«Meg og mamma som lente hodene mot hverandre. Jeg hadde på meg redningsvest, vi må ha vært på båttur, bak oss var himmelen knallblå. Mamma var solbrun og hadde på seg solbriller. Hvor gammel var jeg der. Åtte, ni? Det sa albumet ingenting om. Men det må ha vært før jeg fylte ti. Vi så lykkelige ut sammen, og så lykkelige så vi aldri ut etter den sommeren mamma fikk kreft.»
Endelig har jeg fått lest Mímir Kristjánssons bok Mamma er trygda som ble utgitt i 2019. Boken starter ved at han forteller om den første hunden de hadde som fikk kreft og måtte avlives, de er hos dyrlegen med hunden:
«Til slutt ga han opp, og med sine siste krefter kom han luntende bort og la hodet sitt i fanget mitt. Jeg rufset ham i pelsen og klødde ham bak ørene, og så sovnet han inn for aller siste gang.
Bacchus fikk ikke cellegift. Lillehjernen hans ble ikke strålt i stykker. Han gikk ikke på hormonkur så han føyk opp i vekt. Han måtte ikke gå på morfin, begynte aldri å skjelve, slet ikke med depresjoner og søvnløshet.
Bacchus fikk aldri dårlig råd, måtte aldri gå til Nav for å tigge om hjelp. Han mistet ikke jobben, mistet ikke det sosiale livet sitt, ble aldri ensom, ble aldri uføretrygda.»
Mímir Kristjánsson forteller i denne boka om livet til en kreftsyk mor. Om det å være barn, etter hvert enebarn, ungdom og voksen med en kreftsyk mor i mange år. Han skriver at han har ventet på at moren skal dø siden han var ti år. Høsten moren ble syk, grein han hele tida. Men på et tidspunkt gikk det tomt. Når han får vite at moren igjen er innlagt på sykehuset kjenner han på frykten at hun skal dø. En annen del av han kjenner på en lettelse. Var det ikke like greit å bli ferdig med det? Moren ville dø, det var i hvert fall noe hun sa.
«Det sa hun i alle fall selv.
Jeg skulle ønske jeg kunne legge meg i kveld og våkne opp død i morgen, sa hun.
Et av de spørsmålene som engasjerte mamma mest var retten til å få hjelp til å gjøre slutt på livet, til å bli «koblet fra», som hun kalte det.
Hva om legene ikke vil gjøre det? spurte jeg.
Da må du ta deg av det.
Ja vel, svarte jeg.
Men jeg kom selvsagt ikke til å gjøre det. Jeg kom aldri i livet til å gjøre det.»
Flettet innimellom kommer politikeren og den samfunnsengasjerte Mímir Kristjánsson til orde - kraftfull som alltid:
«Hva kostet det egentlig den norske skattebetaleren at mamma overlevde? Det er vanskelig for meg å si nøyaktig, men billig var det ikke.
Det er meningen at staten skal gå i pluss på folk. En voksen mann bringer inn mer til statskassen enn han koster. I tilfellet mamma går staten i minus så det synger.
Mamma har vært inn og ut av sykehus så lenge jeg kan huske. Bit for bit har de plukket kroppen hennes fra hverandre. Operert bort brystet, Oernet lymfekjertler, tatt ut deler av en svulst i hjernen. Sprøytet henne full av cellegift og forsøkt å brenne bort kreftcellene ved hjelp av stråling.
Mamma tar så mye medisiner at det hver uke kommer hjemmehjelp for å hjelpe henne med å ta riktige tabletter. Nesten like ofte må hun til legen, eller det blir vel riktigere å si legene, det er et helt team som er sving for henne.
Mamma bidrar ikke med noen ting. Hun jobber ikke, det har hun ikke gjort på snart tjue år. Hun har aldri tjent opp mange pensjonspoeng, for mamma tilhører den generasjonen som kunne studere så lenge de ville, og hun kom ikke ordentlig inn i arbeidslivet før hun var i starten av trettiårene. Etter femten— seksten yrkesaktive år var hun ute igjen.»
Omtale fra bloggen her
Dystopi er en sjanger jeg ikke har brydd meg om i det siste, for det var det så mange utgivelser av det en periode tilbake, at jeg ble en smule lei. Det var kjekt med en pause. Bjørnegap er ikke en av de beste dystopibøkene jeg har lest, men den er heller ikke fullt så tørr som mange andre bøker fra samme sjanger.
Bjørnegap er uansett en ungdomsbok. Den egner seg ikke for all ungdom siden den er svært mørk og tar for seg noen sårbare temaer. Men tåler man det, er det ikke den dummeste boka å begynne med hvis man er nysgjerrig på dystopisjangeren.
En svært mørk tilværelse
Plottet er noe originalt siden handlingen foregår i en gruve. I gruva er det bare gutter og menn, og noen har vært der helt fra de var liten. Ander har vært der siden fireårsalderen. Hvordan Ander havnet der, får man ikke vite. Dagene består av hardt arbeid i konstant mørke. De får ha talglys av og til, men de er dyre. Ander får hjelp av Thomas. Den få stunden de har til overs lærer Ander seg å lese og skrive. Derfor er også hele boka skrevet på en spesiell måte. De blir skrevet på samme måte som de uttales. Hvis noen husker artisten Ravi altså bakvendt for Ivar, skrev han sangtekstene sine på samme måte som ordene ble uttalt. Det gjør også Ander. I begynnelsen tar det noe tid å komme seg inn i det, men det er forståelig og man får bedre flyt etter hvert. Det trengs bare litt ekstra konsentrasjon. Skjønner bare ikke hvorfor oversetteren forandre navnet Newt til Ander, da Newt virker som et bedre navnevalg.
Baksideteksten nevner religion, men heldigvis handler det ikke mye om det. Det er en del av samfunnet de lever i, men det er ikke detaljert og heller ikke det det handler mest om. Noe som var greit siden ikke alle interesserer seg for religion.
Interessant plot
Selv foretrakk jeg å lese om gruveomgivelsene. Dessverre var det ikke mye om det. Det var mest om karakterene og deres tanker. Deres bånd til hverandre. Så det var noe vanskelig å forestille seg omgivelsene deres. Liz Hyder var inspirert av gruvearbeid i viktoriatiden da hun skrev Bjørnegap. Derfor kunne jeg ha tenkt meg at hun brukte mer av det i boka, selv om handlingen skjer i moderne tid, noe jeg regnet med siden det ikke sto presist om det i boka. Hun kunne ha fått frem beskrivelsene i gruva noe bedre.
Bortsett fra det hadde denne tynne boka noen gode elementer, som realistiske karakterbeskrivelser og kunsten å tenke selv. Hvorfor være en del av en saueflokk? Er det nok med bare en person til å gjøre en forandring? En interessant tanke og bok som er verdt å sjekke ut.
Fra min blogg. I Bokhylla
Romanen Den siste overlevende er død av Mattis Øybø er den andre romanen jeg leser av de seks nominerte til P2 lytternes romanpris 2021.
Etter å ha lest romanen til Mattis Øybø som jeg synes var en god bok, er jeg særdeles spent på juryens diskusjoner av romanen.
Den siste overlevende er død er fordelt på fem forskjellige historier (kapitler) der vi møter mennesker i nåtid. Menneskene som vi møter har kun en ting felles, de bor i Oslo og på ulike måter er de, eller blir berørt, av deler av livshistorien til Isak Meyer.
I det første kapitlet får vi et innblikk i livet til Jonathan – kapitlet starter slik:
«Han fikk beskjeden i begynnelsen av desember. Da hadde Jakob Meyer vært død i en uke allerede. Legen beklaget, og forklarte at de hadde hatt noen tekniske utfordringer. Av en eller annen grunn var henvendelsen til de nærmeste pårørende sendt feil, noe som var blitt oppdaget først torsdag. Det handlet om overgangen til et nytt datasystem. I tillegg hadde mange i administrasjonen på sykehuset tatt seg fri fredagen, grunnet et stort idrettsarrangement i Århus idrettspark. De skulle nå se nærmere på rutinene.
— Men hva døde han av?
— Å, unnskyld, sa legen, mens det spraket i telefonen. – Det var leveren. Den klarte ikke mer.»
Det er sønnen til Jacob Meyer, Jonathan, som får dødsbudskapet. En far han ikke har hatt kontakt med. Når han forteller moren om at faren er død sier hun at Jacob Meyer døde som han levde, og at Jonathan ikke skal være sentimental, stefaren er Jonathans far. For Jonathan har Isak Meyer frem til dette vært fylliken. Det er også det han blir kalt når Jonathan forteller broren Simon om dødsfallet; en jævla fyllik kaller Simon faren sin.
«Asken ble sendt rekommandert. To uker senere sto han med pakken i hendene foran postskranken i andre etasje av kjøpesenteret, like ved den store dagligvarehandelen. Over høyttalerne ble det spilt julesanger mens folk hastet frem og tilbake med fulle handleposer. Han satte seg på en benk utenfor bokhandelen og la esken i fanget. Tjue centimeter lang og syv centi meter høy minnet den mest om byggesettene han hadde fått som barn, de avlange Airfix-eskene med bildet av britiske og tyske jagerfly, som han med stor nennsomhet hadde satt sammen og hengt opp i taket på soverommet, med en tynn tråd fra Einars syskrin.
— Er den til meg?
Foran ham sto Eva, og det tok et øyeblikk før han kom på at det jo var her de skulle møtes. De hadde begge tatt ettermiddagen fri for å handle julegaver. Han la pakken under armen, reiste seg og omfavnet henne. — Hvordan er formen din? sa han.
— Jeg kastet opp før morgenmøtet, men ingen merket noe, tror jeg.
Han lo kort, og hun slo ham lekende i skulderen.
— Bare en uke igjen nå, så kan vi fortelle det, sa hun.
— En julegave, rett og slett, sa han. — Ja, en julegave til oss alle.»
I løpet av julen forsøker Jonathan å finne ut mer om hvem faren Jacob Meyer var. Fra fragmenter av det moren har fortalt tidligere, og i samtaler med henne og broren Simon, kommer navnet til Isak Meyer opp, farfaren som måtte flykte til Sverige under 2. verdenskrig fordi han var jøde.
Isak Meyer er bindeleddet til de fire andre historiene i romanen. Romanen som forsøker å fortelle hvordan historien, i dette tilfellet deler av livet til et menneske, påvirker livet til ulike mennesker.
Historien rundt disse menneskene kunne, slik jeg ser det, like gjerne vært grunnlag for en roman hver for seg så interessant var de og så mange tema er handlingen innom, og boken er derfor mer en novellesamling for meg. For meg er historien Den jødiske studenten den beste. Knallgod der tema er virkelighetslitteraturen.
Jeg har virkelig kost meg med denne serien, og jeg anbefaler deg å lese dem alle sammen. Men denne var ikke den beste av dem. Boken er spennende og historien intrekat og full av fart og spenning. Men den er også full av lange dialoger. Lagergren, en av hans venner ved British Museum og Oskar diskuterer kortene, funnene de gjør underveis og historien de etterhvert finner ut av til det kjedsommelige. Hver gang fordi de får nye opplysninger, og hver gang fordi det avdekkes mer av hva som skjedde på 1200-tallet. Eller fordi de har funnet ut mer av legenden rundt denne tavlen. Men det blir litt i meste laget. Jeg bruker lese krim på sengen hver kveld, og det var kanskje ikke det beste å lese denne boken når en er trett, på grunn av dialogene. Men jeg synes med fordel forfatteren kunne kuttet i den delen.
Selv historien og mysteriet er interessant og forfatteren sitter med store kunnskaper om religionshistorie. (Han har studert filologi og religionsvitenskap) Og klarer skape en skikkelig spennende mytisk virkelighet med fremvekst i Europa. En finner ikke feil i historien selv om den er kompleks og innviklet. Den er virkelig intens og det er interessant hvordan den høres sann og ekte ut. Men, det er et men der. Jeg mister tråden iblant når Lagergren og vennen hans doserer over historiske personer eller hendelse fra gammelt av. Eller kanskje mest når de skal finne ut av hva denne tavlen egentlig er og hvor mye av historiene rundt den man egentlig skal tro på.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Alt som ble borte er stemplet som en thriller, men den kan også fint leses som en roman. Grunnen er at den har ikke den samme intensiteten som thrillere pleier å ha, men likevel var den svært så engasjerende. Selv om det ikke føltes som noen thriller, hadde boka et godt driv som holder leseren fanget. Det gjorde ikke noe at det ikke føltes som å lese en thriller, for andre gode faktorer spilte inn som gjorde denne boka til en sjelden vare.
Julia Phillips har hittil vært en ukjent forfatter for min del. Jeg liker å lese bøker av både kjente og ukjente forfattere for å få litt variasjon, og det fikk jeg med denne.
Fenglsende fra begynnelse til slutt
Bakgrunnsteppe i denne korte boka er om to søstre som forsvinner mens de er på vandringstur. De går ofte meningsløst rundt omkring, og de befinner seg på Kamtsjatkahalvøya. De er ofte alene sammen om dagene mens moren deres er på jobb. Det siste noen ser til dem er at de blir med en mann i en svart SUV. Grunnen til at øyevitnet husker de,t er for at bilen hans var skinnende ren. Etter mye leting, har ikke politiet mye å hjelpe seg med. I mellomtiden leser vi skildringen til forskjellige kvinners dagligdagse liv som observerer det hele gjennom media, eller som nevner det til hverandre. De fleste kapitlene er oppdelt etter måned eller begivenheter og det skiftes perspektiv. Perspektivene er fra kvinner.
Svært gode karakterskildringer
Det Phillips er god på, er karakterbeskrivelser, både når det gjelder de gamle og de unge, og omgivelsene deres. Selv om boka ikke akkurat oppfattes som en thriller, hadde den en annen type driv. Grunnen var nok at det var fengslende å lese om et sted man kjenner så lite til, og at karakterene var svært forskjellige. Det var spennende å få et innlibkk i deres dagligdagse liv både midt i leteaksjonen og når det hele begynner å trappe ned. Har politiet gitt opp håpet om å finne jentene i live?
Dette ble kanskje en kort anmeldelse fra meg enn det som er "normalt", men dette er en bok man bør oppleve i stedet for å lese om. Det er derfor jeg ikke vil gå nærmere inn i handlingen, fordi jeg ikke vil si for mye. Alt som ble borte var en fengslende bok på mange måter, og da er det ekstra kjekt å komme over ukjente bøker som denne.
Fra min blogg: I Bokhylla
Jeg skal forsøke å lese så mange som mulig av romanene som er nominert til prisen jeg omtalte i dette innlegget før juryen begynner å diskutere: P2 lytternes romanpris 2021, de seks nominerte
Den første romanen jeg har lest som er nominert er Kvar dag skal vi vere så modige av Brynjulf Jung Tjønn. Ikke mange sider, 173, men den inneholder en sterk historie. Den handler om Isak på 10 år som opplever omsorgssvikt, og historien er fortalt ut fra Isaks synsvinkel:
«For ikkje så lenge sidan var det ei dame som ringde på, og mamma kviskra at det var Jehovas vitne. Vi huka oss ned under kjøkenvindauga, og eg var så redd for å røpe oss at eg heldt pusten. Eg hadde sett bilen hennar stanse ute på tunet. Det var ein gammal bil som bråka mykje, og eg fekk eit glimt av henne før ho kom bort til ytterdøra vår. Håret hennar var lyst og krøllete, det var noko kjent med henne, men mamma drog meg bort frå vindauga, kviskra at det var Jehovas vitne. Etter kvart høyrde vi stega hennar utanfor, og plutseleg kvapp vi til då ho banka på vindauga. Hadde ho sett oss? Ho ropte også eit eller anna, og eg tenkte at dette hadde ikkje Jehovas vitne gjort før. Etter ei stund gjekk ho, og eg såg ho sette seg i bilen. Det var så vidt eg torde å kike ut gjennom den vesle sprekken i gardinene i stuevindauget. Ho køyrde den raude bilen ut av tunet, men då ho svinga ut på vegen, stoppa bilen. Som om ho stod der og såg bort på huset vårt. Eg dukka ned igjen og heldt pusten, sjølv om ho var eit stykke unna, sjølv om ho sat i bilen. Har ho køyrt? spurde mamma.
Eg rista på hovudet. Mamma sat framleis på kjøkenet, på den same plassen. Så ringde telefonen og vi kvapp igjen. Mamma såg mot telefonen, men Iét han berre ringe.
Kven er det som ringer? kviskra eg.
Ingen, svara mamma. Eg kika ut igjen gjennom glipa i gardina og bilen stod der framleis. Og eg fekk plutseleg ei kjensle av at det var dama i bilen som ringde. At ho stod der borte på vegen og såg bort på huset vårt og ringde. Kva var det med Jehovas vitne? tenkte eg. Dei hadde kome så ofte hit den siste tida.»"
Moren til Isak vet selvsagt at det er barnevernet som ønsker å komme i kontakt med henne, mest sannsynlig på grunn av bekymringsmeldinger barnevernet har mottatt. Moren ligger mesteparten av dagen i senga på soverommet bak lukkede gardiner. Når hun kommer ned på kjøkkenet ber hun Isak gå ut fordi hun trenger tid alene:
«Eg går ut av huset, lukkar døra roleg. Mamma likar ikkje at det bråkar, ho får så vondt i musklane av det. Og viss ho får vondt i musklane, så kan ho få hovudpine. Og viss ho får hovudpine, må ho gå på rommet sitt og trekke gardinene for og ligge der i mørket i fleire dagar. Då må det vere heilt stille. Eg må sitte i stua og sjå på tv utan lyd. Men av og til kan det vere greitt at lyden er av. Spesielt når det er skyting og slåsting. Å sjå på skyting og slåsting utan lyd går fint. Det gjer meg ingenting. Heller ikkje at det er mykje blod.»
Noen dager krever moren at han er hjemme fra skolen:
«Eg pakkar skulesekken. Men så høyrer eg steg i trappa. Eg blir ståande ved kjøkenbordet og lytte. Skritta til mamma kjem nærare og nærare, og snart opnar døra inn til kjøkenet seg.
Du må bli heime i dag, seier mamma. Eg føler meg ikkje så bra. Er det greitt, guten min?
Eg slepper taket i sekken og nikkar.
Så fint, guten min. Kan du finne litt mat til meg?
Eg nikkar igjen. Eg hentar fram ein tallerken og går inn på spiskammerset, hentar fram pålegg og mjølk. Mamma set seg ved bordet.
Set deg, du Og, Isak.
Eg gjer det, sjølv om eg allereie har ete.
Mamma smører brødskiva og et utan pålegg. Det glinsar smør av leppene hennar.
Veit du korleis eg helst vil døy? spør mamma plutseleg.
Eg ser på henne og ristar på hovudet.
Aller helst vil eg berre slokne, seier mamma og tygg.
Slokne? spør eg.»
Utenom en klassekamerat, Yardan, Harald på butikken som lar Isak handle mat på krita, og den tause og tilsynelatende ensomme naboen, er det ingen som ser Isak:
«Han kom til bygda for omtrent eit år sidan, då eg gjekk i fjerde klasse, og kvar gong eg ser han, så er han aleine. Han er nesten slik som eg. Eg er også mykje aleine. For mamma vil ikkje ha besøk. Ho vil at det skal vere henne og meg. Det er best slik, seier ho.»
Når læreren spør Isak hvorfor han ikke kom på skolen, svarer han at han måtte hjelpe moren. Læreren sier at hun har forsøkt å ringe moren, men at hun ikke tar telefonen. Hun ber Isak ringe henne.
Kan Line, kjæresten til naboen som dukker opp, utgjøre en forandring for Isak?
Hekser er et fascinerende tema på sin måte, både i bøker og på film. Men er de egentlig så ondskapsfulle som folk trodde på den tiden? Hva er egentlig hekser?
I natt leste jeg ut Heksejakten av Stacey Halls, og leste den i en ukestid. Har sett en del negative tilbakemeldinger om den, og kan godt skjønne hvorfor. Det kan ha noe med språket å gjøre, som jeg også ikke var noen fan av, men jeg likte handlingen.
Stort press på en ung dame
Handlingen tar oss med tilbake til 1600 - tallet, nærmere bestemt i 1612. I Lancaster, England møter man Fleetwood Shuttleworth. Hun er kanskje bare 17 år, men hun har vært gjennom mye allerede. Hun er gift, er husfrue og tjenerne deres tar henne ikke spesielt alvorlig, sikkert på grunn av hennes unge alder. Det største presset er graviditet. De har allerede hatt tre mislykkende forsøk, og nå som hun er gravid for fjerde gang, håper hun på det beste. Ektemannen ønsker seg en arving og hun vil så gjerne gi ham det. Men Fleetwood kommer over et brev, der hun får vite at hun muligens ikke vil overleve en fødsel.
På eiendommen sin møter hun en ukjent kvinne. Alice Grey viser seg å være en klok og ung, men som har mye greie på urter og diverse som kan lindre diverse helseplager. Fleetwood har aldri hatt en slik tillit til noen, og spør henne om å være hennes jordmor. Men ting tar en drastisk vending da Alice Grey viser seg å stå på en liste over kvinner som er beskyldt for å være heks. Klarer Fleetwood å redde henne og få henne renvasket? Hun er avhengig av denne kvinnen for selv å overleve og gi ektemannen en arving. Alice Grey er kanskje også den eneste venninnen hun noen gang har hatt.
Mystisk og interessant om en annen tid
Personlig er jeg ikke så interessert i å lese om graviditet. Det er noe kjedelig, men heldigvis handlet ikke boka bare om det, men om mye annet også. Likte å lese om klasseskille i England på den tiden, hvordan kvinner med mye kunnskap ble stemplet som hekser, og båndet mellom Fleetwood og Alice, som er svært forskjellige på mange måter. Synes også det er spennende å lese om en annen tid og er for dårlig til å lese historisk litteratur generelt, dessverre. Men denne ville jeg gjerne få med meg siden temaet var hekser. De kan være både interessante og skremmende.
Boka handlet nok ikke så mye om hekser som jeg hadde håpet på. Det er det bare en liten del av og det var et savn. De kunne godt å ha fått et større spekter i boka. Heksejakten er mest om Fleetwoods daglige liv enn hekselivet på den tiden. Kunne ha tenkt meg et større innblikk i det. Var heller ikke overbegeistret over språket som er veldig rett frem. Om det hadde noe med oversettelsen å gjøre eller ikke, er jeg usikker på. Syntes det var noe ungt med språket. Det ville ha kanskje passet bedre inn i en ungdomsbok i stedet for en bok for voksne?
Men det ødela ikke stemningen i boka og det var interessant å lese om de fleste relasjonene, og Fleetwoods hig etter å redde venninnnen sin som attpåtil er hennes eneste sjanse til å overleve. Språk er kanskje viktig, men ikke alltid det viktigste. En bok kan være både engasjerende og interessant av helt andre grunner. Så leser mer enn gjerne mer av Stacey Halls.
Fra min blogg: I Bokhylla
Det er så mye vondt, så mye smerte og så mye lidelse i disse romanene (Professor Hieronimus og På St. Jørgen), men også så mye godt og så mye vakkert. De er virkelig godt skrevet, og de bringer frem det indre til en nydelig forfatter. Anbefales!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Det er så mye vondt, så mye smerte og så mye lidelse i disse romanene (Professor Hieronimus og På St. Jørgen), men også så mye godt og så mye vakkert. De er virkelig godt skrevet, og de bringer frem det indre til en nydelig forfatter. Anbefales!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
«22-10-2009
Var så shaky, drakk for mye i går fordi jeg gruet meg og drakk mer fordi jeg ikke fikk sove. Var så redd jeg skulle lukte alkohol eller at han skulle se jeg skalv på hendene da jeg skulle levere papirene. Men han har sikkert opplevd verre folk. Tilståelsesdom. Fortalte alt tre ganger helt åpent, hva jeg hadde drukket, at jeg var glad, hadde løpt, svømt, levert manus, at femtiårsdagen hadde gått fint, at ungene endelig var reist. Han skrev med to fingre. Leste opp for meg. Han skrev pilsner. At jeg hadde drukket fire pilsner. Underlig å høre ordene mine i munnen hans, det vil si, hans ord liksom fra min munn, jeg sa at det lignet en slags novelle. Han sa jeg nok må i fengsel, men at jeg kunne ha med en laptop. Mente saken ville komme opp, avgjøres før jul, håper det.»
Sandefjord kvinnefengsel ble nedlagt 1. mars 2019 jf denne artikkelen: I dette fengselet sonet Vigdis Hjorth en dom. Med 2,2 i promille satte hun seg bak rattet og ble tatt for fyllekjøring. Hvor alvorlig 2,2 i promille er, forstår man når over 1,5 i promille gir de fleste problemer med hukommelsen, og hukommelsesproblemene øker med stigende promille. Straffen for Vigdis Hjorth ble 30 dager i fengsel, inndragelse av kjørekort i tre år og en bot på 50 000,-. Opplevelsen ble det en bok av: 30 dager i Sandefjord som ble utgitt i 2011 som sitatet over er hentet fra.
Jeg synes romanen er en av de beste jeg har lest av Vigdis Hjorth med et tema som er tankevekkende på mange måter. Hovedpersonen og fortellerstemmen er Tordis:
«Skrev ikke noe i dagboken på tredve dager. Ikke på førti dager. Skriver nå, sånn jeg husker det. Snakket med Lene. Gikk over torget, opp en tom liten gate jeg ikke husker hva heter, og kom på oversiden, rundet bygningen, gjerdet rundt bygningen, snakket med henne hele veien, sa, nå ser jeg porten, den er åpen, Ingen folk, nå gjør jeg det, sa jeg, som når jeg hoppet fra tiern da jeg var liten, nå gjør jeg det, og så gjøre det, vi snakkes, sa jeg, la på og gikk til trappen, hvis noen så meg, ville de tenke: det er en fange. Hun skal være lenge med den kofferten. Jeg sørget for å ha ryggen til. Bar ikke kofferten opp trappen, var ikke plass til alt på det øverste trinnet. Ikke sikkert jeg var kommet riktig. Kanskje det var en misforståelse. Kanskje det var fullt og jeg måtte gå igjen. Underlig utålmodig, jeg hadde ventet så lenge, det hadde bygget seg opp, nå skulle det gjennomføres.»
Forlagets omtale av boken:
«I nystrøket bluse og med en altfor stor koffert kommer dramatikeren Tordis til Sandefjord fengsel for å sone tredve dager for promillekjøring. Hun vil synke i jorden, og kan ikke komme seg fort nok inn. Innenfor murene er tretten kvinner tilfeldig tumlet sammen; narkovrak, brannstiftere, smuglere og NAV-svindlere. De ser på Hotel Cæsar, syr vinhøner og strikker lommetøfler. Tonen er røff, og humoren rå. Tordis nullstiller seg og prøver å gli ubemerket inn i fellesskapet. Romanen skildrer tredve dager i et psykisk grenseland, der hun gjør seg mange refleksjoner om hvem hun er og hva det vil si å sone.»
Til slutt en av refleksjonene Tordis (Vigdis 😊) gjør seg:
«Var ikke vant til å være sammen med folk hele dagen. Var blitt forfatter for å slippe å være sammen med folk hele dagen, slippe å hilse på folk jeg ikke vil hilse på, slippe å ha en sjef og slippe å stå tidlig opp om morgenen, for ikke å skylde noen noe. Var blitt dramatiker for å kunne skrive og for å kunne ta en øl når jeg var ferdig med å skrive, og så hadde jeg havnet her. I en underlig, relativt liten trebygning det er vanskelig å orientere seg i. Men det var i hvert fall ikke familiært, ikke noe «hjemmets fire vegger», ikke noe «familiens skjød» som det av en eller annen grunn heter sammen med «lune rede» eller «lune favn». Det er så mange ting det er vanskelig å rømme fra, jeg har virkelig prøvd. Befant meg heldigvis ikke i noen familiær konstellasjon, i et mindre klamt fellesskap, underlig, men mindre tett enn i familien, med flere folk enn i en familie og uten forventning om kjærlighet. Som mennesker på en lengre busstur i ørkenen hvis et hjul punkterer, som på et pensjonat på fjellet hvis det er snøstorm, veiene stenges og strømmen går. VI er den gjengen som betjentene kaller «jentene», sørlandsbetjenten «jentan», ikke riktige kvinner, mange nok til å kalles en flokk. Jeg kan gå til toalettet om natten og vite at det bak dørene sover andre, og at nede i vakta er noen våkne, alltid, som jeg kan gå til hvis jeg får det plutselig vondt. Jeg har det ikke akkurat vondt, jeg kjenner og kjenner etter. De sover bak dørene, og jeg behøver ikke være nær dem eller knytte meg til dem, jeg er på en måte fri. Det er avhengigheten som gjør menneskene ulykkelige. Overleve tredve dager og så dra.»
Satans sommer er oppfølgeren til Vinterland, og kan fint leses som enkeltstående. Det gjorde jeg.
Er alltid skeptisk til ektepar og vennepar som skriver en bok sammen, for ofte blir det noe ujevnt. Det hender seg jeg leser og liker noen av Lars Kepler sine bøker, men ellers foretrekker jeg forfattere som skriver alt selv. Jeg ville lese denne på grunn av at boka hadde et kult og oppsiktsvekkende cover, og baksideteksten fristet.
Ny sak midt i en varm og klam sommer
Førstepolitibetjent Martin Juncker bor i farens sitt hus. Demonene sitter fast i veggene og i ham selv. Han har alltid følt at han aldri var bra nok for faren sin som nå er død. Midt i den hete sommeren, skjer det et mord i en park. En mann er skutt og drept. Martin Juncker kjente til offeret og familien hans. Likevel blir han godtkjent til å jobbe videre med saken.
I desember skal det ha skjedd et terrorangrep. Martin Juncker og Charlotte er for tiden separerte. Hun vier mye tid til jobben som journalist. Hun blir kontaktet av en hemmelig kilde som påstår at han sitter på vitkig informasjon om terrorangrepet. Vil Charlotte komme til å skrive om det? Er kilden pålitelig? Hun allierer seg med politikvinnen Signe, og de roter seg inn i noe mer mørkt. Er denne saken virkelig verdt å risikere livet for?
Lovende start, men gjentakende handling
Begynnelsen var veldig spennende og givende, men så dabbet det noe av. Det er spennende å lese om politiarbeid og teamarbeid, men det ble noe repetivt gjennom møtene og diverse samtaler. Mener ikke å forvente action på hver eneste side, men noen ganger tok det lang tid før noe skjedde.
Likte best å lese om Martin Junckers sak som tar en mørkere vending enn først antatt. Charlotte og Signes perspektiv ble noe utroverdig og ville ha passet bedre inn i en amerikansk thriller, i stedet for en dansk krim. Man klarer ikke å ta den delen helt alvorlig.
Til tross for tørr fortellerstemme av forfatterparet, så er det noe med Martin Juncker som gjør til at jeg vil lese mer om ham, fordi han fascinerer. Han fortjener definitivt et bedre plot og mer synlighet. Han forsvinner litt i bakgrunnen. Syntes det var spennende å lese om båndet hans til faren.
Fra min blogg: I Bokhylla
Dette er en adaptasjon av filmen Tre nøtter til Askepott. Teksten har ingenting å gjøre med Božena Němcovás originale eventyr O Popelce (Om Askepott) som filmen er basert på. Eventyret ligger på nett i fulltekst, så den nysgjerrige kan bare lime det inn i google translate og lese. Det er ikke veldig langt.
De fleste kjenner nok til navnet H.C. Andersen. Jeg har ikke lest all verdens av ham, men noen historier da jeg var yngre. Han har også vært med å inspirere noen Disney filmer som Frost, Den lille havfruen og Fantasia.
Mørkt konsept for barn
Snødronngingen ble for første gang utgitt i 1844, og inspirerte Frost filmen som de fleste sikkert har sett. I Snødronningen møter man en ond dronning som sender ut Nordavind for å fryse trollmenn. Nordavinden er på vei mot Mester Vegard for han er den siste trollmannen som er igjen. Han har kone og to barn. Han forsøker å haste hjem for å redde dem, men kommer for sent. Barna overlever, men splittes da de mister foreldrene sine. Gerda ender opp på barnehjem, og tretten år senere møter hun Kai som har en plikt å utføre i barnehjemmet. Barnehjemmet drives som et slaveri hvor barna må jobbe hele tiden.
Ved en tilfeldighet, får Snødronningen vite at Mester Vegard har en arving, som Snødronningen er nødt til å utslette. Hvorfor frykter Snødronningen trollmenn og det magiske speilet som Mester Vegard har laget? Og vil bror og søster bli gjenforent?
Selv har jeg hverken sett Frost eller Snødronningen, så kan ikke sammenligne boka med filmen Snødronningen. Uansett, når man leser boka, er det nesten det samme som å se filmen for det er lite tekst, og bildene som blir brukt, er lånt fra filmen. Noe jeg synes er litt synd, for jeg ville heller ha sett en kunstnerisk illustrasjon i boka i stedet for filmbilder. Det hadde vært mye kulere. Men det er jo heller ikke målet med denne utgaven. Er man en av særingene som ikke har vært på kino de siste tyve årene som meg, er det jo en fin måte å løse det på.
Det gode mot det onde dør nok aldri ut
Selve historien er jo ganske typisk og godt mulig fascinerende for barn. Kampen mellom det gode og det onde, og barn som tar opp kampen. Fleste barn er jo sta og gir seg ikke så lett. Som voksen er historien mest sjarmerende og har en underholdningsverdi, men skjønner fort hvordan retningen tar. Siden boka har lite tekst, var det rask å komme seg gjennom den. Det tok noen dager å lese den siden jeg begynte med den i slutten av desember, og jula kan som kjent være noe ymse. Synes også at det er litt rart at i baksideteksten står det Gerda at hun får vite at hun har en bror, men hun vet at hun har en bror fordi hun nevner ham i boka.
Alt i alt, en god historie som holder seg godt og som fungerer utmerket som eventyr, også i vår moderne tid, men synes ikke det er H.C. Andersens beste av det jeg har lest av ham.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
