Bokelskere.no

Ingen årsak:) Og i år har jeg vært flinkere til å lese dokumentariske bøker. Syns det er litt spennende:)

Tenk deg om før du blir medlem av noe. Er det det rette for deg?

Har selv vært litt fascinert over scientologien og var spent på å lese mer om det. Jeg er ikke så fascinert over scientologien at jeg vil gjerne være medlem der selv, men har bare hørt så mye rart om den "sekten" gjennom media, spesielt etter at de høyt profilerte Tom Cruise og John Travolta ble medlemmer der. Den kirken/sekten har opptil flere kjendiser som medlemmer og vanlige mennesker, men det er nok de to jeg forbinder mest med scientologien.

Geir Isene ble kjent da han valgte å avslutte sitt medlemskap i scientologien. Det vakte mye oppsikt. Han var ikke medlem der i bare noen få år, men hele 25 år! Han var høyt respektert av andre medlemmer og hadde også klart alle OT - nivåene (hele 8 nivåer).

I boka skriver han ikke bare om scientologien, men også om barndommen. Han var en skarp gutt som lært mye ganske fort, men sosialt sett så strevde han. Men da han meldte seg inn i kirken hvor det ble gjort noen såkalte øvelser/selvutviklings-kurs, forsvant sjenansen hans og han fikk mer og mer selvtillit gjennom disse øvelsene han gjorde da han meldte seg inn i scientologien i slutten av tenårene sammen med en kompis. Hans oppglødenhet for scientologien og alt han lærte der førte til at han sluttet på videregående og ville vie all sin tid for scientologien.

Gjennom sitt medlemskap oppdager Geir Isene scientologiens både lyse og mørke sider. De lyse sidene var at han fikk masse selvtillit da han trengte det som mest, han ble mer sosial, og følte at han mestret ting enda bedre. Men scientologien hadde også sine mørke og negative sider. Gjennom årene oppfattet han også mistanke om medlemmer/sjefer som var maktsyke, griske og diverse ting som gjorde ham usikker på om han ville fortsette å være medlem eller ikke.

I de forskjellige kapitlene skriver han om tiden før han ble medlem, tiden som medlem, da han var usikker og etter tiden da han sluttet å være scientolog. Dette er ingen anmeldelse om selve scientologien fra min side, om hva som rystet meg og ikke. Det er ikke så interessant og jeg føler ikke at jeg kan godt nok om scientologien til å skrive skikkelig analyse om det, og det er alltid litt vanskelig å anmelde selvbiografier/dokumentarer, for å være helt ærlig. Men jeg ville lese og få et dypere inntrykk av sekten og det syns jeg at jeg fikk uten at jeg vil røpe for mye.

For min del ble ikke Nittenåttifire noen sjokkopplevelse eller en oppvekker av noe slag selv om jeg ikke visste særlig mye om sekten på forhånd, men til tross for det var det likevel småspennende å få et innblikk i denne forskrudde sekten skrevet av et eks - medlem som var modig nok til å trekke seg med tanke på alle årene han var medlem. Ingen tvil om at denne mannen har guts.

the Neverending story ^^

William Nicholson sin Wind on fire trilogi
Hans Fredrik Follestad sin De fire og han som gjør galt verre trilogi
Kami Garcia & Margaret Stohl sin Caster chronicles series
Terry Goodkind sin Wizard`s first rule
George R.R. Martin sin A song of Ice and Fire series

Hvis du er åpen for mer urban vampyrfantasy:
Richelle Mead sin Vampire Academy Series
Rachel Caine sin Morganville vampires Series

Kristine Tofte sine bøker skal jo være bra, men jeg har ikke lest dem selv.

Hvilke bokrelaterte butikker har tilbud i dag?
Jeg vet om Ark.

:o)

Jepp, strukturen er totalt borte. Vet ikke forskjell på dag og natt en gang. Så det spiller ingen rolle hvilken dag det er for meg:)

Ja, Nittenåttifire er veldig god bok. Var redd den ville bli for tørr siden jeg ikke er religiøs og ikke interessert i religion, men sekter er jeg og har alltid vært interessert i. Aner ikke hvorfor. Ser på dokumentarer om sekter når det går. Det fascinerer meg å tenke på hva som gjør et menneske til å være så desperat etter å være delaktig i noe. Så boka Nittenåttifire anbefaler jeg allerede selv om jeg ikke er ferdig med den ennå. Scientologien har jeg også vært skeptisk til, spesielt etter at Tom Cruise ble medlem. Etter det har det blitt publisert en masse regler som den "sekten" har som gjør meg veldig skeptisk. De har så mange rare regler liksom. Men all form for religion og sekter gjør meg alltid skeptisk, men det er interessant å lese om det likevel.

Og boka Kaja er notert. Takk for tips:) Skal bestille den og kanskje lese den på nyåret. Vet ikke om jeg rekker å lese den før året er omme for har så mange bøker å lese allerede, men tar alltid i mot boktips:)

Jeg vet hvordan det er å lese bøker uten ro og konsentrasjon. Selv sliter jeg med indre uro og klarer å lese hver dag, men ikke så lenge av gangen som før. Skulle ønske jeg hadde konsentrasjonen til Magnus Carlsen. Da hadde jeg sikkert lest ut en bok pr.dag. Det hadde vært noe!:)

Så håper vi får igjen konsentrasjonen begge to.

«Something Strange and deadly» av Susan Dennard er den første boken i en trilogi. Handlingen finner sted i 1876 i Philadelphia i USA. Byen er preget av uro, der zombier gjenoppstått fra graven står bak flere drap. Ryktene skal ha det til at en såkalt «åndemaner» står bak de dødes gjenoppstandelse. 16 gamle Eleanor Fitt begynner å bli urolig når storebroren hennes forsvinner. I tillegg til brorens forsvinning er familien Fitts på randen til å havne på gaten som følge av økonomiske problemer. På toppen av det hele ønsker moren at datteren skal redde familiens navn ved å gifte seg med en rik mann. Eleanor lar seg likevel ikke stoppe så lett. Hun er fast bestemt på å finne ut hvordan de dødes gjenoppstandelse er knyttet til brorens mystiske forsvinning. Eleanor søker hjelp hos «the spirit hunters», en spesiell organisasjon som har nøkkelen til hvordan de skal bekjempe zombiene. Hjulpet av denne organisasjonen, begynner Eleanor skate men sikkert å avdekke hemmeligheten bak uroen i byen og brorens forsvinning.

Det som gjør denne boken interessant og spennende, er den historiske settingen krydret med fantasy. På mange måter er det "en alternativ 18-århundre", der zombier truer Philadelphia. Vi får dessuten innblikk i hvordan samfunnets sosiale normer setter restriksjoner på kvinnenes frihet og hvordan det er å være en ung overklassekvinne som ønsker å bryte mønstret. I tillegg til den unike settingen, har vi en rekke svært interessante karakterer. Eleanors konstante nysgjerrighet driver henne til å sette livet sitt på spill gang på gang. Hennes inderlige ønske om å stadig finne svar på det som skjer rundt henne, er noen av de mest fremtredende egenskapene hos henne. Boken minner om Cassandra Clares "The Infernal Deviceses" serie.

Om du er glad i historisk fiksjon med en overnaturlig tvist, er denne boken noe for deg!

The agency» serien av Y.S Lee består av tre bøker så langt. Den fjerde og siste boken kommer ut i 2014. Handlingen finner sted i London på slutten av 1800-tallet, nærmere bestemt under den viktorianske perioden i England. Hovedpersonen, Mary Quinn blir som tolvåring reddet fra lovens lange arm av en mystisk ung kvinne. Mary er nemlig som tolvåring foreldreløs. Som følge av dette, må hun ty til tyveri for å brødfø seg selv. Den unge kvinnen som redder Mary fra hennes skjebne ser at hun har potensiale og ønsker at hun skal bli en del av et hemmelig detektiv-byrå for kvinner, kalt «The agnecy». Gjennom alle tre bøkene løser Mary ulike saker utkledd som forskjellige skikkelser for å skjule sin identitet. Vi følger henne gjennom «A spy in the house», «The body at the tower» og «The traitor in the tunnel».

Mary er en svært sterk og målbevisst karakter. Hun tar jobben sin i «the agncy» alvorlig. Som en ung kvinne under den viktorianske perioden vet hun at hun på grunn av sitt kjønn blir undervurdert i samfunnet, derfor er det viktig at arbeidet hennes for «the agency» blir holdt hemmelig. Det er likevel ikke så enkelt. Hennes bekjentskap med James Easton, som vi allerede i første bok blir kjent med, kompliserer ting. James stifter bekjentskap med Mary allerede mens hun holder på med sin første sak, et mysterium i et herskapshus. James blir direkte innblandet ettersom saken angår hans velstående familie. James er på mange måter Marys «hjelper». Det som i første bok går fra å være en innblanding på grunn av egne interesser, utvikler seg til noe mer i de to andre bøkene. James intelligensen og dømmekraft viser seg å være nyttig i mange sammenhenger. Det som gjør det hele ganske spennende og interessant, er det faktum at bøkene ikke kun blir fortalt fra Mary sitt perspektiv, men også fra James. Noen ganger får vi innblikk i Mary sine tanker, mens andre ganger ser vi ting fra James sine øyne. Dette er spesielt fremtredende i de to første bøkene.

Om du er glad i en historisk setting, spesielt den viktorianske perioden og et godt mysterium, så vil jeg anbefale denne serien på det sterkeste.

Som sagt merker jeg fortsatt ingen forskjell på hverdag eller helg. Og fem måneder føles ut som en langdag. Men jeg får bare holde ut videre og prøve å gjøre et kortfattet innlegg denne gang:)

Tidligere denne uka leste jeg ferdig Jørn Lier Horsts: Hulemannen. Meget bra krim selv om jeg syns fjorårets Jakthundene var hakket bedre, men Lier Horsts skriver godt. Ingen tvil om det. Og jeg leste også diktsamlingen Marengshjerte av Frode Håkonsen. Dikt er ikke min store sjanger, men greit med litt variasjon og det å prøve noe nytt.

I helga har jeg tenkt å lese ferdig Min Kamp 3 av Knausgård siden jeg er så godt i gang, og lese videre i en bok jeg begynte på få dager siden. Nittenåttifire : min vei inn i scientologiens dypeste hemmeligheter - og ut igjen* av Geir Isene. Dokumentar/selvbiografi. Skal bli spennende å lese om scientologiens verden siden det har vært så mye styr om det. Få et dypere inntrykk selv om jeg holder meg unna sånt selv:)

Lykke til videre med flyttingen og håper at leselysten din kommer tilbake igjen for fullt!

God helg!:)

«Amber house» av Kelly Moore, Tucker Reed og Larkin Reed, blir fortalt fra Sarah sitt perspektiv, en tenåringsjente med en evne til å se ekko fra fortiden. Historien begynner med at hun og familien er i bestemorens begravelse. Sarah har i likhet med sin egen mor, ikke et nært forhold til bestemoren. Sarah har alltid lurte på hvorfor moren, Annie, har et kaldt forhold til sin egen mor. Nysgjerrigheten over familiens hemmeligheter blir ikke mindre når Sarah begynner å se scener fra fortiden, utspiller seg i bestemorens gamle herskapshus, «Amber house». Hennes evne til å se tilbakeblikk fra fortiden, blir et puslespill Sarah forsøker å løse. For å forstå familiens historie, prøver Sarah å avdekke «Amber house» skjulte hemmeligheter. Ting blir likevel ikke enklere av moren hennes ønsker å selge det gamle herskapshuset.

Sarah fremstår på mange måter som en troverdig karakter. Hun er nysgjerrig av natur og sier ofte det hun tenker høyt. Hun er svært overbeskyttende overfor sin autistiske lillebror, Sam. Hun og lillebroren har et spesielt bånd, der Sarah nærmest kan føle når han er i trøbbel. Sam er, på grunn av sin autisme, et eksentrisk barn. Han er livlig og snakker ofte i gåter. Videre så har vi Jackson, tenåringssønnen til bestemorens tidligere tjenestepike. Noen ganger er det vanskelig å bli klok på Jackson og hans intensjoner overfor Sarah. Han fremstår likevel som den mest ærlige av dem alle. Hans ønske om å hjelpe Sarah med avdekke familiens hemmeligheter, er genuin. Han later likevel til å kjenne Sarah godt, enda de aldri har truffet hverandre før. Han dukker ofte opp når hun er i vansker. Sarah klarer ikke å riste tanken om at Jackson har en tilknytning til «amber house», fra seg.

Denne boken er ganske spennende, fylt med mystikk. Om du er glad i mysterier og gåter, er denne boken midt i blinken for deg.

Jeg kan med hånden på hjerte si at «Belle Epoque» av Elizabeth Ross er en av favoritt bøkene mine fra 2013. Det er mange ting som gjør denne romanen velskrevet og tankevekkende. Jeg kan begynne med å si at boken er inspirert av novellen «Les Repoussoirs» skrevet av Emile Zola, en fransk forfatter som levde på 1800-tallet. For det andre så referer «belle époque» til en epoke innenfor fransk historie, nærmere bestemt 1800-tallet. Perioden er kjent for optimisme og fred på krigsfronten. Ikke minst var det et stort fokus på mote og skjønnhet. Romanen fokuserer på sistnevnte.

Historien handler om en ung fransk pike ved navnet Maude Pichon. Maud forlater bygdesamfunnet og reiser til Paris, i håp om at storbyen vil by på nye muligheter. Hennes romantiske visjoner om Paris som «mulighetens by» forsvinner som dug for solen når hun innser hvor hardt det er å tjene til livets opphold. Desperat etter å finne arbeid tar hun kontakt med «The Durandeau Agency» via en annonse. Hun finner snart ut at dette ikke noe vanlig arbeiderklassejobb, men tvert imot en jobb for «stygge» kvinner. Arbeiderklassekvinner, som anses som lite attraktive og er desperate etter arbeid, blir leid ut til rike, vakre overklassekvinner som ønsker å fremstå som mer attraktive ved å ha en «stygg» ledsager.

Maud som føler at hun ikke har noe valg, får straks en stilling hos en rik adelsfamilie. Jobben hennes er å holde jevngamle Isabelle med selskap, uten å avsløre hensikten med sin tilstedeværelse, nemlig å få Isabelle til å fremstå som mer attraktiv. Maud er revet mellom rollen som ansatt hos «The Durandeau Agency» og rollen som venn overfor Isabelle.

Selv om handlingen i romanen finner sted for over hundre år siden, så er temaet som blir tatt opp i romanen fortsatt aktuelt etter min mening. Romanen får oss til å tenke på hva skjønnhet egentlig er. Er det en subjektiv eller objektiv målestokk som brukes når man snakker om hva som er vakkert? Dessuten gir romanen et glimrende innblikk i den sterke kontrasten mellom overklassen og underklassen. Individer som tilhørte arbeiderklassen, deriblant hovedkarakteren Maud, ble sett ned på. Maud føler seg nærmest som et objekt, noe som påvirker selvtilliten hennes i en negativ retning. I tillegg til at jeg ble glad i Mauds reflekterte natur, fant jeg også Isabelle som en usedvanlig sterk karakter. Jeg skal ikke si mer for å avsløre handlingen, men Isabelles personlighet kaster lys over hvordan overklasse kvinners frihet ble begrenset. Rikdommen og velstanden til overklassen blir framstilt som en fasade som dekker over andre ting, noe Maud oppdager gjennom jobben sin.

Helt til slutt så vil jeg si at i tillegg til romanens unike karakterer, så er atmosfæren settingen skaper, rett og slett fantastisk. Man får nesten følelsen av å befinne seg i Paris på 1800-tallet takket være skildringene.

"Born of illusion" av Terri Brown er en roman der handlingen finner sted i USA, i begynnelsen av 1920-tallet. Historien handler om unge Anna Van Housen. Moren til Anna er et såkalt «medium» som spår folk. Anna er hennes assistent, der hun og moren er avhengige av å drive med spiritisme for å tjene til sitt daglige levebrød. Anna vet at yrket deres går ut på å svindle folk, men hun føler at hun og moren ikke har noe valg. Likevel ønsker Anna at hun kan ha et normalt liv, som alle andre unge jenter på hennes alder. Moren hennes later ikke til å dele samme oppfatning som datteren. Hun elsker å være i rampelyset og ingenting kan stoppe henne i å nå målet sitt. Deres daglige levebrød er likevel ikke Annas største bekymring. Anna begynner å se visjoner der både hun og moren er i fare. Anna begynner sakte men sikkert å forstå at hun har spesielle krefter. Ikke bare har hun visjoner om fremtiden, men hun kan også kjenne andres følelser bare ved å ta på dem. Da en ung mann flytter inn i en av leilighetene i blokken deres, begynner merkelige ting å skje.

En av grunnene til at jeg valgte å lese denne boken, var mest på grunn av den historiske settingen. Det skjedde mye i USA på 1920-tallet. Spiritisme var blant annet veldig vanlig på den tiden, selv om folk som drev med dette risikerte å havne i fengsel. Historien er dermed ikke bare en spenningsroman, men den gir også innblikk i hvordan USA var på 1920-tallet og hvor populært spiritisme var. Om du er interessert i de historiske aspektene ved denne perioden, så vel som en god dose spenning, er denne boken noe for deg.

"The madman's daughter" er en debautroman av Megan Shepherd og den første boken i en trilogi. Historien er inspirert av H.G Wells klassiker "The Island of Dr. Moreau" fra 1896. Historien finner med andre ord sted i slutten av 1800-tallet og handler om 16-år gamle Juliet Moreau. Juliet forsøker å leve et normalt liv, selv om farens skandale kaster en mørk skygge over hverdagen hennes. Som tjenestepike i London, er farens skandale en del av ryktene som svirrer rundt i byen. Problemet er at Juliet ikke har et bevis på at ryktene er sanne. Det sies at faren hennes, som forsvant etter konenes død, drev med ulovlige eksperimenter. Da Juliet finner ut at faren fortsatt er i livet og at han fortsatt driver med eksperimentene sine på en skjult eksotisk øy, er Juliet fast bestemt på å finne sannheten. Ledsaget av farens unge assistent Montgomery, og Edward, en mystisk ung mann som blir funnet bevistløs ute i havet, reiser Juliet til øya. Juliet finner snart ut at farens eksperimenter har gått for langt.

Denne romanen er på mange måter en gjennfortelling. H.G Wells roman "The Island of Dr. Moreau», men med en original tvist. Om du har lest "The Island of Dr. Moreau", så ser du at Megan Shepherd tar i bruk noen av de samme karakterene, men lar dem leve sitt eget liv i "The madman's daughter". Det jeg mislikte med romanen, var trekantdramaet som jeg synes tok vekk fokuset fra historien. Om du er glad i historisk fiksjon og gotiske thrillere, anbefales denne boken.

De fleste av oss vet at vi ikke skal dømme en bok etter utsende. Likevel gjør mange av oss det. Da jeg bestemte meg for å lese «Still star-crossed» av Melinda Taub var jeg skeptisk. Som dere sikkert kan se så virker coveret nærmest klisjeaktig. Det viser en vakker ung pike med rosenrøde lepper og porselenshvit hud. Jeg fikk straks assosiasjoner til en passiv jomfru i nød. En annen grunn til at jeg var skeptisk er fordi jeg aldri har vært særlig stor fan av Romeo og Julie. Romanen er nemlig basert på Shakespeares «Romeo og Julie». Jeg hadde likevel lest et par gode anmeldelser om boken, så jeg bestemte meg til slutt for å lese den. Jammen er jeg glad for at jeg gjorde det. Coveret rettferdiggjør ikke handlingen.

Handlingen finner sted i samme by, men tidsrommet er ulikt. Dette er en slags «fortsettelse» på Romeo og Julie, hva som skjedde etter tragedien. Byen Verona er i sorg etter det unge parets død, samtidig er folk engstelige for at det gamle fiendskapet mellom familien Capulet og Montague skal blusse opp når som helst. Handlingen fokuserer først og fremst på unge Rosaline, kusinen til Juliet, og Benvolio, fetteren til Romeo. Historien blir fortalt fra deres perspektiv. For å bevare freden bestemmer begge de rivaliserende familiene seg for å inngå en ekteskaps-allianse, et ekteskap mellom Rosaline og Benvolio. Begge avskyr hverandre ved første møte og gjør motstand mot ekteskapet. Likevel har begge nærmest ingenting de skulle ha sagt i dette tvangsekteskapet.

Jeg ble straks glad i begge hovedkarakterene og klarte å sympatisere med dem. Rosaline var den som overrasket meg mest. Hun er svært sta og hardnakket, med andre ord alt annet enn passiv. Ved flere anledninger i boken viser hun seg fra sin sterkeste side. Benvolio virker som en trøbbelmaker i begynnelsen, men etter hvert som handlingen skrider fremover ser vi andre sider ved ham.

Jeg anbefaler boken til Shakespeare fans, men også til de av dere som er glad i historisk fiksjon og spenning. Helt klart en av mine favoritter fra 2013.

«North and south» er en roman med mange interessante historiske skildringer. Gjennom øynene til Margaret Hale og John Tronton får vi et innblikk i kontrasten mellom den sørlige og den nordlige delen av England på 1800-tallet. Historien fokuser først og fremst på de historiske aspektene på den tiden, som industrialiseringen, fattigdom og arbeiderklassens rettigheter. Likevel er fordommer også et viktig tema som blir tatt opp her. Om du er interessert i historie, anbefales denne boken på det sterkeste!

Skrekkblandet fryd.

Aller først er jeg bare nødt til å informere at jeg har null kunnskap når det gjelder dikt. Jeg har selvfølgelig hatt diktanalyse på ungdomsskolen og videregående som alle andre og hadde litt om det det året jeg studerte allmenn litteraturvitenskap. Men dikt har aldri vært min sterkeste side og det er vel sjangeren jeg har lest minst av. I norsktimene på ungdomskolen/videregående grøsset jeg av to ting, og det var: diktanalyse og sidemål. Litt ironisk at jeg leser dikt helt frivillig nå, men som jeg har sagt tidligere er det viktig for meg å utvide horisonten som leser. Jeg vil ikke bare lese av samme sjanger hele tiden. Det går ikke i lengden. Noen utfordringer må man ha.

Det er også første gang jeg har notert underveis mens jeg leste en bok. Grunnen til at jeg ikke gjør det ellers til vanlig er at jeg vil at anmeldelsene mine skal være naturlig som mulig og skrivingen føles flytende. Men med tanke på at dette er en sjanger jeg er veldig uerfaren med, skrev jeg noen stikkord på en post - it lapp bare for å analysere litt på en annen måte i grove trekk. Det kommer ikke til å bli noen vane, men gjør det denne gang siden dikt er som sagt ikke min sterke side. Jeg har overhode ikke tenkt å analysere i hjel alle diktene eller hele samlingen, men heller prøve å fange opp stemningen diktene prøver å si og kanskje dele noen av budskapene. Så, for dere som tror og håper at dette blir en "skikkelig" diktanalyse, beklager å skuffe dere.

For å fange opp stemningen på min egen måte og dele noen av budskapene, vil jeg gjøre dette rundt ti dikt fra boka som ga meg mest inntrykk av en eller annen grunn. Jeg skal gjøre det i grove trekk, og skal prøve å gjøre det så lite rotete som mulig. De ti diktene som skilte seg mest ut for min del og som ga mest inntrykk av forskjellige grunner er disse: Mellom oss, Puste liv i meg, Marengshjertenetter, Skodderidder, Det innerste, Fire øyne, Langsom ferd mot dagslys, Nå drømmer jeg i søvne, Bokstøtten, og Tåkeøyne.

Disse diktene beskriver forskjellige følelser og stemninger som resten av boka: nærhet som likevel føles så fjernt og tomt som i diktet Mellom oss, en avstand som er til å ta og føle på selv om personer er nære hverandre. Boka tar også for seg nærhet og det å utfylle hverandre som i Puste liv i meg, hvordan å føle kulde, nærmest død som i diktet Marengshjertenetter, hvordan stenge verden ute og leve i kaoset i seg selv som i Skodderidde og Det innerste, det å se og bli sett som i Fire øyne, det å slite med såkalte indre demoner som i Langsom ferd mot dagslys, tanker og forvirringer som roter seg inn i hverandre som i Nå drømmer jeg i søvne, det å føle fortapelse og å bli forlatt som i Bokstøtten, og det å kjempe en kamp mot seg selv som i Tåkeøyne. Disse diktene er bare noen få av mange som beskriver forskjellige følelsesområder og opplevelser. "Stikkord" som jeg noterte underveis mens jeg leste og som jeg tror forfatteren prøver å bruke som forskjellige grunnlag gjennom diktene sine er; sette ord på følelser, dype tanker, våge å kjenne på følelser og kontraster. Dette er bare noe av det som beskriver diktsamlingen på en "helhetlig" måte. Jeg vet ikke om jeg er helt på bærtur, men det er i hvertfall grunnlaget som dukker opp i mange av diktene og som er viktige utgangspunkt i hele samlingen.

Marengshjerte er en nett liten samling med dikt skrevet av en debutant som lekte seg med ord og vers gjennom sosiale medier før prosjektet ble til bokform. Det er en artig og beundringserdig måte å dele sine dikt på. Selv om jeg ikke er en erfaren diktleser, fikk jeg heldigvis ikke angst av denne samlingen. Diktene er stort sett korte og rommer stort sett ikke mer enn en side, og andre består av mindre vers og noen består kun av ett vers. Det er et bevis på at få ord kan forklare og beskrive mye. Og det er også en fin veksling av svart skrift på hvitt med hvitt skrift på svart ark som bryter innimellom. En tankefull og stemningsfull diktsamling dette og hvem skulle tro jeg ville lese diktsamling helt frivillig? Og jeg er glad jeg tok sjansen.

Er du et hulemenneske?

I dag morges rett før klokka 05:30 ble jeg ferdig med Hulemannen. Jeg fikk ikke ett blund på øya i hele natt og tenkte å bruke tiden på noe fornuftig: nemlig å lese istedet for å prøve å sove. Det går jo ikke likevel, å bruke hele natta på å prøve å sove og jeg hadde ikke mange sider igjen. Jeg får ikke mer enn 1 -3 timer søvn pr. natt uansett, og 5-6 timer hvis jeg er heldig, men det er veldig sjeldent. Så i natt ble jeg liggende å lese til boka var ferdiglest.

Hulemannen har vært en av høstens bokutgivelser som jeg har vært spent på med tanke på at jeg likte hans to forrige bøker veldig godt; Vinterstengt og Jakthundene. Det var mitt første møte med Jørn Lier Horsts forfatterskap og de bøkene ga meg mersmak. Jørn Lier Horst skriver virkelighetsnært krim, og det er ikke så rart med tanke på at han har vært politietterforsker selv og har sagt opp jobben ... så vidt jeg vet? Så her er det snakk om krim med erfaring. Han skriver på en realistisk og troverdig måte. Det er i hvert fall sikkert.

I boka er det to parallele historier som etterforskes av hovedpersonene William Wisiting og datteren Line. Line er journalist og skriver for VG. William Wisting som jobber med en sak som egentlig er utenfor hans område, det gjelder en sak om en seriemorder og han og teamet hans må ha internasjonal hjelp fra FBI for å komme ordentlig i gang med en grusom sak. I mellomtiden skriver datteren hans Line et stort innlegg for VG om ensomhet etter at en mann er funnet død i samme gate hvor hun bor i sammen med faren sin. En mann med navnet Viggo Hansen blir funnet tilfeldigvis død i sitt eget hjem, i sin egen godstol foran tv-skjermen som fortsatt er på. Han blir ikke funnet før fire måneder etter at døden har inntruffet. Snakk om enosmhet! Og når det gjelder juletider ikke bare her i virkeligheten, men også i boka, syns Line det er ypperlig å skrive et viktig innlegg om ensomhet og skal bruke Viggo Hansen som et eksempel på det. Hvordan er det mulig å eksistere uten at noen bryr seg eller legger merke til en? Går det an å leve et liv uten familie og venner? Tydeligvis. Jeg som er sykemeldt for tiden vet hva ensomhet er, men samtidig vet jeg hvor godt ensomhet er også, av og til. Jeg har ingen venner fordi jeg er ingen typisk vennemenneske (og jeg teller heller ikke for facebook-venner som venner, men heller bekjente. Folk jeg møtte en gang før i tiden). Jeg blir fort lei av folk så det eneste de jeg har rundt meg er foreldre og søsken. Jeg kommer sikkert til å ende opp som Viggo Hansen. Kanskje nabobikkja finner meg hvis jeg er heldig og legger merke til at jeg er død når den tid kommer? Det kommer an på om nabobikkja fremdeles lever da. Ingen vet jo når man dør. Rart å tenke på, men ensomhet plager ikke meg. Det trenger ikke å være en negativ ting. Det er det jeg prøver å komme frem til. Jeg er ensom til og med når jeg er i en mengde av folk og sammen med mine nærmeste. Det spiller ingen rolle. Så det finnes mange former for ensomhet der ute.

Og da er det godt å ha bøker som underholdning. Det er bøker jeg har holdt meg opptatt med mens jeg har trødd hjemme i snart fem måneder nå mens jeg er sykemeldt. Det er bøkene som har hjulpet meg med å få tiden til å gå, selv om tiden går ekstra sakte når man trør hjemme. Og Hulemannen var jo som sagt en av høstens bokutgivelser jeg så frem til. Selv om begynnelsen av Hulemannen er litt treg og går litt rolig for seg etter min mening, tar det seg opp igjen med en voldsom kraft fra midten av boka og helt mot slutten. Selv om løsningene ikke kom som en stor overraskelse for meg siden jeg hadde mine mistanker, så var det likevel spennende å følge med utviklingen i disse sakene i boka til siste side.

Bare for å gjøre en ting klart: Begrepet Hulemannen er ikke en mann som bor i en hule bare så det er sagt:) Jeg velger å ta med et lite utrdrag som forklarer begrepet Hulemannen fint så slipper dere min klønete formulering.

*"En hulemann,?" gjentok Nils Hammer. "Hva betyr det? At han har gjemt seg i en hule et eller annet sted?"
     "Vi kaller dem det, "forklarte Donald Baker. "Mennesker på flukt som til slutt finner et hult liv. De overtar identiteten og den anonyme tilværelsen til et menneske som ingen likevel vil savne. De fyller på en måte bare et tomrom og lever videre, like isolert og ensomt som det mennesket de har tatt plassen til."
     "Hva skjer med det andre mennesket?" spurte Torunn Borg. "Det de erstatter?"
     Donald Baker trakk på skuldrene, men de visste alle svaret.
     Wisting lente seg tilbake i stolen. En hulemann, tenkte han. En som har krøpet inn i livet til et annet menneske. Det var det de lette etter. En demon som hadde tatt bolig i et annet menneskes liv*.

s. 131

Spennende og tankevekkende, ikke sant? Jeg ble fascinert over begrepet "Hulemannen" selv. Et spennende begrep å bruke i en krimbok i hvert fall. Og måten Jørn Lier Horst deler Wistisngs etterforskning og Lines sak, fletter han sammen til slutt på en elegant måte. Det blir litt "over the top", men det fungerer! Så nå er det bare å smøre seg med tålmodighet og vente på Jørn Lier Horsts nye krimbok, som forhåpentligvis kommer ut neste år? Han har sagt opp jobben som politietterforsker og jeg håper han ikke sier opp jobben som forfatter også!

Hulemannen var ikke like intens som Jakthundene som ble utgitt i fjor og som han vant Rivertonprisen for, men spenningsnivået var veldig nære til å være på samme nivå. Jørn Lier Horst er absolutt et navn å merke seg hvis du liker krim & spenning.

Tusen takk for støtte og at du ikke opplever meg som en plage eller at jeg syter:) Jeg vet godt ha du mener med å være døgnvill. Jeg vet heller ikke forskjell på natt eller dag lenger. Det spiller heller ingen rolle. Grunnen til at jeg går til arbeidspsykolog er at han skal vurdere om jeg trenger psykisk utredning for å finne ut om jeg har en psykisk diagnose eller ikke. Selv mener jeg at det er strengt tatt unødvendig, men samtidig skjønner jeg at det bare må gjøres hvis jeg skal få tillit til folka som skal bringe meg videre i arbeidslivet ellers kan jeg jo riskere å miste all støtte der også sikkert. Så jeg må bare gjennomføre en del ting som jeg absolutt ikke vil. Av og til må man gjøre ting her i livet som man ikke vil. Det er en del av livet.

Sarkasmen min tror jeg ingen kommer til å få vekk selv om den kan bli litt drøy, men den har alltid vært en del av meg og jeg gjør det ikke for å såre noen. Har alltid hatt en form for mørk humor. Jeg har en tendens til å se humor i mørke situasjoner. Det er vel min overlevelsesteknikk.

Vil bare ut i arbeidslivet igjen og da gjør jeg det jeg trengs av det som forventes av meg. Og håper at spesialister kan finne ut en måte på hvordan jeg kan holde svimmelheten og kvalmen i sjakk slik at jeg kan leve et så normalt liv som mulig for dette hjemmelivet er definitivt ikke noe for meg.

Jeg velger å være åpen med mine negative situasjoner for det er for mye lykke og fasade rundt omkring på facebook og overalt. Det blir så falskt. Det er som om det ikke skal være lov å være litt deppa også er det kjekt å bli kjent med folk på en annen måte også. Også her inne. Hva som foregår i deres liv ikke bare gjennom lesingen. Det syns jeg er interessant:)

Og tusen takk igjen for støtte. Det setter jeg pris på.