Bokelskere.no

Jeg vil absolutt anbefale "The Raven Boys":-) Da jeg leste den for første gang, la jeg den fra meg etter 50 sider. En uke senere bestemte jeg meg for å gi den en ny sjanse. Og det angrer jeg ikke på. Det kan ta tid å komme seg inn i handlingen, men når du først er i gang, klarer du ikke å legge den fra deg. "The Raven Boys" er den første boken i en serie på fire. Så langt har kun to av bøkene kommet ut. Kan nesten ikke vente til den tredje kommer ut! ( høsten 2014). Jeg var litt skeptisk til å plukke opp flere bøker av Stiefvater etter å ha blitt skuffet av "Shiver" i 2008. Jeg synes boken var ok, men karakterene var flate. "The Raven Boys" serien og "The Scorpio Races" er helt klart bedre:-)

Jeg har hørt om denne fra før, men kun via booktoubers som man så fint kaller det. Hennes andre serie, Raven Boys?, har også blitt rost opp til skyene. Din mening om den dersom du har lest den forresten?

Tipper på at denne kommer i bokhylla mi ganske så snart. Enda en grunn til å lese denne boken forstår jeg, eeelsker overgangen fra bok til film- spennende ;)

Tusen Takk:-) Jeg er glad du liker anbefalingen min. Dette er en roman jeg skulle ønske flere visste om. Den er forresten på vei til å bli filmatisert:-)

Du er sykt flink til å skrive anmeldelser :)! Denne står på ønskelisten!

Etter å ha lest "The Scorpio Races" to ganger kan jeg ikke se eller høre om hester uten å få assosiasjoner til denne romanen. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg slukte romanen som om den var en utsøkt konfekt bit. Jeg vil ikke si at boken helt faller inn under kategorien "fantasy" for handlingen er basert på en mytologi om hester. Ikke alle hester i historien er dermed uskyldige. Her er det snakk om blodtørstige hester som dukker opp fra bølgene i havet ,når man minst venter det.

Historien blir fortalt ut i fra perspektivet til Puck(også kjent som Kate) og Sean. Begge har vokst opp i en by ved navnet Skarmouth på den fiktive øya Thisby. Innbyggerne på øya livnærer seg av heste-løpet som blir holdt hvert år i november. Sean har deltatt flere ganger på rad og er kjent som den eneste unge mannen som kan temme de blodtørstige hestene. Puck derimot, eier kun en ponni og har aldri deltatt i løpet. Omstendighetene gjør at hun likevel bestemmer seg for å delta på det neste løpet. Hun blir den første kvinnen på øya som ønsker å ri på de farlige bølgene i november. Selv om Puck og Sean lever to adskilte liv på øya, fører heste-løpet til at veiene deres krysses.

Dette er en roman som på mange måter er "karakter drevet". Vi får mange innblikk i karakterenes tanker, ønsker og frykt. Sean og Puck har to ulike personligheter. Mens Sean er tilbaketrukket, grublende og litt eksentrisk, så er Puck impulsiv, sta og ikke så lett å vippe av pinnen. Likevel har begge noe til felles: Deres kjærlighet til hestene som begge eier og deres ønske om å delta i løpet. Det er to karakterer som jeg uten tvil straks likte og klarte å sympatisere med. Om du er ute etter noe nytt og unike karakterer som ikke er så lett å glemme, så anbefaler jeg "The Scorpio Races".

Men bestevenninen min hadde akkurat samme mening som deg, men da brukte jeg det samme argumentet med HP-bøkene. Men jeg synes bøkene er for så vidt ganske så enkle og slettes ikke de beste! Men jeg blir likevel veldig engasjert i bøkene, selv om det er en del som jeg kan synes er svært irriterende. Så de vekker jo helt klart både engasjement og irritasjon i meg, haha :)

Godt poeng:-) Ja, litt assosiasjoner fikk jeg også, men jeg synes likevel det blir dradd litt for langt ut. Jeg har lest fram til nr 6. Men hvis du likte bøkene så er det absolutt bra for deg som leser. Innlegget mitt var som nevnt veldig subjektivt og basert på egne tolkninger;-)

Jeg er for så vidt enig i det du sier, men jeg har likevel lest denne serien. Jeg vet ikke hva det er som interesserer meg ved dem, men noe er det. Hvor langt leste du i serien?

• Det er for så vidt ikke uvanlig at det er den klassiske kampen mellom f.eks bitchete blondine og dronning. Så litt assosiasjoner til Harry Potter og Draco her? haha :)

Denne romanen er virkelig et lite stykke mesterverk. Både språket og karakterene fenget meg. Boken har veldig korte kapitler og er skrevet i en lyrisk form. Hvert kapittel er formet som et dikt. Boken tar opp et litt ømtålig tema. En jente ved navnet Judith mister talens bruk etter å ha blitt mishandlet. Hun vender tilbake til landsbyen hun har vokst opp i etter å ha vært forsvunnet i to år. Landsbyboerne, inkludert hennes egen familie, tar henne ikke imot med åpne armer. For dem blir Judith en trussel og et symbol på et tabulagt område. Vi følger Judith på en liten reise der hun kjemper både en ytre og en indre kamp for å bli hørt, til tross for at hun ikke har en «stemme». En vakkert skrevet bok med mange gode refleksjoner som peker på sosiale konvensjoner og hva et menneskes plass i felleskap har å si for ens identitet.

Denne anmeldelsen kommer til å bli veldig subjektiv: Jeg har lest et par dårlige bøker i livet mitt. Noen er kanskje mindre dårlige enn andre. «The House of Night» er rett og slett den verste boken jeg har lest noen gang. Det pussige er at da jeg for en del år tilbake leste denne romanen, faktisk ikke så på den som elendig. Den gangen opplevde jeg romanen som «ok». Etter nærmere refleksjon kom jeg fram til at denne serien ikke bare er «ok» men utrolig dårlig. Jeg følte egentlig ikke en interesse for å finne ut hva som ville skje videre med karakterene, men jeg tenkte at serien muligens ville forbedre seg etter hvert som handlingen skred fram og karakterene utviklet seg. Skjedde dette? Nei. Serien ble verre og verre. Det samme kan jeg si om karakterene. Etter et par bøker ga jeg opp. Problemet er ikke sjangeren, for jeg liker fantasy, men karakterene. Jeg har aldri vært bort i så stereotypiske karakterer i litteraturen før.

Handlingen finner sted på en videregående skole for vampyrer. Hovedpersonen blir populær i det sekundet hun setter føttene sine på den nye skolen. Den blonde populære jenta på skolen ser straks på henne som en rival og forsøker å ødelegge livet hennes. Den perfekte og kjekkeste gutten på skolen blir interessert i hovedpersonen. Selvfølgelig er han eksen til den «ondskapsfulle» blondinen. Hovedpersonen får noen allierte på skolen. Deres store mål er å føre hovedpersonen og «kjekkasen» sammen. Hvorfor det? Jo, selvfølgelig fordi hun er den nye dronningen på skolen og han den kjekkeste typen i mils omkrets. Et annet overordnet mål er å vinne krigen mot den ondskapsfulle blondinen. Skjer det noe mer interessant utover dette? Nei. For å oppsummere dette kort: Om du liker «high school» drama og stereotypiske karakterer, så fungere denne romanen for deg.

"Selvmordet" var en del av pensum i faget SOS1001. Jeg hadde svært lave forventninger til denne boken, men jeg lærte ekstremt mye! Blir så inspirert av Durkheim som så på selvmord på en helt ny og ikke minst interessant måte! Anbefales for kommende sosiologer som trenger inspirasjon, og til dere som har den på pensumlisten- Den var slettes ikke noe ille! :)

Du er som meg, jeg gir ikke opp bøker jeg heller, ikke en gang bøkene jeg ikke liker:) Aldri hørt om boka og tror ikke jeg skal lese den. Går visst ikke glipp av noe heller?:)

Etter å ha lest denne boken føler jeg at jeg sitter igjen med større muligheter til å gradvis lage min egen mening om hva scientologi er, og hva scientologikirken er, i den grad det er mulig uten å selv ha noen erfaring fra eller med de. Geir Isene forteller sin historie, om de gevinstene han oppnådde i sin tid i kirken, supplert med forståelige forklaringer om hvordan de ulike elementene innenfor religionen fungerer. Jeg oppfatter ikke denne boken hverken som en sterk kritikk, eller en opphøyelse av noe slag, men et helhetlig og reflektert skriv om en vei som opptok en intelligent manns oppmerksomhet og fokus gjennom 25 år av hans liv.

Da jeg leste ferdig "All Our Yesterdays", satt jeg med en merkelig følelse. Det vanskelig å beskrive handlingen i denne romanen. Jeg tror man må lese den for å forstå hvorfor historien skaper et inntrykk. Det er mange science fiction elementer her og handlingen hopper fram og tilbake i tid. Det kan virke forvirrende i begynnelsen, men man forstår etter hvert sammenhengen.

Historien handler om hvordan valg man tar, skaper konsekvenser. Karakterene blir rett og slett konfrontert med handlinger de kommer til å begå. Vi blir kjent med den unge versjonen av karakterene og den voksne versjonen av dem. Vi får et innblikk i den slående kontrasten mellom hvordan de er som tenåringer og hvordan de er som voksne. Den voksne utgaven av karakterene befinner seg i en dystopisk framtid der menneskene føler seg fremmedgjort. De har muligheten til å reise tilbake i tid og endre på dette. Hvis de klarer å stoppe en viss venn av dem i å ta et feil valg, kan den dystopiske framtiden opphøre å eksistere. I verst fall så må de eliminere denne personen, som de i fortiden anser som en venn. Hovedpersonen Em blir stilt over et vanskelig og smertefullt valg: Hun kan redde framtiden ved å ta livet av den fortidige utgaven av sin bestevenn, som i tenårene er en helt vanlig og høyst intelligent gutt. En gutt som senere vil utføre grusomme handlinger som vil koste flere mennesker livet. Rettferdiggjør dette argumentet det faktum at Em kan drepe en person som ikke er klar over handlinger han vil utføre i framtiden?

Denne romanen er vanskelig å legge fra seg og rett og slett imponerende. Måten de ulike bitene er vevd sammen, er utrolig. Jeg vil si at romanen er mer en enn vanlig science fiction roman nettopp fordi den tar opp spørsmål som får leseren til å undre og reflektere over hva det vil si å ha makt over framtiden.

Jeg leste denne romanen i juleferien. Den skuffet ikke. Handlingen finner sted i Catawissa, Pennsylvania, i 1867. En ung jente ved navnet Verity reiser hjem til barndomshjemmet sitt etter å ha bodd hos tanten i flere år. Moren hennes er død, så hun blir tatt imot av faren sin når hun ankommer. Hun er spent på å treffe sin forlovede som hun kun kjenner gjennom brevutveksling. Men ting går ikke som hun hadde planlagt. I landsbyen der hun vokste opp svirrer ryktene rundt morens mystiske død. Ryktene skal ha det til at Veritys mor ikke døde en naturlig død. Verity finner ut at hun ikke kan få fred før hun finner ut hvordan moren døde. Om du er glad i historie, så anbefaler jeg denne boken på det sterkeste.

Jeg ga virkelig denne romanen en reell sjanse. Boken har gotiske elementer, noe jeg liker. Dessverre var det vanskelig å like noen av karakterene. Hovedpersonen Violet tar en titt på "the bad boy" og faller pladask for ham. Hvor har jeg hørt det før? "Den tiltrekkende bad-boy" konseptet begynner å bli ganske så oppbrukt i ungdomslitteraturen. I lengden så bestemte jeg meg for at hverken handlingen eller karakterene var interessante nok til at jeg ønsket å lese romanen ferdig.

Jeg synes å huske at det var en lignende diskusjon tidligere, men fant den ikke! Tusen takk for at du fant linken :)!

Jeg vil gjerne utfordre meg selv og lese flere klassikere. Tidligere har jeg kun lest klassikere i forbindelse med skolen og de jeg har lest er disse:
i et dukkehjem av Henrik Ibsen
Forrådt av Amalie Skram
Hellemyrsfolket av Amalie Skram
Pan av Knut Hamsun

Av disse fire bøkene likte jeg helt klart forrådt og i et dukkehjem best. Pan ble for eksempel altfor sprø og underlig etter min smak.. Fikk faktisk en del spørsmål om denne boken på min muntlig eksamen i norsk, og jeg snakket av en eller annen merkelig grunn mest om denne boken? Sikkert fordi den fikk tankene mine i sving og jeg hadde aldri lest noe lignende. Men jeg syntes likevel den var for sær for min smak, men den har tydeligvis satt sine spor i meg.

Har dere noen klassikere dere mener jeg burde starte med? Helst de som er enklest i språket og de mest spennende, og jeg vil først og fremst fokusere på de innen norsk og engelsk litteratur :) Takker på forhånd!

Tittelen på denne lista må være den mest sjarmerende tittelen jeg noensinne har lest:)