Da er romanen Hjem fra krigen på 473 sider lest. Jeg er ikke den eneste som leste serien som barn. Det samme forteller forfatteren av boken som jeg skrev om i dette innlegget at hun gjorde:
Lese: en liten bok om store opplevelser av Kari J. Spjeldnæs – interessant bok som fremmer leselysten
Godfølelsen er veldig til stede når jeg leser bøkene nå også. Jeg misunner Mazo de la Roche f. 1879 som hadde evne og vilje til å skrive bøkene i serien. Det ble en suksess. Tenk om noen kunne sett potensialet til å filmatisere historien…
I bok nr. 13 er vi kommet til 1943. Unge Maurice Whiteoak f. 1926 kommer hjem til Canada fra Irland der han har bodd hos en slektning:
«Da den første sommeren i Irland var over, kom krigen. Nå hadde den vart i fire år. Tross alle brevene hjemmefra hadde Maurice følt seg uendelig fjernt fra krigen, like fjernt som fetter Dermot. Selv da faren og onklene hadde reist ut for å være med og kjempe, selv da han fikk høre at hans far var tatt til fange i Tyskland, hadde han følt seg fjernt fra krigen og fortsatt sitt fredelige liv sammen med sin lærer og den gamle fetteren.»
Fetteren og velgjøreren Dermot Court er nå død, og Maurice arver Dermot når han blir 21 år.
I løpet av krigen er onkel Maurice, gift med tanten Meg, død. Faren Piers kommer hjem etter hvert med et ben mindre. Patriarken Renny på Jalna kommer også hjem.
Det er mye som skjer, ikke minst fordi Meg selger huset til en initiativrik investor Clapperton som skaper mye støy med sine planer for eiendommen. Den unge Adeline f.1930 tegner å ha arvet utseende fra sin farmor og en sterk vilje av sin far. Når boken slutter, er året 1945. 2. verdenskrig er over og et nytt familiemedlem er kommet inn i familien, Dennis, sønnen til Finch.
Nå har jeg tre bøker igjen av serien på 16 bøker. I tillegg må jeg lese ferdig biografien av Mazo de la Roche. Den må jeg prioritere å lese i sommer og høst.
«De som dør tar minnene med seg, såfremt de ikke har rukket å gi dem videre til de som blir igjen. Det er en arv vi slipper å betale avgift på: minnene som skjøtes til en annens erindring. Vi rekker det dessverre sjelden. Når det gjelder døden er vi aldri ute i god tid. Vi våger ikke. Vi tror vi lever i morgen også. Noe annet kan vi heldigvis ikke tenke oss. Så haster det plutselig. Døden er en vert som går rundt i huset etter at gjestene har gått, og slukker lyset.»
Sitatet over er fra Lars Saabye Christensens bok i Min kinesiske farmor. Anmeldere har jublet over boken. Jeg er ikke overrasket. Mye fint å lese i denne. Det jeg er overrasket over, er tittelen. Jeg synes jeg har fått mere kjennskap til forfatterens farfar, far og forfatteren etter å ha lest boken. Og kun et omriss av farmoren.
Samuel Johnson skal ha sagt: "En forfatter begynner bare en bok. En leser avslutter det."
Ut ifra det øvrige Lars Saabye Christensen skriver om i boka er det jeg selv som må fylle ut portrettet om jeg skal få et bilde av hvem denne kvinnen var. Samtidig er det tidstypisk for den tiden hun levde, kvinnene er det lite spor etter.
Slik er boken utgitt i 2020 omtalt:
Etter år med konflikter og uroligheter ble det i 1898 inngått en avtale der britene skulle få leie Hongkong i 99 år.
Det er til denne britiske enklaven, et knutepunkt for handel og sjøfart og en internasjonale smeltedigel der øst møter vest, Jørgen Christensen drar i 1906. Han er på vei for å bekle en stillingen i Svitzers Bjergings-Enterprises tjeneste. Bergingsselskapet, med hovedkontor i København, er framtidsrettet og opprettet kontor i Hongkong. Et par måneder senere kommer hans Hulda etter. Jørgen og Hulda Christensen er Lars Saabye Christensens farfar og farmor.
På sin fars dødsleie spør Lars Saabye Christensen om Hongkong, om farfaren og farmorens år i Østen. Hvem var disse menneskene han stammer fra? Hva fikk en ung dame fra København til å legge ut på en lang og strabasiøs sjøreise alene? Hvordan var livet blant kolonister og handelsfolk?
Lars Saabye Christensen åpner en kinesisk eske, der det som er inni den, ikke alltid er det vi forventer. Han har gjennomgått brev og bilder i familiens eie, skriftlige kilder fra offentligheten og møysommelig gravd fram historien. I prosessen oppdager han at den skjønnlitterære forfatteren ikke kan hjelpe ham, her kan han ikke la fantasien eller gjettingen tett igjen hullene i historien, her kan han ikke løfte fram dem som ikke er alt er dokumentert i historiens annaler. Men nettopp gjennom å være tro mot det som er dokumentert, tegner Lars Saabye Christensen et fascinerende bilde av en tid, en familie, et par og et individ. Med det også et besnærende bilde av vår tid – og kanskje også av oss og forfatteren selv?
Jeg kjøpte en bok av en bruktbokselger, og det var plass i postpakka til en bok til, og da valgte jeg romanen til Nevil Shute fordi navnet En by som Alice var kjent. Det angrer jeg ikke på. Selv om romanen bærer preg at den ble utgitt i 1950, likte jeg romanen. Til kun å være på 275 sider er romanen handlingsmettet og jeg ble revet med. Handlingen starter i London etter 2. verdenskrig, tilbakeblikk på brutale opplevelser under krigen i Malaysia og deretter til Australia etter krigen, et kontinent jeg vet veldig lite om. Jeg er derfor ikke like skeptisk til romanen som vedkommende som presenterer den her:
Tiden er løpt fra den tidligere bestselgerforfatter Nevil Shute. Norske forlag jakter på glemte perler à la John Williams Stoner. Nevil Shutes nesten 70 år gamle roman har kun historisk interesse.
Nettopp fordi romanen har historisk interesse synes jeg det er verdt å lese den. Særlig fordi handlingen tar utgangspunkt i en sann og dramatisk del av historien som det er viktig å kjenne til. Krig er bare elendighet uansett når og hvor den foregår. Det trenger vi å bli påminnet om gang på gang.
Romanen er filmatisert i 1956 og det ble laget en TV serie av romanen i 1981. Filmen fra 1956 finner man her på You Tube. Skulle gjerne ha sett TV serien som bilder over er hentet fra.
Eksemplarer jeg har lest var månedens bok i den norske Bokklubben juli 1972, og oversetteren er Anders Hagerup, ektefellen til Inger Hagerup. Romanen presenteres slik:
«I En by Som Alice tar Nevil Shute for første og eneste gang sitt utgangspunkt i en dramatisk historie som virkelig har skjedd. Forfatteren sier selv at han ikke kunne motstå appellen i hendelsen, og at han på dette vis ønsket å hylle den tapreste kvinne han har møtt.
Etter erobringen av Malakka i 1941 innvaderte japanerne Sumatra. En gruppe på 80 hollandske kvinner og barn ble tatt til fange. I to år vandret de på landeveien fordi ingen visste hva som skulle gjøres med dem. På slutten levde bare tredve.
I gruppens sentrum sto den engelske kvinnen Jean Paget. Nevil Shute lar henne møte en australsk krigsfange, Joe Harman, og en nattlig samtale mellom disse to er et av bokens høydepunkter. Kvegoppdretteren fra Australias ødemark forteller om byen Alice — et samfunn hvor alt ser ut til å lykkes, Alice er drømmen, paradiset . . .
Krigen slutter. Jean Paget blir fri, reiser tilbake til England og lever et alminnelig liv. Men hun vender tilbake — hun drar på en pilegrimsreise til Malakka og til Australia for å lete etter Joe. Egentlig skjedde denne historien i Sumatra, men Nevil Shute har lagt handlingen til Malakka, fordi han kjente forholdene der bedre.»
«Mitt stoff ligger i det vanlige livet, vil jeg si. Altså i de nære relasjonene, familien. Jeg har ikke behov for å skrive science fiction eller krim eller noe sånt; jeg synes det er mer enn nok stoff i det. Det slo meg her en dag at dette med familierelasjoner er faktisk noe av det eldste i europeisk litteratur, bare tenk på Ayskhylos som skrev Orestien, tre tragedier. Altså, hva familien har å si. Noen ganger så kan familien være det farligste stedet å vokse opp og andre ganger det beste, og for de fleste av oss er det vel noe midt imellom. Men altså, det preger oss på hvem vi blir.»
Det er i forbindelse med at Odd Klippenvåg vant Ungdommens kritikerpris 2021 for novellesamlingen En lykkelig gift mann og andre noveller utgitt i 2020, at Klippenvåg uttaler ovennevnte i denne videoen:
Men mer interessant er hva ungdommer som har lest novellesamlingen forteller om sin leseopplevelse i videoen. Jeg kan anbefale at du ser videoen, enten før du leser novellesamlingen, eller etter, som jeg gjorde. Det er så forfriskende å høre unge og entusiastiske lesere uttale seg om boken som de har stemt frem. Jeg blir rett og slett glad av å lytte til dem. Og får troen på at påstanden om litteraturens død er overdrevet 😊
Jeg har lest to romaner av Klippenvåg tidligere, og er ikke overrasket over at novellene er gode, og slutter meg helt til Nominasjonsjuryens begrunnelse
"Odd Klippenvåg er en ringrev og en relativt godt bevart hemmelighet i norsk litteratur, med en mengde utgivelser bak seg gjennom over 40 år. Årets bok består av seks middels lange noveller av den realistiske, psykologiske typen, hvor seks ulike individer får bevitne hvordan nære forhold slår sprekker foran øynene på dem – både i plutselig nåtid, i saktegående sanntid og i retrospekt. Det handler om utroskap, om invalidisering og Alzheimers sykdom, om bisarre overskridelser og om familiehemmeligheter som lusker fram fra fortidens mørke. Klippenvåg forteller passe illusjonsløst og i høyeste grad drivende; dette er noveller som både foruroliger og gjør deg oppslukt."
Jeg ble påminnet om at jeg ikke hadde lest Grensen av Erika Fatland som ble utgitt i 2017 etter at hun hadde gitt ut boken Høyt: en reise i Himalaya i 2020. Grensen ble kjøpt og nå er den lest. Jeg kan ikke huske å ha lest en faktabok som har fascinert meg som boken til Fatland. Fra første til siste side. 600 sider, og jeg kan ikke huske å ha lest en bok på 600 sider der jeg har tenkt at jeg skulle ønske det var flere sider. Jeg er rett og slett imponert
Det er i boken en god balanse mellom forfatterens tilstedeværelse og hva hun opplever underveis, menneskene hun møter og det de forteller, og de historiske hendelsene hun skriver om. Les og lær skriver en anmelder. Helt enig, dette er folkeopplysning. Den bør også leses av sneversynte norske journalister og politikere som jeg synes ensidig interesserer seg mest for folk og konflikter som er utenfor Europa. Les og lær; det tenker jeg også forfattere som tenker å skrive bøker i samme kategori kan gjøre. Det er for mange faktabøker der det lesses på detaljer som kun spesialister på tema har interesse for.
Ikke før jeg i går hadde lest ferdig boken kom en melding i media om denne hendelsen:
Utenriksdepartementet reagerer kraftig, etter at et passasjerfly på vei til Litauen ble tvunget til å lande i Hviterussland. En opposisjonell journalist som var ombord, ble arrestert rett etter landing.
Det er skremmende å lese om dette etter å ha lest boken til Fatland. Men enda skremmende må det være for folk i landene som har vært underlagt Russlands jernhæl og ikke ønsker seg tilbake.
Det var etter å ha hørt om boken til Schewe og Oakley her Ekko på NRK 23.10.2020 som gjorde at jeg kjøpte den. Fra innledningen:
«Bruker du mye tid på å lære uten at du oppnår de resultatene du ønsker? Utsetter du til stadighet det du skal gjøre? Sliter du med dårlig konsentrasjon og synes det er vanskelig å huske det du har lest? Denne boka er for deg.»
Boka på 162 sider er lettlest og oversiktlig. Perfekt for travle studenter. Men også for andre som har behov for å lære seg teknikker for å jobbe mer effektivt. Innholdet er fordelt på 10 kapitler og avsluttes med kildehenvisninger. Her er mange tips å ta med seg.
Jeg likte historien i romanen Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet av Heidi Linde. Utgitt i 2020 og 314 sider. Ikke minst liker jeg at historien ikke er tung og mørk selv om den omhandler temaer som generelt sett er alvorlige nok for de som opplever det romanen omhandler. Jeg fant mye humor i den. Lettlest og med et godt driv i seg. Overraskende vendinger. Ikke minst avslutningen av første kapittel. Det eneste som er negativt er tittelen, den unødvendig treig synes jeg.
Jeg var spent på romanen Morgenstjernen av Karl Ove Knausgård. Årsaken er at jeg ikke er spesielt interessert i det overnaturlige selv om jeg ikke stiller meg helt negativ til alt rundt dette tema. Men jeg ser f. eks ikke på TV programmet Åndenes Makt. Men på tross av dette synes jeg romanen var god. Knausgård skriver så bra at det skal lite til at jeg liker det han skriver om.
Jeg kjente igjen Knausgårds tilnærming til det hverdagslige fra andre bøker. Men den var annerledes enn andre bøker jeg har lest skrevet av Knausgård. Jeg kjente ofte at pulsen steg når jeg leste. Ubehagelig lesning innimellom. Men min interesse for det overnaturlige er ikke blitt større etter å ha lest romanen. Der er jeg nok mer eller mindre upåvirkelig.
Bjørn Bakken som svar til Hilda :
10:33, 5. mai 2021 Diskusjon: Bjørn Bakken om Minneskogen av Sam Lloyd av Sam Lloyd
Du må ikkje gje deg ....
Handlingen i romanen Farlig forelskelse av Mazo de la Roche starter våren 1939 og avsluttes høsten 1940. I denne perioden skal det skje mye rundt familien Whiteoak på Jalna.
Vi får være med til England, Irland og Wales. Wakefield og Finch bor i London. Wakefield forsøker seg på teaterscenen. Finch er musiker. En hest gjør at brødrene reiser til slektninger i Irland der Finch gjenforenes med sin kone Sara, til familiens store fortvilelse. Renny tar med seg Adeline til London for å besøke brødrene og til Irland for selv å se hesten som spås store fremtidsutsikter. Wakefield treffer Molly fra Wales på teateret og forelsker seg. Men det planlagte giftemålet blir det ingenting av, og årsaken er et forhold Renny hadde for mange år tilbake.
Når romanen slutter er 2. verdenskrig i gang, og Renny, Piers og Wakefield deltar i krigen. Et nytt familiemedlem er kommet til verden og et har forlatt verden. God underholdning fra første og siste side.
Forlagets omtale av boken:
«3. november 2020 avgjør valget i USAs 50 delstater hvem som blir landets president og verdens mektigste politiker for den neste fireårsperioden. Den 74 år gamle og sterkt omstridte presidenten Donald Trump utfordres i år av den 77 år gamle demokratiske presidentkandidaten Joe Biden. Trump og Biden er begge hvite menn født på 1940-tallet. De står imidlertid langt fra hverandre politisk, og er to svært ulike personligheter som fra to vidt ulike utgangspunkt har gått to helt ulike veier frem til årets presidentvalg.
Denne boken er en lettlest og fortellende dobbeltbiografi om Donald Trump og Joe Biden, og samtidig en svært kvalifisert analyse av deres sjanser til å vinne høstens presidentvalg. I tillegg gir boken sine lesere en nyttig innføring i USAs politiske system - og et tankevekkende innblikk i hvordan supermakten USA gradvis ble til dypt polarisert og splittet samfunn.»
Boken Trump, Biden og slaget om USA av Hans Olav Lahlum ble utgitt i 2020 og han avsluttet skrivingen i august 2020. Selv om jeg fulgte med i valgkampen og vi kjenner utfallet av valget, var livshistorien til kandidatene og innspurten til dramaet som valget utløste greit å få med seg. Så lenge Trump lever er det vel ikke usannsynlig at han vil skape mer dramatikk i årene fremover. Også Bidens høye alder er et spenningsmoment fremover selv om han har en oppegående visepresident i Kamala Harris. Boka settes tilbake i bokhylla, og så er det bare å nyte stillheten så lenge den varer.
Tone H som svar til Trond Niemi :
07:23, 10. april 2021 Diskusjon: Trond Niemi om Grensen en reise rundt Russland gjennom Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge samt Nordøstpassasjen av Erika Fatland av Erika Fatland
Bok står i bokhylla, ulest, men etter å ha lest det du skriver rykket den frem i køen av bøker som skal leses.
«Da protestantiske Elizabeth Tudor krones til dronning av England, vender resten av Europa seg mot England. I kulissene i Paris venter katolske Maria Stuart, som mange mener er den rettmessige arvingen til tronen. Den unge monarken skjønner tidlig at hun må beskytte seg mot mulige attentat og oppretter landets første etterretningstjeneste.
Det er jul, og den unge Ned Willard er på vei tilbake til hjembyen Kingsbridge. Lite vet han om at det kommende året, 1558, skal snu opp ned på hans eget liv, og forandre Europa for all framtid.
Kingsbridge er en by splittet av religiøs ekstremisme og hat, i konflikten mellom katolikker og protestanter. Ned drømmer om å gifte seg med den katolske Margery Fitzgerald. Men da Ned blir hemmelig agent i dronningens etterretningstjeneste, er hans kjærlighetsforhold til Margery dømt til å få en tragisk utgang.»
Det er min interesse for de historiske rammene for romanen Den evige ilden av Ken Follett som er grunnen til at jeg kjøpte boken da den ble utgitt i 2017. Sammenlignet med Richard Herrmanns faktabøker om denne tiden, som jeg kan lese om og om igjen, er Den evige ilden bare «grei nok» å lese. Selv om vi følger de fleste karakterene gjennom romanen, er den handlingsdrevet. For meg ble romanen til Ken Follett for lang, over 850 sider, til at han klarte å holde på min interesse hele tiden. Innimellom gikk jeg lei og da ble det skumlesning. Tidligere har jeg lest Ken Folletts Kjempenes fall som er på 921 sider og som jeg brukte to uker på å lese. Den evige ilden har jeg brukt en uke på å lese. Samtidig har jeg en god følelse at jeg kan se på boken i mine overfylte bokhyller og vite at den er lest.
«Balansekunst er en av «mine» bøker fordi den leverer levd liv som setter varige spor hos meg. Romanpersonenes sorger, gleder, kvaler og drømmer blir mine. Balansekunst viser hvordan romanen fanger en kompleksitet som er umulig å formidle like effektivt på andre måter. Her trer geografi, klasse, kaste og kjønn fram gjennom handling som imiterer virkeligheten. Ved å bringe fire personer sammen i en liten leilighet i Mumbai beskriver Mistry forskjellene i menneskelig handlingsrom fra innsiden. Skulle en fagbok ha formidlet samme nyanserte bredde, er det stor risiko for uendelig mange flere sider, men med langt dårligere driv for leselysten. Og, enda viktigere: Det må en roman til for å få fram hvordan samfunnsstrukturene påvirker tenkning og handling for den enkelte, hvordan mellommenneskelig kommunikasjon på individnivå er gjennomsyret av tradisjons- og historiebestemte inndelinger basert på familietilhørighet i India anno sent 70- og tidlig 80-tall.»
Sitatet over er fra boken jeg skrev om i innlegget:
Lese: en liten bok om store opplevelser av Kari J. Spjeldnæs – interessant bok som fremmer leselysten
Det er det Kari Spjeldnæs skriver om romanen Balansekunst av Rohinton Mistry som fikk meg til å kjøpe og lese boken som er på 770 sider, utgitt i 1995 og på norsk første gang i 1997. Det er sjelden jeg gir meg i kast med bøker på så mange sider. Men jeg angrer ikke at jeg har brukt tid på å lese Balansekunst. Det er en veldig god bok. Når den beskriver tilværelsen til mennesker som lever på et eksistensminimum er den brutal. Hvordan har dagens lavkaster i India det, tenker jeg ofte på når jeg leser om kampen for tilværelsen. Men som sitatet over beskriver, det er en mangeartet fortelling Rohinton Mistry gir oss orkesterplass til. Den får mange andre bøker jeg har lest til å bli spinkle og ubetydelige. Jeg setter boka tilbake i bokhylla med visshet om at jeg ikke kommer til å glemme denne fortellingen.
Bjørn Bakken som svar til RandiA :
11:19, 28. mars 2021 Diskusjon: Bjørn Bakken om Ikke slå av lyset av Bernard Minier av Bernard Minier
Kongeriket satt rett i min sikringsboks ;-)
Bjørn Bakken som svar til RandiA :
20:27, 27. mars 2021 Diskusjon: Bjørn Bakken om Ikke slå av lyset av Bernard Minier av Bernard Minier
Gå forsiktig og slå ikke av lyset ;-)
Jeg hørte om boken Høy på deg sjæl- endorfin som medisin på NRK P2 programmet Ekko. Boken som jeg har kjøpt, ble utgitt i 2020. Interessant og lettlest. Oversiktlig med kapitler og underkapitler.
Forfatteren skriver i innledningen:
«Endorfiner kan gjøre underverker både på kort og lang sikt, og du kan dra ekstra nytte av dem om du lærer deg å gjenkjenne når du har behov for endorfiner – og hva som sørger for at akkurat din kropp setter i gang masseproduksjonen.»
Om bakgrunnen for boken skriver Aili Kristina Hannisdal innledningsvis blant annet dette:
«I min legeprofesjon har jeg et ønske om å hjelpe. Og jeg er overbevist om at endorfiner i stor grad kan ha positiv påvirkning både på velvære og psykisk helse. Endorfiner har mange åpenbare fordeler: De er uten bivirkninger, helt gratis, og veldig effektive.
Endorfiner, eller føl-bra-stoffer, er signalmolekyler som produseres i hjernen og trigger følelsen av eufori og velvære, samtidig som de bidrar til å dempe frykt og uro. De er kjent som kroppens naturlige lykkemedisin og smertelindrende substans, og kalles ofte kroppens eget morfin. Det er nok gammelt nytt for mange at endorfiner frigjøres ved hardt fysisk arbeid eller intens trening — men vet du at produksjonen av de magiske signalstoffene også kan settes i gang når du opplever mestring og glede, mottar nye inntrykk, nyter natur, sol, musikk, sjokolade eller god mat, eller når du slår deg?
Den siste tiden har interessen økt for å behandle psykisk syke gjennom fysisk trening og andre endorfintriggende aktiviteter. Dette har jo vist seg å være veldig virkningsfullt. Forskning dokumenterer for eksempel at deprimerte pasienter har like god effekt av fysisk aktivitet som av medikamentell behandling. Og enda bedre: Denne effekten er langvarig! Nærmest helt uten kostnader — men selvsagt ikke uten egeninnsats — har vi alle mulighet til å ta saken i egne hender og skape en positiv endring. Vi kan påvirke oss selv til å føle oss bedre. Gevinstene er enorme.»
Forlagets omtale av boken og forfatteren:
«I Høy på deg sjæl – endorfin som medisin får du en rikholdig verktøykasse for å ta i bruk føl-bra-stoffene som den utrolige hjernen din stimulerer produksjonen av. Kom i god hjerneform og opplev en daglig endorfindusj.
Hodet kjennes som bomull og bena som gelé. Motivasjonen er fullstendig fraværende. Men ikke undervurder hjernen din, den er et fantastisk maskineri. Og nøkkelen til å gjenfinne balanse, motivasjon og lykkefølelse ligger i hvordan du bruker den.
Så bli med inn i hjernens og nevrotransmitternes forunderlige verden, hvor lydbølger blir musikk og lidenskap, og glede og sorg blir til. Fordi hver eneste følelse filtreres gjennom dine sildrende elektriske kretser og nevrologiske baner, skjer ikke livet med deg, men gjennom deg. Derfor kan det å endre en eneste ting forandre alt, nemlig ditt eget fokus.
Lær hvordan du kan gå fra å være umotivert til produktiv, opprørt til balansert, ukonsentrert til fokusert. Bli høy på endorfiner, og føl deg bedre når du trenger det!
Aili Kristina Hannisdal er lege, musiker, låtskriver, endorfinentusiast og hundeeier. Hun spesialiserer seg innen psykiatri.»
Sist sett
