Selvrettferdig mannsportrett

Kyrre Andreassen (f. 1971) debuterte som forfatter med novellesamlingen "Det er her du har venna dine" i 1997. Siden har han kommet ut med tre romaner. "For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges" er hans siste bok. Den kom ut ti år etter den forrige romanen hans, og den ble nominert til Brageprisen og P2-lytternes romanpris høsten 2016.

Jeg hadde ikke hørt om denne forfatteren før høsten 2016. Denne gangen ble jeg nok ekstra nysgjerrig fordi jeg opplever at det er delte meninger om boka, særlig i bokbloggerverdenen. I og med at hovedpersonen oppfattes som rimelig usympatisk, har enkelte problemer med å like boka, slik jeg har forstått det.

Hele boka er skrevet som en slags stream of consciousness, der jeg-personen Krister Larsen snakker uavbrutt fra første til siste side. Vi presenteres for en konstant strøm av tanker og følelser, hvor Krister i større eller mindre grad reflekterer over alt som har vederfart ham i hans voksne liv. Det handler om damer og sex, om kjærlighet og mangel på sådan, om selvrettferdige tanker og ellers refleksjoner om alt mellom himmel og jord. Felles for refleksjonene er vel i bunn og grunn at det er de andre det er noe gærent med, mens han selv går fri - i (selv-)rettferdighetens navn.

Krister er en elektriker som har gått på en smell. Ryggen hans er ødelagt etter flere prolapser, og en ting er sikkert: han kan se langt etter å fortsette i sitt yrke. Han tilys jobb som konsulent i NAV, som norsklærer overfor fremmedkulturelle for å være mer presis, men også der greier han å rote det til. Han beskyldes for å tilby klientene svart arbeid. Han forstår det ikke. Han som bare ønsket å reparere på en skadet selvfølelse ... Og svart arbeid? Kan det være tale om svart arbeid når han ikke engang hadde tenkt å tilby stakkaren lønn overhode? Svart hva da?

Ved noen anledninger i livet har han slått ned andre. Men han er ikke en mann som slår, mener han bestemt. De gangene han har slått, har det vært helt uunngåelig. Han er jo ikke dum heller! Noen ganger handler det om å sette seg i respekt. Ja, da har han slått. Men han er ikke en mann som slår!

Kristers damehistorier er et kapittel for seg selv. Etter at han traff Marianne og valgte å satse på henne, fikk livet en bedre vending ... for en stund. Innerst inne forakter Krister sin mer vellykkede kamerat Ole-Petter, notorisk utro Ole-Petter, samtidig som han beundrer ham og er aldri så lite misunnelig. I alle fall på alle pengene, det fine huset, feriehuset i Frankrike ... Men så er han utro selv også - med Yvonne. Men det er noe ganske annet. Det er jo egentlig Mariannes skyld, hun som har neglisjert ham så lenge på grunn av det nyfødte barnet deres. Han er jo tross alt en mann med visse behov. Og når kona ikke stiller opp, ja, da må hun regne med at han finner det han trenger hos en annen. Men er det så enkelt?

Når vi lytter til den pratesalige Krister, som mener at han er en hel del mer orientert enn alle andre rundt seg og som har meninger om det meste, får vi øye på en litt trist skikkelse. En som gjerne vil være en bedre mann enn han er, men som ikke får det helt til. I stedet for å innse dette, setter han opp et forsvarsverk, der han definerer alle rundt seg ut fra sine egne premisser. Av og til når han inn til noe genuint hos seg selv, som når han beskriver vanskjøtselen av barnet til sin første kjæreste og når han beskriver forelskelsen i Marianne. Han gjør det han kan for å få det fine i livet til å vare, men er for rastløs og utålmodig når det viser seg at hans behov ikke står først i rekken. Behovsutsettelse er nok ikke hans sterkeste side. Han klarer ikke å vente, og i sin streben for å få det han trenger, står han i fare for å radere grunnen under sine egne bein - i tillegg til alle de andre rundt ham.

Det tok litt tid å vende seg til fortellerstilen i boka. I og med at jeg valgte lydbokutgaven, der forfatteren selv leser, fikk jeg også en helt annen leseropplevelse enn om jeg hadde valgt å lese boka selv. Forfatterens egen lesning tilførte boka noe helt ekstraordinært, synes jeg. Han er glitrende som oppleser av sin egen bok!

Krister Larsen er på en måte en "halvstudert røver"; han kan litt om alt, og alt om ingenting, og han bruker ord og uttrykk feil uten å skjønne det selv. Som når han snakker om å havne mellom barken og ilden - ikke mellom barken og veden ... (om jeg husker dette korrekt). Dette gjør at han blir ufrivillig komisk, og nokså ofte også tragikomisk, særlig når han fremstiller seg selv som sentrum av verden, en viktig person som gjør alt som står i hans makt for å gjøre gode gjerninger, men som stadig misforstås. Ekstra tragisk blir det når han blir stående i veien for sønnen og hans behov for hjelp. En sønn med store atferdsproblemer ... Ingen skal komme her eller komme der og krittisere hans sønn!

Vi må jo skjønne at han selvsagt "måtte" slå inn sidevinduet i en bil for å "ta" han som satt bak rattet når han hadde "kødda med ham". Men han er ikke en som slår. For all del! Nei, det er alltid "situasjonsbetinga" de gangene han slår ... For ikke å si "sittuasjonsbetinga" ... Legg til at han er misbruker av Vival, og vi skjønner at han har det ikke greit, den godeste Krister. Det forhindrer imidlertid ikke at han kritiserer alt og alle rundt seg, det være seg folkene på NAV, skolen der sønnen går, kort sagt hele samfunnet.

Blir en roman som kretser rundt en og samme person, der alt som skjer skildres på hans premisser, litt for klaustrofobisk? Ja, litt. Samtidig må jeg berømme forfatteren som likevel har klart å formidle noe annet mellom linjene. For mens vi hører på pratemakeren Krister, der han lirer av seg sine egne betraktninger om alt og alle, og beskriver virkeligheten i nokså enkle termer, ser vi et annet landskap. Det er nokså tydelig mellom linjene. Jo mer intens Krister er i sine selvrettferdige utlegninger, jo mer skjønner vi lesere at virkeligheten der ute er temmelig annerledes enn hva han vil ha det til.

Det er mye undertekst i denne boka, og dette får oss til å tenke selv. Krister er en mann som er i stadig konflikt med de fleste han omgås, en slitsom fyr som mener at han alltid har rett og som tyr til vold der ordene ikke strekker til. En sånn mann som man helst ikke vil kjenne, for å være helt ærlig. Jeg regner med at personlighetstypen som vi blir kjent med i boka står fjernt fra forfatteren selv, og det at han har gått så til de grader inn i sjelslivet til Krister, fordrer dyp psykologisk innsikt. Så kan man selvsagt innvende at Krister er en noe karikert fyr, men likevel ... Det er godt gjort å få frem en så tydelig og sammensatt person, og basere en hel roman på dette. At forfatteren samtidig har klart å få frem noen formildende sider ved Krister, slik at han blir et mer nyansert menneske, er en stor styrke ved boka.

Alt i alt en fin leseropplevelse! Jeg anbefaler spesielt lydboka, der man kan høre forfatteren lese på klingende Drammensdialekt!

Om litt over en uke starter vi lesingen av Peer Gynt.

Flott om noen flere vil være med.

Jeg skal lese litt sekundærlitteratur om dette stykket de nærmeste dagene.
Var innom den gamle tråden for å se hva vi diskuterte den gangen, for ca. 6 år siden.
Mye interessant der, men jeg tror jeg skal la være å klikke meg dit under denne lesingen. Virker forstyrrende.

Velkommen til felleslesing 23. januar :-)

Mikkel Thøgersen vil nok bli et interessant og spesielt bekjentskap. Føler at jeg vet ganske mye om ham bare etter fire kapitler.
En merkelig og sammensatt type. Tror jeg.

"Storken" fikk meg til å tenke på første setning i Lasso rundt fru Luna av Agnar Mykle:
"Den høye vadefugl-aktige mannen som var i ferd med å entre den lille trappen til sovevognen, steg til side og gjorde plass for en liten gruppe mennesker som trengte seg ut og ned."

Sitat fra Kongens fald:
"Da han havde spist og drukket forsvarligt, havde den Dag nok i sin Plage for saa vidt - Mikkel vandrede ind til Byen igen i Fred med sig selv. Han sugede sine Tænder og skottede op mod Skyerne, fulgte blinkende en Fugl med Øjnene og talte Latin til sin udødelige Sjæl."

Stilig!

Johannes V. Jensen har forresten skrevet et 44-strofers hyllningsdikt til Knut Hamsun.
Diktets tittel er "Helled Haagen".

Tri smi kinisiri pi Hijbriplids.

Dansk utgave (innbundet) av Kongens fald nettopp ankommet.
Nydelige illustrasjoner av Sikker Hansen. Ser ut til å følge handlingen.

Gleder meg til å starte lesingen. I kveld.
Et par kapitler hver dag og fristen overholdes.

Skulle ikke bli noe problem å lese dansk. Leser for tiden H. C. Andersens
Samlede Eventyr og Historier på originalspråket
(Fakkel-bok, tre bind, utgitt på Gyldendal Norsk Forlag, 1962)

VI.11.X «Det var han som sa det!»

Nå fortel Aljosja Ivan om at Smerdjakov har hengt seg, og Ivan fortel Aljosja at han meiner at fanden har besøkt han. Og Dmitrij, seier Ivan, kallar Aljosja ein kjerub. Ja, her møtest himmel og helvete. Ein kjerub er Guds sendebod, og ein seraf, som òg blir nemnd, er eit englevesen. Ein stor replikk er «Veien i morgen går til korset, men ikke til galgen.» Men så kjem dette: «Men han – det er meg, Aljosja, meg selv. Alt som som er lavt og simpelt hos meg!» Da Ivan meinte at han møtte fanden, møtte han seg sjølv, sin Mister Hyde! At det går an å dikte slik!

Ikkje rart at Ivan mister bevisstheita.

Hei,
Jeg kan overta styringa av lesesirkelen fra og med neste bok (forslag til Ev6).
Sånn omtrent 6. februar.

Jeg skal finne tilbake til den hovedtråden jeg brukte tidligere og redigere og oppdatere den litt, bl.a. få med linker til de trådene gretemor har laget.
Jeg kaller lesesirkelen Lesesirkel 2017

Så innslaget på "Norge rundt", og nå har jeg lest det Bergens Tidende skriver.

Fantastisk tiltak, men jeg mener at teksten bør strikkes som den er. Uten sensur.

Ja det var litt komisk for mitt vedkommende,en stund før Jul skulle vi på en hotell-helg til Trøndelag og jeg hadde ikke tatt med meg bok. Stoppet på Oppdal og der kikket jeg litt rundt og fant denne boka som jeg umiddelbart falt for. Husket også at jeg hadde lest noe positivt om den på Bokelskerne. Men med min,for tiden,litt restriktive bokkjøpspolitikk,tenkte jeg at jeg får den sikkert billigere over nyttår. Det første jeg så da jeg kom inn på hotellet,var en som satt med akkurat den boka og så svært så fornøyd ut. Så med min dårlige standhaftighet,bar det rett til nærmeste bokhandel. Så jeg får prøve å ikke ergre meg når den kommer på salg.
Dette var litt fra en bokelskers tøffe hverdag. Men håper du har flaks,boka er fin,den.

Ny diskusjonstråd:

Felleslesing av "Peer Gynt" 2017.

Jeg kommer tilbake til Markens grøde.
Det virker som det er mange lesesirkeldeltagere som er mest interessert i å delta i felleslesing av Markens grøde, så det er mulig jeg foreslår den som En6 senere på året.

I lesesirkelen kan jo alle være med på diskusjonene, også ikke-medlemmer.

Synspunkter?

I år er det 150 år siden versedramaet Peer Gynt ble utgitt.

I den forbindelse innbyr jeg til felleslesing av verket, og håper at mange vil være med.

For noen år siden var det også en felleslesing av Peer Gynt.
Du finner den gamle diskusjonstråden her.

Hvem blir med?

Helt på linje med deg i dine betraktninger over. Livet og årene går sin gang uten de store forandringene,og vi er heldige som får bo i et land som Norge.
Hva lesing gjelder,så har jeg begynt på Johannes V.Jensens Kongens fall. Jeg er ikke med i lesesirkelen,men jeg får alltid gode ideer til bøker der. En annen bok som ble foreslått der var Multelandet av Sara Lidman og den er jeg akkurat ferdig med. Dette er bøker jeg har stående i hylla og som jeg sikkert ikke hadde lest opp igjen uten å ha sett disse forslagene. Og så har jeg ei "sidebok", Landene som forsvant av Bjørn Berge,små stykker om "døde" land som det er artig å lese historien til. Grei å ha innimelom.
God helg til dere alle.

Har bestilt en dansk innbundet utgave av Kongens fall fra Adlibris, og jeg regner med å motta den en av de nærmeste dagene.

Starter lesinga så snart boka er i hus.

Fortellingen om Peder var planlagt fra forfatteren i 3 deler. Du har valgt bok nr. 2, og ut i fra det jeg kan finne, rakk ikke Tor Torkildsen og utgi det siste bindet i denne serien. "Skipbrudden" kom ut i 2004 og han døde i 2006. Det er ikke rart at du ikke skjønner noe :) Forklar det for læreren din og velg en annen bok.

Leseperiode:

Torsdag 5. januar – søndag 5. februar.

Kongens fall ble utgitt i tre deler mellom 1899 og 1902. Første del dekker tiden fra 1497 – 1500, andre del foregår fra 1520 – 1523 og siste del finner sted i 1535. På dansk har de fått titlene: "Foraarets Død", "Den store Sommeren" og "Vinteren."

Hovedpersonen i romanen er studenten og soldaten, Mikkel Thøgersen, hvis skjebne avspeiler Kong Christians egen bane fra storhet til fall.

Fra Nobels webside:

"The Nobel Prize in Literature 1944 was awarded to Johannes V. Jensen "for the rare strength and fertility of his poetic imagination with which is combined an intellectual curiosity of wide scope and a bold, freshly creative style".

Alle er velkomne med innlegg, kommentarer til boka, forfatteren eller andre relevante emner.

Hovedtråd

Veggen av Marlene Haushofer ligger gratis tilgjengelig på nb.no for de som ønsker det.

I det gamle Persia ble unge mennesker oppdradd med tre mål for øye, man skulle lære; å ride, å skyte med bue, å tale sannhet. Vi lærer ingenting, annet enn at det gjelder å sikre oss et bekvemt liv; i seg selv en så eventyrlig løgn at den sikkert er sykdomsskapende.

Jens Bjørneboe

VI.11.IX Djevelen. Ivan Fjodorovitsj' mareritt
Tittelen lover ikkje godt, men innhaldet vart førebudd på slutten av kap. VIII. Dette med djevelen minner meg om Luthers møte med hinmannen, noko som blir stadfest mot slutten av kapittelet: «Du tenker vel på Luthers blekkhus!». Her kjem forteljaren fram att for fullt for å fortelje om sjukdommen til Ivan Fjodorovitsj, «nervefeber», altså tyfoidfeber. Den nye dokteren som Katarina Ivanovna har tilkalla frå Moskva, seier at det ikkje er uvanleg med slike hallusinasjonar som Ivan har hatt.

Forteljaren bruker god plass på å skildre ein kar som sitt i rommet. Dette er vel ein ny figur som Dostojevskij bruker for å halde den store diskusjonen gåande («Men sjølv om djevelens eksistens er bevist, så betyr vel ikkje det at Guds eksistens er bevist?»). Ivan oppfattar denne karen som den materialiserte sjukdommen. Når mannen seier at han er «en fallen engel» og «Om jeg noensinne har vært en engel», tenkjer vi på Satan, engelen som gjorde opprør mot Gud. Her er fullt opp av parallellar med både Peer Gynt (knappestøyparen) og Bulganov (Meisteren og Margarita), for ikkje å seie ein direkte referanse til Dostojevskijs diktarkollega Tolstoj. Om det er Dostojevskij eller omsettar Kjetsaa som skriv «n'est ce pas» i staden for det korrekte «n'est-ce pas», er ikkje så godt å seie. Viktigare er replikken «for lidelse, det er jo nettopp livet» – dette er kjernen i verka til Dostojevskij. Dei to diskuterer om Gud er til; det skulle jo berre mangle, for det er dette som forfattarskapet handlar om. «Je pense, donc je suis» er sjølvsagt ein referanse til Descartes. Neste del av samtalen har referansar til Jesu likningar, historia om døyparen Johannes, jesuittane, om «alt er tillatt» – og «Storinkvisitoren».

Dostojevskij held koken. Og nå kjem Aljosja og fortel at Smerdjakov har hengt seg.