Bokelskere.no

Rystande og viktig om rasismen i Norge. Les denne saman med Guro Sibekos bok om rasismen i oss alle: Alle blir fri. Da blir du klokare

Jeg hadde ikke lest om romanen Pariseren av Isabella Hammad før Pelikanen Forlag reklamerte for den på Facebook i høst. Boken ble utgitt i 2019, og på norsk i 2020. En god roman som har tatt meg over en måned å lese. Skal du lese en interessant anmeldelse av romanen, anbefaler jeg denne fra 2020 her på NRK.no:

«Pariseren» er en bok som pløyer dypt både i menneskesinnet og i verdenspolitikken. Isabella Hammad har skrevet en historisk roman med stor relevans for dagen i dag.

«Vi elsker bøker. Akkurat som deg. Velkommen hjem.» Det står det på forsiden av dette nettstedet. Sitatet som du har lagt til to ganger, første gang for en måned siden, og for tre dager siden, er ikke fra en bok. Den siste boken Mads Gilbert har utgitt er i 2014. Jeg antar sitatet er fra Mats Gilbert sitt forsøk på å ta seg inn på Gazastripen i oktober for å bistå det palestinske helsevesenet, og som mange medier har skrevet om. Jeg mener at det er feil at dette nettstedet brukes som en nyhetssentral. At du tillegger min kommentar noe mer, det får du selv ta ansvar for.

Forstår du ikke at det du driver med her på dette nettstedet, der folk skal kunne lese hva andre mener om bøker de har lest mv., er helt feil? Tror du at den aktivismen og propagandaen du bedriver her inne er til fordel for saken til palestinerne? Hva Mats Gilbert sier kan vi lese i nyhetsmedier, se på TV og høre på radio.

Ny bok av Bildøen er alltid gledeleg. Denne er spanande som ein krim, eg vart rive med frå første side.klimaødeleggingane er bakgrunnsteppe, og familiekonstellasjonar i sentrum.
Ikkje ei komplisert bok, språket er greit, litt meir prosasisk enn andre Bildøen-bøker kanskje, men ei fin lesestund.

Dette er ei bok som krev konsentrasjon og litt standhaftigheit i byrjinga, uvant med stilen.
1 kapittel startar med eit "vi", så held boka fram med eit "jeg" vekslande med "hun".
Skal ikkje referere innhaldet, men etterkvart åpnar boka seg og vi får eit fascinerande portrett av ei kompleks jente med eksepsjonelle kreative evner. Boka er overraskande, morosam, full av litteratur-referansar som gjer deg nysgjerrig, innhaldet gjer deg opprørt og kamplysten. Ei rik bok som eg er glad for å ha lese. Eg prøvde først på den originale engelske versjonen, men det er eit såpass spesielt språk at eg ga opp den og tok den norske, veldig bra omsett av Bjørn Alex Herrmann.

Spanande debut! Mange gode noveller her

Biografisk roman om ein ambisiøs ung mann.. godt skrive og spanande!

Leste du boka på engelsk eller norsk? Prøvde på engelsk, men det vart for vanskeleg. Prøver no på norsk, men slit litt. Skal imidlertid ha den i lesesirkelen min, så skal ikkje gje opp

Det er nettopp utgitt en biografi om Edvard Munch, Stormen første del, av Ivo de Figueiredo. Andre bind kommer høsten 2024. Biografien ble omtalt her i Åpen bok. En person som ble omtalt i radioprogrammet var en kvinne som hadde betydning for livet til Edvard Munch: hans tante Karen.

Tante Karen er tema i Torill Stokkans bok Tante Karen. Kvinnen bak Edvard Munch. Boken som ble utgitt i 2013 har stått «på vent; etter at jeg leste om den i A magasinet. I boken er geniet på sidelinja. Det er grunn til å stille spørsmålet: Hvordan hadde det gått med Edvard Munch dersom han ikke hadde hatt tante Karen i livet sitt.

I boken er brevene mellom familiemedlemmene fortellerstemmene:

«Korrespondansen mellom familiemedlemmene Munch var stor. Og brevene var etterlengtet De begynte tidlig å skive til hverandre, og det er et tegn på at det å lære og å lese var viktig. De aller første brevene, etter brevene mellom Christian og hans kone Laura Cathrine, er brevene mellom Christian og Karen og Christian og barna.»

I tillegg til brev som er sitert, er boken full av bilder og tegninger. Det var mange i familien som var kunstnerisk anlagt, også tante Karen.

Edvard Munchs tante Karen Marie Bjølstad ble født i 1839, to år etter søsteren Laura Cathrine. Søstrene stod hverandre nær under oppveksten og etter at Laura Cathrine ble gift med Christian Munch i 1861. Christian Munch var 20 år eldre enn Laura Cathrine. De var gift i 7 år og fikk 5 barn før Laura Cathrine dør av tuberkulose i 1868. Edvard var nummer 2 av søsknene, han var 5 år da moren døde. Det er vondt å lese brevet moren skriver før hun dør. Hun trøster seg selv og familien med at de skal møtes igjen i himmelen.

Christian Munch, som er lege, henfaller etter dødsfallet til religiøse grublerier, blir oppfarende og deprimert. Det er Karen som blir barnas oppdrager og trygge holdepunkt. Etter eldstedatteren Sofie som døde av tuberkulose 15 år, finner de en lapp hun har samlet på der det står:

«Min tante Frk. Bjølstad har givet mig det Løfte at blive hos oss saa lenge hun lever, det er jeg Vidne på er sandt. Sofie Munch 31te August 1876. «

Tante Karen ble hos familien, og hadde stor tro på at Edvard ville bli en stor kunstner. Brevene gir inntrykk av en familie som hadde det bra selv om de materielt sett ikke levde i overflod. De hadde ingen stor formue å tære på, og var avhengig av det Christian Munch tjente som lege. Men takket være tante Karen og stipend kunne Edvard utvikle seg til den kunstneren han ble.

Boken er ingen tristesse. Men det er ikke å komme fra at det gjør inntrykk å lese om en familie som det er knyttet så mye sykdom og død til. Også søsteren til Edvard, Laura, dør av kreft da hun er innlagt på asyl. Broren Peter Andreas er den eneste av søsknene som gifter seg og får barn. Han har en lysende fremtid foran seg. Men dør av lungebetennelse da han jobber som lege i Vesterålen og får aldri sett sin datter. Inger, den yngste, overlever både tante Karen og Edvard.

Jeg er spent på å lese hva Ivo de Figueiredo skriver om det jeg har lest om i boken til Torill Stokkan.

I forbindelse at jeg skrev om Merkelig vær i Tokyo (Strange Weather in Tokyo) av Hiromi Kawakami, skrev jeg at jeg ønsket meg flere bøker som Merkelig vær i Tokyo. Og flere filmer som Lost In Translation. Filmen Lost translation har jeg sett om igjen flere ganger etter dette. Merkelig vær i Tokyo har jeg ikke lest om igjen. Jeg fant romanen Herr Nakanos forretning for avlagte gjenstander tilfeldig på biblioteket. Romanen ble utgitt i 2005 og på norsk i 2019. Ut ifra tilstanden til eksemplaret jeg har lest er det neppe mange som har lånt boken.

Under lesingen ble jeg igjen ble jeg satt inn i en egen stemning ved å lese om hverdagslivet til Hitomi, herr Nakano, Takeo og Masayo når de møtes i bruktforretningen i Tokyo. Samtalene dem imellom er herlig lesning. Hitomi er fortellerstemmen og romanen starter slik:

«Herr Nakano begynte nesten alle setninger med: «Men asså». Øyeblikket tidligere hadde han for eksempel overrasket meg med følgende utsagn:
«Men asså, kan du ikke sende soyasausen?»
Vi var tre som var ute for å spise en tidlig lunsj. Herr Nakano bestilte stekt svinekjøtt i ingefær- og soyasausmarinade, Takeo bestilte fisk kokt i kraft og soyasaus, og jeg bestilte ris med curry. Både svinekjøttet og fisken kom med det samme. Herr Nakano og Takeo nappet til seg hvert sitt par spisepinner fra boksen på bordet, knekte dem fra hverandre og hogg innpå. Takeo mumlet riktignok et knapt hørbart «bare begynner, jeg», men herr Nakano kastet seg over maten uten et ord.»

Selv om det ikke er ofte at de er ute og spiser lunsj sammen, er det ofte beskrivelse av hva som spises.

«Takeo og jeg jobbet i herr Nakanos butikk. Han hadde drevet brukthandel i en studentbydel ute på vestkanten av Tokyo i 25 år. Før det hadde han visstnok hatt jobb hos en middels stor matvareprodusent, men rakk knapt å begynne i stillingen før han gikk lei hele kontortilværelsen og sa opp. Alle drømte jo om å bryte ut av rotteracet på den tiden, men jeg slutta jo før jeg engang hadde begynt, så jeg følte meg ikke akkurat stolt den gangen, fortalte herr Nakano slepende i en ledig stund på jobben en gang.
«Det du må skjønne, er at vi ikke driver med antikviteter her. Vi driver med avlagte gjenstander,» hadde han sagt under jobbintervjuet.»

Mer om butikken: «Butikken hans, som altså slett ikke drev med antikviteter, men avlagte gjenstander, var nær bokstavelig talt begravd i sistnevnte. Fra sammenleggbare stuebord og slitte bordvifter til klimaanlegg og dekketøy — hele gulvet var fylt opp fra vegg til vegg med alle mulige slags husholdningsartikler fra 50-tallet og framover. Hver formiddag åpnet herr Nakano rullegitteret foran inngangen og gikk fram og tilbake med en røyk i munnviken mens han satte fram «lokkevarene» — stilige keramikkskåler, retrolamper, to brevpresser i imitert onyks formet som en skilpadde og en kanin, og noen gamle skrivemaskiner — som han stilte kunstferdig opp på trebenken utenfor. Om han sølte tobbakksaske på skilpadda, tørket han det skjødesløst bort med fliken av det svarte forkleet han alltid gikk i.»

Om ettermiddagen etter lunsj er Nakano og Takeo ofte ute på henting, og som oftest er det restene etter et dødsbo som de henter til butikken.

«Takeo begynte en liten stund før meg, som henteassistent. På mindre oppdrag ble han ofte sendt på egen hånd.
«Men hvor mye skal jeg tilby, lissom?» spurte han engstelig første gang herr Nakano sendte ham ut på henting alene.
«Men asså, bare bestem en pris. Du veit jo omtrent hvor jeg legger lista.»
På det tidspunktet hadde Takeo vært ansatt i tre måneder og følte overhodet ikke at han hadde noen oversikt, i hvert fall ikke over hvor «lista» burde ligge. Men selv om herr Nakanos utsagn slo ham som i overkant skjødesløst, gikk butikken godt, så Takeo måtte bare anta at denne skjødesløsheten ikke styrte alt herr Nakano gjorde. Han la i vei, relativt skjelven i beina da han dro, men sitt vanlige jeg igjen da han kom tilbake.
«Var jo lett som en plett, da,» sa han eplekjekt og fortalte at han gitt 3500 yen for hele lasset. Herr Nakano nikket først mildt anerkjennende, men da han fikk se hva lasten inneholdt, gjorde han store øyne.
«3500 for alt dette, Takeo? Noen ganger lønner det seg å ikke vite hva man driver med!» sa han og lo.
Bare en av krukkene på lasset ble solgt for 300 000 yen, fortalte Takeo meg.»

Masayo er Nakanos søster:

«Frøken Masayo var midt i femtiårene og singel. Nakanoene hadde fra gammelt av vært en velstående familie som eide flere gårder i denne bydelen, og selv om lykken hadde snudd nokså drastisk i forrige generasjon, genererte eiendommene fortsatt inntekter nok til å brødfø frøken Masayo. «Hun er en kunstnersjel, skjønner du,» pleide herr Nakano spøkefullt å si, uten at han av den grunn mislikte sin kunstnerbesjelede søster. Nå skulle frøken Masayo åpne en ny utstilling i et lite galleri i annen etasje over kafé Pozy ved stasjonen. Temaet denne gangen var «Dukker som uttrykksform».

Jeg får vite akkurat nok om de fire hovedpersonene til at jeg får klare bilder av hendelsene som jeg får ta del i og personlighetene deres. Å lese Herr Nakanos forretning for avlagte gjenstander ble en god av leseopplevelse.

«Eg henger ut meisebollar til småfuglane og matar skjorene i nabolaget med usalta peanøtter. Eg sluker historier om fuglar som flyg høgt og langt, ser gjerne fugleprogram på tv og har begynt å få ei ganske bra samling med fuglebøker. Eg frydar meg over nøttekråkene som kvar seinsommar kjem for å plukke kongler frå ei cembrafuru — eit slags pinjetre — i gata der vi bur, og som brukar ei veleigna kløft i vår eiga furu som nøtteknekkar. Eg lar det gjerne henge igjen litt eple i trea til sidensvansen, som kjem inn til byen i store flokkar om hausten for å meske seg i frukthagane. Kvart år er det like spennande å sjå kor mange ungar gråmåsen har klekt ut på stabburstaket ved sommarhuset vårt på Veiholmen. Men eg veit ikkje stort om desse fuglane som eg likar å betrakte. Korleis dei lever, kva dei lever av, kvar i verda dei er når eg ikkje ser og høyrer dei.»

Jeg kjenner meg igjen i Brit Bildøens beskrivelse av egen kompetanse i boken Over land og hav Eit år med trekkfuglar før hun startet sitt prosjekt som boken handler om. Det hun lærte deler hun med oss i boken. En bok som var verdt å lese.

«Ungdomstidens leseerfaringer er skjellsettende. Som barn og unge leser vi med en innlevelse og en besatthet som for mange, kanskje de fleste, går tapt med årene. Det er sterke forbindelser som skapes, og sorgen over å måtte forlate mennesker vi har levd sammen med i intense lesetimer, kan være stor. «Disse menneskene som hadde fått oss til å gispe og hulke, dem skulle vi aldri få se igjen, vi skulle aldri få vite noe mer om dem», som den franske forfatteren Marcel Proust skriver når han minnes barndommens lesestunder.
Om lesingen foregår i det stille, minner den oss til gjengjeld på at vi ikke er alene om følelser som ensomhet eller skam, eller forelskelse og glede for den saks skyld. Selv om forfatterne vi leser, ikke nødvendigvis har brukt våre ord, eller sett tingene helt på vår måte, har vi likevel delt noen felles erfaringer, eller like ofte: De åpner opp for et nytt blikk på den verden vi tror vi kjenner.
Noen har vært her før oss og blåst liv i ordene.»

Det skjer at jeg stiller meg spørsmålet om det er så viktig å bruke tid på å lese bøker. Særlig perioder der jeg leser lite. Da hjelper det på å lese bøker som boken Leselyst Om bøker, liv og litteratur av litteraturprofessor Tone Selboe. Jeg har en del bøker med samme tema i bokhylla. Boken til Tone Selboe har jeg lånt, men jeg bør kjøpe den. Fordi den er av de bøkene jeg kan lese flere ganger.

Når jeg leste sitatet over som er i det første kapitlet, kom tanken: hvordan hadde mitt liv vært uten bøkene jeg har lest fra jeg var barn og frem til i dag. Boken til Selboe får meg til å se verdien det har gitt meg. Takknemmelighet for at vi har bibliotek. Det er som Vamp synger:

«Så takk ska du ha, kjære gud, Eller kim du nå va? Du så fant opp dei finaste ting.»

Tone Selboe skriver om bøker jeg har lest, og bøker som jeg ikke har lest. Minner meg på bøker jeg har tenkt å lese. Bøker jeg må lese om og igjen Hun setter litteratur i sammenheng med mange temaer.

Fra temaet Kjærlighet:

«Verken lesing eller skriving foregår i et tomrom. Alle vi som leser, enten vi er alminnelige lesere eller berømte forfattere som Dante og Proust, inngår i et fellesskap som utgjør en slags stille samtale, eller kanskje riktigere: et ekkokammer av mange stemmer. Når jeg leser om Francesca og Paolo, rykker derfor uvilkårlig minnet om min egen første store kjærlighet smertelig nær. Også den var uløselig forbundet med svik og med lesing, og om den ikke akkurat ga opphav til stor litteratur, så endte den, slik føltes det i hvert fall den gang, i et slags lite helvete.»

Om Smak der hun viser til hva Virginia Woolf uttalte:

«Smaken kan nok trenes og temmes gjennom lesing, og vi kan til en viss grad lære å kontrollere den, men det krever lesing og atter lesing før vi kan se allmenne og ikke bare personlige kvaliteter ved et litterært verk, kvaliteter som binder verker sammen i grupper, kategorier eller sjangre. Uansett hva vi leser og vurderer — dramaer, dikt, romaner, biografier eller historiske verk — vår egen personlige smak bør ifølge Woolfvære vår viktigste veileder: Vi lærer ikke bare gjennom opplysning og tanke, vi lærer vel så mye gjennom følelsen. Vi skal ikke skamme oss over det vi leser og liker, vi er selv den viktigste dommeren! Det synes jeg er et godt råd å ta med seg.»

Til slutt en smakebit fra Gjenlesing:

«Den litteraturen som klarer å ryste og skake oss, selv om vi har lest den mange ganger før, slutter aldri å forundre. Jeg opplever det ofte når jeg skal forberede en bok til undervisning: Jeg tar den opp for å lese den igjen; tenker i utgangspunktet at det strengt tatt ikke er nødvendig, for jeg kjenner den jo så godt, men så opplever jeg ord, setninger og tanker som nye og slående, som om jeg enda en gang blir tvunget til å tenke på hva de betyr, ordene på siden, og jeg blir revet med og oppslukt av lesingen, men må også tenke gjennom egne ord og standpunkter igjen, slik at jeg nesten blir fremmed for meg selv.»

«Han snur seg og ser på ho med open munn. Augo hans er heilt mørke, mørkeblåe.
Hjerkinn! Kifor vil du til Hjerkinn?
Eg trur det kunne ha vore bra for meg.
Å? Korleis da?
Ho heiser på akslene. Svarar ikkje.
Ho har kanskje møtt mannen i livet sitt, likevel vurderer ho å flytta bort frå han, utan eingong å koma opp med ei ordentleg forklaring.
Ho kunne ha sagt at ho er like sky som villreinen, ho følgjer dei lette stega til flokken, flyt bortover i eit jamt driv langs høgdedraga, følgjer terrenget som gjev minst motstand. Så snart dyra verar noko ukjent, ei uvand lukt, vender dei seg og spring, spring så fort dei evnar, søkjer tilflukt i ulendt terreng, bruker det som kamuflasje. Det er mange år sidan Ragna har vore i ein konfrontasjon.»

Jeg har tidligere lest diktsamlingen til Guri Sørumgård Botheim som jeg skrev om i innlegget:
Diktsamling: Heime mellom istidene - Guri Sørumgård Botheim.

Jeg likte diktsamlingen, og det samme gjelder romanen Høgfjellsmeldinga som ble utgitt i 2023. Romanens hovedtema er naturvern, et tidsaktuelt tema som jeg opptatt av. Jeg likte hovedpersonen Ragna. Hun er både tøff og sårbar. Det var et fint driv i romanen, og tidvis var den spennende. Romanen som jeg ble tipset om gjennom bokprogrammet Åpen bok var verdt å bruke lesetid på.

«Det kjennest som at blokka vil bli ståande att aleine no som eg har bestemt meg for å flytte. Eg veit det er tull, ho har einegga firlingblokker ved sida av seg og ei halvbrorblokk som ligg ved sida av. I kvar av dei fem høgblokkene er det 48 leilegheiter, og slik har det vore sidan den siste stod ferdig i 1962, året etter mi. I burettslaget er det 304 bustader, så leilegheita mi utgjer altså omtrent 0,33 prosent av bustadene her.
Blokkene har stått i meir enn seksti år, og eg har budd i ei av leilegheitene omtrent ein femtedel av levetida til blokka. Eg er berre ein parentes i historia om Bjerke. Men i mitt 45 år lange liv er dei tretten åra i blokka ein berebjelke og eit langt kapittel. Blokka er som ein ytre kropp, eit tomrom fylt av etasjeskilje og folk, møblar og kjensler, eit høgreist landskap i betong.»

Etter å ha lest Mjøsa rundt med mor av Bjørn Hatterud tidligere i sommer, gledet jeg meg til å lese Blokka på Bjerke Tretten år i tredje etasje som ble utgitt i 2023. Det ble innertier å lese den.

Underveis har jeg ofte tenkt at boka kunne vært innkjøpt og delt ut til de som sitter på Stortinget. I boka takker han oss som velger å lese boka. Jeg vil takke for at han har skrevet den. Og; på samme måte som Mjøstraktene er et kjent område for meg, er Groruddalen det samme. Jeg har ikke bodd Groruddalen. Men jeg har jobbet på nedre Grorud noen år, og har mange gode minner derfra og folkene jeg ble kjent med. Jeg har derfor ikke problemer med å forstå at man kan trives med å bo i en blokk på Bjerke.

"Det var sommaren da Coltrane døydde. Sommaren med «Chrystal Ship». Blomsterbarna heva dei nakne armane sine, og Kina sprengde ei hydrogenbombe. Jimi Hendrix sette fyr på gitaren sin i Monterey. Radioen spelte «Ode to Billie Joe». Det var opprør i Newark, i Milwaukee og i Detroit. Det var sommaren med Elvira Madigan, kjærleikssommaren. Og i denne skiftande, ugjestmilde atmosfæren skulle eit tilfeldig møte endre retninga på livet mitt.
Det var sommaren da eg møtte Robert Mapplethorpe.»

I og med at jeg ikke har hatt noe spesielt forhold til musikken til Patti Smith, har omtaler av boken hennes Just Kids ikke festet seg. Før jeg hørte artisten Malin Pettersen fortelle om sitt forhold til boken her i Deichman litteratur sin podcast serie Utlånt til:

«Da pandemien kom måtte Malin Pettersen reise hjem fra USA og legge alle planer på hylla. Hva skulle hun gjøre nå? ‘Just Kids’ av musiker og kunstner Patti Smith ble en god venn under nedstengingen, og overbeviste henne om å fortsette å satse på kunstnerkarrieren.»

Malin Pettersen har lest originalen (2010). Jeg har lest boken oversatt av Brit Bildøen (2012). Selv om jeg ikke fant boken like interessant som Malin Pettersen, ser jeg helt klart dens kvaliteter. Samtidig stiller jeg meg spørsmålet om Robert Mapplethorpe kunne funnet veien til kunsten på en enklere måte dersom han ikke hadde dopet seg slik han gjorde. Heldigvis fulgte ikke Patti Smith hans linje hva angår bruk av narkotika, og har gitt oss dette tidsbildet på en så ærlig måte.

Bokens tittel er hentet fra denne hendelsen:

*«Ein varm seinsommardag kledde vi oss i favorittplagga vår— eg i mine beatniksandalar og med lurvete halstørkle, Robert i hippieperlene og saueskinnsvesten sin. Vi tok undergrunnen ti West Fourth Street og tilbringa ettermiddagen på Washington Square. Vi delte kaffi frå ein termos og såg på straumen av turistar, narkovrak og gatesongarar. Hissige aktivistar delte ut løpesetlar mot krig. Sjakkspelarar tiltrekte seg sin eigen tilskodarskare. Alle sameksisterte i ein vedvarande dur av verbale utfall, bongotrommer og bjeffande hundar.

Vi var på veg mot fontena som låg i sentrum for all aktiviteten, da eit eldre par stoppa og glodde openlyst på oss. Robert likte å bli lagd merke til, så han klemde handa mi ømt.

«Å, ta bilde av dei,» sa kvinna til den lattermilde ektemannen.
(Eg trur dei må vere kunstnarar.»*

(Å, gi deg,» sa han og trekte på skuldrene. «Dei er berre ungar. Just kids.»

Romanen Sjakk under vulkanen av Håkan Nesser ble for meg en kjedelig leseopplevelse. Om det er det modus jeg er i hva angår krim eller handlingen, eller at boken er skrevet under pandemien, er ikke lett å si. Sjakk under vulkanen ble utgitt i 2021 og på norsk i 2022.

Håkan Nessers bøker om Barbarotti er en mix mellom hans privatliv og sakene han jobber med. Denne gangen starter boken med at Barbarottis nåværende kjæreste og kollega Eva er i Australia i et familieanliggende. I løpet av oppholdet uttrykker hun tvil om deres forhold. I april 2020 er hun tilbake uten at dette er noe tema. Hvordan løste dette seg, det kunne vært et interessant tema for leseren. På politihuset i Kymlinge skjer det lite. Når etterforskningen skjer med sneglefart og lite skjer, ble denne boken for kjedelig for meg.

Sist jeg var innom biblioteket tok jeg med meg tre bøker av Håkan Nesser. Den første jeg har lest er Den sørgmodige bussjåføren fra Alster.

Det er lenge siden jeg har lest bøker skrevet av Håkan Nesser. Bøkene hans kategoriseres som krim. Det er ikke krim med høyt spenningsnivå. Politietterforskerne løper ikke rundt i sko med høye hæler eller fine dresser. Det er ikke bøker der sjefene benytter enhver mulighet til å irettesette «fotfolket».

Realismen gjør derfor til at det er perioder der jeg opplever at boken er litt kjedelig, og at faktum ble gjentatt litt for ofte. Men som i tidligere bøker drives jeg fremover. Jeg gjetter og gjetter på hva som blir løsningen. Også i denne boken er løsningen på Håkan Nessers krimgåte ikke slik jeg gjettet.

Flere år siden jeg leste den. Husker den som en god bok, og tåles å leses igjen.