Romanen Malurtveien 10 av Maria Sand utgitt i 2019 er godt skrevet. Det flyter lett og fint. Hun veksler fint imellom generasjonene. Jeg leser gjerne bøker som gjør meg trist Men; når alle tre kvinnene som denne romanen på 267 sider er bygd rundt ikke ser et lyspunkt i livet, det blir i overkant for tungt å lese om. De burde slippe å være hovedpersoner i en roman er min konklusjon. Jeg kjente lettelse da jeg leste siste side.
«Vi hadde vært som trær i en planteskole, vi søsken. Ikke før hadde vi begynt å slå rot og finne oss til rette, ble vi tatt opp igjen og satt et nytt sted, Men hjemmet med far og mor og Dadda var liksom jordklumpen rundt røttene våre, den som fulgte med fra sted til sted.
Det var farens konkurs da Marie Hamsun var 7 år som var årsaken til at familien flyttet flere ganger i årene som fulgte. «En mørk skygge falt plutselig over de lyse barndomsdagene mine, en mystisk nedverdigelse», skriver Marie Hamsun i erindringsboken Regnbuen. De måtte flytte fra det store huset og den staselige butikken. «Konkursfanter» fikk Marie og søsteren slengt etter seg. Hun skriver at opplevelsene i barndommen har gitt henne avsmak for auksjoner. Fire auksjoner ble det før familien flyttet til Kristiania i 1897.
Erindringsboken Regnbuen av Marie Hamsun (1881 – 1969) ble utgitt i 1953. Utgaven jeg har kjøpt (brukt på Finn.no) og lest, er fra 1974. Jeg leste om den i boken jeg har skrevet om i innlegget
Kjærlighet og mørke – en interessant og tankevekkende biografi om Marie Hamsun skrevet av Anne Hege Simonsen
Om bokens innhold:
«Etter mer enn førti års ekteskap med Knut Hamsun, utga Marie Hamsun i 1953 denne sin store selvbiografi, der hovedvekten ligger på det nyanserte bildet av hennes ektemann. Enkelt og levende forteller hun om sine oppvekstår i et nøysomt østerdalshjem som var preget av konkurser og oppbrudd, om de første ungdomsår i hovedstaden da hun brøt over tvert med familien for å gå til scenen, og frem til det skjebnesvangre møtet med Knut Hamsun som skulle forandre hennes liv. Hun var 26 år, og han var nesten 50 da de møttes. Fra første stund slo kjærligheten ned i dem som en lys lue og brant livet ut — en besettende, altoppslukende kjærlighet som kunne slå gnister og som ofte ble satt på hard prøve. Han hadde et ubendig temperament, han var lunefull inntil det grenseløse; også hun hadde temperament, men det vitner om hennes karakterfasthet at hun klarte å holde ut med ham i alle disse årene — og likevel leve et rikt liv. «Regnbuen» ble en bestselger i flere år, og regnes som en av de ypperste biografier som er skrevet på norsk. Her er en oppriktighet som kan fylle en med både beundring og forskrekkelse. Mange av brevene som her siteres, er av den art som vanligvis først trykkes femti år etter brevskriverens død. Men det er gripende lesning. Boken gir et levende innblikk i en stor, men omdiskutert manns skjebne.»
Den som leter etter svaret på hvorfor hun ble nasjonalsosialist, vil ikke finne det i denne boken. Det ble en helt spesiell leseopplevelse. På samme måte som biografien skrevet av Anne Hege Simonsen.
Som det var for de fleste barn på den tid Marie vokste opp, ble det mye arbeid som falt på de eldste barna i den etterhvert store ungeflokken:
«Når jeg nå tenker tilbake på de årene, så ser jeg at de la grunn for så meget av min innstilling til livet. Det var trelsomme år, vi eldste søstre ble utnyttet, som det sikkert ville hete i moderne barneoppdragelse. Jeg husker at jeg var så sliten somme tider at jeg måtte gå avsides og kaste opp. En skulle jo vokse også, mange har nesten nok med det i den alderen.»
Om den viktige Dadda, skriver Marie:
«Dadda var fra en husmannsplass. I et trangt reir med 12-13 unger var hun den som først fikk fjær og ble lempet ut. Hun kom til oss da hun var 15 år, og ble værende de neste 15. Da kom en omveltning for oss. For da giftet hun seg. En utrolig hendelse! Det var ikke til å skjønne at Dadda skulle foreta seg noe som helst som ikke hadde med oss og vårt å gjøre. Og så hun som var så gammel! Tenkte jeg. «
Marie skriver om somrene da hun sammen med søsteren Ingeborg var gjeterjenter på seteren sammen med moren. De var bare elleve og tolv år. Mye ansvar ble lagt på små skuldre.
«Minnes jeg gode dager i skogen da mennesker og dyr helst vil late seg litt i solsteken, så minnes jeg enda mer de bitende sure regnværsdagene før det endelig ble Mikkelsmess og hjemreise fra seteren.»
For det meste handler boken om tiden fra da hun møtte Knut Hamsun (1859-1952). Hun siterer fra brevvekslingen mellom dem og skriver at:
«Brev kan somme tider være mer enn samvær. Avstanden gir klarhet, men adskillelsen uro.»
Mange oppgjør mellom dem ble tatt i brev:
«Jeg kommer ikke til å glemme det så lenge jeg lever, skrev han.
Ingen av oss kom til å glemme det.
Det var det første store oppgjøret, det ble ikke det siste. Kjærligheten ble ingen sommerfugllek for oss. Somme tider synes jeg vi var som naglet til ett kors.»
På slutten av enkelte kapittel skriver hun om nåtiden, som her fra 1951:
«I disse aprildager mens jeg skriver dette, er det 43 år siden vårt første møte.
Den gamle hvithårede damen jeg ser i speilet når jeg snur litt på hodet, det er meg.
Og her hos meg, i den medtatte kurvstolen som knirker så leit, sitter min mann bøyd under sin harde skjebne og sine mange år.
Jeg tenker sørgmodig at kanskje skulle vi ikke målt hender allikevel den gangen på Theatercaféen for lenge, lenge siden-?»
Knut Hamsun måtte ha ro for å skrive. Økonomien deres var avhengig av bøkene han skrev:
«Han ble gående slik utover våren, ikke frisk, ikke syk, det gikk smått med «forfatteriet». Som han med forakt hadde kalt det i et brev en gang, - riktignok i samme åndedrett som han nevnte den helligånd.
I denne tiden begynte det å demre for meg at det var bare i dette samme forfatteriet han fant den dype gleden som kan kalles lykke.
Til den atmosfæren han måtte ha for å nå den egentlige lykken hørte nok også min kjærlighet. Men jeg forsto at når han som nå ikke kunne komme ordentlig i gang med arbeidet, så kunne ingenting oppveie det. Den lykken jeg kanskje ga ham, var bare et middel, ikke noe mål. Men var det annet han selv hadde sagt? Bare så poetisk, at jeg kunne gjøre ham til en fyrste.
Sannhetens erkjennelse — hvor holder det hardt i de unge år å gi slipp på drømmen!»
Det er veldig mye jeg kunne skrevet om Regnbuen. Selv om det er mange år siden den ble utgitt, er den fortsatt lesverdig. Jeg blir ikke mindre interessert i å lese biografier om Knut Hamsun etter å ha lest Marie Hamsuns fortelling. Og flere bøker som han skrev.
Bjørn Bakken som svar til krimskrams :
14:23, 5. juni 2019 Diskusjon: krimskrams om En sang for druknede sjeler av Bernard Minier av Bernard Minier
Tone H som svar til Ellen E. Martol :
13:34, 30. mai 2019 Diskusjon: Tone H om Svikne dagar roman av Elena Ferrante av Elena Ferrante
Blir jo veldig nysgjerrig på bøkene nå. Jeg har nå nettopp kjøpt boken til James Wood "Slik virker litteraturen hos Bokklubben. Der er bl a Elena Ferrante tema, "i redigering av de eldre essayene og i et nytt essay, tar Wood inn over seg noen dominerende litterære trender de siste ti årene, og ser spesielt nøye på den nye realismen og den selvbiografiske trenden, og da med særlig vekt på Karl Ove Knausgård og Elena Ferrante. ".
Tone H som svar til Ellen E. Martol :
21:05, 28. mai 2019 Diskusjon: Tone H om Svikne dagar roman av Elena Ferrante av Elena Ferrante
Jøss, for andre gang. Da må du ha likt den godt. Som mange andre har gjort.
Helt frem til «D-dagen» følger jeg hovedpersonen. Heier på henne. Men fra og med side 101 blir det «too much». Etter det blir hovedpersonen reaksjonsmønster urealistisk for meg. Uspiselig. 221 sider. Jeg holdt vel innimellom på å ikke lese ferdig. Romanen Svikne dagar på 221 sider har ikke inspirert meg til å lese flere bøker av Elena Ferrante.
Jeg hadde neppe lest erindringsboken til Frank McCourt (f.1930 d.2009) Engelen på det sjuende trinn (1996), uten at jeg leste om den i dette innlegget:
Månen over Porten – en samling av Per Pettersons litterære og personlige tekster
Årsaken er at jeg tidligere har tenkt at boken var for trist for meg. Det Per Petterson skriver om Engelen på det sjuende trinn i teksten Engler og Guinnes, overbeviste meg til å kjøpe og lese boken.
I blogginnlegget Rya av Ole H Bremnes – «en heil roman på gulvet» - bøker og radioprogram om utvandring skriver jeg om hvordan jeg kom på å kjøpe boken til Linda Stewart: Amerikabrev. Boken ble utgitt i 2017 på Museumsforlaget. Nå har jeg lest Amerikabrev som ble den positive leseopplevelsen jeg forventet det skulle bli.
Jeg har ingen slektninger som utvandret til Amerika. Men jeg har «utvandret» fra nord til sør i Norge, og jeg kan forstå hvilken utfordring det må ha vært å utvandre fra Norge til USA i 1889. Jeg har lest bøker om utvandring til USA før. Men det er noe eget når historien fortelles slik Linda Stewart gjør i Amerikabrev.
Amerikabrev forteller en historie som gjorde dypt inntrykk på meg. Linda Stewart har valgt ut et menneske som hovedperson: den skriveføre Randi Pedersdatter Holtseteren (f. 1860 d. 1953)
«Randi ble født på husmannsplassen Holtseteren som ligger høyt oppe i lia over prestegården i Østre Gausdal.»
Det var på seteren på Skei, Randis fristed om sommeren, at hun knyttet bånd til Mathias Andersen Kankrud (f. 1858 d, 1949). Jeg har vært flere ganger på Skeikampen i vinterferien. Skulle det bli slik at jeg kommer dit igjen, kommer jeg til å tenke på at under Skeikampen er det frodige fjellbeiter som dannet grunnlaget for seterdrift. Og at der var Randi om somrene før hun emigrerte til USA.
Moren til Randi likte ikke at hun hadde kontakt med Mathias:
«Randi hadde først vært dypt fortvilet da Mathias hadde fortalt henne om brevet han hadde fått av onkel Nils i Wisconsin... I brevet lå en amerikansk billett til Mathias. Han skulle reise allerede om et par måneder, i begynnelsen av april. Randi hadde en mistanke om at moren hennes kanskje hadde vært i kontakt med sin søster for å få Mathias langt fra henne. Moren syntes fortsatt at Mathias var en upassende bråkmaker.»
Mathias emigrerte til USA. Men kom tilbake får å gifte seg med Randi:
«Faren hennes hadde vært genuint interessert da Mathias fortalte om gården sin i Wisconsin. Foreldrene hennes kunne ikke lenger avfeie ham som en uansvarlig bråkmaker, slik de hadde gjort tidligere. Han var blitt voksen, hadde bygget seg en gård, og hadde holdt sitt løfte om å komme tilbake til Randi.»
For moren var det annerledes. Randi var den yngste jenta i familien. Det var forventet at hun skulle forbli ugift og stelle for foreldrene inntil de gikk bort. Hvem skulle ta seg av dem dersom Randi reiste med Mathias.
Randi giftet seg med Mathias i 1889 og en kald marsmorgen uken etter reiste hun med Mathias til Amerika. En må ikke lese boken til Lisa Stewart for å forstå at dette må ha vært vanskelig.
Det første brevet fra Randi til familien i Gausdal er 29. mars 1889 fra Kristiania. Gjennom brevene fra Randi til familien og brevene hun mottar fra familien i Gausdal er det vanskelig ikke å la seg berøre. Å forstå at bølgen med utvandringen hadde en kostnad. Når broren i Gausdal i sitt brev til Randi avslutter sitt brev til Randi med Lev vel. Bliv lykkelig blir jeg rørt. Hvordan moren, og til og med kyrne på seteren, savner Randi, da er det man forstår at utvandringen hadde en kostnad som aldri kan måles i kroner og øre.
Mer fra denne boken skal ikke jeg røpe. Det kjennes meningsfullt å lese Amerikabrev og bli kjent med livet til Randi – gjennom ord og bilder
En vakker morgen tidlig i juni 1751 låste jeg for siste gang døra i min fars hus etter meg og forlot barndomshjemmet for godt. Sola kastet sine første stråler på bakketoppene da jeg gikk nedover veien, og da jeg kom så langt som til prestegården, sang svarttrostene i syrinbuskene i hagen, og den rå morgentåka i dalbunnen begynte å lete og spre seg.»
Romanen Kidnappet av Robert Louis Stevenson ble utgitt i 1886. Forfatteren ga også ut andre kjente bøker som Skatten på Sjørøverøya og Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Årsaken til at jeg har lest Kidnappet nå, er at Per Petterson skriver om den i boka jeg skrev om i et innlegg her:
Månen over Porten – en samling av Per Pettersons litterære og personlige tekster
Etter å ha lest romanen som Stevenson skrev, forstår jeg godt at den er blitt en klassiker. Søker man etter boken på Internett, er det utgitt i mange forskjellige utgaver. Romanen er utgitt som tegneserie og er filmatisert. Utgaven jeg har er fra 1979.
Hun så på meg som om jeg var fra Jehovas vitner og vi hadde tilbud på støvsugere som brakte evig hvile og frelse til hybelkaniner så lenge de ikke hadde fått blodoverføringer eller feiret jul.
Sist sett
