Bjørn Bakken som svar til Silje :
13:53, 17. oktober 2017 Diskusjon: Silje om Skada gods roman av Tore Renberg av Tore Renberg
Skal høre den som lydbok denne uka. Gleder meg som en unge! Hillevågsgjengen er fantastisk :-)
Utdrag av omtale på bloggen min:
Jeg er stor fan av Jens Lapidus. Han har en uimotståelig blanding av herlige karakterer, spennende plot, solid oppbygging, effektivt driv og ikke minst et uforlignelig språk; det er som skrapt opp fra asfalten, som skrevet i grafitti, det er rått, usminket og levende.
«Hvis man er i verden på en sånn måte at man vil lære og forstå og erfare og forhåpentligvis vokse, da må man utsette seg for ting.»
Jeg var på Rygge bibliotek i høst og hørte Vigdis Hjorth snakke om romanen Arv og miljø som jeg leste og skrev om i januar 2017. Syntes det var interessant å høre på. Interessant er også boken til Kaja Schjerven Mollerin: Vigdis, del for del. Det er en samtalebok, og innledningsvis skriver forfatteren at hun innledet et samarbeid med Vigdis Hjorth vinteren 2015 som var ment å ende om Hjorths forfatterskap og intellektuelle virke. På den tiden jobbet Vigdis Hjorth med å ferdigstille en roman for voksne som skulle handle om et arveoppgjør og en forbrytelse.
«Vi startet altså på et tidspunkt Hjorth var i ferd med å sette punktum for en ny roman, ikke en hvilken som helst roman, verken for forfatteren eller for trofaste lesere, men en roman som vil bli stående som er merkestein i forfatterskapet fordi Hjorth, i denne boka samler og utdyper motiver og temaer hun har forfulgt – og selv blitt hjemsøkt av – gjennom et langt forfatterliv. Uforutsigelig nok skulle også Arv og miljø, flere måneder senere, komme til å utgjøre sentrum i en av de siste tiårenes største norske litterære debatter, om forholdet mellom fiksjon og virkelighet; et knapt år etter dette igjen skulle debatten få nok en omdreining da Vigdis Hjorths søster, Helga Hjorth, ga ut romanen Fri vilje, som gir oss en annen versjon av fortellingen vi blir presentert for i Arv og miljø. Et beleilig eller ubeleilig tidspunkt å innlede en samtale på, kunne man si, alt etter øynene som ser.»
Om debatten som foregikk i Klassekampen angående boken Farvel til Eddy Bellegueule av Edouard Louis, og Kjartan Fløgstads kritikk av forfatteren, der Vigdis Hjorth var uenig med Fløgstad, en debatt som foregikk før Arv og miljø var utgitt, sier Hjorth blant annet: «Å ikke bli trodd når man har opplevd overgrep, forsterker smerten. I sin mistenkeliggjøring og bagatellisering av offerets historie stiller Fløgstad seg i denne debatten på maktas side.»
I Vigdis, del for del kretser mange av samtalene naturlig nok rundt romanen Arv og miljø, og temaet i som romanen tar opp. Om det tragiske dilemmaet for de to søstrene i romanen som var født da det påståtte overgrepet skal ha skjedd:
«Det er nettopp tragedien i slike saker. Uansett hva du velger, vil noe falle fra hverandre. Idet forbrytelsen har skjedd, har på et vis familien, slik den var, gått til grunne. Det er heller ikke uvanlig at mødre blir maktesløse og ikke klarer å beskytte barna sine. Men i saker med en overgriper og et offer er det mye lettere å ta overgripers parti, det er nesten umulig å la være, for det krever ingenting. Velger man overgripers side, kan man leve tilnærmet som før. Velger man å tro på offeret, eller Bergljot, krever det en helt annen innsats, en helt annen evne å tåle ubehag, for det vil forandre alt. Alt som har vært, vil bli revet i stykker, se annerledes ut. Derfor er det svært krevende å tro på offeret. Man kjenner ikke konsekvensene. Dette har selvsagt også med fasade å gjøre. Boka handler om forbrytelsen til en mann i en pen vestkantfamilie. Da debatten stod på, lå det nær å tenke at Aftenposten, som borgerskapets avis, ikke ville tro at slikt kan skje også i tilsynelatende plettfrie borgerlige familier, som jeg skriver om. «
Temaene for samtalene er også virkelighetslitteraturen generelt, andre bøker hun har gitt ut, kritikernes rolle, Handke-debatten, morsrollen og mye annet. I det hele tatt var boken til Kaja Schjerven Mollerin verdt å få med seg. Mye man kan reflektere over. Boken leste jeg på eBokBib
Kari Gjønnes Folvik om Mi briljante venninne av Elena Ferrante:
09:53, 13. oktober 2017 Kommentarer: 2
Har ikkje klart å lesa ferdig enno... er nok litt skuffa i forhold til dei mange som lovpriser bokverket. Prøver igjen!
Nydelege tekstar der Camilla ( Wergeland/Collett) stig fram for oss med liv og glød! Det moderne (sam)norske språket kler på forunderlig vis kvinna frå midten av 1800-talet. Eg er begeistra over måten Mona Høvring har gjort dette på, og eg får lyst til å lesa både meir av henne OG av CC.
Les også debutboka til Mona Høvring: Noe som hjelper, ypparleg!
Bjørn Bakken siterer Begynnelser av Carl Frode Tiller (side 183)
11:30, 11. oktober 2017 Ingen har det som favoritt.
Eg drømte at eg stod opp tidleg på morgonen, kledde på skyggen min og sende han ut blant folk.
Kari Gjønnes Folvik som svar til Stian B. Hope :
16:25, 9. oktober 2017 Diskusjon: 10 gode novellesamlinger
Hei Stian, no brukar vi lista di til utstilling av noveller på Rød!
Kari Gjønnes Folvik om Kjære Ijeawele, eller Et feministisk manifest på femten forslag av Chimamanda Ngozi Adichie:
10:18, 9. oktober 2017
Gaven til alle som har ei dotter, tantebarn, barnebarn eller ventar ei jente! Lettleseleg og oppmuntrande feministisk manifest om å ikkje kjønnsdele.
Tone H som svar til Rosa99 :
17:32, 2. oktober 2017 Diskusjon: Rosa99 om Rigels øyne av Roy Jacobsen av Roy Jacobsen
Nei, det må du ikke. Må vel si at jeg ble satt ut da jeg leste kritikken du fikk, og min første tanke var at nå gidder jeg ikke skrive noe her inne mer. Helt klart er det fint om noen leser det jeg skriver. Men statistikken min på bloggen forteller meg at det kommer ingen lesere fra dette nettstedet, verken da jeg skrev kort eller nå når jeg kopierer inn innlegget fra bloggen. Men jeg bruker dette nettstedet når det er en bok jeg lurer på om jeg skal lese, leser hva andre har skrevet om den. I går kveld og i morges var det mørkt og regnet, men i dag etter jobb skinner solen igjen, og tungsinnet forsvant :)
Tone H som svar til Vigdis Vold :
05:38, 2. oktober 2017* Diskusjon: Rosa99 om Rigels øyne av Roy Jacobsen av Roy Jacobsen
Jeg finner grunnlag for å lenke til en diskusjon som var på dette nettstedet i 2013, da fikk vi bokbloggere kritikk for å linke til bloggen:Link til diskusjonen som da pågikk og meningene de som deltok hadde, meg inkludert
«Stillhet kan være like vondt som slag eller spark, mor. Det kan gjøre stor skade.»
Setningene fra romanen Det hvite badehuset av Thorvald Steen synes jeg rommer mye av innholdet. Jeg likte den veldig, veldig godt.
Samme dag som den ble utgitt, 11. september 2017, var det et intervju med forfatter Thorvald Steen her i Dagsavisen med overskriften: «Har funnet helheten i livet - For fire år siden ringte Thorvalds Steens telefon. Da måtte Steen skrive livshistorien sin om igjen.» Thorvald Steen sier blant annet dette:
«– Men det er viktig å understreke at det er en roman og ikke en selvbiografi. Jeg tror ikke at biografier er mer korrekte og virkelige. Virkeligheten er mangefasettert. Det er mange innganger til den. Jeg har tidligere jobbet med hvem jeg er via å forstå ideene og tankene jeg har vokst opp med. Så hadde jeg en lang fase der jeg ikke ville gå inn i det mest nærliggende: selvforakten og forholdet til den syke kroppen. Gjennom litteraturen, gjennom å lese forfattere som Amalie Skram, Inger Elisabeth Hansen, Pia Taftrup og andre som skriver forståelsesfullt og forsonende om kroppens styrker og svakheter, har jeg akseptert kroppen. Nå forholder jeg meg til at jeg fortrengte min egen fortid.»
Hovedpersonen i romanen blir oppringt av en kvinne som forteller at hun har forsøkt å få tak i moren hans, men moren tar ikke telefonen. Kvinnen forteller at hun heter Eline, er kusinen hans, og at hun ringer for å fortelle at broren til moren er død. Kusinen er ukjent for han, men han er ikke ukjent for kusinen. Da hun var tolv år møtte hun og faren hovedpersonen og bestemoren. Men Eline fikk ikke snakke med den fem år yngre fetteren fordi guttens foreldre ikke ville vite av dem. Enda mer overrasket blir han når Eline kan fortelle at han har samme sykdom som hennes far hadde, og at faren visste det.
«Under samtalen vår slo det meg at jeg ikke hadde møtt onkelen og kusinen under bestemors bisettelse. I flere begravelser har jeg sett familier la konflikter ligge i den timen seremonien varer. Det virker som om døden kan få samvittigheten til å slipe hardhet ned til noe som minner om tilgivelse.»
Eline kan fortelle at bestemorens død aldri ble nevnt etter at hun hadde sett farens reaksjon da han leste dødsannonsen i avisen om at bisettelsen hadde funnet sted i stillhet.
«Jeg hørte Elines stemme i det høyre øret. Jeg tenkte på mor, som aldri ville snakke om sin egen far. De gangene jeg har spurt, har hun svart at jeg aldri måtte spørre igjen fordi det gjorde så vondt. Hun har ikke villet fortelle navnet hans, hvor han kom fra eller hvor han bodde.»
Hovedpersonen var femten år da han fikk vite at han hadde en muskelsvinnsykdom. Hans drøm om å hoppe i Holmenkollen var over. Nå førti år etter har han vært avhengig av rullestolen et år.
Første søndag i advent besøker han moren. Han har gruet seg til besøket, og har veid for og imot om han skal fortelle henne om telefonsamtalen. Moren er lite villig til å svare på spørsmålene hans.
«Hun sitter der foran meg, og sloss. Jeg tror det er det hun gjør. Hun sloss for hele verdien av det livet hun har levd. Tenker hun på en helt annen måte enn det jeg kan forstå? Kanskje hun ikke har ord for det? Kanskje fortielsene er et overlevelsesinstinkt? At om hun røpet seg, ville hun miste sin posisjon og stilling overfor far og meg og resten av familien? Jeg forstår meg ikke på henne.»
Det var noen smakebiter fra romanen på 178 sider som jeg har lest på eBokBib. Ikke mange sider, men innholdet er stort, tankevekkende og tidsaktuelt.
Kritikerne likte den også. Det kan en lese her hos forlaget Oktober, som beskriver innholdet slik:
«Det er like før advent. Han får en telefon fra en ukjent kvinne. Hun sier at hun er kusinen hans. Familien på morssiden har han aldri hørt om eller møtt. Bestefarens navn har han aldri fått vite. Har hemmeligholdet sammenheng med at han har en arvelig sykdom og nå sitter i rullestol? Han oppsøker sin gamle mor med et håp om å få henne i tale før det er for seint.
Det hvite badehuset er en roman om skam, fortielse og omkostningene ved å være ærlig.»
Det var samtidig som jeg leste Masha Gessens biografi om Putin, at jeg hørte et intervju med Bernhard L. Mohr på NRK radio om hans bok Hvorfor stemmer russerne på Putin? Nå er den interessante boken lest. Den er utgitt på forlaget Cappelen Damm i 2017, og utgaven jeg har lest er et leseeksemplar.
Bernhard L. Mohr, som er journalist, bodde i Russland i 2006 og 2007 – en av de han ble kjent med i den tiden var Olga:
«Jeg flyttet til Moskva like etter at det norske Schibsted-konsernet hadde kjøpt aksjemajoriteten i gratisavisen Moj raj on («Min bydel»). Avisen hadde på kort tid tatt posisjon som St. Petersburgs mest leste, og nå skulle en ny utgave — forbedret med norsk kapital og vestlig knowhow — erobre hovedstaden. Min jobb var å sy det russiske selskapet inn i den norske konsernhamsen, og samtidig ha ansvar for rekruttering og ansettelser. Olga, som etter skuespillerutdannelsen hadde tatt to universitetsgrader i markedsføring og gjort karriere i forlagsbransjen, skulle lede markedsavdelingen. Tilfeldigvis havnet vi rett ved siden av hverandre i kontorlandskapet. Hun ville bli bedre i engelsk, og var glad over å få en utlending i bekjentskapskretsen. Jeg trengte en Moskva-veiviser, og til forskjell fra mange av kollegene var Olga ektefødt moskovitt. Akkompagnert av klakkene fra de høye hælene hennes ble jeg raskt kjent med sjarmerende parker i vest, georgiske restauranter i ost og klubber i sentrum der du på forhånd måtte vite hvilken dør du skulle banke på.»
Da forfatteren bodde i Russland var det klondyke-stemning i landet – alle var optimistiske for fremtiden. Mange var skeptiske til Putin. Men etter annekteringen av Krim i 2014 opplever han en holdningsendring:
«Samtidig som jeg satt og leste rapporter om sivilbefolkningens lidelser i Donbas, begynte det å skurre på Facebook. I feeden min dukket det opp tolkninger, forklaringer og meningsutsagn som brøt tvert med det norske og internasjonale mediebildet. «Krim har da alltid vært russisk», leste jeg flere steder. «USA planla krig mellom Russland og Ukraina alt for 15 år siden», lød overskriften på en artikkel. Den var blitt delt av Larisa, som hadde vært administrerende direktør i Moj rajon i St. Petersburg. Oleg — salgsdirektøren som digget A-ha og Duran Duran og helst bare ville snakke om musikk — distribuerte flere saker som diskrediterte Russlands liberale opposisjon og den uavhengige pressen, fordi den stilte spørsmål om Russlands rolle i Ukraina. «Bombene i Lugansk er USAs og vestlige lands forsøk på å tilintetgjøre det slaviske folk», skrev sørrussiske Alina, som jeg husket som en av dem som var mest opptatt av å feriere ved Middelhavet.
Hva i all verden var det som foregikk? Det var nesten sjokkerende å oppleve at disse menneskene som for ti år siden boblet av begeistring over demonstranter som talte makta imot, nå nærmest konkurrerte om å hylle Putins Ukraina-manøvrer, som innebar klare brudd på folkeretten. Hva hadde skjedd med livsanskuelsen til dem som for ti år siden jublet over å få jobbe i et vestlig selskap tuftet på demokratiske og liberale verdier? For ti år siden var vi samstemte om disse verdiene. Nå gjenga folk som hadde lagt sjela si i at Moj rajons lesere skulle få høre sannheten, konstruerte løgner fra det russiske propagandamaskineriet.»
Ti år etter at han jobbet der, er forfatteren tilbake i Russland. Her er noe av det Olga og samboere Sergej sier under en middag:
«Sterk styring og kontroll har aldri vært noe problem for Russland. Hvis vi prøver oss på vestlig demokrati igjen, blir resultatet anarki slik som på 1990-tallet. Russland har alltid greid seg best når landet har vært styrt av en sterk hånd», sier hun og lister opp Putin, Stalin, Peter den store, Katarina den store og Ivan den grusomme i et og samme åndedrag.
Sergej melder seg på:
«Det med demokrati er egentlig en myte som dere i Vesten lar dere lure av. I USA, for eksempel, er det alt annet enn en åpen kamp om makten. Stort sett veksler de samme gamle klanene på å ha presidenten. Først var det Bush senior, etterpå kom Bush junior.»
Jeg blir paff, og rundt bordet blir det stille. Mener de virkelig det de sier?...
...Jeg bestemte meg for å kombinere et besøk til Moskvas internasjonale bokmesse med middag hos Olga, for å få noen gode svar. Men nå satt hun altså her og lød som et ekko av det de andre eks-kollegene hadde skrevet på Facebook. I løpet av den siste halvtimen hadde hun og Sergej servert det jeg oppfattet som løgner og overdrivelser hentet fra Første kanal, den statlige tv-kanalen vi prøvde å si imot og korrigere for ti år siden da vi var kolleger.
Jeg gjorde et siste forsøk på å snakke Olga og Sergej til fornuft ved å legge frem lovene som Vladimir Putin hadde fått vedtatt siden han ble president igjen i 2012 — som i klartekst innskrenket ytrings-, forsamlings- og organisasjonsfriheten. Var de ikke bekymret over retningen på den politiske utviklingen? Så de ikke at Putin var i ferd med å bringe Russland inn på en kurs som på mange måter minnet illevarslende om Sovjetunionen?
«Styret i Kreml er kanskje ikke ideelt. Men bedre med et sterkt og kontrollerende regime enn at en revolusjonær bevegelse river ned alt. For da kommer 1990-årene tilbake», parerte Olga.
1990-årene, 1990-årene, 1990-årene. Hvorfor var de plutselig blitt så opphengt i 1990-årene? 1990-årene var jo 1990-årene også i 2006, den gang Olga jobbet for et åpnere og mer liberalt Russland. Minnene fra den kaotiske Jeltsin-tiden må ha vært enda mer fryktinngytende da enn nå. Og hvorfor var Olga og Sergej helt overbevist om at 1990-tallet automatisk ville gjenoppstå dersom Putin løsnet litt på grepet og slapp til andre partier og liberale medier? Her måtte det ha vært sterke påvirkningskrefter i sving, mekanismer som hadde snudd opp ned på hvordan middelklasserusserne oppfattet landet sitt og verden utenfor.
«Du får ta deg en runde og snakke med flere av de gamle kollegene våre. Jeg er helt sikker på at det er mange som mener det samme som Sergej og jeg. Dere i Vesten har aldri forstått hva som er viktig for oss.»
Forfatteren skal få seg mange overraskelser under møter med tidligere kolleger. Selv om ikke alle er like Putin-vennlige som Olga og Sergej, har mange endret syn på Putin. Putin er nå en garantist for stabilitet i en kaotisk verden. Han har fått Russland tilbake på den globale arenaen som en stormakt. Reelle alternativer finnes ikke.
I tillegg til å fortelle om samtalene han har hatt med tidligere kolleger, får vi et innblikk i det russiske samfunn og historie. Fakta koblet opp mot enkeltmennesker gjør faktabøker langt mere interessante. Boken Hvorfor stemmer russerne på Putin? Av Bernhard L. Mohr på 255 sider inklusive register er en interessant bok. Selv om det er rimelig heftig å lese om det russiske samfunnet under Putin, gjør den verden litt mindre kaotisk for meg.
Utdrag fra omtale på bloggen min:
Pasienten er en elegant komponert kriminalroman. Nennsomt vevd sammen i et mollstemt toneleie med et skremmende hovedtema; psykiatri og menneskeverd. Norsk psykiatri har hatt sine alvorlige skudd for baugen opp gjennom historien, slik at det som fortelles her oppleves absolutt troverdig.
«Da vaktmesteren kommer opp for å hente mer, ser han hoderystende på mengden som skal ut, og så kaster han et langt blikk på Evy og sier at folk samler på så altfor mye skrot som de tror kan gi dem tilbake tida som er borte...En skulle ikke tru at det var noe som hette fremtid, sier vaktmesteren. Folk er snåle.»
Sitatet over er fra debutromanen til Tove Braathen: Alle disse dagene. Det var etter å ha lest dette intervjuet i Aftenposten at jeg bestemte meg for å lese romanen. Intervjuet har overskriften: «– Mange foreldre er umodne, rastløse mennesker. De unge blir forsømt.» Tove Braathen er adjunkt, har undervist i 36 år i Oslo-skolen. For tiden underviser hun i tysk og norsk ved Edvard Munch videregående skole.
Det er ikke sjelden at et eller flere intervju med en forfatter inspirerer meg til å lese bøker. Etter å ha lest romanen, fant jeg et intervju med Tove Braathen her på Groruddalen.no Hva angår sjanger mener hun den kan kan plasseres et sted mellom feelgood og krim.
Jeg er enig i at det ikke er enkelt å plassere romanen sjangermessig. Men det har liten betydning for min leseopplevelse – jeg likte romanen. Språket er godt. Et godt og variert persongalleri. Tittelen passer til innholdet - alle disse dagene som ikke alltid er enkle å leve. Det eneste jeg skulle ønske forfatteren kunne bruke mer av, er humor. Sitatet over er fra da en av hovedpersonene Evy rydder leiligheten og får hjelp av vaktmesteren. Dialogen mellom dem var morsom og der får forfatteren virkelig frem personligheten til Evy.
«Det er to slags mennesker, de som drar, og de som blir. De som dro, lengter alltid tilbake til det de har revet seg løs fra. De kommer på besøk, forteller om livets merkverdigheter og håper samtidig at de som ble igjen, aldri må forandre seg. At de forblir akkurat sånne som en kan komme tilbake til for å minnes de gamle uskyldstidene. De som er blitt igjen, forandrer seg så langsomt at de ikke ser bevegelsen selv. Bare de som dro, merker når de kommer på besøk at det ikke fins noen barndom lenger. Tapetet har falmet i stuene, foreldrene er blitt grå ved tinningene, ordene er også andre enn da de var barn. Noen drar og noen blir, og begge parter misunner den andre. Alle lengter etter det som var.»
Jeg var kommet langt over halvveis i romanen til Lyset bak øynene av Tommi Kinnunen da jeg leste at romanen er en frittstående fortsettelse av romanen Der fire veier møtes. Dette fremgår ikke av bokomslaget. Der fire veier møtes har ikke jeg lest, og det kan forklare at jeg sleit med å få sammenheng i begynnelsen av Lyset bak øynene som ble utgitt i 2016 og på norsk i 2017.
Etterhvert som jeg fikk sammenheng i historien, ble romanen bedre og bedre. Språkrikdommen til Tommi Kinnunen minnet meg om den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánsson.
Sist sett
