sterkest inntrykk på meg er Alle vil til Auschwitz. Temaet er foreldre som forlater sine barn for en jobb i et annet land. Faren som er bygningsarbeider må ta farvel til sin lille datter som skal bo hos moren hans. Moren til datteren er også reist:

«Mamma skal på hotell, sa vi. Hun reiste ut for å vaske hotellrom, den lille jenta aksepterte at hun dro. Vi vinket bak sperringene, kunne ikke følge henne lenger. Hun satt på skuldrene mine, så moren forsvinne i køen av andre mødre og fedre. Alle smilte, til sine barn. Tilgjorte bevegelser med munnen, de bar i seg en gråt. Vi satt i bilen, tiden jobbet imot oss. Den lille stemmen spurte, hvor skal mamma på ferie? Til et land som heter Irland, svarte jeg, og håpet at hun ikke ville spørre mer.»

Nå er det faren som skal dra:

«Yttergangen smalner, er nær ved å kvele meg. Bagen henger over skulderen. Med sine knappe tre år er hun for liten til å begripe, for henne er dette en alminnelig dag. Pappa ved døra, det knyter seg i magen. Jeg vil kaste opp, lar det være. Stryker henne igjen over ansiktet, tar tak i ørene. Alt ved henne er glatt, jeg vil lære meg kinnene hennes. Det lar seg ikke gjøre, det er ikke som å huske et telefonnummer, en fødselsdag. Jeg vet det så godt, det gjør så vondt. Det er lenge til jeg vil kjenne henne igjen, jeg håper hun vil gjenkjenne meg.»

Jeg likte novellene til Mikkel Vika. Det var en god debutbok med mange sterke historier som gjorde inntrykk på meg.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

I tilfelle mine skriblerier skulle skape noen tvil: den selvbiografiske romanen De urolige av Linn Ullmann har gitt meg en av de beste leseopplevelsene noen sinne. Jeg kan ikke analysere romanen slik litteraturkritikerne med utdannelse på området kan, og som er sitert her hos forlaget Oktober. Som alltid er det egen leseopplevelse jeg skal forsøke å beskrive.

Jeg fant ingen dødpunkter i romanen. Leseopplevelsen var den samme fra første til siste side. Men det er ingen tvil: slutten gjorde ekstra sterkt inntrykk på meg. Jeg har lest romanen over mange dager. Det var bare det jeg leste der og da som var viktig. Jeg tenkte ikke på hva jeg hadde lest tidligere og forventninger om hva som skulle komme på de neste sidene.

Forlaget beskriver bl a innholdet slik:

«De urolige er en leken, utforskende og sjangeroverskridende roman om et barn som ikke kan vente med å bli voksen, og foreldre som helst vil være barn, om minner og glemsel og de mange historiene som utgjør et liv.»

Barnet er forfatteren Linn Ullmann og foreldrene er Liv Ullmann og Ingmar Bergmann. Romanen har stått ulest i bokhyllen min siden den ble utgitt i 2015. En forventet god bok blir ikke dårligere av at jeg venter med å lese den har jeg tenkt.

De urolige er den første boken jeg har lest som Linn Ullmann har skrevet. Jeg forsøkte meg på en av romanene for en del år tilbake, men jeg ga opp etter noen sider. Årsak ukjent.

Hun skriver i romanen:

«Jeg ble født utenfor ekteskap, og i 1966 ble dette fortsatt sett på med hevede øyebryn. Uekting. Bastard. Lausunge. Illegitim. Det gjorde ikke noe. Ikke for meg. Jeg var en bylt t i mammas armer. Det gjorde ikke noe for faren min heller. Ett barn fra eller til. Han hadde åtte fra før og var kjent som demonregissøren (hva nå det måtte innebære) og kvinnebedåreren (ganske klart hva det betyr). Jeg var den niende. Vi var ni. Storebroren min døde mange år senere av leukemi, men den gangen var vi ni.
Det var mamma de så på med hevede øyebryn. Det gjorde de fordi hun var jente. Hun brydde seg ganske nøye om hva folk sa. Hun elsket barnet sitt. Det er det mødre gjør. Hun este ut og bar det frem. Uektingen. Men hun skammet seg også. Hun fikk brev fra fremmede. Ungen din skal brenne helvete.»

Romanen er et utdrag av livet til Linn Ullmann; hvordan det var å vokse opp sammen med foreldre som var fulle av seg selv. Og; å vokse opp sammen med er vel ikke helt riktig å si heller. Det var en svært kort tid de var en familie på tre. Og etterhvert hadde ingen av foreldrene tid til datteren.

Hun skriver et sted i romanen:

«Egentlig tror jeg at jeg har sørget over foreldrene mine hele livet. De forandret seg foran øynene mine slik barna mine forandrer seg foran øynene mine, og jeg vet ikke helt hvem jeg var for dem.»

Her i dette intervjuet sier Linn Ullmann bl a dette:

«De urolige er en kjærlighetsroman, i flertall. Det er min kjærlighet til mine foreldre. Det er deres lange vennskap. Og det er kjærligheten til et sted, min fars hjem på den svenske øya Fårö. Det er faren, moren og jenta som har det travelt med å bli voksen. De er sårbare i sine kjærlighetsforsøk.»

Det ikke er noe glansbilde hun tegner av foreldrene. Tvert om. Hva forfatteren mener meg å si at det var deres kjærlighetsforsøk vet hun best selv. Men det er vel ikke feil at romanen viser at foreldrene ikke fikk det helt til. Uten at det virker som om de reflekterte over om de lyktes eller mislyktes som foreldre. Her der hun skal flytte sammen med moren til USA - moren som fremhevet at hun hadde nerver som var fulle av krøll:

«Jeg sier mamma at hvis det er sånn at vi skal flytte til USA igjen, har jeg noen betingelser. Jeg er tolv år og har betingelser.
Mine betingelser er: Jeg vil fortsette å danse ballett, og jeg vil ha en katt.
- Du skal få en jævla katt, sier mamma, - hva som helst, jeg orker ikke mer. Jeg er så sliten.»

Liv Ullmann sier i dette intervjuet:

«- Hun dikter ganske mye, men hun gjør det bra! Jeg elsker Linn og unner henne all suksess med denne boka, sa Ullmann den gang. «

Selv om jeg ikke har fått et generelt negativt inntrykk av Liv Ullmann, verken tidligere eller ved å lese boken, har hun alltid virket noe fjern for meg. Under lesingen tenkte jeg en del på det. Av en eller annen grunn kom bildet av Tove Janssons Snorkfrøken opp i hodet mitt. En rosa dame som svever på en rosa sky. Selv om hun i intervju har lagt sterk vekt på å skape inntrykk at hun ikke er en diva. Jeg har lest og har Kjetil Bjørnstads biografi av Liv Ullmann: Livslinjer i bokhyllen, og vurderer å lese den om igjen med tanke på romanen til Linn Ullmann.

Linn Ullmann beskriver faren slik i intervjuet nevnt ovenfor:

«— Faren min var punktlighet og orden. Han hadde et lite univers fullt av regler. Jeg forsto mye av dette universet. Jeg kan fortsatt få hjertebank om jeg eller andre ikke er helt presise. Det var trangt, men trygt. Jeg følte kjærligheten vår, og den var innenfor denne verdenen. På slutten av livet hans ble jeg helt satt ut da han en gang kom 17 minutter for sent til den faste filmvisningen klokken tre i hans hjemmekino på Fårö. Da forsto jeg straks at det snart var over.»

Fiksjon eller sannhet: romanen De urolige har gjort et sterkt inntrykk på meg; og det gjelder både form og innhold. Da jeg hadde lest siste side måtte jeg ut og gå meg en lang tur med bikkja. Men det er ingen roman som slipper så lett – den har krøpet inn i blodbanen. Romanen har skapt sterke bilder. Mange tanker om mye. Jeg er glad for at slike bøker utgis – romanen bekrefter at det å være menneske er komplisert. For noen er livet en motorvei – for andre en skogsbilvei med masse humper. De urolige er en roman jeg kan ta ut av bokhyllen, lese noen sider og legge tilbake – en roman med stor gjenbruksverdi.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Forfatteren gir oss denne ytre rammen på nøkternt vis. Styrken i boka ligger i måten hun formidler personenes indre på, deres håp, deres lengsler, deres illusjoner, deres fortvilelse, deres galskap. Ja, for man må nesten kunne bruke ordet galskap om disse menneskene. Ytterst få ville være være i nærheten av å i det hele tatt tenke tanken på å gjøre noe lignende. Og det blir etter hvert en mørk og dirrende nerve i boka. Ulikhetene mellom menneskene som er på øya må da være for store til at det kan gå bra. Noe det heller ikke gjør mot slutten. For dere som er bevandret i litteraturhistorien blir det litt som "Robinson Crusoe" møter "Fluenes herre".

Utdrag fra omtale på bloggen min:
En sjelden gang sitter man der og mangler ei bok man har skikkelig lyst til å lese. Da er det på tide med en tur på biblioteket og jakte på ei bok som er lettfordøyelig underholdning. Ei bok som ikke byr på noe særlig motstand, men som flyter greit avgårde. "Savner deg" er ei slik bok.

Det er bare Knausgård som får meg til å lese en tekst om Q-tips som han avslutter slik:

«Selv om Q-tips er utbredt, de finnes så godt som i alle hjem, nevnes de ikke ofte. Det står heller ingen bruksanvisning på dem, så overfor Q-tips er man overlatt til seg selv. Når jeg skriver dette, slår det meg at jeg aldri har sett noen andre bruke den. Og heller aldri har noen fortalt meg hva den brukes til, eller gitt meg noen form for instruksjoner. Kanskje brukes den til noe helt annet? Kanskje har jeg misforstått alt sammen, slik at du som leser denne teksten sitter og ler av meg nå? Hør på dette, da! Han bruker Q-tips til å pelle ut ørevoks! Det er alltid faren ved å skrive om det intime, man kan bli ledd av, og få ting er mer truende for en forfatter enn det. På baderommet kan man låse døren og sørge for at man er helt alene når man sysler med det intime. Skulle det være latterlig, spiller det ingen rolle, ingen vil noensinne få vite det. Og noe av det gode ved selvpleien, når man tømmer små porer for smuss, river ut de lengste hårene fra slimhinnen i nesen, stusser øyenbrynene, er nettopp at man ikke blir betraktet eller vurdert, ikke engang av seg sely, men står helt tom foran speilet, fylt av selvhåndteringens ro. Det kan hende at mennesket en dag vil bli utkonkurrert av datamaskinene og robotene, at den kunstige intelligensen vil kunne utvikle både egenvilje og selvbevissthet, men aldri at den ville komme på å utvikle hverken ørevoks eller Q-tips, nesehår eller nesesaks, og så lenge det er slik, så lenge det bare er vi som kan falle manikyrisk til ro, vil vi klare oss helt fint.»

Teksten Q-tips er i boken Om vinteren av Karl Ove Knausgård utgitt i 2015. Med fine bilder av Lars Lerin. Jeg har tidligere lest og skrevet om bok nr 1 i serien på fire bøker her:
Karl Ove Knausgård: Om høsten

Også boken Om vinteren er skrevet til en ufødt datter og tekstene er fordelt på desember, januar og februar. Han skriver om datteren som blir født i den siste måneden.

Selv om teksten om Q-tips er fornøyelig å lese, er det tekstene som gjelder det menneskelige som jeg liker best, som i teksten innledningsvis der han skriver til sin datter:

«Dette høres idyllisk og lykkefullt ut. Og det var det også, både dagene på strendene på Farø og den første skoledagen var gode dager. Men når du en gang leser dette, kjære du, hvis alt går som det skal og svangerskapet forløper normalt, noe jeg håper og tror, men som det ikke finnes noen garantier for, vil du vite at det ikke er slik livet ser ut, at det ikke er dager med sol og latter som er regelen, selv om de også finnes. Vi er overlatt til hverandre. Alle våre følelser og ønsker og begjær, hele var individuelle psykologiske konstitusjon, med alle sine merkverdige krinkelkroker og harde plater, stivnet en gang tidlig i barndommen, nesten umulige å rive opp, står mot andres følelser og ønsker og begjær, og deres individuelle psykologiske konstitusjon. Selv om kroppene våre er enkle og smidige, i stand til å drikke te av det tynneste og fineste kinaporselen, og manerene våre er gode, slik at vi som oftest vet hva de ulike situasjonene krever av oss, ligner sjelene våre dinosaurer, de er digre som hus, rører seg tungt og langsomt, men blir de redde eller sinte, er de livsfarlige, skyr ingenting for å skade eller drepe. Med det bildet vil jeg si at selv om alt kan virke tilforlatelig i det ytre, skjer det alltid helt andre ting i det indre, og i en helt annen størrelsesorden. Mens et ord i det ytre bare er et ord, som faller til marken og forsvinner, kan et ord bli til noe enormt i det indre, og det kan holde seg der i mange år. Og mens en hendelse i det ytre bare er en hendelse, ofte tilforlatelig og alltid snart overstått, kan den bli altavgjørende i det indre og skape redsel, som hemmer, eller skape bitterhet, som hemmer, eller tvert imot skape overmot, som ikke hemmer, men som kan føre til et fall som gjør det.»

Teksten fikk meg til å tenke på hva instruktøren sa på et hundekurs: det en hund lærer som valp kan sammenlignes med å sette et avtrykk i sement. Sementen tørker og avlæring av det en hund har lært er vanskeligere jo eldre hunden blir.

Jeg liker også Knausgårds beskrivelser av stemninger i naturen – som i Vinterlyder:

«Å gå i skogen om vinteren er noe helt annet enn å gå i den om sommeren. Allerede om høsten begynner skogen å tømmes for lyd, idet trekkfuglene flyr sørover, og idet bladene på trærne, som hele sommerhalvåret har fylt skogen med sin risling og rasling, faller av. Når kulden kommer, fryser bekkene til is, og den jevne sildringen og klukkingen - som hvis de er store nok, på avstand lyder som susing eller til og med, om det strømmende vannet finner resonans i kløfter eller bratte bergvegger, som during - opphører. Det første dekket av snø får de siste lydene, dem av raslende føtter gjennom lovet, til å forsvinne, samtidig som andre og større skritt blir dumpe. I de neste månedene er det denne stillheten som rader.»

Her fra teksten Gjester; om de gjestebevisstløse. De som selv ikke er gjestebevisstløs kjenner igjen disse, de finnes i mange varianter.

*«I de fem årene vi har bodd her, har vi hatt hele spekteret av gjester, fra de mest hensynsfulle og gjestebevisste til de som har kommet veltende inn og tatt over alt med sitt, de gjestebevisstløse som behandler andres hjem som sitt eget, og dermed gjør oss som bor her til gjester. Få ting gjør meg mer rasende enn det, men jeg vil aldri gi opp min rolle som vert, så jeg rydder smilende opp etter dem, nikket blidt og enig da gjesten på en handletur i går tok ut kjøttstykkene fra handlekorgen min og sa at vi ikke kunne spise så dyrt kjøtt, at det var uetisk og umoralsk, og da jeg senere samme kveld stekte de billige kotelettene på komfyren på kjøkkenet, protesterte jeg ikke da han grep stekespaden min og vendte stykkene i stekepannen, men tok høflig et steg til side. Etter at vi hadde spist, og satt rundt bordet, med vintermørket som et hav av svart utenfor vinduene, avstod jeg også fra å følge impulsen om å gå inn på kontoret, hente Eddadikt og lese høyt fra «Håvamål» for dem, denne norrøne oppvisning i gjesteetikk, hvor det i trettifemte vers heter:

Ta farvel,
ikke vær på gjesting
stett på samme sted;
lett kan det hende
en blir lei av den kjære
om han glemmer å gå.»

Selv om ikke alle tekstene falt i smak, synes jeg at Knausgård en ordkunstner av de sjeldne. Og han er unik som kan gjøre inntrykk ved å skrive om de mest trivielle ting med stor ærlighet fra et liv som har sine oppturer og nedturer. Som det gjør for de fleste av oss.

Boken jeg har lest har jeg lånt av biblioteket, og har reservert den neste boken i serien: Om våren.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

Utdrag av omtale på bloggen min:
Den leseren som ønsker seg en ren spenningsbok vil sannsynligvis bli noe skuffet. For til forskjell fra de tidligere bøkene om Annika er spenningen mer som en kulisse i denne boka. Det forfatteren gir oss er et dyptpløyende kvinneportrett og en samfunnskritisk bok som tar opp viktige tema. Noe Liza Marklund gjør på en glitrende måte.

«Hukommelse er en fleksibel instans: Sannheten om våre liv redigerer og forteller vi forskjellig etter hvem vi snakker med, og hva vi har behov for å huske - selv der hvor vi ønsker å være oppriktige og forstå hvilke mønstre som styrer våre liv. Slik var det også i høy grad for deg. Det du var reddest for av alt, var å bli utsatt for andres kritikk, for andres hånlatter. Samtidig hadde du et sterkt behov for anerkjennelse, beundring og oppmerksomhet. Denne lengselen etter å bli sett og samtidig skrekken for å bli vurdert preget deg hele livet. Selv i brev og dagbøker er det en forfatter som skriver - som har like mye behov for å skjule seg som avsløre seg selv. Når du skulle fortelle ditt liv, hadde du kanskje mer enn de fleste av oss trang til å redigere og kontrollere og ikke minst: fortelle en god historie. Det er med andre ord ikke lett å få øye på den «egentlige» Virginia Woolf.»

Sitatet over er fra en biografi om Virginia Woolf (1882 – 1941) skrevet av Bjørg Vindsetmo. Den ble utgitt i 1997 og jeg leser den i et «prosjekt» jeg har om å bli kjent med den genierklærte forfatteren Virginia Woolf, og har kjøpt noen bøker skrevet om henne og skrevet av henne. Til slutt i innlegg har jeg linket til innlegg om andre bøker jeg har lest i den forbindelse. Sitatet er fra forordet til biografien i form av et brev fra Bjørg Vindsetmo til Virginia Woolf.

August er fjerde runde i biografisirkelen her på bloggen Moshonista, og kategorien er «Friske frøkner og festlige fruer». Virginia Woolf var sammensatt, som de fleste av oss er. Når hun hadde gode perioder var hun både frisk og festlig, men når hun var syk var hun så langt nede som et menneske kan bli. Følg med på bloggen til Moshonista (Ingalill) og på Bokblogger.no hvilke bøker andre bloggere har valgt.

Til slutt i biografien på 176 sider inkl. register er det en epilog: «Epilog – en historie om tolkninger» som avsluttes slik:

«Leonard sier at historien om Virginia Woolf er historien om «geniets tragedie». Det lyder så opphøyet. Virginia Woolf blir så fjern. Geni-modellen, akkurat som incest-modellen, den feministiske modellen eller den nevrobiologiske modellen, fratar Virginia Woolf noe av hennes menneskelighet - på godt og vondt. Det fratar henne både hennes svakhet og hennes styrke, hennes uvillighet til å møte alt ubehagelig - i det kroppslige, alminnelige og hverdagslige livet - og hennes dristige evne til å sveve, til å løfte seg høyt på fantasiens vinger. The Flight of the Mind er en treffende boktittel. Ordet flight har to betydninger, som flukt på norsk. Det betegner både det å flykte og det å fly. Uten å være gammeldags moraliserende kan man vel si at Virginias redsel for tomhetsfølelse og depresjon og hennes redsel for å bli invadert av andre mennesker, førte til at hun hadde lett for å ignorere, benekte og flykte fra vanskeligheter. Som kunstner var imidlertid hennes evne til å utholde smerte, angst og usikkerhet nesten ubegrenset. Kanskje kunne man si at historien om Virginia Woolf er «det sensitive menneskets tragedie». Som forfatter snudde hun det til å bli det sensitive menneskets triumf.»

Det er ikke bare fra forordet og etterordet jeg får lyst til å sitere fra; jeg får lyst til å være en skikkelig sitat-kjerring eller sladder-kjerring som Virginia Woolf var når hun hadde sine gode perioder. Hun elsket konversasjon og latter, og hun elsket sladder. Ofte og ikke helt uten grunn ble hun beskyldt for å være en ondsinnet sladderkjerring.

«Virginia kunne være et strålende vittig og humørfylt midtpunkt i selskapslivet - full av overraskelser, av fantasi, av rammende ondsinnetheter og uforutsigbare spørsmål. Mange mennesker kom i selskap for å se og høre Virginia «opptre», nærmest som en skuespiller eller sirkusartist. Ryktene spredte seg fort om når hun var «i form» - det betydde muligheten for å oppleve «a good Virginianism». Forfatteren Christopher Isherwood har laget en kortversjon: «Vi drakk te. Virginia strålte av glitrende livlighet og var et oppkomme av sladder og elegant malise. Det gjorde henne til Londons beste vertinne. Vi satt trollbundet - vi glemte våre avtaler og våre kjærester, vi satt der time etter time - helt til vi fikk vennlige hint om å forlate huset.» Leonard var tildelt den utakknemlige rollen som «den gjerrige impresario» som forsøkte å begrense stjerneartistens opptredener, og det var ikke alle som opplevde hans hint som vennlige.»

Men så var det de dårlige periodene som var langvarige. Sykdommen som gjorde at hun til slutt valgte å avslutte livet. Biografien tar for seg livet til Virginia Woolf fra hun ble født til hun døde, og hennes forfatterskap. Virginia manglet ingenting materielt, men det hjelper lite når helsa sviktet henne. Leonard var ikke Virginias store kjærlighet; de hadde et platonisk ekteskap, men han ble etterhvert en viktig støtte for henne.

«Det var kjærligheten til litteraturen som var Virginia Woolfs største kjærlighet. Det var ingen eller intet hun elsket høyere og med større frydefull sensualitet og evne til nærhet. I disse årene fikk hun også en mannlig medsammensvoren i sitt estetiske univers og i sitt modernistiske, «feminine» prosjekt-Marcel Proust. Fra 1922 og framover leste hun Marcel Proust, og det er ikke rart at franskmannen Proust med sin feminine sanselighet og livs følelse tiltalte og inspirerte henne langt mer enn den maskuline James Joyce. Hun skrev i dagboken: «Å, om jeg kunne skrive som Proust! Akkurat i dette øyeblikk er den forunderlige, vibrerende følelsen av fylde og intensitet han gir meg - det er noe sanselig i det - så sterk at jeg er sikker på at jeg kan skrive slik. Jeg griper pennen, og så kan jeg ikke skrive sånn. Ingen stimulerer gleden ved språket som Proust: Det blir en besettelse.»

Virginia bestemt seg tidlig for at det var forfatter hun ville bli:

«Vanessa skulle bli kunstner og Virginia forfatter. I disse ulykkelige ungdomsårene gikk de lange turer sammen og snakket om kunst og litteratur og sine dristige framtidsplaner. Hjemme holdt de til på glassverandaen ut mot hagen: Vanessa malte mens Virginia leste høyt. Søstrene hadde alltid hatt et nært forhold, og følelsen av fangenskap under en despot skapte et dypt fellesskap som varte livet ut. Nåtiden var forferdelig, men når man er ung, ligger hele den store, spennende framtiden foran en som trøst og mulighet. I 1899, da Virginia var blitt sytten år, begynner dagboken igjen. Nå er det en forfatter som over seg. Hun skriver for et publikum. Hun arbeider målbevisst med å øve opp sin observasjonsevne, hun skriver naturskildringer for å utvikle og nyansere språket. Det er få forfattere som så flittig, så tidlig og så målbevisst ambisiøst har forstått at det å skrive er en kunst man må lære seg: øve, øve, jevnt og trutt. Virginia lærte seg å legge merke til og beskrive detaljer, å «være i øyeblikket» - en kunst hun senere som forfatter behersket virtuost.»

Despoten var faren som Virginia hadde et hat-kjærlighetsforhold til, og hun var helt klart farens favorittbarn. Barna så ikke mye til moren; moren var ofte borte for å pleie syke slektninger og lot de små barna være sammen med barnepikene helt fra de var et halvt år gamle. Victoria vokste opp i et hjem av bøker, gammel sorg og uuttalte konflikter.

«Det var ikke så mye avstanden mellom menneskene i det store huset som var problemet. Det var tettheten og nærheten - på godt og vondt, selv om moren stadig forsvant ut på sine veldedighetstokter. På det meste bodde det sytten, atten mennesker i barndomshjemmet som delte ett baderom og tre toaletter. Virginia Woolfs store behov for å være alene og for uavhengighet av andre mennesker, stammer nok for en stor del fra disse barndomsårene. Det var ikke mange muligheter for privatliv i det store, mørke huset. Virginia benyttet seg imidlertid flittig av den muligheten som sto til disposisjon: Hun tok sin tilflukt i bøkene.
Bøkene ble for Virginia et fristed, et sted å puste, drømme, være seg selv. Hun har beskrevet hvordan det i barndomshjemmet var umulig å distansere seg fra «disse instinktene, all denne hengivenhet, lidenskap og tilknytning som bandt meg til andre mennesker fra første stund». Virginia ble ofte i sitt voksne liv, forsåvidt med rette, beskyldt for at hun ikke viste noen genuin interesse for eller innlevelsesevne i andre. «Min lille båt dupper ustadig på de krappe og gyngende bølgene. Det fins ikke (det må jeg notere) noe universalmiddel mot sjokket ved et møte,» skriver hun i The Waves. Virginia Woolf hadde en dyp frykt for å bli invadert og visste lite om hvordan man setter naturlige grenser i samliv og samvær med andre mennesker. Hun skaffet seg etter hvert et universalmiddel mot det sjokket møtet med andre mennesker innebærer: Hun distanserte seg og lukket seg inne i sitt eget selv. Det var ingen god løsning, men den ga den beskyttelse hun må ha følt hun trengte.»

Hvor mye barndommen hadde å si for de psykiske problemene hun etterhvert fikk, og som til slutt gjorde at hun ikke ville leve lenger, er ikke enkelt å svare på selv om det er skrevet mye om tema:

«Det varte imidlertid ikke mange år etter Virginia Woolfs død før de første dypdykkene i hennes psyke startet. Hennes barndom og ungdomstid har siden nærmest vært for en slagmark å regne. Front står mot front, anklagene farer som prosjektiler mellom leirene om manglende innsikt og feilaktige teorier. Den psykoanalytiske skolen står fremdeles sterkt – selv de mer rigide, ortodokse teorier holder stand.»

Det var noen smakebiter fra biografien skrevet av Bjørg Vindsetmo. Jeg har ingen problemer med å anbefale biografien til de som ønsker å bli bedre kjent med Virginia Woolfs liv og forfatterskap. Bøker som ligger ulest i bokhyllen er romanen Til fyret, og Et eget rom med et innledende essay av Janneken Øverland.

Bøker jeg tidligere har lest har jeg skrevet om i innleggene:
Virginia Woolf: Mrs. Dalloway

Hilde Hagerup: Virginia Woolf

Omtalen er kopi av dette innlegget på bloggen min