Bokelskere.no

Selv om den er på over 400 sider, får jeg lyst til å lese boken. Fra Aftenposten i dag om boken: «Praktfull: «Denne mektige boken springer ut fra en forfatters stillfarne liv i en forstad utenfor Paris, men forgrener seg etterhvert til forskjellige steder rundt om i verden, der vi møter forfatterens venner. For alle som er opptatt av å finne ut hvordan et skriverliv arter seg, er den praktfull og rikholdig. Et verk det er vanskelig å tenke seg Karl Ove Knausgårds eller Tomas Espedals forfatterskap uten." Kan leses her på på Nasjonalbiblioteket

Eg syntes det er mange gode tekstar her. og skjøner ikkje kva du meiner med at mange på høgresida vil like dette? Kna du utdjupe det litt meir?

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Som thriller; tja, ikke all verdens.
Som samfunnskritisk roman; adskillig bedre.
Men uansett om man leser boka som det ene eller det andre så er den uhorvelig ordrik og omstendelig i første halvdel. Og jeg er nær ved å gi opp flere ganger. Før den tar skikkelig fyr på side 173. Og brenner ganske så heftig en hel del sider framover, for så å gå over i en mer ulmende fase før flammene får ny næring mot slutten.

Hadde gledd meg til å lesa denne, men så langt er eg oppgitt over språket i den norske omsettinga, puh! Krøkkete, rare samansettingar, når biblioteket åpnar att, skal eg låne den svenske og sjå om det blir betre..

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Dette, mine damer og herrer, er en drivende god krim! Effektivt fortalt i korte kapitler med stadige skift mellom Skottland og gamlelandet. Nesten helt uten dødpunkter i et heftig tempo. Med en likandes hovedperson og troverdige bipersoner. Et knakende godt plott som holder spenningen oppe mesteparten av tiden. Og ikke minst noen aldeles herlige vendepunkt som jeg ikke så komme i det hele tatt.

«Jeg kaller denne nye verdenen for Pengeland - maltesiske pass, engelsk injurielovgivning, amerikansk hemmelighold, skallselskaper fra Panama, truster i Jersey, stiftelser i Liechtenstein. Til sammen skaper dette et virtuelt rom som er mye større enn summen av de enkelte delene. Lovene i Pengeland er de lovene hvor som helst i verden som passer best for dem som er rike nok til å ha råd til dem når de trengs. Hvis et land endrer lovene slik at det skaper begrensninger for pengelendinger på en eller annen måte, flytter de på seg selv eller verdiene sine slik at de må følge en annen lov som er mer storsinnet. Hvis et land vedtar en storsinnet lov som gir nye muligheter til berikelse, blir verdier flyttet på samme måte. Det er som om de aller rikeste menneskene i land som Kina, Nigeria, Ukraina og Russland har gravd seg inn i dette nye landet som ligger under alle nasjonalstatene, der grensene er borte. De flytter pengene sine, barna sine, verdiene sine og seg selv akkurat dit de måtte ønske, og velger og vraker hvilke lands lover de vil følge. Resultatet er at strenge regler og restriksjoner ikke gjelder dem, men fortsatt legger bånd på resten av oss.»

Sitatet over er fra boken til Oliver Bullough Pengeland, Hvordan finanseliten og de superrike stjeler fra folket og truer demokratiet ble utgitt i 2018 og på norsk i 2019. En veldig god bok, som også har en verdi for fagfeltet jeg jobber med. Samtidig er det et skremmende tema. Opprydding kan bare skje ved internasjonalt samarbeid. Men at Pengeland forsvinner helt, det har jeg ikke noe tro på. Det vil man forstå ved å lese denne boken.

Mer om boken her i et innlegg på bloggen

Ei nydeleg, sterk, trist, men likevel livsbejaande bok. Byrjinga har ein parallell til gresk mytologi, Athene som blir fødd av faren Zevs, deretter blir vi med på historia om Anna som skal bo i en vanleg svensk fosterfamilie. Kontrastar mellom det store og det vesle livet, kvardagsrealisme kontra draum og fantasi, det er så bra gjort. Eg har lest boka på norsk, men etter å ha hørt Linda Boström Knausgård sjølv lesa i eit opptak frå Louisiana, vil eg lesa resten av forfattarskapen på svensk. For eit språk!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
«Førr ei dame …» synger Halvdan Sivertsen. Om låta har surret på ørene til forfatteren er ikke godt å vite, men at den passer er det ingen tvil om.
Og ikke bare er hun råtøff, Liv Eriksson, men likandes også.
Det samme er historien forfatteren har snekret ihop. Tempo og driv nesten uten dødpunkter. Mange spennende karakterer i tillegg til hovedpersonen, deriblant en bukett businessmenn, herlig portrettert, nesten på kanten, litt sånn derre «Exit» light-typer med lassevis av penger.

Hei, har du prøvd antivariat.net? https://www.antikvariat.net/nb/search/rudolf%2Bsteiner?bookseller=all&letter=all&product_group=all&period=all&currency=NOK

Fantastisk! Knallsterkt om tvangsbehandling i psykiatrien, men så mykje meir enn det. Om livet sjølv eigentleg. Må lesast! Eg har lest den norske utgåva, omsett av Monica Aasprong, god.

Hei, veldig einig med deg i omtalen din. Knallsterkt og ei bok eg aldri vil gløyme. Stor kunst!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Anne Mette Hancock har skrevet den type krim hvor lag på lag av gamle synder avdekkes. En krim hvor spenningen ikke ligger så mye i de ytre hendelsene, mer i det psykologiske spillet mellom hun som vil vite og de som vet.
I et spill befolket med en hel del aparte typer på et lite, Twin Peaks-aktig sted.
Og både persongalleriet og omgivelsene de lever i fungerer godt. Like fornøyd er jeg ikke med spenningen. Riktignok har historien en underliggende nerve som dirrer litt innimellom, men ikke sterkt nok til at det blir noe særlig uhygge ut av det.

Den første av Lunde eg har lest,og ja, absolutt lesverdig sjølv om eg ikkje eigentleg er glad i bøker der kvar person har sitt kapittel og det vekslar mellom dei. Så eg leste kvar historie for seg, Det er framtidshistoria som fengar meg mest, skulle gjerne ha lest ei heil bok berre om personane i den. Ein fordel å vera interessert i hestar når det gjeld dei to andre kanskje... Lunde har ein litt distansert skrivestil tenker eg.. kjem ikkje heilt under huda på personane. Sikkert ei interessant bok å ha i lesesirkel.

Veldig, veldig god! Første gong eg har lest noko av Faldbakken. Denne er ei blanding avnorske bygderoman og Frankensteiin!! Unik, spanande, komisk, merkeleg, underfundig, burlesk. Mange nyord i norsk! Må lesast..

Denne har fått gode kritikkar, men eg klarte aldri å leva meg inn i boka, dessverre

Utdrag fra omtale på bloggen min:
De første kapitlene av «Ulykke» er skoleeksempler på hvordan fange leseren. Skrevet med lekent overskudd, en fandenivoldsk, sær humor, testosteronholdig spenst og språklige krumspring som får meg til å smile i godstolen. Nå roer det seg riktignok etter hvert etter som dagliglivet i historien overtar. Men den språklige lekenheten er med hele veien igjennom.

For meg kunne Henrik Falk passet perfekt inn i NRK serien Exit. Jeg synes karakterene i serien var grusomme, men serien var god. Sånn er det med romanen til Vigdis Hlorth. Føy for en type Vigdis har Hjorth har fått frem i denne romanen. Samtidig kjenner jeg hans frustrasjon og klaustrofobi i ekteskapet han har gått inn i. Godt levert synes jeg romanen var.

Mer i et blogginnlegg her- link

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Korte kapitler med stadige skift fra lensmann til uteligger og tilbake skal sørge for tempo i historien, men oppleves noe masete og fragmentert siden det er lite nerve mellom disse hoppene. Litt etterforskning, strabaser i fjellet, mer etterforskning, flere strabaser.
Naturskildringene fra fjellet løfter historien, mens dagliglivet til lensmannen og hans omgangskrets oppleves mer som stillestående fyllstoff.
Spenningen øker mot slutten, men bråstopper. Skurkene fanges. Og så er det slutt.
Så dessverre, en nedtur i forhold til forrige besøk på Fagernes. Men kanskje neste gang …

Romanen var en av seks romaner som ble diskutert i P2 lytternes romanpris 2020, og den kom ikke til finalen. Det som trigget meg til å lese den, var at juryen på seks personer delte seg i to leire: De som var positive til romanen brukte ord som innsiktsfull, gripende, sårt, skjørt, vakkert, stemningsfull. De som var negative sa at den var krevende å komme gjennom, uinteressant, utfordrende og banal.

Som de som likte den i juryen sa, romanen Fuglenes anatomi må leses sakte. Etter å ha lest den, sakte, er jeg enig. Den inneholder så mye om det å være menneske. Det er bruddstykker fra et liv. Hvor vanskelig det kan være å være bundet til mennesker med familiebånd.

Mer om romanen her i et blogginnlegg

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Med «Natt» er han tilbake i storform.
Og han sparer ikke på en eneste ting, men benytter seg av alle kjente og mindre kjente triks for å skremme livskiten ut av leseren. En katt og mus-lek med nattlige scener, skumle personer i skyggene, forrykende uvær og et par vrier som framprovoserer nakkesleng. Framstilt med språklig overskudd, herlig driv og grøssende spenningstopper.
Boka er overdådig overdrevet, og ikke en eneste kalori kan ha blitt brukt på at historien skal oppfattes som troverdig. Og før han startet på sluttscenene må Minier ha tatt en drøy overdose tran, eller hva de nå mesker seg med til froskelårene. For det tar fullstendig av. Og jeg tenker at det får da være måte på!