Jeg kan med hånden på hjerte si at «Belle Epoque» av Elizabeth Ross er en av favoritt bøkene mine fra 2013. Det er mange ting som gjør denne romanen velskrevet og tankevekkende. Jeg kan begynne med å si at boken er inspirert av novellen «Les Repoussoirs» skrevet av Emile Zola, en fransk forfatter som levde på 1800-tallet. For det andre så referer «belle époque» til en epoke innenfor fransk historie, nærmere bestemt 1800-tallet. Perioden er kjent for optimisme og fred på krigsfronten. Ikke minst var det et stort fokus på mote og skjønnhet. Romanen fokuserer på sistnevnte.

Historien handler om en ung fransk pike ved navnet Maude Pichon. Maud forlater bygdesamfunnet og reiser til Paris, i håp om at storbyen vil by på nye muligheter. Hennes romantiske visjoner om Paris som «mulighetens by» forsvinner som dug for solen når hun innser hvor hardt det er å tjene til livets opphold. Desperat etter å finne arbeid tar hun kontakt med «The Durandeau Agency» via en annonse. Hun finner snart ut at dette ikke noe vanlig arbeiderklassejobb, men tvert imot en jobb for «stygge» kvinner. Arbeiderklassekvinner, som anses som lite attraktive og er desperate etter arbeid, blir leid ut til rike, vakre overklassekvinner som ønsker å fremstå som mer attraktive ved å ha en «stygg» ledsager.

Maud som føler at hun ikke har noe valg, får straks en stilling hos en rik adelsfamilie. Jobben hennes er å holde jevngamle Isabelle med selskap, uten å avsløre hensikten med sin tilstedeværelse, nemlig å få Isabelle til å fremstå som mer attraktiv. Maud er revet mellom rollen som ansatt hos «The Durandeau Agency» og rollen som venn overfor Isabelle.

Selv om handlingen i romanen finner sted for over hundre år siden, så er temaet som blir tatt opp i romanen fortsatt aktuelt etter min mening. Romanen får oss til å tenke på hva skjønnhet egentlig er. Er det en subjektiv eller objektiv målestokk som brukes når man snakker om hva som er vakkert? Dessuten gir romanen et glimrende innblikk i den sterke kontrasten mellom overklassen og underklassen. Individer som tilhørte arbeiderklassen, deriblant hovedkarakteren Maud, ble sett ned på. Maud føler seg nærmest som et objekt, noe som påvirker selvtilliten hennes i en negativ retning. I tillegg til at jeg ble glad i Mauds reflekterte natur, fant jeg også Isabelle som en usedvanlig sterk karakter. Jeg skal ikke si mer for å avsløre handlingen, men Isabelles personlighet kaster lys over hvordan overklasse kvinners frihet ble begrenset. Rikdommen og velstanden til overklassen blir framstilt som en fasade som dekker over andre ting, noe Maud oppdager gjennom jobben sin.

Helt til slutt så vil jeg si at i tillegg til romanens unike karakterer, så er atmosfæren settingen skaper, rett og slett fantastisk. Man får nesten følelsen av å befinne seg i Paris på 1800-tallet takket være skildringene.