ritaoline siterer Sjøgløtt av Jeanette Semb (side 391)
00:41, 13. mars 2019 Ingen har det som favoritt.
Livet er så uforsigbart, så skjørt, vi vet ingenting om fremtiden.
Jeg liker karakterene, og plottet er godt. Hadde blitt ende bedre ved en noe oppstramming. Les gjerne mer i bloggen
Her jeg sitter og skal skrive noen ord om boken til Steffen Kverneland En frivillig død er, det første jeg tenkte er; hva skriver jeg – jeg har ikke bare lest boken. Det er en bok med tekst, tegninger og fotografier. I og med at det er fotografier i den er det ikke bare en tegneseriebok. Uansett; en utrolig bok. Et kunstverk. Fortjener alle gode anmeldelser.
En frivillig død er en personlig bok, og jeg ble inspirert til å låne den på biblioteket av dette programmet på Brenner Live 20. november 2018. I programmet snakker de innledningsvis om Kvernelands tidligere bøker. En av bøkene har jeg skrevet om i innlegget:
Tegneseriebok om maleren Edvard Munch av Steffen Kverneland
Kverneland forteller til Hans Olav Brenner at han har tenkt lenge på å lage boken utgitt i 2018, og den er ikke som en del av trenden av virkelighetslitteratur. Han forteller bl a om temaet i boken, selvmordet til faren i 1981. Boken er skrevet i jeg-form og er scener fra barndommen. Hensikten med boken er å vise hvilket avtrykk selvmordet har satt i Kvernelands liv, hvilke minner han har og hvordan selvmordet har preget hans liv. Bokprogrammet med intervjuet av Kverneland anbefales, og det gjør boken hans også.
«Historien om Nita Kakot Amundsen, Camilla Carpendale og Roald Amundsen handler om mennesker som søkte kjærlighet, men støtte mot omstendigheter som vanskelig lot seg rokke. Amundsens kjærlighet til Nita og Camilla var en tid virkelig nok. Likevel tålte den ikke vekten av problemene Amundsen stred med midt i 1920-årene. Da gjorde konkurs og pengesorger, konflikter i familien og nettverket, kritikk fra mediene og manglende ekspedisjonssuksess at Amundsen ville komme fri fra ansvaret for de to jentene. En annen situasjon kunne ha gitt et annet utfall. Kjærligheten er sjelden betingelsesløs, selv om et utall sentimentale sanger insisterer på nettopp det. Kjærligheten avhenger av omgivelsene og situasjonen. I 1924 var Amundsen for nedkjørt, for motarbeidet, han opplevde seg venneløs og pengelens. Da sendte han jentene fra seg.
I dag kalles slike mer betingede følelser som Amundsen viste seg å ha, av og til for «den lille kjærligheten». Den overvinner ikke alt, men er sårbar for omstendighetene og for menneskelig svakhet. Kan hende var rett og slett ikke Amundsens kjærlighet til jentene større enn dette. Selv om den var en reell kraft i ham, var andre hensyn sterkere, i lengden veide de tyngre. Det var noe selvsentrert og brutalt med måten Amundsen sendte jentene tilbake på. Da han gjorde det, gikk han på et nederlag som menneske. Dette nederlaget kan vi så prøve å veie mot Amundsens stunder av genuin kjærlighet og samhørighet med jentene.»
Filmen om Roald Amundsen Amundsen går på norske kinoer for tiden. Filmskaperne er blitt kritisert for ikke å ha kreditert Tor Boman-Larsen fordi de har hentet stoff fra boken jeg leste og skrev om i innlegget:
Biografi: Roald Amundsen av Tor Bomann-Larsen - virkelig verdt å bruke tid på å lese!
Biografien kommer jeg aldri til å glemme. En av grunnene til at den gjorde et sterkt inntrykk, er historien om Nita og Camilla.
Etter å ha kjøpt og lest Espen Ytrebergs bok Kapp Hjertestein Historien om Nita Kakot Amundsen, Camilla Carpendale og Roald Amundsen, som sitatene i dette innlegget er fra, sitter jeg igjen med enda flere tanker.
Nita og Camilla levde i en tid da barn, kvinner og minoriteter hadde lav verdi sammenlignet med menn som Roald Amundsen. Prosjektet hans kunne endt så mye verre. Igjen var det menneskene rundt Amundsen og andre menneskers hjertevarme som gjorde at prosjektet hans fikk en slutt som ikke ble en katastrofe for Nita og Camilla. Om det ble en lykkelig slutt etter måten han returnerte dem på, er det bare jentene som hadde svaret på. Jeg kan ikke befri meg for å tenke på Amundsens tilbakesendelse og måten han gjorde det på som det brutale mennesker gjør med katter de vil bli kvitt. Problemet løses ved at de setter de ut i en pappeske i skogen. I beste fall finner mennesker med hjertevarme kattene og kan befri dem fra katastrofen.
Jeg har lest den reviderte og utvidede utgaven av romanen. I og med at denne utgavene ikke finnes her på Bokelskere.no, legger jeg link til et innlegg jeg skrev om 2018 utgivelsen her. Boken likte jeg veldig, veldig godt. En helt utrolig kvinne Hoem har skrevet om. En roman som er en blanding av fakta og dikting. .
Tine Sundal om Den skarpsindige lavadelsmann Don Quijote av la Mancha av Miguel de Cervantes Saavedra:
19:38, 28. februar 2019
Hovedpersonen Henry Dorsett Case er en cowboy. En ung mann som kan koble seg direkte på cyberspace ved hjelp av elektroder. Han er bare 24 men har allerede klart å stjele fra de han jobbet for og som straff få brent vekk den delen av ham som gjorde det mulig å være cowboy. Nå bruker han stoff og svindler sin vei gjennom the Night City. Han brenner lyset i begge ender som Gibson beskriver det. Men så møter han på Molly og Armitage. Armitage har en jobb til ham, og på en av de svarte klinikkene får han reparert evnen til å være cowboy pluss ny lever og bukspyttkjertel. Den siste hindrer han å oppnå en ruseffekt fra narkotika. Jobben går ut på å hacke seg inn i en AI (kunstig intelligens). Etterhvert blir det klart at det er en del av den kunstige intelligensen som står bak Armitage og det blir forvirrende hva han egentlig skal gjøre. Alt dette foregår i en virvel av personer og nye steder.
Jeg brukte veldig mye tid på å lese denne boken. Den er så komplisert med alle de nye ordene og beskrivelser av ting som egentlig ikke finnes. Da ble det lettere å gå til den norske utgaven og lese det på nytt der. Noen ganger var det nok og andre ganger måtte jeg slå opp ord på nettet. Jeg kunne jo selvfølgelig bare lest den norske utgaven men jeg likte ikke språket i den.
Så jeg endte opp å lese Neuromancer både på norsk og på engelsk. Noen ganger når bøker ender opp med å virkelig kreve noe av dem så liker en dem også bedre, og jeg liker denne virkelig godt. Selv om den var vanskelig og selv om jeg brukte en hel måned på å lese den. Jeg vet likevel ikke om jeg skal anbefale den. Men hvis du liker cyberpunk og kan tenke deg å lese en klassiker, så er dette en viktig bok i sjangeren. Neuromancer er første bok i en trilogi, fulgt av Count Zero og Mona Lisa Overdrive. Jeg er ikke så sikker på at jeg vil lese videre likevel.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Er det noe vits i å stole på noen i det hele tatt?
Jeg har lest en bok av Laura Lippman, og det er lenge siden. Så sånn sett er hun ingen favoritt. Men jeg er ikke bare svak for horror, men også spenningsbøker. Ikke at de er skumle, men heller fascinerende, i hvert fall noen av dem. Dette er dessverre ikke en av de bedre spenningsbøkene jeg lest.
Brent av solen er fortalt på en veldig rotete og snodig måte, mer oppsummerende enn fortellende. Det er en skrivestil jeg ikke har spesielt sansen for i bøker, for det blir fort uengasjerende, i hvert fall for min del.
Hjelper det å rømme unna en komplisert fortid?
I begynnelsen av boka møter man Polly. Hun forlater mann og deres barn. Hun vil lære mannen sin et par ting, blant annet å ta ansvar. Selv drar hun til Belleville som er et øde og et lite bortgjemt sted som ikke mange drar til. De som bor der, merker det godt hvis det kommer noen nye. Mannen hennes angrer seg for at han ikke forlot forholdet mens han tenkte å gjøre det, men hun kom ham i forkjøpet, og han blir sittende igjen alene som forsørger. Det virker hjerterått av henne å bare forlate dem slik. Har hun ingen empati i det hele tatt? Men Pollys fortid er noe komplisert, som vi ikke får vite så mye om med det første. I de første femti sidene får vi stadig høre fra hans side, Pollys mann, at sexlivet deres var bra. Veldig "interessant" og opplysende. Han gjentar det til det kjedsommelige. Bra sexliv eller ikke, hun forlot ham likevel. Tenk det ...
Hvem er ute etter hvem, og hvem skjuler hva?
Belleville ligger i Delaware, og mens hun er på flukt fra hennes egen lille familie og mye annet, møter hun Adam, som også hevder han er på gjennomreise, men av en eller annen grunn blir begge to værende. Det hele blir "dramatisk" når noen i nærområdet dør. Hun blir sett på som "mistenkt" av andre siden hun har blitt sett i nærheten av offerets dødsfall. Kommer Adam til å bli værende, eller tror han at hun har noe med dødsfallet å gjøre? Har han noe selv å skjule? Elsker de hverandre, eller er dette en slags katt og mus lek? Det Polly ikke vet, er at Adam egentlig er satt på en sak som privatdetektiv for å finne henne. Hvem er egentlig skurken i denne fortellingen, og hvem lurer hvem?
Brent av solen blir fremstilt som en slags film noir. En gammeldags historie blir flettet inn i en moderne tid på en måte. Det er det eneste jeg liker litt med boka, men ellers hadde ikke denne boka særlig mye å by på. Skrivemåten og endring av perspektiv var veldig frem og tilbake, og noe rotete fremstilt. Jeg liker bøker der perspektiv ofte blir endret istedet for at alt blir fortalt fra hovedpersonen hele tiden, men denne gang ble det for uoversiktelig, og til slutt mister man nesten interessen for hvem som er hva. Følte heller ikke jeg ble godt nok kjent med hovedpersonene da de ble vel mystiske for meg. Jeg fikke ingen connection til noen av dem, og brydde meg ikke om de er skyldige eller ikke, eller hva de driver på med. Man mister tråden og interessen til slutt, og vil bare boka skal ta slutt. For hele historien blir mer masete enn spennende, og hadde nok passet bedre som en novelle i et eller annet ukeblad enn i bokformat.
Som sagt så leste jeg en annen bok av Laura Lippman for lenge siden som heter De døde vet (What the Dead Know) og tror jeg foretrekker den fremfor Brent av solen. Brent av solen ble dessverre for rotete, og for vanskelig å sette seg inn i på grunn av mangel av interesse. Laura Lippman prøver denne gang å forsøke seg som Hitchcock, men mislykkes ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Nå virker det som admin har satt sammen databasene. Og det er jo helt mega!
Bjerkli skriver virkelig godt om vonde emner. Hun er mesterlig i det å vise sårheten, kraften i mishandlingen og effekten av det å omgås en mishandler. Jeg elsket boken, og synes selv det er merkelig å kunne føle så positivt om en så vond bok. Men det kommer av rytmen i ordene og skjønnheten i beskrivelsene. Selv om boken handler om noe virkelig vondt, så er det en vakker bok.
Stella Polaris anbefales både for krimentusiaster og dem som foretrekker romaner. Den fungerer så godt på begge nivå. Og har du ikke lest Lille Linerle så anbefales den og, men da må du være forberedt på at den kommer til å gjøre vondt.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
«M for monsteret som hviler inni hver og en av oss.
M for människor, og for minnet om en av de andre setningene som ble værende igjen i meg etter besøket hos Lillemor i Stockholm: «Mennesker er det råeste av alle dyrene. Mennesker kan være så grusomme ... og så gode. Kan være både og,» sa hun og vippet den skrukkete hånden i en rask bevegelse. Et både, som var håndens utside, den som knyttet seg og slo, og deretter innsiden av hånden, den som kan legge seg over et kinn og stryke varsomt for å gi trøst, holde et spedbarns hode eller forme en krukke av leire på en dreiebenk mens jorden sirkler inn mot håndflaten.»
Noen bøker som utgis blir fremsnakket slik at jeg tenker at det er nesten for godt til å være sant. Slik var utgangspunktet for meg med romanen til Simon Stranger Leksikon om lys og mørke utgitt i 2018. Men etter å ha sett Simon Stranger fortelle om romanen på TV programmet Brenner Live 11. desember 2018 ,var jeg ikke i tvil: romanen skulle kjøpes og leses.
Kjøpt ble den og nå er den lest. Romanen gjorde et sterkt inntrykk å lese. Både hva angår innhold og form. Den er, som det blir sagt i programmet til Brenner, tidsaktuell selv om handlingen gjelder 2. verdenskrig.
«O for ordene vi bruker om hverandre, ordene som ikke bare behandler virkeligheten, men som også skaper den.
Det er ordene som kan lage kategorier, som kan kalle folkegrupper kakerlakker, fortelle om konspirasjoner, om veikhet, om ødeleggelse av den hvite rase.
Da er det logisk å fjerne andre, med de midler som måtte synes nødvendig. Slik blir det grusomme ikke bare virkelig, men nødvendig.»
I programmet til Brenner beskriver forfatteren Edvard Hoem romanen til Simon Stranger, etter først å ha presisert at han er kommet halvveis i lesingen, som et mesterverk. Mesterverk eller ikke; jeg synes det er en fantastisk bok både hva angår form og innhold. Det at den nesten havnet i skrivebordsskuffen jf. forfatteren er nifst å tenke på. Bare det så elegant å veksle mellom nåtid og fortid, ulike tidsperioder, mellom menneskers opplevelse og leksikonformen han har valgt, er helt utrolig. Skal jeg sammenligne leseopplevelsen jeg har hatt ved å lese boken til Stranger og hvor viktig den er, vil jeg trekke frem boken jeg skrev om i dette innlegget:
Verden av i går (Die Welt von Gestern) av Stefan Sweig - en av de beste bøkene jeg har lest
Når man tror et rolig sted er trygt ...
Eddi Stubb er tilbake, og denne gang etterforsker han mysteriet om en ung jente som blir funnet død ved sjøen. Hva har skjedd henne, og hvem så henne levende for siste gang? Er det noe vennene hennes skjuler? Var det selvmord? Samtidig får Eddi Stubb øye på Osvald som er et lite geni, og god til å huske på tall. Man synes synd på ham fordi han blir holdt utenfor av andre ungdommer fordi han er autist. De ser på ham som "annerledes", noe som er trist og leit. Kan han være til hjelp i denne etterforskningen, eller vet han mer enn han innrømmer? Eddi Stubb og hans nye kollega, Vilde Vang får mye å gjøre.
Nøktern og hverdagslig krim
Dette er ingen original eller heseblesende krim, men god hverdagslig krim. Det er skrevet på en nøktern og troverdig måte. Denne Eddi Stubb virker i Slå på ring noe demotivert og sløv i denne saken. Gjemmer seg litt i bakgrunnen? Han blir litt satt ut da han møter sin nye kollega som er en veldig ung kvinne. Han tviler på henne i begynnelsen. Hvorfor? Er det fordi hun er kvinne i et mannsdominerende miljø, eller er det fordi hun er så ung? Er det på grunn av begge deler? Vil hun imponere ham, og kommer de til å gå overens? Hun virker i hvert fall ivrigere enn det han er. Er det på grunn av at hun er fersk, og vil vise hva hun er god for?
Underveis i etterforskningen blir vi kjent med mange spennende karakterer. Vil noen av dem avsløre seg? Det virker nesten som om alle har noe å skjule. Eller er det sånn? Kjenner vi de vi kjenner, så godt som vi tror? Det er ikke godt å si. Jeg er heller egentlig ikke interessert i været, har ikke kommet helt i den alderen ennå, men liker måten forfatteren beskriver det på, fordi det gjør det hele litt mer levende. Det er med på å skape en dyster og urovekkende stemning.
Det er ikke bestandig den kriminelle saken som er mest spennende å lese om
Selve saken er en helt "vanlig" sak, ikke det helt det store, men syntes ikke det gjorde noe. Det er ikke bestandig saken i en krimbok trenger å være så spennende, men andre faktorer, slik som atmosfære, persongalleri, skrivestil og mye annet teller også veldig mye. Jeg har også opplevd det i andre krimbøker. Det er ikke bestandig saken i en krimbok som er det mest spennende å lese om. Synd at saken ikke var trekkplasteret denne gang, men likevel gjorde det ikke noe da persongalleriet denne gang er selve drivkraften. Mange av karakterene blir man godt kjent med, og man undrer på hva de har å skjule. Hva er det de ikke forteller?
Det som ødelegger litt er som med Unni Lindells bøker: En kvinnelig etterforsker dukker opp. Ikke noe galt i det, men jeg foretrekker å lese om mannlige etterforskere uten å skjønne helt hvorfor. Likestilling er bra, men i krimbøker liker jeg best at etterforskere er mannlige fordi synes de er mer spennende å lese om enn kvinnelige etterforskere, og jeg fikk ikke helt sansen for denne Vilde Vang. Ikke bare fordi hun er kvinnelig etterforsker, men syntes hun ble vel mystisk, og synes kanskje hun prøver for hardt?
Fra min blogg: I Bokhylla
Heidi Holtan siterer Hobbiten, eller Ditut og attende av J.R.R. Tolkien (side 188)
19:00, 18. februar 2019 Ingen har det som favoritt.
Han darra av redsle, men det vesle andletet hans var fast og målmedvite. Han var alt ein heilt annan hobbit enn den som for lenge sidan sprang ut frå Skreppenden utan lommeduk. Han hadde ikkje hatt lommeduk på lange tider. Han løyste dolken i slira, stramma beltet og gjekk på.
Sist sett
