For Anna var bøkene like sanne som livet.
Hvis noen døde i en bok, kunne hun begynne på begynnelsen.
Da ble de døde levende igjen.
Like levende som hun selv.
Hvis bøkene ingen leste ble ødelagt, ble menneskene inni dem også borte.
Som et blad om høsten.
Det visner.
Så løser det seg opp og blir til støv.
Så blir det borte i vinden. For alltid.
Han erkjente at man aldri blir vant til å høre historier om tortur. Men menneskets overlevelseskraft sluttet aldri å forbause ham.
Jeg synes det er artig å finne ut hvor Sandemo kan ha fått inspirasjon til bøkene sine. Og nå som jeg nettopp har lest Tarjei Vesaas' 'Kimen' setter jeg en knapp på at hun har hentet noe inspirasjon fra den! Sandemos naturskildringer og stemninger er fantastiske da, særskilt er hun skremmende god på skumle skoger! Så også i 'De hvite steinene'.
Etter å ha (gjen)lest Agatha Christies ‘Crooked house’ (Morder i huset) er jeg også overbevist om at Sandemo hentet inspirasjon fra den også. Og gjorde det bedre!
'Du Guds lam, som bærer verdens synder, miskunne deg over oss' synges det i kirka. Og dette er ei bok av eller med bibelske dimensjoner. Her er Dyret, paradishagen, fallet og synden, tap, stall, Lyset, båten, riktignok ingen epler - men urter, skam og gruelse. Og sikkert mange andre lignelser som jeg ikke kjenner til.
I sin synd og skam søker synderne etter noen som kan renvaske dem fra skylden, som kan ta synden over på sine skuldre og frigjøre dem. De søker Faderen og sønnen.
En roman om menneskets behov for religion, slik jeg leser den. Og ikke uten en brodd: er det riktig av synderne å lesse sin gjerninger over på en uskyldig?
Det er rart hvilke detaljer en av og til husker. Ting som egentlig ikke har noen som helst betydning. Likevel blir de lagret i en avkrok av hjernen, og flere år eller tiår senere kommer de krympende frem igjen.
Det var jammen merkelig hvordan ting du opplevd som barn fortsatt påvirket deg mange år senere, tenkte Robert.
Enhver løgn har sine konsekvenser, den skaper ringer, forårsaker bølger. Og før eller siden når virkningen frem til vannkanten. Selv om løgnen ikke var større enn en liten stein.
Det er faktisk lett å glemme at også gamle mennesker en gang har vært unge. Det er nesten like vanskelig å forestille seg som den kjensgjerning at en selv også før eller siden, snart - i alle fall raskere enn en tror - vil være gammel.
En kan oppleve veldig forskjellige typer kjærligheter i livet [...]
Menneskers liv er som romaner, tenkte jeg, når du har kommet langt nok i en roman, også om den er kjedlig, lurer du på hvordan det skal gå, og når du har fulgt menneske lenge, også om det er et ganske kjedlig menneske, lurer du på hvordan det vil gå, på hva som vil hende videre.
Noen ganger er det for sent. Noen ganger er det umulig å gjenopprette, er det uopprettelig.
Det gikk an å befinne seg i to sjelstilstander samtidig. Å være grunnleggende ulykkelig, skaket og rystet i sitt innerste og likevel oppleve øyeblikk av lykke [...]
Man kan ikke leve livet på nytt og de beslutningene man har tatt må man leve med.
Det er rart å tenke på hvor tilfeldig det er at vi møter mennesker som skal bli avgjørende for hvordan livet vårt utvikler seg, som skal komme til å påvirke eller direkte bevirke valg som gjør at livet vårt forandrer retning.
Den vil jeg gjerne også lese. Men i likhet med Jostein må 'Vi' leses først.
Andres handlinger kan tolkes i alle mulige retninger, avhengig av hvilket perspektiv man anlegger.
"Vi" ligger på nattbordet. Har lest to sider og det ser lovende ut!
Sadiq undret seg over krigens natur. Alle var skråsikre på at nettopp de hadde rett på landet, som de andre ble tvunget til å forlate. Alle mente å eie sannheten, alle virket tørste på blod.