Det har vært noen gode ungdomsromaner i det siste, og Bakgårdshund av Buen Halvorsen er en av dem. Hva skjer når en prank går helt galt?
Foreløpig en noe ukjent bok. Selv har jeg ikke lagt spesielt merke til den. Jeg kom tilfeldigvis over den da jeg var på jakt etter nye ungdomsbøker å lese, og denne virket både aktuell og fascinerende. Det var den også.
Ung gutt med mye ansvar
Den er om Balal som har mye ansvar for lillesøsteren, Alina. Han er den som sjekker at hun har med seg alt, og de slår følge sammen til skolen, til tross for at hun har en tendens til å stikke av. Moren hans er stort sett hjemme og beveger seg sjeldent utenfor døra. Deres far jobber for Selskapet. En journalist plager dem for hun vil snakke med Balals far om noe som har hendt, men det gjelder en episode han helst ikke vil snakke om. Det gjør ham bare rasende.
Balal og kompisene hans har en YouTube kanal som de driver sammen. På den kanalen finner de på morsomme stunts,challenges, pranks, eller hva man vil kalle det. De elsker å lure fremmede med forskjellige påfunn. De drømmer om å bli YouTube stjerner og få masse subs (følgere på godt norsk). Det er en youtuber de ser opp til og guttegjengen drømmer om å bli like populær som ham. Men spørsmålet er: Hvor langt er de villige til å gå? Hvor viktig er egentlig subs og anerkjennelse på Internett?
Uskyldige pranks?
Pranks er jo kjent for at ting ikke alltid går helt som planlagt. En fredagskveld planlegger de å gjemme smellskudd under en benk på T-banen. Smellene blir langt verre enn planlagt og de får ikke helt den reaksjonen de hadde ventet. Folk blir livredde og guttene prøver å gjemme seg i folkemengden for ikke å bli oppdaget. Vil noen avsløre dem gjennom YouTube kanalen deres, og vil folk se på dette stuntet som terror?
I ettertid må Balal leve i frykt for å bli avslørt da hendelsen blir etterforsket. Han og familien kom til Norge for ikke så lenge siden, og han håper han ikke har gjort alt verre. Hjemme er heller ikke alt like lett da faren hans ofte er sur og får raserianfall. Han jobber for Selskapet noe han ikke liker. Men det var de som ga dem muligheten til å komme til Norge, for Balals far gjorde en helteinnsats på jobb. Og gjennom Selskapet får familien Tv, mobil, leilighet og alt de trenger, men Balals far ønsker å være mer selvstendig og klare seg selv med familien. Klarer han å løsrive seg fra Selskape, eller har de for stor makt?
Samtidig er det en hund som er fastbundet i bakgården deres. Det er ikkke deres hund, men naboens. Den er alltid fastbundet og båndet er svært kort, som gir lite mulighet til bevegelighet. Er ikke det dyreplageri, så vet ikke jeg. Men tror det er slik Balal og hans familie føler det av og til. Selv om de har kommet til et nytt land med større frihet, så har de kanskje ikke den friheten de så for seg?
Bakgårdshund er en ungdomsroman, men den kan fint leses av voksne, også, for det har et svært modent språk i forhold til mange andre ungdomsromaner jeg har lest, og det var veldig interessant å lese om Balal, alt ansvaret han bærer på og om resten av familien hans. Syntes det var mer fascinerende å lese om han og familien hans enn om kameratene hans. Syntes de manglet noe dybde, men så er det begrenset med tanke på at dette er en svært kort roman som nesten kan sammenlignes som en novelle.
En god bok om fordommer, usikkerhet i vennegjengen, og det å prøve og gjøre det rette, selv om man av og til gjør dumme ting. Anbefales selv om man ikke er i målgruppen.
Fra min blogg: I Bokhylla
Å leve på 2000-tallet er å kjenne krysspresset fra oppmerksomhetsøkonomien på kroppen hver eneste dag. Hjernene våre er, helt konkret, gjenstand for en høyteknologisk konkurranse mellom selskaper som har spesialkompetanse på å fange sansene våre. Tenk over maktforholdet. På den ene siden: verdens rikeste selskaper, smarteste algoritmer, de beste teknikerne. På den andre siden: vi, med vår hjernebark som ikke har endret seg siden steinalderen. Det er rått parti.
I Nemis jubileumsnummer nr #100 blir Nemi intervjuet. Hun blir blant annet spurt om å nevne tre bøker hun liker. Her er de:
Han er kanskje en vanlig mann. En vanlig mann med en noe uvanlig jobb ...
Er ikke helt fan av bøker som bruker navn som tittel. Aner ikke hvorfor, men slike bøker frister som regel ikke. Så det hjalp at den var skrevet av Stephen King, for bøkene hans må jeg lese uansett.
Skal, skal ikke?
Billy Summers er ingen gammel mann. Han er i sin beste alder, bare 44 år og han vurderer å gi seg som leiemorder. Men han vurderer et siste oppdrag. Oppdraget får han av en gammel kjenning som han har jobbet med tidligere. Denne gang hevder denne Nick at det ikke er han selv som står bak oppdraget som før, men fungerer som et mellomledd i det hele. Nick har også sine menn som Billy kommuniserer med når det er oppdrag. Denne gang har Nick leid et gult hus til ham i Midwood. Mens han venter på oppdraget, får han beskjed om å leve et helt vanlig liv. Et kontor i Gerard Tower er blitt leid til ham som han skal bruke som skrivested. Han skal leke forfatter, være grei med naboene og være på kontoret hver mandag til fredag. Han skal snakke og være hyggelig med lokalbefolkningen, gli inn i miljøet, og få dem til å se på ham som en helt vanlig mann. Det som overrasker Billy mest er hvor lett det er, og mens han faktisk skriver litt på måfå for å drepe litt tid, finner han en slags glede i det.
Men Billy føler seg ikke helt vel med opplegget. Det er noe som skurrer, noe han bør innse før det er for sent, eller er det instinktet som bare kødder med ham? Er det noe Billy er god på gjennom jobben, er det å være Houdini. Han er en mester til å forsvinne, og han begynner av en eller annen grunn å legge sine egne planer. Kommer han til å gjennomføre oppdraget eller stikke av?
Denne mannen Billy kunne ha vært en god skuespiller. Han har en enkel vane for å leve seg inn i ting, og det er lett å bli fascinert av ham. Han er ingen dårlig person til tross for jobben han har. Han knerter heller ikke hvem som helst. Han knerter bare "bad guys". Han må ha en grunn til å kvitte seg med dem, før han tar på seg et eventuelt oppdrag.
En bok i en bok
Mens han venter på når oppdraget skal gjennomføres og han skriver for å få tiden til å gå, blir man kjent med ham gjennom teksten han skriver. Han skriver om sin fortid som er temmelig mørk og man får en større forståelse hvorfor han har det yrkeslivet han har.
På Twitter de siste åra, er det lett å skjønne at Trump er Kings verste fiende. I sine siste bøker har det vært litt Trump hat for å si det mildt, men nå som den perioden er forbi, håper jeg at det blir mindre av det i bøkene hans. Skjønner at politikk engasjerer King og de fleste, men det kan fort bli noe gjentakende også. Heldigvis var det ikke mye politikk i denne boka, og håper det blir enda mindre om det i hans fremtidige bøker, for det kan bli noe masete, selv om man skjønner hensikten.
Sjarmerende tidsfordriv for noen av karakterene
Det er også morsomt at King holder fast på 80-tallet med brettspill. Vet godt at folk som har noen å spille med, fremdeles bruker brettspill. Det er fremdeles en greie. Noe jeg gjerne støtter. Billy blir kjent med nabobarna i Midwood som er heftig og begeistret for Monopol, og han blir invitert med på noen runder siden han er såpass godt likt i nabolaget. Men skjønner Kings tankegang. Det er hyggeligere og mer sosialt å spille brettspill sammen enn å game sammen som er mer moderne. Gaming er noe man når som helst, også kan gjøre alene.
Fascinerende å lese om Billy, både på jobb og privat, og det er forståelig hvorfor han er så godt likt. Det virker ikke som han anstrenger seg i det hele tatt uansett hvem han mingler med i diverse nabolag. Som vanlig har også King med noen stikk til hans tidligere bøker, og digger det når han gjør det. Det er ikke første gang.
Det eneste som trekker ned litt, er at boka kan føles som en tålmodighetstest før ting skjer, men det er verdt det, for når boka først tar en vending, tar deg seg veldig opp og man er virkelig med.
En annen ting som trekker boka noe ned, er dumb self uttrykket. Hver gang Billy snakker med og møter Nick og hans menn, skriver King inn uttrykket dumb self for Billy gjør seg dummere enn det han er, både i væremåte og ansiktsuttrykk, bare for å være et hestehode foran. Det er greit at King forklarer det en gang, men unødvendig å forklare det flere ganger underveis i handlingen. Man skjønner greia.
Det King skal ha skryt for, er at han klarer å holde mystikken oppe. Ikke bare når det gjelder oppdraget om han kommer til å gjøre det heller ikke, men også diverse karakterer som dukker opp i hans liv helt tilfeldig, og mange andre aspekter i boka.Til tross for sine tungtrødde partier her og der, er man fremdeles interessert i å lese litt til og enda litt til, for å se hvilke retninger alt sammen tar, og hva som vil skje med gode Billy.
Småspennende bok fra King som fint oppleves som en slags svart komedie. Ikke hans beste og kunne trengt mer flyt, og selv om jeg likte Later som ble utgitt i mars i år, et hakk bedre, var dette en god krim.
Krysser fingrene for at han snart kommer med en ny horror bok, for det er en stund siden han har gitt ut bøker fra den sjangeren han er aller mest kjent for.
Fra min blogg: I Bokhylla
Jeg forventet en god leseopplevelse med De små dyder av Natalia Ginzburg etter å ha lest Familieleksikon for en måned siden. Den først delen av boken likte jeg veldig godt. Tenkte til og med på at jeg skulle kjøpt den istedenfor å låne den på biblioteket. Men i andre del av boken ramlet jeg av. Fikk lite ut av å lese tekstene. Noen av tekstene leste jeg to ganger uten at jeg synes det hun skriver om er interessant. Det blir i hvert fall ikke til at jeg kjøper boken.
Oktober forbindes nok ikke med romaner, men siden det blir mørk lesestoff ellers, gjør det ikke noe å presse inn noen romaner, for å balansere ulike sjangre.
Kolibri var heller ikke et dumt valg med tanke på at det var en bok jeg visste svært lite om. Selv om Samaratin tilhører en sjanger jeg ikke leser mest av, har jeg alltid hatt lyst til å se hva hun skriver. Se hvordan bøkene hennes er. Synes også det er viktig å utforske ukjente terreng, også sjangre som man kanskje ikke tror faller i smak, for man vet aldri.
En bok full av kontraster
Samartins nyeste roman er ikke spesielt trivelig lesestoff siden boka handler om selvmordsforsøk. Men det er dog et viktig tema. Man blir kjent med Pete og Al som er både venner og kollegaer. De jobber i kystvakten, og en morgen får de en drastisk opplevelse. En kvinne skal ha hoppet fra brua. Det har skjedd før. Det er sjeldent noen overlever. Når de finner vedkommende, er det som regel for sent, eller de har blitt tatt av strømmen. Men denne gang er det litt annerledes. Pete stuper etter denne kvinnen da han har en følelse av at hun fremdeles er i live, noe som stemmer. Hun fraktes til sykehus kort tid etter. Han vet ikke hvem hun er eller hva hun heter, men likevel føler han en merkelig dragning mot henne. Han prøver å finne unnskyldninger til å få oppdateringer om henne, til tross for at han ikke er i familie, og som kanskje ikke er profesjonelt. Al liker ikke det Pete gjør, men klarer Pete å holde seg unna denne kvinnen som har så stor påvirkning på ham?
Romanen kan kanskje ut i fra baksidetekst og forklaring ovenfor, virke noe ensporet, men det er den dog ikke. Det handler ikke bare om Pete og denne kvinnen han blir fengslet av, men det handler også om hans oppvekst, om hennes noe dramatiske og hysteriske familie, og en del mysterier når det gjelder følelser, forviklinger og familiehemmeligheter. Det er lett å bli dratt inn i det.
Spennende å lese om Petes mystiske fortid og nåtid
Deler av romanen kan oppleves som en såpeserie, men det gjorde boka mer avhengighetsskapende og en smule sjarmerende, til tross for dystert tema. At fleste retninger var vel åpenbare, gjorde ikke noe da det var interessant å lese om både fortid og nåtid. Hadde ikke hatt noe i mot om Petes fortid fikk enda mer plass. I den moderne tiden av boka blir han beskrevet som en slags heltens mann, ikke bare på grunn av at han praktisk talt er det gjennom jobben sin, men han blir beskrevet som feilfri og hypnotiserende. En som alle liker. Men i fortiden får man se litt mer menneskelige sider av ham, og da var det lettere å like ham.
Savnet mer overraskelser i Kolibri, og en noe mer gåtefull tone, men skal ikke klage. Jeg var med fra start til slutt, selv om det ikke er min type sjanger. Et godt førsteinntrykk av Samartins forfatterskap.
NB:
Oppdaget et lite navnebytte på side 219 i dette avsnittet:
*Nancy måtte videre akkurat idet Sandras lege kom inn.
Dr. Jonas så ut til å være omtrent 20 år, noe som bare
gjorde Sandra enda mer opprørt. "Nå hører du på meg,
unge mann. Sandra er ung og frisk. Hun har aldri vært
syk så mye som en dag. Hvis noen kan overleve noe sånt
som dette, er det henne."*
Det er nok Marilyn, Sandras mor som skal være opprørt, ikke Sandra. Men skriveleifer skjer uansett hvor godt man ser gjennom, så det er ingen krise. Det er fort gjort, men ville bare påpeke det.
Fra min blogg: I Bokhylla
Feelgood bøker er nok ikke det jeg leser aller mest av. Grunnen er at de ofte føles cheesy, noe fleste sjangre er. Denne er også det, men Ansiktsløft har sin sjarm.
Samfunnspress og ønsketenkninger
Boka handler ikke om plastisk kirurgi, selv om det kan virke sånn, men mest om fasadesnakk og barnemas. Det å opprettholde en fasade er ikke alltid like lett for alle. Boka er ikke oppdelt i kapitler, men oppdelt i forskjellige perspektiv. Vi blir blant annet kjent med Sami. Hans største ønske er å bli far, men hans forhold til kvinner, har ikke vært lett. De forholdene han har vært i, har vært korte og man sklir fra hverandre. Markus, en god kompis, har tre barn, og har ansvaret for dem selv. Barnas mor bor ikke med dem på grunn av depresjon. Vi blir også kjent med Samis søster, hans mor og en livsstilblogger, velværeblogger, influenser, eller hva man foretrekker å kalle dem, om hennes hverdag gjennom blogginnlegg.
Så dette er en liten bok på bare 393 sider, men som består av stort persongalleri. Selv foretrekker jeg stor persongalleri, men i Ansiktsløft, var ikke alle like engasjerende å lese om. Foretrakk å lese om Sami og Markus, for jeg likte humoren og tankegangen deres, bedre. De andre har sine øyeblikk også, men syntes ikke de bidro til handlingen på samme måte. Trivdes bedre med boka de gangene jeg leste om Sami og Markus.
Noen morsomme deler
Likte spesielt godt å lese om Sami og MC-gjengen. Han er redd de kommer til å drepe ham etter et uhell, og han søker ly hos Markus, i håp om at han aldri blir funnet. I mellomtiden lyver han hvorfor han er hos dem i noen dager. Det er også småmorsomt å lese om Samis forhold til kvinner som alltid klusser seg til på en eller annen måte. Det var også spennende å lese om kontrasten mellom Sami og Markus. Gode venner hvor den ene drømmer om å få barn, men synes det hele virker umulig, mens den andre har tre barn og får aldri et øyeblikk av ro.
Med tanke på at boka består av mange karakterer, kan det kanskje virke som om handlingen ikke har noen begynnelse eller noe slutt, men det har det, og det er en rød tråd i alt dette rotet som underveis, ikke bare for Sami, men alle andre også. Så boka føles ikke så spredt som den kan gi inntrykk av.
En fin roman om kaos, luftslottdrømmer, foreldreansvar og vennskap. Ansiktsløft tar seg også for noen tunge temaer som mental helse, og det at man kanskje ikke alltid føler seg bra nok til tross for at man gjør sitt beste.
Ansiktsløft minnet meg litt om Tre menn til Vilma av Gudrun Skretting. Ansiktsløft er riktig nok ingen julebok, men følte at Skretting og Nousiainen hadde samme toneleie.
Ingen dårlig bok, men det var kanskje ikke helt min type humor.
Fra min blogg: I Bokhylla
Dette er den tredje boken i John Harveys krimserie. De er langsomme disse bøkene, på kanten til kjedelig, men noe har fått meg til å lese videre. Denne hadde noen få høydepunkter, men ble langdryg
The Homecoming er en noe ukjent bok, skrevet av en mindre kjent forfatter. Noe som er synd for dette er en bok som fortjener mer oppmerksomhet, for dette er nesten perfekt Halloweenlesing.
Lekende plot
Baksideteksten kan virke noe typisk og et konsept man har lest minst hundre ganger før. Det er det også, men heldigvis har Pyper en forfriskende fortellerstemme, og litt ny vinkling på ting som fungerer. Det gjorde boka mer fascinerende enn det den utgir seg for å være.
Uansett, er denne snertne lille boka om tre søsken med noen store aldersforskjeller, som har møtt opp på et ukjent sted med sin mor. De er der for å møte farens og ektemannens advokat, siden han nylig døde. De får vite at hytta de møter opp på, det store inngjerdete området, er hans sted. Et sted de andre ikke hadde kjennskap til. Sammen har de møtt opp for å høre advokaten lese opp farens testament. Testamentet er noe original, kan man si. Den avdøde krever at de skal være på hytta i tretti dager. En hel måned uten PC, mobil, Internett. De har bare hverandres selskap og enkle ting i hytta å underholde seg med. De får ikke kommunisere med omverdenen. De som nekter eller trekker seg før tretti dager er gått, får ikke noe. Gjennom en avtale i testamentet, er det gjort klart at mat og nødvendigheter fraktes til gjerdet som de henter selv, så lenge de ikke går utenfor. Etter at advokaten går, blir psyken deres virkelig satt på prøve. Ikke bare på grunn av fraværende teknologi og komminikasjon med omverdenen, men hva de oppdager er sammen med dem innenfor gjerdet. Hva er det deres avdøde familiemedlem prøver å si med alt dette?
Kreativt eller irriterende testeament?
Morsom måte å skrive et testament på ... Gi folk en utfordring istedet for å dele ut. Selve konseptet i boka høres kanskje oppbrukt ut. På en måte er det det, men på en eller annen måte klarer Pyper å kaste inn forskjellige elementer og komme med nye vinklinger, som holder på interessen hele veien. Det meste er jo forutsigbart uansett sjanger, likevel klarer han å holde mystikken og interessen opp fra start til slutt.
Spesielt spennende var det at hverken barna eller moren kjente den avdøde så godt til tross for at de bodde sammen. Han var ofte borte på grunn av jobb og de visste lite hva han egentlig hva han drev med, og hva slags type han egentlig var. Karakterene som blir igjen på hytta er også fascinerende. En mor som nesten virker like fraværende som faren. Den eldste er kirurg og arbeidsnarkoman, den andre er en narkoman, som påstår at hun har sluttet, og den minste er fjorten år og en kreftoverlever. Den største gåten er at moren deres var gift med en mann i 42 år, og vet nesten ikke mer om ham, enn det barna hennes gjør. Det er godt gjort.
En god, underholdende og kryptisk bok for både nye og "erfarne" horror lesere.
Fra min blogg: I Bokhylla
Den eneste veien ut, er gjennom.