Nydelig novellesamling - anbefales!
https://tinesundal.blogspot.com/2018/11/jern-og-metall-noveller-av-levi.html
Håper du liker den. Det var innertier for meg.
Det er ikke mange romaner jeg leser i løpet av et år som treffer meg som romanen Stiklingen skrevet av den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir. Ved å lese romanen på 266 sider, har jeg vært gjennom det meste av følelsesregisteret. Romanen starter slik:
«Fordi jeg skal forlate landet og ikke vet når jeg kommer tilbake, har den syttisju år gamle faren min tenkt å gjøre det siste måltidet vårt minneverdig, han har planlagt å bruke en oppskrift fra mammas håndskrevne oppskriftsbok, noe mamma kunne ha funnet på å servere ved en liknende anledning.»
Lobbi på 22 år skal reise ut i verden og forlate far, tvillingbroren Jósef som har en diagnose som gjør at han er bor på et omsorgsenter, og datteren som kom til verden ved et uhell; som Lobbi kaller det. Datteren bor sammen med moren sin og ble født samme dag som moren til Lobbi omkom i en bilulykke. Faren vil at sønnen skal studere og mener at sønnen kaster bort talentet sitt. Men Lobbi er ikke til å rikke. Han har fått seg jobb som gartner og forlater Island og familien.
Det er Lobbis reise vi får være med på i denne romanen. Historien virker så enkel i bokomtalen. Jeg ble derfor overrasket over hvilken virkning den hadde på meg. Jeg synes den uttrykker så mye og det er så mange lag i historien. Historien i boken er som livet. Det slutter aldri å overraske.
Det er helt tilfeldig at jeg har lest boken Jakten på El Chapo denne uken som rettsaken mot narkobaronen Joaquin «El Chapo» Guzman ble innledet mandag i New York. Men tro ikke at det mexicanske narkokartellet han ledet, Sinaloa, er nedlagt. For nå er det sønnene hans som leder kartellet: Politiet: Sønnene til «El Chapo» styrer narkokartellet med jernhånd
Boken jeg har lest ble utgitt i 2018 og er skrevet av Andrew Hogan og Douglas Century. Selv om utfallet av jakten er kjent, var det spennende å lese denne historien. Jeg tenker at krimforfattere kan få ideer av å lese boken. Samtidig er det deprimerende å lese den når jeg tenker på at grunnen til at slike narkokarteller eksisterer, er først og fremst er at det er en stor etterspørsel etter narkotika. At kartellene får eksistere i Mexico, er pga korrupsjonen som er i fengslene, i politiet, i det militære, ja rett og slett overalt. Det er en brutalitet i kjølevannet av narkoindustrien som er grusomt å lese om. Heldigvis er ikke alle kjeltringer og det medførte at DEA-agenten kan fortelle oss denne historien.
Å skrive om populære bøker er ikke alltid like lett, spesielt når man ikke er helt fan av den selv.
Tante Ulrikkes vei er en bok som jeg har sett omtrent overalt i svært lang tid. Har sett den ofte på Bokelskere, Goodreads, og på nettsider hvor jeg handler bøker. Det er en av de bøkene man legger merke til overalt, enten man vil det eller ikke.
Skeptisk til bøker som får mye oppmerksomhet
Mon skulle tro at jeg gikk inn for å ikke like bøker som er popuære, men så barnslig er jeg ikke. Blir selvfølgelig mer skeptisk til bøker som får mer oppmerksomhet enn andre, men det betyr ikke at jeg automatisk ikke liker dem av den grunn. Jeg liker å gi dem en sjanse, men det jeg har merket de mange årene jeg har lest og skrevet om bøker, er at jeg har en tendens til å like bøker som stort stett er ukjente bedre, og jeg vet ikke hvorfor. Har selvfølgelig likt noen populære bøker også, men det jeg prøver å si, er at det er ikke ofte.
Denne boka er om to forskjellige gutter som vi blir svært godt kjent med. Disse guttene er Mo og Jamal. De er med i en kartlegging av hverdagen til de unge i Groruddalen. Mo svarer på mail og Jamal spiller det inn muntlig. Mo (forkortelse for Mohammed), er skoleflink uten at han egentlig vet det selv, og har mange muligheter foran seg. Han jobber godt med leksene sine og virker som en rolig type. Jamal er en mer rastløs type som prøver å finne en hvilken som helst jobb etter å ha droppet ut av skolen, men det er ikke lett når man ikke har utdanning.
Populær roman
Dette er en svært høyt elsket roman, noe som er forståelig. Den tar opp viktige temaer fra 2001 til 2006, samme tidsperiode som romanen befinner seg, og blant annet 11. september blir nevnt, samt andre viktige situasjoner. Men boka er ikke bare politisk, men det handler i bunn og grunn om forskjellig oppvekstbakgrunn, og hvordan livet på Stovner i Oslo er. Det er ikke noe med Stovner som er er mer negativt enn andre steder i landet, samme hvilken bakgrunn man har. Det handler om å akseptere hverandre, og gjøre det beste ut av livet.
Selv ome Tante Ulrikkes vei ble utgitt i fjor, dukker den fremdeles opp på diverse boksider på nett. Det virker som om den er kommet for å bli. Bøker er tross alt tidløse. Det er bare at noen bøker legger man mer merke til enn andre, og da får man ofte den følelsen av at det vil det ingen ende ta med den og den boka. Det gjelder også Tante Ulrikkes vei som har fått mye oppmerksomhet, både i fjor og i år. Det virker ikke som om oppmerksomheten til noen bøker aldri legger seg.
Jeg ville svært gjerne like boka, noe jeg også gjør i grunn, men jeg likte den ikke så godt som resten av Tante Ulrikkes vei fansen. Noe som er synd, for det er en veldig fin bok på mange måter. Godt og ekte språk. Det er også en del å kjenne seg igjen i, og den kan godt leses av både ungdom og voksne. Likevel følte jeg en slags "disconnect" fra boka og klarte ikke helt å leve meg inn i den. Det var det som ødela litt for min del, og skjønner ikke helt grunnen til det var. En god bok for all del, men jeg ble dessverre ikke forelsket i den.
Fra min blogg: I Bokhylla
Noen ganger sier folk ting med sine handlinger som de ikke klarer å si med ord [...]
Det vekker til livenoen gamle,nedstøvede minner. Navnene og stedene. Livets små øyeblikk. Det er fortiden min.
Er det noe rockestjerner er kjent for, så er det deres ville liv ...
Denne boka gikk meg nesten hus forbi. Heldigvis hører jeg på P6 Rock hver dag som daglig selskap, og en av radiovertene fortalte noen historier fra Rockestreker mellom musikkinnslagene, og det var Silje Stang. Selv om jeg liker black metal og heavy rock, to musikksjangre jeg hører mest på, så hadde jeg ikke hørt om boka Rockestreker. Det var bare helt tilfedig. Etter at hun fortalte om noen av disse historiene, fikk jeg lyst til å lese boka selv.
Både norske og internasjonale stjerner er nevnt
Det er en artig tanke å samle sammen historier fra virkeligheten som rockestjerner har opplevd. De er kjent for å være ville og svært vågale, ikke bare på scenen, men også i fritiden. Noen gode historier er det, men slet litt med selve fortellerstemmen. Historiene, i hvert fall de fleste av de, er svært, svært korte på noen få linjer, og det er den samme skrivemåten i hver historie. Det blir noe ensformig og stivt i lengden. Det er litt humor her og der, men det slår ikke helt gjennom. Samlingen inneholder over tohundre "vittigheter" og består av historier om både norske og internasjonale stjerner. Ikke alle er fra rockesjangeren, til tross for tittelen, noen countrystjerner og vanlige artister blir også nevnt.
Synes mange av historiene er mye av det samme, og synes heller ikke de er vågale eller vulgære nok. Her er det både historier om hvordan rockere møtes tilfeldig, narkotikabruk, sex, og mye annet. Musikkjournalist Bård Ose har slått seg i lag med Frode Øverli (mest kjent som pappaen til Pondus) for å lage Rockestreker. Bård Ose tar for seg tekstene og Frode Øverli riktignok illustrerer. Det er ikke mange illustrasjonene i boka. Det er en helside her og der i begynnelsen av hvert kapittel, så kunne godt ha tenkt meg flere. Kanskje det har hjulpet på humoren og poengene med tekstene også? Kanskje fått mer underholdning ut av det? Det er bare en tanke. Illustrajsonene er like herlige og i kjent Pondusaktig stil.
Kun for spesielt interesserte
Selv om jeg hadde lyst til å lese Rockestreker, hadde jeg likevel ikke forventninger på forhånd, fordi det lønner seg aldri. Så det var ikke det som ødela for meg denne gang. Ble bare i det store og hele skuffet over typiske historier der man har hørt de fleste fra før, og den oppsummerende fortellerstemmen blir både for kort og tørr. Man føler seg ikke engasjert mens man leser, noe som er synd. Det var noen gode historier her og der, spesielt om Alice Cooper og de berømte slangene hans, men alt i alt blir boka som en lang gjentagelse om stort sett det samme. Kunne ha skrevet mye mer om Rockestreker, men tror ikke det har noe for seg. Rockestreker er en bok for de spesielt interesserte.
Fra min blogg: I Bokhylla
I romanen Rettstridig forføyning En roman om kjærlighet av Lena Andersson er hovedpersonen Ester Nilsson. Romanen om Ester Nilsson er blitt teater. I går, 8. november, var det premiere på forestillingen som spilles på Det norske Centralteateret som beskriver forestillingen slik:
«En enestående og humoristisk fortelling om forelskelsens systematiske selvbedrag. Vi møter den fornuftige forfatteren Ester Nilsson som skal holde et foredrag om kunstneren Hugo Rask. Fra det øyeblikket hun møter ham snus hennes tilværelse av et altoppslukende begjær. Den kjærlighetshistorien de innleder er gjenkjennelig for alle som har vært forelsket i noen som ikke gjengjelder dine følelser.
Lena Anderssons roman om kjærlighetens vesen har tatt Sverige med storm og vant den prestisjefylte svenske litteraturprisen Augustprisen. I november blir det norgespremiere for dramatiseringen av suksessromanen.»
Nå har jeg lest romanen utgitt i 2013 , og ja, handlingen i romanen er som skapt for teater synes jeg. Slik starter den:
«Ester Nilsson het et menneske. Hun var lyriker og essayist med åtte tettskrevne pamfletter bak seg da hun var trettien. Egenrådige ifølge noen, morsomme ifølge andre, de fleste hadde ikke hørt navnet hennes.
Med knusende presisjon fornemmet hun virkeligheten inne fra sin bevissthet og levde etter den ambisjon at verden var slik hun opplevde den. Eller rettere sagt at menneskene var skapt slik at de erfarte verden slik den var, hvis de bare var oppmerksomme og ikke løy for seg selv. Det subjektive var det objektive, og det objektive det subjektive. Slik så i hvert fall hennes streben ut.»
Ester lever et tilbaketrukket liv:
«Fra den dagen da hun fant språket og ideene og innså hva hennes oppgave var, ga hun avkall på dyre vaner, spiste billig, var nøye med prevensjonsmidlene, reiste rasjonelt, hadde aldri stått i gjeld til hverken banken eller privatpersoner og hensatte seg ikke i situasjoner som tvang henne bort fra det hun ville bruke tiden på, å lese, tenke, skrive og samtale.
I tretten år hadde hun levd slik, mer enn halvparten av tiden i et harmonisk og rolig forhold til en mann som både lot henne være i fred og tilfredsstilte fysiske og mentale behov."
En telefonoppringning skal endre livet til Ester:
«Mannen i den andre enden spurte om hun ville holde et foredrag siste helg i oktober om kunstneren Hugo Rask. Han arbeidet med levende bilder og tekst i en kombinasjon som ble ansett som både storslagen og særegen. Dessuten ble han verdsatt for sin moralske patos i en overfladisk tid. Mens andre snakket om seg selv, snakket han om ansvar og solidaritet, pleide tilhengerne å si.
Tretti minutters innlegg, det vanlige honoraret.
Ester var ved Sankt Eriksplan da samtalen kom. Det var sent på ettermiddagen, og solen glødet intenst og lavt og stakk henne i øynene. Da hun kom hjem, fortalte hun stolt om oppdraget til mannen hun bodde sammen med, hvis navn var Per. Hugo Rask var en kunstner begge to betraktet med skjerpet oppmerksomhet.»
Allerede imens hun jobber med foredraget syder og koker det i henne:
«For hver dag hun skrev på foredraget, vokste følelsen av slektskap med objektet. Følelsen gikk fra respekt søndag til ærefrykt tirsdag, og henimot torsdagen en verkende lengsel, og fredagen tn tung savn. «
Og Hugo Rask liker foredraget og Esters besettende forelskelse er i gang:
«Under foredraget satt han intensivt oppmerksom på første benk. Konsentrasjonen i rommet var sterk hos de hundre og femti betalende. Etterpå gikk han frem til Ester med strålende ansikt og takket ved å ta begge hendene hennes i sine og kysse henne på kinnene.
- Aldri har noen utenforstående forstått meg så dypt og med en slik presisjon.
Det suste og bruste i henne, og hun klarte knapt nok å følge med på innslagene som fulgte. Alt hun tenkte på, var den takknemligheten hun hadde sett i ansiktet hans.
Da programmet var slutt klokken fem, holdt hun seg i nærheten av ham og forsøkte å se ut på en annen måte enn hun kjente seg. Kunstnerens sønn var der, en ung mann med skjegg, strikkelue og en direkte og spontan måte å oppføre seg på. Han roste foredraget hennes og sa at de burde gå og ta seg et glass alle tre. Det var det eneste i verden og hinsides den Ester Nilsson ville gjøre. Hvis hun hadde kunnet gå og drikke øl med Hugo Rask denne kvelden, hadde livet hennes vært fullkomment.
Men hun måtte hjem.»
Ester er som Carola synger - hun er Fångad av en stormvind: