Bokelskere.no

Heia! Det er mange kvinner : Oda Krohg, Camilla Collett, Asta Hansteen, Gina Krogh, Betzy Kjeldsberg, Agathe Backer Grøndahl, Harriet Backer, Kitty Kielland etc etc! Eg har hatt eit par omvisingar i regi av kulturgruppa Lesber i dagslys, men planlegg ei som kan vera for alle interesserte også! Kan si frå om du er interessert! Bor du forresten i Oslo no?

"Karakterar" i boka er:
1. Fredrikstad, ein by med blodig fortid og notid ( mord, sjølvmord, drukning etc)
2. Landskapet ( Glomma, dammar, myr!)
3. Aurora, 14 år, utagerande seksuelt og med utprøving av rusmiddel
4. Lilandsaka ( han vart dømd for to øksemord han ikkje kunne ha begått)
5. Ingeborg Köber ( fengsla for å ha teke livet av far sin, byfogd Dahl, spiritisme)

Eg las boka i eit strekk, språket flyt lett og godt, men det krev ein innsats å koma gjennom og skjøne iallfall ein del samanhengar her.
Kielland har absolutt funne ei eiga form, eg ser fram til neste bok!

Hei Lillevi! Har ikkje sett dette før nyleg.. Eg har ikkje fått lest ferdig boka om CG, men skal nok få gjort det! Eg hadde eit prosjekt med å lesa om kvinner som ligg på Vår Frelsers gravlund i høve av at eg skule ha ei omvising der.
Akkurat no er det mykje jobblesing, vi har lesesirklar med bøkene som er nominerte til P2-lytternes romanpris, og eg skal ha ein med "Future library"-forfattarane, eit spanande prosjekt som Deichman har saman med Bjørvika utvikling.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Lewisbrikkene er den boka i trilogien som kommer nærmest et vanlig krimplott av de tre bøkene. Noe oppkonstruert etter min mening, og litt for enkelt å gjette seg til. Derfor ikke overvettes spennende, men likevel finurlig skrudd sammen.
Igjen er det språket som overbeviser mest, forførende i personskildringene, suggererende i naturskildringene, så levende fortalt at man er til stede i ungdommenes mange intrikate viderverdigheter. Vær og vind kjennes på kroppen, og miljøbeskrivelsene av det vesle samfunnet er genuint.

Mestarleg! Favoritten min til å vinne P2-lytternes romanpris for 2019!

Debutant som er nominert til P2-lytternes romanpris i 2019. Ei svært spesiell bok om Raisa som reiser til Finnmark for å vera med på oppbygginga av den nye staten Davinasti med dottera Nasti etter å ha sitte i nordmennenes fangeleir på Falstad i N-Trøndelag. Det er krigstilstand mellom nordmenn og samar, og stormaktene er også blanda inn: Boka er skriven på nynorsk iblanda ein god del nordsamisk ( ordliste bak!), noko som gjer at lesaren må jobbe ganske mykje for å koma inn i handlinga.
Boka kan nok også lesast som ein allegori over mange slags krigar, nærliggande er å tenke på borgarkrigen mellom tamilar og srilankesarar, Palestina/Israel, tidlegare Jugoslavia.
Da eg kom inn i boka, vart ho lesverdig, men på den negative sida må noterast at karakteren Raisa blir for lite levande for oss.
Trur ikkje dette er vinnaren i år, men eg spår at Rajah kjem sterkare tilbake, her er lovande taktar ndg språk og idear,
For meg var det gjevande å bli lit kjent med samisk kultur og språk, og eg vil gjerne lære meir

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Igjen overbeviser Peter May med en utsøkt språkdrakt, med dyptpløyende personskildringer, utsøkte stemningsbilder samt en spennende historie.
Tilbakeblikkene til livet på barnehjemmet og all dets grusomhet har noe dickensk over seg.
Disse tilbakeblikkene blir fortalt gjennom øynene til den aldrende, demensrammede mannen, og akkurat den vrien synes jeg er litt merkelig. Vel er det alment kjent at en slik tilstand kan bety null korttidshukommelse og god langtidshukommelse, men at langtidshukommelsen skal være så gnistrende klar stiller jeg meg spørrende til. Men la gå.
Bedre da hvordan han beskriver Tormods frustrasjon, sinne og fortvilelse over en tilværelse han ikke lenger forstår, og hvordan dette også har innflytelse på dagliglivet til de pårørende.
Pårørende som langsomt nærmer seg hverandre. Finnes det en rest av den kjærligheten som en gang var der mellom Marsaili og Fin?

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Peter May skriver så gnistrende godt at jeg kjenner vinden på kroppen, føler sjøsprøyten i ansiktet og de store bølgene gjør meg lettere sjøsyk.
Fin Macleod som liten gutt og senere som ungdom føles som et sterkt og ekte portrett. Menneskene på øya står levende for meg. De er der ikke som fyllmasse, men som en naturlig del av handlingen.
Selve krimplottet spiller lenge annenfiolin, men ligger likevel og dirrer illevarslende i bakgrunnen. Sakte men sikkert veves historiene sammen til en enhet hvor spenningen øker til et øredøvende crescendo mot slutten.
«Svarthuset» er strålende kvalitetskrim!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Mattias Edvardsson har skrevet en medrivende fortelling. Språket flyter lett, og han får fram god dybde i familieportrettet. Spennende er det også.
Og boka er full av moralske dilemma.
Hvor langt er man villig til å gå for å redde en familie?
Hvor langt er man villig til å gå for å redde et vennskap?
Og den fiffige juridiske slutten gjør at jeg fortsetter å gruble på disse spørsmålene.
Vel blåst, Edvardsson.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Hvis jeg skulle bruke kun ett ord for å beskrive denne boka måtte det bli lidenskap. Napoli ligger som kjent ved vulkanen Vesuv, og leseopplevelsen er som å sitte på kanten av vulkanen, der det syder og bobler, og vente på det neste utbruddet.
Å lese Elena Ferrantes bøker er en språklig nytelse. Det er sterkt og skjørt på samme tid, akkurat som vennskapet mellom de to kvinnene. Kristin Sørsdal har oversatt bøkene, og har gjort en formidabel jobb.
Denne gangen hadde jeg lydbok, og Silje Breivik sin innlesing er en ren nytelse å lytte til.

Jeg har hatt så mange gode leseopplevelser ved å lese bøkene til Per Petterson. Derfor forsøker jeg å skru ned forventningen til jeg skal lese romanen.. For det er ikke alle bøkene hans jeg har likt like godt. Jeg synes allikevel at det er fint å lese at andre skriver om sin leseopplevelse. Så får det bli som det blir når jeg skal lese den. Fint at du har delt din leseopplevelse,

Jeg kunne ikke huske at jeg likte den første romanen Maj, Jesper, Stine og de andre så godt som jeg likte fortsettelsen jeg nå har lest i romanen; Byens spor Maj. Derfor måtte jeg lese hva jeg skrev i april 2018 innlegget:

Byens spor av Lars Saabye Christensen

Jeg ble trist av å lese den selv om jeg likte den, skriver jeg der. Det ble jeg definitivt ikke av å lese romanen jeg nå har lest.

Wow; jeg har lest en del bøker av Lars Saabye Christensen og jeg har likt dem alle. Men jeg kan ikke huske å ha hatt en slik leseopplevelse som ved å lese Byens Spor Maj. Det var så lunt og fint å være der selv om det er nok av små og store dramaer som utspiller seg. Han får frem latteren. Det er gode dialoger. Får fremt tidsånden som hersket. Kvinnens plass i samfunnet. Trangboddheten. De unges løsrivelse. Klare karakterer. Og han unngår det depressive sporet som for mange norske forfattere lett går inn i.

Romanen Byens spor Maj ble utgitt i 2018 og er på 540 sider. Mange gode lesetimer har det vært, og jeg synes den fortjener alle de gode anmeldelsene den har fått.

Her kjem det til å stå "leser" heilt til min døyan da tenker eg... så innhaldsrikt og underfundig!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Starten er noe nølende, og det tar alt for lang tid før plottet blir skikkelig etablert, litt «läckbergsk» med mye privatliv og småpusling. Første del av boka kunne med fordel vært redigert kraftig ned for å gjøres tettere.
Men til tross for en treg start kommer jeg meg videre takket være Harriet, og spenningen kommer etter hvert. Ikke av det sitrende slaget, men likevel såpass at de omlag siste hundre sidene fyker avgårde.

Da har du kommet dit jeg var i ferd med å gi opp, men jeg bet tennene sammen og fortsatte, liker ikke å legge bort bøkene før jeg er ferdig. Men det holdt hardt denne gangen!

Dette er ein original roman frå sveitsisk kostskolemiljø. Eg-personen som er 14 år, er forelska i, oppslukt av, medeleven Frédérique. Mykje av boka går føre seg på tankeplanet for Frédérique er noko for seg sjølv og går sine eigne vegar. Vi får innblikk i ei eiga verd bak kostskoleporten med hierarki mellom jentene og strikt disiplin. Oppdragelsa går ut på å gjera jentene klåre for eit liv med passande dosar intellektuelle syslar og borgarleg danning.
Historia er fortalt i korte setningar og med ein viss distanse i eit "kjølig" språk. Den norske oversettinga er på eit konservativt bokmål som speglar miljøet godt.
Boka er lese på få timar, men gir ettertanke.

Ein original roman om studenten Jo som flyttar inn hos ei mystisk jente som heiter Carral i eit nedlagt bryggari i Aybourne i England. Dei utviklar eit tett forhold i eit forfallent hus. Boka kan lesast på fleire plan, symbolmetta bilder gir mange assosiasjonar, men først og framst ei fin kjærleikshistorie. Lukt, lydar-- alt når inn til oss via Jenny Hvals sanselege og musikalske språk.

«Det er ikkje ein menneskerett å få barn, men alle har rett til å ønskje seg det. Vi får halde dei i armane ei stund, og så vil dei bort, vrir seg laus. Dei vrir seg, vi må sleppe taket, dei forsvinn ut i mørket, inn i det mørket som er framtida. Dei tar med seg en del av oss, og blir noko heilt anna enn oss.»

Kvinnen i Brit Bildøens roman Tre vegar til havet, utgitt i 2018, ønsker seg barn, men kan ikke få egne barn. Jeg synes det er en utrolig god roman, en av de beste norske romanene jeg har lest utgitt i 2018. Jeg har hørt forfatteren fortelle om romanen på radio. At handlingen er delvis selvopplevd, den delen som handler om å få avslag på å adoptere. Resten er fiksjon. En bok med elementer av en god spenningsroman.

Vi møter kvinnen i nåtid der hun jobber med å registrere og ringmerke trekkfugler på en fuglestasjon. I tillegg oversetter hun bøker. En bekjent kommer med en bunke brev som hun har skrevet til han – dette fortelles i jeg-form:

«Breva knitrar. Det er det dei gjer. Bunken med brev som ligg på kommoden lagar ei knitrande spenning i huset. Olov sa ingenting da han kom med dei, berre rekte meg dei og trampa inn utan å høyre om det passa. Gode Olov. Han stikk av og til innom, sjølv om han veit at eg ikkje likar å ha besøk. Han må også vite at eg ikkje har lyst til å lese brev som eg skreiv til han for fleire år sidan. Eg har vore fullstendig klar på det. Eg vil ikkje tenke på det som har vore. Likevel ligg denne bunken med brev her. Kvite, rektangulære konvoluttar. Olov har knytt eit grønt silkeband rundt. Sløyfa er flatklemd, som om breva har lege i press. Det betyr kanskje at han ikkje har lese dei på ny for han kom med dei. Det er eg glad for.
Kva kan eg ha skrive til han på den tida? Veker og månader som er som eit svart hol i minnet. Ei tid da eg var ei anna, ei slettare utgave av meg sjølv.»

Kvinnen har brutt med sitt tidligere liv i Oslo. Når hun forteller om livskrisen hun var i, brukes «ho» og «kvinna»:

«Korleis begynne? Korleis skildre det som skjedde denne dagen? Skildre det utan å bli melodramatisk. Skildre det utan at det blir for privat. Kanskje begynne heilt nøkternt med kva dato det var? At det var ein vårdag? Dostojevskij opnar Forbrytelse og straff slik, heilt nøytralt og udramatisk: «Det var i begynnelsen av juli og ualminnelig varmt i været.» Ei setning som varslar alt og ingenting.
Verandadora stod oppe, og naboguten som leika i hagen, ville få høyre gråten hennar når ho opna brevet og las det. Ansiktet hans der han stod, liksom fastfrosen på plenen i nabohagen, ville bli det ho hugsa best fra denne dagen. Ho kunne ikkje seie noko til han, berre lukke døra stilt, håpe at han ikkje hadde blitt for redd. For skrika hennar hadde vore slik dei blir skildra i bøker. Dyriske. Ville. Håse brøl.»

Brevet som kommer er dramatisk, det er et avslag på at ektefellene får adoptere:

«Ho las konklusjonen først og prøvde å gå tilbake for å lese heile vurderinga. Det var noko med alder, noko om å få redusert overskot med aukande alder. Men dei var jo godkjende. Den same etaten hadde vurdert dei og funne dei verdige, no trong dei berre ei forlenging av godkjenninga. I fire år hadde dei stått i kø for adopsjon av eit barn fra Kina. Fire lange år med venting, håp og meir venting. Myndigheitene kunne da ikkje ta tilbake godkjenninga, no når det berre var månader igjen for det blei deira tur til å reise og hente barnet sitt!»

Kampen mot byråkratiet for å få omgjort vedtaket starter. Men det psykiske stresset medfører at kvinnen starter sin egen hevnaksjon – kvinna forfølger saksbehandler eller Staten som han blir kalt:

«Det var ikkje eg. Det var ikkje eg som gjekk nedover gata på den måten. Den kåpekledde kvinna gjekk og sparka i lauvet og prata halvhøgt, med sint stemme. Etter henne spratt og dansa ein trillekoffert. Vitt og vissent lauv fekk hjula på den vesle kofferten til å låse seg innimellom, men det såg ikkje ut til å affisere kvinna. Ho gjekk på, i same tempo. Svært få snudde seg etter henne. Ingen visste kva som var i kofferten. Ingen ante at det i trillekofferten lag ein død katt. Det var morgon, ein morgon i oktober, det var overskya. Ei tidleg frostnatt hadde fått trea til å sleppe nesten alle blada på ein gong.
Ho hadde søkt, og funne han. Det var mannen hennar som først begynte i søke etter han på nettet. Seg imellom kalla dei han berre for Staten. Det likna på Satan. Utruleg nok hadde Staten ein profil på Facebook. Han hadde ikkje lagt ut mykje om seg sjølv der, men nok til at dei etter nokre søk fann fram til kona hans. Ho hadde same etternamn som han, og framsidebildet var av ei verandakasse med raude begoniaer. Eit uklart profilbilde viste ei kvinne med glatt, mørkt hår som snudde seg halvveges vekk. Han var altså gift. Dei hadde altså veranda. Og dei hadde katt, stor og rufsete og med mordarisk blikk. Dei hadde ledd litt av den katten. Men så hadde det dukka opp bilde av ein unge, ei lita lyshåra jente med bursdagskrone og bursdagssmil og sjokolade smurt ut over kinna, og da logga dei av. Så snakka dei ikkje meir om det.»

Romanen er på 155 sider. Jeg liker romaner med et kort sideantall. Denne kunne med fordel vært lenger fordi jeg synes den hadde så mange fine elementer i seg. Anmelderne er også begeistret.

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget - link

Ganske skuffa over denne Fossum-boka, har likt fleire av dei andre bøkene hennar. Denne klarte eg ikkje å bli engasjert i...,