Heidi Holtan siterer En passende ung mann 2 av Vikram Seth (side 1262)
23:58, 26. januar 2019 Ingen har det som favoritt.
«Hva kan det da skyldes at den romanen du arbeider med, etter sigende med handlingen lagt til Bengal, skal bli så lang? Over tusen sider!» sa hun bebreidende, som om han personlig var ansvarlig for nervesammenbruddet til den som skulle gi seg i kast med en fremtidig doktoravhandling. «Nei, jeg vet ikke hvordan det kan ha seg den ble så lang,» sa Amit. «Jeg er fryktelig udisiplinert. Men jeg kan heller ikke fordra lange bøker. Jo bedre, desto verre. Hvis de er dårlige, blir jeg andpusten bare av å holde i dem noen minutter. Men hvis dem er gode, blir jeg et selskapelig misfoster i dagevis, nekter å forlate rommet, sitter og skuler og freser om noen forstyrrer meg, hopper over bryllup og begravelser , gjør vennene mine til fiender. Jeg har fremdeles arrene etter Middlemarch.»
«Hva med Proust?» spurte en litt forvirret dame som hadde begynt å strikke i samme øyeblikk som diktene var ferdige.
Amit stusset over at noen kunne ha lest Proust i Brahmpur. Han hadde begynt å føle seg ganske opprømt, som om han hadde pustet inn for mye oksygen.
«Jeg tror nok jeg hadde elsket Proust,» svarte han, «hvis tankene mine hadde lignet mer på Sundarbans - om de buktet og slynget seg, om de sugde til seg alt omkring dem, delte seg opp i stadig nye mønstre. Men som det nå en gang er , får Proust meg til å gråte, gråte, gråte av kjedsomhet. Gråte,» la han til. Han tidde et øyeblikk og sukket. « Gråte, gråte, gråte,» fortsatte han med ettertrykt. «Jeg gråter når jeg leser Proust, og jeg leser svært lite av ham.»
Det oppsto en lamslått stillhet: hvordan kunne noen ha så sterke følelser for noe som helst? Den ble brutt av professor Mishra.
«Nå er det selvfølgelig slik at mange av de varige monumentene i litteraturen er ganske, hva skal jeg si, omfangsrike.» Han smilte til Amit. «Shakespeare er ikke bare stor, men veldig, så å si.»
«Han ser bare stor ut i omfang. Og jeg har min egen måte å skjære ham ned på,» betrodde han tilhørerne. «Dere har kanskje lagt merke til at i de fleste av Shakespeares samlede verker begynner alle stykkene på høyre side. Noen ganger tar utgiverne og smetter inn et bilde på den venstre siden for å tvinge dem til det. Da tar jeg altså lommekniven og spjærer hele boken opp i noen og førti små hefter. Så kan jeg rulle sammen Hamlet eller Timon - og stikke dem i lommen. Og når jeg er ute og vandrer - for eksempel på en kirkegård - kan jeg ta dem frem og lese dem. Det er lett både for tanken og armen. Jeg anbefaler det for alle. Jeg leste Cymbeline på toget hit, og det ville aldri ha gått på noen annen måte.»
Circe er en fantasyroman skrevet av amerikanske Madeline Miller. Den forteller historien om den greske gudinnen Kirke, på en ny og moderne måte. Den originale historien finner vi hos Homer. Der er Kirke gudinnen Odyssevs ble hos i ett år og som sa han måtte binde seg selv til masten da han skulle forbi sirenene. Kirke er datter av guden Helios (solen) og nymfen Perse, det vil si at hun er en av titanene.
Det var utrolig morsom å lese denne boken. I tillegg til Kirkes historie får vi blant annet høre om monsteret Scylla, Minotauren, Zevs og Athene. De fleste historiene var kjente for meg og det var gøy å slå opp Kirkes historie underveis og se at til og med små detaljer stemmer med Homer. Det er ikke så lenge siden jeg leste om Jason og argonautene for eksempel, eller for den saks skyld om Oddyssevs familie Penolope og Telemakhos som kommer og bor hos Kirke etter Odyssevs er død.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Marianne Augusta siterer The Argonauts av Maggie Nelson
07:37, 24. januar 2019 Ingen har det som favoritt.
I told you I wanted to live in a world in which the antidote to shame is not honor, but honesty.
Marianne Augusta siterer The Argonauts av Maggie Nelson
07:36, 24. januar 2019 Ingen har det som favoritt.
How does one get across the fact that the best way to find out how people feel about their gender or their sexuality—or anything else, really—is to listen to what they tell you, and to try to treat them accordingly, without shellacking over their version of reality with yours?
Noen ganger er man heldig og leser en bok som endrer. The Argonauts var en slik bok for meg. I dagene etter kjenner jeg fortsatt ringvirkninger. The Argonauts er en blanding av biografi, kjærlighetshistorie og et akademisk essay om idenditet og kjønn.
Nelson skriver intelligent og temaene er interessante. Hun skriver med en åpenhet og sårbarhet som er befriende. Hun forteller om egne fordommer og utfordringer; dekonstruerer ideer og stiller spørsmål ved egne meninger. Det er modig og intimt. Jeg lærte så mye da jeg leste denne boka. Om kjærlighet, familie og om ordenes makt og begrensning.
Teksten er fragmentert og assosiasjonsrik, men Nelson sirkler inn alle de løse trådene. Alle digresjoner, overganger og overraskelser har en hensikt. Hun sprenger rammene for hva som er "normalt". Både i livet og i tekst. Hun gir leseren tillatelse til å være "messy".
Nelson er belest og bruker sitater fra forfattere og filosofier i teksten. Roland Barthes, Anne Carson og Eileen Myles er kun tre av mange som er nevnt. Jeg liker at navnene er fortnoter i margen. Språket er presist. Noen ganger ble det for pretensiøst, for intenst i akademisk sjangerspråk, men det er smårusk.
Beskrivelsene av perioden da hun var gravid og samboeren Harrys var på testosteronkur er sterk lesning. Transformativ tekst. På flere plan. Også for leseren.
Og som jeg kunne ønske denne boka fantes da jeg var gravid. Kanskje kan denne bok endre noen kulturelle myter om graviditet og morsrollen.
Også: Boken er humoristisk. Romantisk!
The Argonauts åpnet opp verden, åpnet opp meg også. En bok for både hjernen og hjertet. Les den!
Jeg og Michelle Obama har en ting til felles: Vi begge er januarbarn.
Ung og lovende
Michelle LaVaughn Robinson Obama hadde bursdag i forrige uke den 17. januar og fylte 55 år. På denne korte tiden har hun rukket å gjøre og være veldig mye. Det er en kvinne mange føler en ærefrykt for og ser opp til, og det med god grunn. Hun er en dyktig kvinne innenfor mange områder.
For det første elsket hun å lære og gjøre nye ting, og var veldig skoleflink. Før hun møte ektemannen Barack Obama, har hun utført mange studier. Hun vokste opp under trange kår, men foreldrene hennes og broren hennes klarte seg bra. Hun vokste opp i Chicago hvor hun delte hus med grandtanten som eide huset. Michelle og familien hennes og grandtanten bodde i hver deres etasje. Hun tok pianotimer hos grandtanten som også var pianolærer, og de to gikk ikke spesielt godt overnes. Michelle viste seg å være veldig lærenem, og tanten hennes hadde visse krav. Det oppsto en slags kamp mellom dem. Gjerne kall det for en slags stille maktkamp. Fra Michelle Obama var liten har hun vist at hun er både sta og handlekraftig, eller "obsternasig" som hun selv kaller det i boka.
Støttende familie
Det er ikke bare barndommen hun snakker om, men også foreldrene sine, broren sin og studiene sine. Familien som alltid var bekymret for faren hennes som hadde MS. De prøver å få ham til lege, men han nekter. Til tross for bekymringer, prøver Michelle å bygge sitt eget liv med venner, skole og gå fra et vanlig tenåringsliv til å bli en voksen kvinne. Selv om hun kommer fra trange kår, har hun en veldig støttende familie og gjør det veldig bra, broren hennes også, som hun er nær venn med.
Det mest spesielle med Min historie er å lese om møtet mellom henne og Barack Obama, og å få vite hvor forskjellige de to egentlig er. Hun er som nevnt en handlekraftig dame som liker å ha mennesker rundt seg, og stresser for å komme seg hit og dit. Barack Obama kan bestille seg en hytte et sted for å være alene i noen månender for å skrive bok, gå slentrende fra sted til sted og ta det som det kommer, selv om han jobber hardt. Han kan å holde seg rolig i alvorlige situasjoner.
Strenge regler
Det er også en kjent sak at selv om man bor i Det hvite hus, kan man ikke gjøre akkurat som man vil. Fra før av vet jeg at man kan ikke åpne et vindu selv av sikkerhetsmessige årsaker. Litt morsomt at hun nevner at hun og Barack Obama nesten ikke fikk lov til å gå opp og ned trappene, og heller ta heisen for Secret Service ville ikke at de skulle skade seg ved å falle ned trappa eller noe. Hun nevner også at hun og Barack Obama ville at barna deres skulle leve et normalt liv, til tross for Secret Service har sine strenge regler.
Michelle Obama deler mye av seg selv som person, bakgrunn, fortid og nåtid i boka, men likevel føler jeg fremdeles at man ikke får ta del av den personlige plan. Man får et godt inntrykk av henne og lærer noe nytt underveis, men likevel føler jeg ikke at man blir godt kjent med henne som person. Man kommer ikke nær henne på en måte man skal gjøre gjennom biografier og memoarer. Så savnet mer dybde og åpenhet sånn sett.
Det er ingen tvil om at Michelle Obama er en imponerende kvinne. Jeg er større fan av mannen hennes, Barack Obama, men Michelle er ikke så verst hun heller. Liker det de tror på sammen. Å støtte de svake i samfunnet og mangfold, og sammen forandret de Det hvite hus til et mer åpent sted.
Det er litt av en reise hun har hatt hittil.
Fra min blogg: I Bokhylla
Heidi Holtan siterer En passende ung mann 2 av Vikram Seth (side 1185)
00:45, 21. januar 2019 Ingen har det som favoritt.
Hver gang Maan følte seg rastløs, overtok han for sjåføren og kjørte den fargesprakende utstafferte jeepen med flagrende flagg og i halsbrekkende fart langs veier som i beste fall egnet seg for oksekjerrer. Dette gav ham en opplivende følelse av frihet, mens alle andre ble hensatt i en tilstand av fysisk og psykisk sjokk. Jeepen, som var bygd for to passasjerer foran og toppen fire bak, var ofte stuet med ti-tolv personer, mat, høyttalere, plakater og alskens pikkpakk i tillegg. Den tutet i ett sett og la etter seg mektige skyer av støv og herlighet. En gang da radiatoren begynte å lekke, skjelte sjåføren på den og blandet gurkemeie i vannet. Det tettet lekkasjen som ved et under.
Heidi Holtan siterer En passende ung mann 2 av Vikram Seth (side 720)
00:24, 21. januar 2019 Ingen har det som favoritt.
Dipankar skjønte at rajaen av Marh gjerne ville bli elsket, men hadde store problemer med å gjøre seg elskelig.
Ble ikke voldsomt begeistret over den jeg heller. "Lille Linerle." Det var en helt grei krim og er alltid skeptisk til populære bøker. =)
Tone H som svar til Ellen E. Martol :
05:50, 18. januar 2019 Diskusjon: Ellen E. Martol om Menn i min situasjon en roman av Per Petterson av Per Petterson
Jeg har hatt så mange gode leseopplevelser ved å lese bøkene til Per Petterson. Derfor forsøker jeg å skru ned forventningen til jeg skal lese romanen.. For det er ikke alle bøkene hans jeg har likt like godt. Jeg synes allikevel at det er fint å lese at andre skriver om sin leseopplevelse. Så får det bli som det blir når jeg skal lese den. Fint at du har delt din leseopplevelse,
Min søster anbefaler bøker. Lager en liste for å holde oversikt.
Kristoffer siterer Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi
22:26, 15. januar 2019 Ingen har det som favoritt. Kommentarer: 1
Men det er dette folk driver med, kjøper puter, snakker med fremmede. Og andre folk blir ikke som meg av det, de mister ikke hele seg gjennom et høl i seg sjøl, det er ikke sånn de føler seg.
Sist sett
