«Litteraturen skiller seg fra livet ved det at livet er uformelig fullt av detaljer og bare unntaksvis henleder vår oppmerksomhet på dem, mens litteraturen lærer oss å legge merke til ting – for eksempel legge merke til hvordan min mor ofte tørker av leppene rett for hun gir meg en nuss; den borende lyden av en Londondrosje når dieselmotoren går på tomgang; hvordan gamle lærjakker har hvite striper som fettmarmoreringen i et kjøttstykke; hvordan nysnø «knirker» under føttene; hvordan spedbarnsarmer er så lubne at det ser ut som om de er surret med hyssing (de andre er mine, men det siste eksemplet er hentet fra Tolstoj).
Denne læringen går begge veier. Litteraturen gjør oss til bedre iakttagere av livet; vi fortsetter med å øve oss på selve livet; noe som i sin tur gjør oss til bedre lesere av detaljer i litteraturen; noe som i sin tur gjør oss til bedre lesere av livet. Og så videre og så videre. Du trenger bare å ha undervist i litteratur for å innse at de fleste unge lesere er dårlige iakttagere. Selv vet jeg ut fra mine egne gamle bøker, som jeg skriblet uhemmet i da jeg var student for tjue år siden, at jeg stadig vekk anerkjennende streket under detaljer og bilder og metaforer som nå slår meg som middelmådige, mens jeg glatt overså ting jeg nå synes er vidunderlige. Vi vokser som lesere, og tjueåringer er relativt jomfruelige. De har ennå ikke lest nok litteratur til å ha lært av den hvordan den bør leses.»
Sitatet over er fra kapitlet Detaljer i Slik virker litteraturen av James Wood i første gang utgitt i 2008. Den reviderte utgaven ble gitt ut i 2018, og den norske utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt i 2019.Jeg er i gang med å lese boken for andre gang. Ikke uten grunn. Første gang ble det for hastig, harelabb-lesing. Ikke tok jeg meg tid til å slå opp ord som er ukjente for meg som ikke har utdannelse innenfor litteratur.
God debutbok om Håkon som er homofil og har tre menn som vil vera saman med han. Også allmengyldig ut frå temaet vald i nære relasjonar. Språket er lett og fint nynorsk
Besettande fortelling! Sjølv om vi veit kva som skjer, klarer forfattaren å halde oss i ande: Kvifor skjer dette? Kva er det med Louise? Vi får vite mykje om det klassedelte franske samfunnet mellom linjene her, tankevekkande. Ei bok som sit i lenge.
Absolutt ei bok verdt å lesa, sjølv om eg vart litt skuffa etter brakdebuten med novellesamlinga "Kan jeg bli med deg hjem". Novellesamlinga er eminent, både språkleg og innhaldsmessig orginial. Her synest eg at eg har lest noko liknande før, søstersjalusi og barnelengsel.Men dette er ikkje dårleg, så mulig eg er litt urettferdig og hadde for høge forventningar.
Utdrag fra omtale på bloggen min:
.... Først og fremst fordi Elisabeth Norebäck skriver så gnistrende godt. I et rikt, intenst språk lirker og lurer hun meg inn i hodene på hovedpersonene, får de samme personene til å kravle rundt under huden på meg, som en kløe det er umulig å bli kvitt. Skaper troverdige og flerdimensjonale karakterer gjennom sine ubønnhørlige, sjelelige dypdykk.
Nei, nei, nei, dette er veldig uinterressant!
Den amerikanske forfatteren Barbara Ehrenreich var helt ukjent for meg før jeg leste en artikkel her i A-magasinet 7. juni 2019. Da sier hun følgende om boken jeg har kjøpt og lest, Kjøpt og underbetalt Om (ikke) å klar seg i Amerika:
«Da interessen for helse skjøt fart med forbrukerkulturen på 80-tallet, jobbet Barbara Ehrenreich som journalist. I starten var hun en «konvensjonell» journalist som intervjuet folk og fikk historiene deres på trykk. Problemet var bare at redaktørene ønsket seg mer glamorøse saker, temaer som fattigdom og sosial og økonomisk ulikhet ble sett på som usexy og kjedelig.
– Interessen for de tingene jeg ville skrive om, var forsvinnende liten. I stedet ble jeg oppmuntret til å skrive mer om «feminine» ting, som amerikanske førstedamers motevalg, eller hemmeligheten bak kvinnelige lederes vei til suksess, har Ehrenreich fortalt tidligere.
Hun fikk riktignok skryt for å gi «en stemme til de stemmeløse», men følte ikke at artiklene hennes utgjorde noen forskjell i praksis.
Få brydde seg. Velferdsordningene ble dårligere. Fagforeningene smuldret opp. Kløften mellom de rike og de lavtlønnede fortsatte bare å vokse, til Ehrenreichs fortvilelse.
Til slutt så hun bare én løsning: Å gå enda dypere inn i stoffet redaktørene ikke ville ha – gjennom å skrive bøker.
Det viste seg å være et klokt valg. Boken Kjøpt og underbetalt ble både en bestselger og blåste liv i debatten om lønn og arbeidsvilkår for såkalte lavstatusjobber. Ehrenreich, som hadde gått undercover og stått i flere av jobbene mens hun skrev den, ble kalt for «modig».
– Mitt svar til dem som kalte meg modig, var: Millioner av mennesker utfører disse jobbene hver eneste dag gjennom hele livet – har dere ikke lagt merke til dem?
I dag bruker hun aldri ordet «ufaglært» om noens arbeid lenger.
– Hver eneste jobb krever ferdigheter, intelligens og konsentrasjon, og de bør betales etter det, sa Ehrenreich i takketalen hun holdt da hun mottok Erasmus-prisen (tildeles personer eller institusjoner som har ytet særlige bidrag til fremme av europeisk kultur, red.anm.) i Amsterdam i fjor.»
Denne boka har fått gode kritikkar, og det er absolutt ein god debut. Men vart nok litt skuffa ut frå omtalen, meir sidan
I forlagsomtalen av denne boka står det: Raffinert og vittig.. NEI, absolutt ikkje, er mi meining. Dette er påtatt tragikomisk, og omsettinga er heller ikkje god. Styr unna!
Joda, absolutt leseverdig! En firer er ei god bok, men mangler det lille ekstra.
Og jeg kommer helt sikkert til å følge med videre ...
Ei fantastisk bok! Først og framst ei varm fortelling om guten Jahan og han kjærleik til og omsorg for elefanten Chota, men etterkvart som forteljinga faldar seg ut blir vi kjende med Istanbul på 15-1600-talet, bygginga av dei kjende moskeane og den historiske arkitekten Sinan og er med på Jahan si avstandsforelsking i prinsesse Mihrimah, sultanens dotter. Elif Shafak har store kunnskapar om det osmanske riket og Istanbul og som den eminente forfataren ho er flettar ho dette naturleg inn i romanen. Eg får lyst til å lesa meir om evnukkane, konkubinene, harema, moskeane, og ikkje minst, reise til Istanbul!
Boka er skriven på engelsk ( dei første bøkene til Shafak er på tyrkisk). Ho var den fjerde forfattaren som leverte ein tekst til prosjektet Future Library som de kan lesa meir om her:
https://www.bjorvikautvikling.no/portfolio-item/katie-paterson-future-library/
Jeg forsøker å muntre meg opp med en salme, men det nytter ikke. Noen ganger hjelper det med noen runder "Vår Gud han er så fast en borg", men ikke i dag.
(Elling i kø på butikken)
Den sorthårede har liksom litt "gøy på danskebåten" over seg, mens den rødhårede er av det slaget som heller vil pusle hjemme iført joggebukse og Pusur T-skjorte. Ja, det er jo slik man står og tenker mens man venter på tur.
Tja. Er det noe livet har lært meg, er det å la være å besvare slike spørsmål. Selv når det er jeg som spør.