Bokelskere.no

Jeg har lest The Road i norsk oversettelse - Veien - ved Knut Ofstad, og det er en utrolig godtflytende utgave som ivaretar McCarthys storhet. Nå er jo The Road en enklere romantekst enn f.eks. Blood Meridian, som jeg har lest på engelsk i påvente av den norske utgaven, en ekstremt kompakt og utfordrende roman. Jeg kan anbefale McCarthy på norsk for de som liker det best, rett og slett fordi han er i gode oversetterhender. Men mestrer man engelsk godt, er selvsagt originalspråket alltid å foretrekke.

He he, forstår godt din sans for det rustikke; det har en egen eim. Blir du Mann-fan, så kan du glede deg til en dag å gå løs på kvartetten Josef og hans brødre; kanskje det beste han skrev?

Tips, siden du sitter der og leser en av de store romanene fra en av de store forfatterne; jeg leste først den utgaven du har, fra 1935, og så kom Gyldendal med en ny oversettelse i 2002, og jeg kan love deg at den er betraktelig bedre (sjekk f.eks. tittelen, "Der Zauberberg", og se på den eventyraktige "Trollfjellet" vs den mer fortrollende "Trolldomsfjellet"); så om du liker den du nå leser, og det er klart du gjør det, vil du falle nesegrus for den Per Qvale leverte i 02.

Et morsomt spørsmål å få: Hva skal jeg svare? Mine egne favoritter er Kompani Orheim og Farmor har kabel-tv :)

Den dypeste idiosynkrasien, den er det Jon Fosse som bærer til torget. Han er, tenker jeg oftere og oftere, den store forfatteren vår. En ekstremt befriende diktsamling. Hurra.

Jeg har forståelse for reaksjonsmønsteret ditt - jeg har jo skrevet opp til flere romaner om folk som vender nesen mot alt som har flyt; og ingen må tro jeg ikke kjenner til disse emosjonene selv: Jeg mener bare de må motarbeides. Et herlig 2010 til deg med!

Opplever dessverre ingenting av dette som sunt eller differensiert, bare smålig, og da mest dumt for Kjærstad, som regelrett dummet seg ut denne gang. Men det går nok bra. Han reiser seg igjen.

Jeg tror dette er litt for sympatisk lest. Jeg synes det er opplagt at Kjærstad skriver om noe annet enn han våger å si direkte; altså sin egen bitterhet, den han selv ofte har kalt en forfatters største fiende. Han kan ikke utstå boka til Knausgård, ei heller tradisjonen den står i, og om man har fulgt Kjærstad i noen år, vet man at han står for et nærmest diametralt motsatt litteratursyn. Noen som husker Strindbergs selvbiografiske roman fra slutten av 1880-årene? "En dåres försvarstal." Kjærstad forsøker å få det til å høres ut som om ingen andre enn ham vet at Karl Ove Knausgård står i en tradisjon med "Min kamp"; dette er naivt. Jeg betrakter det hele som et fordekt bakholdsangrep fra en av Norges mest bejublede og synlige forfattere gjennom de siste 30 årene, mannen som lærte meg generøsitetens hånd.

Det finnes én god grunn til å lese disse romanene: Det er veldg bra litteratur. Alt annet er irrelevant. Hvorfor denne trangen til å rive folk ned så snart de gjør det godt? Jeg møtte Kjærstad for første gang i 1998, da sa han til meg: "Å være forfatter, er å være generøs." Det var et godt råd. Nå er det på tide å huske det igjen. Vi skal være glade, synes jeg, for at vi har fått en bok som høyner interessen for litteraturen, og jeg for min part deler ikke skepsisen til den unisone jubelen, tvert om, jeg gleder meg på litteraturens vegne, fordi jeg tror på kvalitet.

Det kan godt være jeg endrer mening senere, når hele verket er fordøyd, men akkurat nå føler jeg at denne var bedre enn den første. Selv om det var sterkere enkeltepisoder i den første, scener som gikk mer direkte inn i hjertet og rystet meg, var det og noen irriterende ting der, feks for mange gjentakelser som drog helheten litt ned. I bok to er det mer en jevn stil, og han lirer jo av seg en haug med trivialiteter, men han gjør dem nesten utelukkende interessante. Ok, det kan noen ganger bli litt mye her og, kunne sikkert ha kuttet 50-100 sider uten at det hadde gjort noe. Men fy faen så godt jeg trivdes å være i det Knausgårdske univers. Begynner rett på bok 3 nå.

Den heter Det jeg husker best. Jeg er ellers glad i Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk av Dave Eggers. En fabelaktig bok og.

Først og fremst, gratulere så mye til Tore Renberg, det var en hyggelig gest synes jeg. Det kan godt være at pressen ynder å trekke frem sine favoritter, (det gjør vel egentlig alle) og man kan bli lei av å høre om Loe, Petterson, Fosnes Hansen, Ragde eller Knausgård hele tiden. Men er det en som har fått mye bank for sin bok i år er det vel Renberg og Pixley, så å si at han er hypet er en grov skivebom vil jeg påstå. Og du har jo ikke en gang lest boken! Det burde være et minstekrav i alle fall. Men du legger deg rimelig flat her, det skal du ha :-)

Tja, hadde vel trodd at denne skulle ha vært mye bedre, er generelt sett veldig glad i Harstad, og trodde kanskje han var i stand til å skremme vettet av meg på en intelligent måte. Greit nok at det er en ungdomsbok, og at den kanskje derfor er lett tilgjengelig med lett gjenkjennelige referanser (noe han heller ikke legger skjul på bak i boken), men jeg hadde livevel forventet meg noe mer. Og det ble jo ikke spennende før de siste hundre sidene eller noe, og da har han brukt over 200 sider på å dille med karakterene. Nei, sorry Harstad, Bragepris eller ei, dette var litt for skuffende.

Kan egentlig ikke si jeg avbrøt denne heller, snarere at jeg har bladd frem og tilbake i den, og det var høyst fascinerende. Miste ikke akkurat lysten på å dra til New York.

Akkurat det er visst ikke så uvanlig blant disse romfarerene, slik var det også i Førstemann som pissa på månen av Lund/Kove ;-)

Å, du Kristin, du Kristin, vet du hva? Du må gjerne dra meg etter hårene gjennom gjørmehull og tornekratt om du ikke liker bøkene mine, det er en rettferdig sak, men jeg kan ikke like den mistenksomheten du legger for dagen her, og derfor klarer jeg ikke å la være å poste en liten melding, selv om jeg sikkert burde holde hodet kaldt og munnen lukket. Jeg har jobbet i 10 år med samme litterære karakter og univers. Det har vært et maratonløp, det har vært risikabelt, det har vært ekstremt krevende. Du trenger slett ikke lese Pixley Mapogo, eller noen andre bøker jeg har skrevet, om du ikke vil det, men du behøver jo heller ikke sitte og spre dårlig stemning; du har ganske sikkert bedre ting å foreta deg i det herlige året 2010, tigerens år, som akkurat nå har begynt :)

Hos meg dukket Doris Lessing opp, og det var ingen dårlig julegjest. "Alfred og Emily". Den ser kanonbra ut. Jeg fikk også "Menneskemerket" av Philip Roth.

Hvilken film er det du sikter til? Ny? Gammel? Hvem? Hva? Jeg har ikke sett den

Deichman ruler!

Vel, det var jækla mye vasking da. Skulle jobbet for meg han.