Bokelskere.no

Ingalill med bloggen Moshonista arrangerer også i 2017 Biografisirkelen, og i februar er tema Rags to Riches (fra fattig til rik og/eller omvendt).

Jeg deltok i 2016, men falt ut på slutten av året. Ambisjonene i 2017 er derfor senket; jeg deltar når det passer seg slik. Det avhenger bl a om jeg finner en biografi som passer inn i kategorien.

Det ble en biografi om fotballspilleren Cristiano Ronaldo dos Santos Aveiro. Han vokste opp under fattige kår på Madeira. Ronaldo spiller i dag på det spanske fotballaget Real Madrid og er flere ganger kåret til verdens beste fotballspiller. Ronaldo er elsket og hatet og mange har en mening om han. Han har et kroppsspråk som gjør at han virker arrogant og selvopptatt. De som har møtt Ronaldo har bare positivt å si om han.

På biblioteket peilet meg inn på biografien som var rangert høyest på Bokelskere.no: Alt om Ronaldo skrevet av Peter Banke. Men den fant jeg ikke. Rygge bibliotek flyttet inn i nye og fancy lokaler høsten 2016, og en del av innkjøringsproblemene jeg har opplevd, er at bøker ikke alltid er der jeg forventer de skal være. Så da ble det en biografi av Luca Caiolo: Cristiano Ronaldo- Gullgutt.

«Den 5. februar 1985 klokka 10.20 blir Ronaldo født på sykehuset Cruz de Carvalho. Gullklumpen veier 3,62 kilo og er 52 centimeter lang. Hugo, Elma og Catia har fått en lillebror.
Faren til Ronaldo jobber som gartner i byens kommunale parker og hjelper til i Andorinha. Moren hans strever over grytene, blant annet på et hotell, for å forsørge barna.
Ronaldo vokser opp i kvarteret Quinta do Falcao. Det er et av Santo Antonios fattigste strøk, og består av en klynge småhus som ligger oppe i en fjellside.
Her hvor Ronaldos barndomshjem lå, i enden av en liten, smal gate, er det nå en byggeplass full av ugress, en håndballbane og en bar.
Byggeplassen er nærmest blitt et pilegrimsmål for fotballfans og nysgjerrige turister.
«Jeg har ikke tall på hvor mange turister jeg har kjørt opp hit. De vil se hvor han bodde. Tjener gode penger på det,» sier taxisjåføren Carlos og gnir tommel og pekefinger mot hverandre.»

Andorinha er klubben som fostret Ronaldo der også faren bruker det meste av fritiden sin på å hjelpe til. Faren døde i 2005 på et sykehus i London dit Ronaldo hadde fått han overført i et forsøk på å redde han. Faren ble 51 år. Det var alkoholen som ga faren en tidlig død. Ronaldo som er svært knyttet til familien ble knust av dødsfallet:

«Ifølge Ronaldos gudfar Fernao Sousa var det en vanskelig tid for Ronaldo. «Han var vanvittig glad i faren sin, og det plaget ham å se ham syk. Han visste at faren var døende, og var svært lei seg og opprørt i begravelsen. Men han visste også at han måtte være sterk hvis han skulle følge fotballdrømmene sine,» sier Fernao Sousa.
Dinis var verken opptatt av rampelyset eller kameraene. Han foretrakk å holde seg i bakgrunnen, men i forholdet mellom far og sønn strakte han seg alltid langt.
De var uatskillelige før Ronaldo dro til fastlandet og Sporting Lisboa. Og de var det fortsatt i Manchester. Dinis besøkte ham ofte der. Han fulgte ham, hjalp ham og oppmuntret ham, helt til sykdommen ikke tillot det lenger.
Ronaldo forsøkte noen ganger å overtale faren til å la seg innlegge på en klinikk for å bli behandlet for alkoholmisbruket, men han klarte ikke å redde ham.
Dinis fortsatte å drikke. Legene på de beste engelske sykehusene kunne ikke gjøre noe.
Hans død ble begynnelsen på en vanskelig periode for Manchester Uniteds nummer 7.»

Ronaldo var langt fra den beste i klassen på skolen, men huskes som en veloppdragen elev, en gøyal og god venn for klassekameratene. Han huskes også for sin medfødte lidenskap for fotball:

*«Fra første dag han kom inn døra, var fotball yndlingssporten hans. Han var med på andre aktiviteter, lærte seg sanger og gjorde lekser, men han likte aller best å ha tid for seg selv og spille fotball. Når det ikke var en ball i nærheten, og det var ikke så sjelden, lagde han en ball av noen sokker. Jeg aner ikke hvordan han klarte det.»

Da Ronaldo var 12 år reiser han til fastlandet for å begynne på Sportings ungdomsakademi. Det var vanskelig å takle både for han og familien han måtte forlate. Dagene er detaljstyrte skole til kl. 17 og etter det trening med ungdomsakademiets A-lag. Han blir et mobbeoffer og føler seg som en klovn. Ringer hjem flere ganger i uka og moren Dolores må oppmuntre han om ikke å bry seg om de andre guttene. Etter ferien hjemme måtte han overbevises om at det er riktig for han å fortsette på akademiet. Litt etter litt tilpasser Ronaldo seg livet på akademiet, ambisjonene overskygget ensomheten og hjemlengselen. Han jobber hardt med å bli en god fotballspiller.

«Han gjør det som kreves for å bli en god fotballspiller, og påtar seg også på en måte familiens problemer. Som 14-åring er Ronaldo klar over at faren Dinis er alkoholiker og at broren Hugo er stoffmisbruker. Det gjør ham redd, men han rømmer ikke for det.*

Storebroren blir innlagt på en avvenningsklinikk i Lisboa. Det er bare takket være lønnen til Ronaldo at familien har råd til å betale for behandlingen. Hugo får flere tilbakefall, men klarer til slutt å komme seg ut av det.
Det samme kan ikke sies om faren. Her hjelper det ikke med innsatsen til Ronaldo.
På fotballakademiet begynner det riktignok å gå bedre for Christiano.
«På grunn av hans enestående talent og utrettelige arbeidsinnsats tilpasset han seg litt etter litt den nye hverdagen, og han ble et inn midtpunkt på laget. De andre spillerne sentret til ham, for de visste at han var den beste,» har Ronaldos skolelærer Leo Pontes fortalt.
Ronaldo framstår som en leder både på og utenfor banen.»

I dag er Ronaldo 32 år. Da han ble kjøpt av Real Madrid i 2009 for 94 millioner euro fra Manchester United, var han historiens dyreste spiller. I Manchester United hadde han vært siden han kom til klubben som 18 åring i 2003.

Boken på 200 sider som kategoriseres som en faktabok for barn, ble utgitt i 2012. Den forteller om oppturer og nedturer for Ronaldo i fotballens verden og litt fra privatlivet. Helt sikkert ikke den beste biografien om han. Men i og med at det meste jeg leste var ukjent for meg, var det en grei bok for formålet. Jeg hadde neppe lest en mer omfattende biografi om han; så interessert er jeg verken i fotball eller Ronaldo. Men min erfaring etter å ha lest biografier, er at jeg er det oppslag i media blir det mer interessant å følge med på det som skrives mv om personen.

Omtalen er kopi av et blogginnlegg her

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Chirovici har en nøktern fortellerstil, samtidig som den er vâr og litterært spennende. Det hviler en grå, dagligdags, slumrende form for tristesse over historien. Forfatteren portretterer personene slik at de fremstår svært troverdige og dialogene oppleves som ekte.
Det psykiske spillet karakterene imellom er et annet aspekt ved boka som er veldig interessant, hvem manipulerer sannheten til egen fordel, hvem har noe å skjule?

Gleder meg......

Ei veldig god bok om det meiningslause med å bli kommandert ut i krigen, ingen store ord, men mykje mellom linjene. Forteljinga om Walter er også så spanande at eg las boka i eit strekk. For dei som vil/kan lesa på originalspråket tysk, har Deichman boka!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Ta all jævelskapen du har lest i de femten-tjue siste krimbøkene, rist det sammen, og strø det ut igjen, så har du siste halvdel av denne boka.

Å lese Nyryddinga av Sigmund Løvåsen har gitt meg klump i halsen og fått meg til å le. Romanen ble utgitt i 2003. Forfatteren ble tildelt Tarjei Vesaas debutantpris og P2 lytternes romanpris. 180 sider.

Nyryddinga er en oppvekstskildring over en kort periode. Fortellerstemmen er Geir på elleve år. Han bor sammen med foreldrene og broren på en gård der de driver med sau. Geir ønsker å bli bonde og trives å være sammen med faren når han jobber på gården.

«Eg gledde meg til sommarferien. To lange månader som kom til å gå så altfor fort. Alt her heime, leik og bading og kanskje ein liten ferie om vi fekk tid.
- Vi får sjå på slåttveret, sa far.
Eg var van med å vera heime i lag med far og mor. Hadde aldri gått i barnehage. Den var nede i bygda. Bygderamp kalla ho bæssmor dei som hadde gått der. Hadde vore i bursdag til fleire av dei no etter at eg hadde begynt på skulen. Dei hadde krig med kaker og brus, og ein kasta øks etter bror sin. Ville ikkje bli slik. Ville heller vera med mor og far, eller bestekameraten min, Finn.
I dag skulle eg vera heime med far. Han jobba sjølv om han var heime, plukka stein, kjørde møkk, fóra og klypte sauene, sette opp hesjer og kjørde høy. Og mykje meir. Det var nok å vera med på, og han trong nokon til å hjelpe seg. Eg kunne det, alt det far gjorde. Sjølv om eg var for liten til å ta dei tyngste steinane, for liten til å klyppe sauene og for liten til å bera så mange hesjestaur som han, sa visste eg korleis ein skulle gjera det. Og om noko skulle skje med far, sa visste eg og kva eg skulle gjera. Viss han lag og pusta tungt og heldt seg på bringa. Ingen hadde sagt det, men eg visste det, hadde tenkt det ut sjølv. Eg visste eg kunne springe fort opp att frå jordet, og at eg kunne det korte telefonnummeret utanat. Og eg visste kva slags pedal eg skulle trykke ned, og kva slags spak eg skulle skyve på for å flytte traktoren, viss den tunge tilhengaren fylt med stein sto oppa bringa til far. Og eg visste at eg skulle legge genseren min under hovudet hans og seie det skal gå bra, og eg visste at eg kunne springe raskt opp att til huset, trena på det kvar gong vi hadde pause, og eg visste kva eg skulle seie i telefonen, kvar vi budde, og at dei måtte hjelpe far. Alt skulle gå bra. Hadde tenkt det ut sjølv. Og eg skulle trøyste mor, slik ho trøysta meg.»

Geir har gode relasjoner til foreldrene. Lillebroren er han tidvis flau over. Finn er kameraten som også kommer fra gård. De holder samme mot bygderampen. Finn er tøffere enn Geir og har sagt opp kontrakten med Gud, og bruker sterkere ord enn Geir. Begge skal bli bonde og skihopper. De er som gutter flest Usikkerheten for Geir er farens helse.

Nyryddinga var en god roman. Jeg startet å lese den rett etter at jeg hadde sett siste episode i NRK programmet Tid til å leve. Derfor var jeg nok i et spesielt modus til å ta til meg romanen til Sigmund Løvåsen. Dessuten har jeg vokst opp med sau; helt til faren min fikk hjerteproblemer. Også jeg hadde nok ønsker å kunne ha flere dyr enn en hund rundt meg. Derfor ble denne romanen litt min historie også.

1Omtalen er kopi av et blogginnlegg her

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Som i de to første bøkene overbeviser Edvard Hoem med sitt vakre, lyriske språk. Et språk som kler historien svært godt. Særlig i første bind i serien, "Slåttekar i himmelen", var dette språket med på å løfte historien opp til noe som innimellom føltes nærmest magisk.
Etter hvert har denne magien avtatt for min del.

Det siste barnet av den amerikanske forfatteren John Hart er den første boken jeg har lest denne måneden. En krimbok fra egen bokhylle på 394 sider med spenning fra første til siste side. Ukjent forfatter før jeg leste all omtale av den siste av John Hart utgitt på norsk i 2016: Syndenes forlatelse. Det siste barnet ble utgitt i 2009, og den norske utgaven jeg har lest ble utgitt i 2010.

For den som liker krim som aldri gir leseren grunnlag for å slappe av, er dette boken. For denne leser litt i overkant intens. Særlig fordi romanen er på nesten fire hundre sider og at den er så mørk. Men den holder på spenningen helt til siste side og med stadig overraskende vendinger. Det er enkelt å leve seg inn i den vanskelige livssituasjonen til Johnnny og moren. Og derved blir en revet med og håper aller mest at Alyssa skal finnes i levende live. I det minste at familien skal få et svar på hva som har skjedd.

Romanen starter når det er gått et år siden Alyssa er forsvunnet. I tillegg til Johnny og moren er en av hovedpersonene politietterforskeren Hunt. Hunt som ledet etterforskningen kjenner skyld fordi han ikke har klart å finne ut av hva som skjedde med Alyssa. Han er bekymret for Johnny og moren, og ikke så lite betatt av den vakre kvinnen. Sjefen til Hunt er igjen bekymret for at Hunt har involvert seg for mye i saken. Hunt er en etterforsker som går egne veier, og det samme gjelder Johnny som setter i gang dramaet som vi følger i mange akter. Mer skal ikke røpes fra handlingen.

Jeg har en bok til av John Hart i bokhylla: Ved elven. Den skal leses etterhvert. Men nå må jeg lese noe mindre intenst. Rett og slett «slækkern»...

Omtalen er kopi av et blogginnlegg her

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Allerede fra første scene i boka blir jeg øyeblikkelig hensatt til disse britiske krimseriene fra den engelske landsbygda. Forfatteren tar det hele så til de grader på kornet, og setter stemningen på en mesterlig måte. Ved hjelp av skarpe observasjoner og lun humor blir vi kjent med denne politimannen, hans grå husholderske, tre eldre ugifte søstre, en vinpimpende ulykkelig husmor, samt det som ellers hører hjemme et slikt sted. Graham Norton maler det hele ut med en lett og leken pensel. På en slik måte at jeg ikke kan unngå å bli glad i disse menneskene.

Gøy å se at noen fremdeles leser slike gode gamle klassikere!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Mafia av utenlandsk opprinnelse med knallhard indre justis satt opp imot den priviligerte svenske eliten er tema vi kjenner igjen fra bøkene til Jens Lapidus. Her er det tatt et skritt videre, særlig når det gjelder makteliten. Det er til fingerspissene utmalt, nesten til det parodiske, hvordan posisjonering, spyttslikking og rævdilting er en velutviklet sport i dette miljøet. Herlig beskrevet.

«Det er barndommens gate, sa Klara, som er mitt vesens rot. Den ga meg et veldig alvor en dag jeg var vilt forlatt. Den drysset vemod i sinnet mitt en drivende regnværsnatt. Den slo meg en gang til jorda, for å gjøre hjertet mitt hardt, så dro den meg langsomt opp igjen og tørket tårene bort.»

Vi har allerede noe i ryggsekken når vi blir født. Ryggsekken fylles på etterhvert som vi lever. Noe blir tungt å bære og er der for alltid. Faren til Klara begikk selvmord da Klara gikk i første klasse, det må hun bære med seg. Men Klara er ikke hovedpersonen i romanen Arv og miljø til Vigdis Hjorth.

Det er Bergljot som er hovedperson og fortellerstemme. Bergljot har det unevnelige i sin ryggsekk, faren forgrep seg på henne seksuelt fra Bergljot var fem til hun var syv.

Arv og miljø har skapt en diskusjon blant moralpolitiet blant kritikerne da den ble gitt ut i 2016. De har fortalt meg at romanen er en fiktiv selvbiografi og stilt spørsmål ved det etiske å gi den ut. Så når jeg leser romanen er det Vigdis Hjorth jeg ser for meg.

Jeg er ikke stor fan av bøkene til Vigdis Hjorth. Selv om jeg liker å høre på Vigdis Hjorth når hun er i radio og på TV, har jeg aldri fått med meg at hun hadde opplevd noe av det romanen beskriver. Jeg leste to romaner av henne i 2013; Leve Posthornet og Hjulskift; det ble ingen innertiere. Derfor overrasket jeg meg selv ved å like romanen Et norsk Hus som jeg leste i 2015. Jeg fikk Arv og miljø i julegave. Nå er den lest, og jeg likte romanen godt selv om jeg synes hun tværer litt på det samme innimellom, og særlig i begynnelsen.

Romanen begynner slik:

«Faren min døde for fem måneder siden, på et beleilig eller ubeleilig tidspunkt, alt etter øynene som ser. Selv tror jeg ikke han ville ha hatt noe imot å bli borte på en slik plutselig måte akkurat da, det var nesten så jeg tenkte han måtte ha forårsaket fallet selv, da jeg hørte om det, for jeg fikk detaljer. Det lignet for mye på sånt som står i romaner, til å kunne være tilfeldig.
Mine søsken hadde i ukene før dødsfallet hatt en heftig diskusjon om forskudd på arv, det gjaldt fordelingen av familiens hytter på Hvaler. Og bare to dager før far falt, hadde jeg meldt meg på, på min eldre brors side, mot mine to yngre søstre.»

Bergljot har brutt med familien for tjuetre år siden. Da fikk hun nok av å bli avvist; at det hun fortalte om faren ble fornektet. Hun har hatt litt kontakt med søsteren Astrid i årene før arvestriden rundt hyttene bygger seg opp. Klara er en venn – en god støttespiller. I den perioden Bergljot fortsatt hadde kontakt med moren og etter en opprivende telefonsamtale med moren:

«Jeg orker ikke mer, hikstet jeg, hva skal jeg gjøre, jeg dør av det, hikstet jeg. Nei da, sa Klara. Overhodet ikke, sa hun. Du er sterk, sa hun. Du må bare innse at det ikke er noe teselskap, men krig. Det er liv eller død. Det er ikke fredsforhandlinger, men kamp på liv og død om ære og ettermæle, sa hun. At jeg måtte gi opp å tro jeg kunne bli forstått av mor. At jeg måtte gi opp å tro jeg kunne bli tatt imot av mor. At jeg ikke ville få noe fra mor og far uten å oppgi sannheten min. At mor og far heller så meg død enn å komme meg i møte, at de ofret meg for sin æres skyld. Det er krig, sa hun, og at jeg måtte bli kriger. At jeg ikke måtte betrakte meg selv som et offer, men kriger, utspekulert og taktisk som en kriger, at jeg ikke måtte tenke forsoning, men krig. Og mens Klara snakket, var det som om jeg plutselig forsto det, og at det gjorde noe med meg. Jeg forsto at jeg ikke lå i fredsforhandlinger, men var i krig, forsto at jeg ikke var på forsoningsmøte, men i krig, forsto at jeg ikke skulle være fredsmekler, men soldat.»

Flere smakebiter fra romanen det er skrevet så mye om er ikke nødvendig av meg å gi har jeg komme til. At jeg likte den har jeg allerede skrevet.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min

Utdrag fra omtale på bloggen min:
En finurlig sammenskrudd historie er dette. Og en og annen overraskelse har forfatteren å by på innimellom. Men dessverre, jeg synes ikke det er så voldsomt spennende. Og det er fordi jeg har den sannsynlige løsningen ganske så tidlig. Derfor blar og leser jeg fort, ikke fordi det er så ulidelig spennende, men jeg vil bare se om jeg triumferende kan utbryte; Hva var det jeg sa!
Og det kan jeg.

«Som et visst annet sted er det et hus med mange rom. Det har funnet plass til så mange slags mennesker — store menn og mindre menn, sterke menn og svake menn, dydige menn og umoralske menn, heldige menn og uheldige menn. Og vi har attpå til måttet hoppe over alle de bra menn som burde ha vært der, men aldri slapp inn.
Historien synes alltid å ha hastverk og kan vel ikke være så nøye på det, mens tiden maser videre.
Det er et hus av historie og skjebner. Og skjebnene der inne blir igjen en viktig del av historien om Storbritannias og britenes liv på godt og vondt — nå som før og så langt fantasien greier å strekke seg fremover.
Over den slitte trappen, inn bak den svarte døren.»

Hadde jeg under oppveksten hatt skolebøker som klarte å fremstille historien slik Richard Herrmann gjør det bl a i boken jeg nå har lest, Bak den svarte døren – Historier, mennesker og politikk i Downing Street, så hadde jeg kanskje valgt en annen yrkesvei enn det jeg gjorde. Uansett; jeg stortrives hver gang jeg kan ta frem en bok han har skrevet om engelsk historie. Sitatet over er slutten av boken på 300 sider.

Boken ble utgitt i 1970 og den som har gått inn den svarte døren i 1970 er Edward Heath fra den konservative leiren. Etter det er også kvinner gått inn døren, og den som er statsminister i Storbritannia i dag er Theresa May og hun gikk inn døren i 2016. Mye har skjedd mellom 1970 og 2016. Storbritannia er nå på vei ut av EU; i 1970 var de på vei inn i Fellesmarkedet:

«Etter to franske avslag i 1960-årene gjør Storbritannia nå sitt tredje forsøk på å komme inn i Europa. Det snakkes om den mest skjebnesvangre avgjørelsen i britenes historie, og britene selv er på langt nær kommet til klarhet over om de kan eller vil ta den omstilling som et forpliktende samarbeid i Europa vil føre med seg — i politisk, økonomisk, sosial og ikke minst menneskelig forstand.
Under depresjonen som slo inn over britene mens deres imperium ble rigget ned og de økonomiske sorgene syntes å ta overhånd, var det en tendens til å se britenes rolle for fremtiden i mer dystre farger enn nødvendig var.
Resonnementet var undertiden at når man ikke tellet som før i den aller største verdenshusholdningen, fikk man slå seg til ro i det lille format, som en britisk utgave av Sveits eller Sverige som holdt seg for seg selv og var seg selv nok.
Men Storbritannia kan, også økonomisk, fremdeles måle seg med hvilket som helst land på den andre siden av Kanalen. Og politisk har britene en erfaring, en tradisjon av rimelighet og en evne til å jevne ut motsetningene som kunne gi dem en viktigere rolle å spille for Europas fremtid enn de selv kanskje er klar over mens tvilen ennå river i dem.»

Boken jeg har lest begynner slik:

«Del er et hus britene er på fornavn med. De kaller det bare nummer ti, som greier seg lenge for den mest berømte adressen i verden.
Innpå femti statsministre har bodd der til nå, siden den aller første av dem — Sir Robert Walpole - fikk gratis bolig inne i den trange gaten, bare et stenkast fra parlamentet, for 250 år siden. Men da hadde huset med den skakke, svarte døren stått der i over hundre år og det var fullt av historie og historier allerede.
Som offisiell bolig for landets fremste menn er nummer ti nokså usle greier, nesten som et uthus å regne sammenlignet med Kreml i Moskva, Det hvite hus i Washington eller Élyseépalasset i Paris.»

Richard Herrmann tar oss med på en reise bakover i historien. Om de menn som har oppholdt seg der; deres bakgrunn, personlighet og hvordan de håndterte den rollen de ble tildelt. Noe har jeg lest om tidligere i bøker skrevet av forfatteren og andre forfattere. Det er alltid gøy å lese om fiendskapet mellom Gladstone og Disraeli, og fiendskapet mellom Gladstone og dronning Victoria. Og motsatt, dronningens gode forhold til Disraeli.

«Man kunne ikke tenke seg større motsetninger. Disraeli var den praktiske, skruppelløse realpolitikeren. Gladstone var full av bibelsteder og betraktet sin politikk som en religiøs misjon.
Da Disraeli fikk overtalt dronningen til å la seg utrope til keiserinne av India, fnyste Gladstone: «Vi burde ha vært spart for et slikt vulgært sirkus.»
Disraeli sa engang i parlamentet: «Det er forskjell på et uhell og en ulykke. Hvis Gladstone faller i Themsen, er det et hendelig uhell. Men hvis noen trekker ham opp igjen, er det en ulykke.»
Da Dizzy la på det siste, skrev han til dronningen at han bare hadde ett ønske — å få kysse hennes hand enda en gang.
«Som jeg trodde,» sa Gladstone, «han er falsk selv i døden.»
Det måtte gå hardt for seg når de to grunnleggerne av moderne britisk politikk braket sammen.
Fordi Gladstone var idealisten med de høye moralske kravene til seg selv og andre, og fordi Disraeli var den jordnære realisten som gikk med på en politisk handel når han så at regjeringen og landet — og han selv — hadde fordel av det, er det gjerne Gladstone som går av med seieren og de pene ordene når man sammenligner de to.
Men når man tar for seg de praktiske følgene av deres politikk på lengre sikt, vurderer det de to utrettet for ettertiden, er det slett ikke så enkelt.»

En annen kjenning er selvsagt Churchill som jeg har lest om i mange bøker. En som jeg kjente lite til var William Pitt den yngre:

«I vår egen tid, mot Hitler, var det Winston Churchill.
For halvannet hundre år siden, mot Napoleon, var det William Pitt — den yngre, blir han gjerne kalt, for å skille ham ut fra hans berømte far som hadde dominert britisk politikk i flere slektledd, nesten helt fram til det øyeblikk da den begavede, selvbevisste sønnen var klar til å overta der faren hadde sloppet.
Sammenligner man de to epokene det her er tale om — trusselen fra Napoleon og trusselen fra Hitler — er det påfallende hvor like de var, nesten identiske på mange vis.
I begge tilfelle hadde fienden på den andre siden av Kanalen lagt storparten av Europa under seg. Svære hærer sto klar til å dra over de 30 kilometer med vann som hadde velsignet Storbritannia med trygghet i nesten tusen år.
«Hold Kanalen åpen for meg i tolv timer,» sa Napoleon, «det er alt jeg trenger.» Han fikk dem ikke. Til slutt mistet han tålmodigheten og; satte sine soldater— «la grande armee» — på marsj østover i stedet.»

Historien er ikke skrevet slik mange som skriver slike bøker velger; oppramsing av fakta til det kjedsommelige. Richard Herrmann skriver den med en lettbenthet, klokskap og glimt i øyet. Og ikke minst; han greier å komprimere et faktagrunnlag som en kan bruke tusenvis av sider på til 300 sider.

Det er så mye jeg kunne sitert, men jeg slutter her med en siste smakebit.

«Historie er i grunnen en fortelling om oppbrukt tid, om hendinger og mennesker som kommer oss uklart i møte, drar forbi og stivner for alltid. Men selv fortiden trenger tid på seg til å størkne, få sin endelige form.
Når vi skal åpne og lukke den svarte døren i nummer ti Downing Street for siste gang, må vi nok fare i ned mer lempe enn ellers. Mangt av det som er hendt der inne siden den annen verdenskrig, virker fremdeles direkte inn på det som skjer rundt oss i dag, og var egen vurdering av denne ferske fortiden vil svinge hit og dit ennå en stund, alt etter som vi opplever vår egen tid.»

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

Fascinerande bok om mann med tvangstankar, vil tru framstilinga er realistisk. Litt lang, men absolutt lesverdig. Godt språk. Ny forfattar for meg, og ei boka som fortener fleire lesarar.