Jeg har lagt en plan om at jeg skal ha lest hele Jalna-serien på 16 bøker innen sommeren 2021. Jeg må rydde plass i bokhyllene, og da er det bøker som må ut av bokhyllene. Da må tempoet opp, og derfor valgte jeg å lese bok nr. 10 Herren på Jalna nå i desember fremfor å lese nyere uleste bøker i bokhylla.
Som alltid er det nok drama rundt den etter hvert omfangsrike familien Whiteoak. Når boken starter er Renny som fortsatt er overhodet på Jalna . Han er 45 år, og siden han er født i 1886, er handlingen denne gangen like etter 1930. Det er lite penger hos familien, og forsøk på å skaffe kapital og problemene det skaper, er den røde tråden i handlingen.
Renny er rundhåndet som lar familiemedlemmer bo på gården. De gamle onklene Nicholas og Ernest, og tante Augusta som er på besøk fra England. Piers bor der sammen med Pheasent og deres etter hvert tre barn. Broren Wakefield likeså. Etter hvert kommer broren Finch hjem for å bo der.
Renny er fortsatt gift med Alayne og de har nå datteren Adeline som er som snytt ut av nesen på avdøde Adeline. Hun sliter ut moren, men sjarmerer de andre i familien. Alayne og Renny er ikke kommet nærmere hverandre, og etter hvert innleder Renny et forhold til en annen kvinne.
Eden, som ikke kan bo på Jalna pga Alayne og Piers, bor hos søsteren Meg når han kommer hjem. Selv om han friskner til med god pleie av søsteren, blusser problemene med lungene opp og utpå våren dør han. Senere på året dør Augusta etter at hun er reist tilbake til England.
Dette er noe av det som skjer det året leseren av Herren på Jalna omhandler. Underholdende og avslappende lesning.
Romanen Merket for livet (2013) er Emelie Schepps første bok i serien om Jana Berzelius. En bok som har stått ulest bokhylla lenge.
I begynnelsen fant jeg et stort potensiale i romanen. Jeg likte karakterene i boken, ikke minst aktørene i politiet. Spennende med et godt driv. Tenkte at jeg kom til å lese flere bøker i serien. Men etter hvert som Jana Berzelius begynte å ordne opp på egen hånd, ble det overkill for meg. Derfor kommer jeg ikke til å lese flere bøker i serien.
Mange har filmer de må se hver jul. A Child's Christmas In Wales, filmen basert på Dylan Thomas fortelling med samme tittel, fant jeg her på Internett etter at jeg leste fortellingen oversatt til norsk i denne boken:
Dylan Thomas – dikt og andre tekster samlet av Harald Sverdrup
og etter å ha kjøpt og lest fortellingen på engelsk, en av de minste bøkene jeg har i bokhylla. Med Denholm Elliot som fortellerstemme i filmen, fikk jeg en stemning av barndommens jul. Jeg synes boken med tegninger og filmatiseringen fint kan konkurrere med mange julebøker og filmer.
Fortelleren i historien feirer jul sammen med foreldre, tanter og onkler. Innimellom er han ute og driver på med rampestreker sammen med kompiser. Innimellom denne idyllen får vi et lite innblikk i at det finnes et fattigkvarter der barn lever i en ussel tilværelse. Både boken og filmen tåler et gjensyn.
Selv om jeg ikke er like begeistrer for alt av Aukrust, og da tenker jeg på Flåklypa universet, så er det som å komme hjem å lese det han skrev, fint å se tegningene og det han malte. Jeg har storkost meg. Selv om jeg har lest det meste i boken før i hans samlede verker i bokhylla. I utvalget til Anders Heger får man noe i tillegg. Tegninger med farger. En bonusbok med Hegers presentasjoner.
Særlig var det et fint gjensyn i den mørke tida vi er i. Det er så morsomt, så lunt og så rikt. Jeg er enig i en anmelder som siteres her hos forlaget:
«Sjelden har en kost seg slik med ei bok til anmeldelse. Hadde jeg vært helseminister, ville jeg på dagen sørget for at det lå minst ett eksemplar hos fastleger og helseinstitusjoner over det ganske land. Dette er ren motgift til dysterheten, for ikke å si dystopien, som i dag plager oss. [...]
Tone H som svar til [ Slettet bruker ] :
08:29, 23. november 2020 Diskusjon: [ Slettet bruker ] om Verdenshistorie med fortiden som speil av Terje Tvedt av Terje Tvedt
Ser frem til å lese boken. Har heller ikke lest Nilen - historiens elv og Det internasjonale gjennombruddet. Det du skriver her minner meg på at nå må jeg prioritere bøkene som står i bokhylla.
Den 26 juli 2020 skrev jeg et innlegg på bloggen etter å ha lest andre bok i trilogien om Christian von der Hall, Fyrsten. Da jeg begynte å lese Showtime som er utgitt i 2020, husker jeg lite av handlingen i Fyrsten. Det spiller liten rolle; det hadde vært like god underholdning å lese Showtime om jeg ikke hadde lest Fyrsten eller første bok i trilogien Wonderboy. De første 50 sidene var tamme synes jeg. Men etter hvert tok handlingen seg opp, og de nesten 500 sidene var et fyrverkeri. Jeg forstår godt at Showtime har fått gode anmeldelser, det er en særegen roman tett opp til vår tid. Et miljø det ikke skrives mange romaner fra. Da må det være krim, og det er bøker jeg leser lite av.
Kari Gjønnes Folvik om Der det finst fuglar av Maren Uthaug:
18:55, 13. november 2020* Kommentarer: 1
Klarte ikkje å bli så engasjert av denne, har jo fått glimrande kritikkar her og eg hadde store forventningar. Lurer på kvifor eg ikkje klarte å leva meg inn i historia? Kanskje betre på dansk?
Til en pub trengs det to ting — øl og mennesker. Og det blir hevdet at alkoholen ikke er det vesentligste — nei, øl og andre flytende væsker bak disken er egentlig bare et påskudd for sky, sjenerte mennesker til å komme sammen. Kommunisere med hverandre, som det heter blant sosiologer og psykologer.
Det er til og med blitt påstått, kanskje helst når det går mot stengetid, at hvis alle puber plutselig skulle bli stengt for godt en dag, ville britisk kultur og åndsliv være borte den neste. Sivilisasjonen på de britiske øyer ville tørke inn i løpet av et døgn. Og det er sterkt sagt i Shakespeares land. «
Sitatet er fra boken Mine gleders by av Richard Herrmann, kapitlet Enkens sønn og Dirty Dick og aldri langt til neste halvliter. Det er ingen steder, verken i Norge eller andre steder, at jeg synes øl smaker så godt som på pub i England, og det er helt klart atmosfæren som er årsaken. Selv om jeg ikke reiser til England for å drikke øl, så hører det med. Det er totalpakka ved å reise dit som trekker.
Jeg tror jeg har lest boken til Richard Herrmann før, men jeg er ikke sikker. Det var i så fall før jeg kjøpte den, en gammel fillefrans jeg har kjøpt brukt. Når jeg leser om andre som har fått sin interesse for Storbritannia gjennom hans bøker, blir jeg så glad. Jeg fant de første bøkene jeg leste av han tilfeldig på biblioteket.
Gledessprederne, det er det bøkene til Richard Herrmann er for meg. Gledesspredere trenger jeg nå der jeg er tilbake 100% på hjemmekontor. Samtidig er det et lite offer sammenlignet med det andre opplever. Ikke minst i Storbritannia. Samtidig, når jeg leser kapitlet om Under Hitlers bomber London can take it! minner det meg på at innbyggerne i London har hatt det tøft tidligere, tøffere enn de fleste nordmenn hadde det under 2. verdenskrig. Uansett: nyhetene om vaksine har sådd en spire til håp om at det ikke er så lenge til at jeg kan sette meg på et fly og besøke England igjen.
Bøkene til Richard Herrmann kan godt lese om igjen. De er så rikholdige at det er umulig for meg å få med seg alt ved første gangs lesning. Selv om jeg har lest om mye av det han skriver om i andre bøker, er boken Mine gleders by en reiseguide av de sjeldne. Den begynner å trekke på årene, ble utgitt i 1982. England som samfunn har endret seg siden den ble skrevet. Men i og med at han ser bakover i tid, er det meste like aktuelt. Jeg kommer til å ta frem boka neste gang jeg skal til London, og har allerede notert meg Greenwich og Fleet Street som steder jeg må besøke.
Boken beskrives slik på bokomslaget:
«I dagens London er kontrastene og motsetningene uten ende. Det er Shakespeare og popmusikk, det er kongelig ærbødighet og striptease, det er oljesjeiker og fargede innvandrergrupper, det er Roll Royser og suppekjøkken, det er sarkofagene i Westminster Abbey og loppene i Pettycoat Lane.
Og bak det hele ligger to tusen års historie. Fra den gangen Julius Caesar ble våt på beine da han skulle krysse Themsen til byen ble midtpunktet i verdens mektigste imperium under dronning Victoria.
Om byen og elven den er bygd rundt, om gatene og pubene, katedralene og bruene skriver Richard Herrmann. Hvert sted har sin egen underlige historie. Men først og fremst skriver han om menneskene som har skapt den mangfoldige byen. Her er de med, så vel vanlige londonere som dronninger og krigere, statsledere og tyranner – historiske skikkelser som er levendegjort slik bare Richard Herrmann kan gjøre det.»
Kari Gjønnes Folvik som svar til Knut Simonsen :
15:48, 11. november 2020 Diskusjon: Knut Simonsen om Livet her er vidunderlig Paula M. Beckers liv av Marie Darrieussecq av Marie Darrieussecq
Ja, vil vil sjå henne i Norge! Har du vore i Bremen i museet hennar? Eg var så heldig å koma dit for nokre år sidan.
Ei stor positiv overraskelse! Dette er på mange måtar forløparen til Arv og miljø
Fin blanding av dikt frå "kassa på Coop" og intellektuelle refleksjonar, egnar seg til å lesa høgt. Meir av dette, takk!
Veldig fin, liten roman med godt språk. Den eldre kvinna Birgitte er sjølvironisk og vil halde distanse til andre, men så møter ho Javier..
Til tider humoristisk også. Denne likte eg kjempegodt, meir av Anfinnsen!
Dette er ei bok som forlaget burde ha redigert ganske kraftig i. Forfattaren gjentar seg sjølv ein god del og for meg blir dette kjedeleg.
Vigdis Hjorth! Overgår seg sjølv! Altoppslukande dei timane eg brukte, uforgløymeleg
Sist sett
